Dr. Mykles villa: Skrekknovelle av Emil Flakk

Dedikert til Clark Ashton Smith

 

1

Pennen finner papiret med en lett, men fast berøring. Sidene i notatboken er fuktige av svette. Veggene og gulvet er dekket med bøker og skrifter hvor jeg har lett etter svar. Det er en labyrint av kunnskap og fortvilelse. Det er det eneste rommet i huset uten et vindu. Likevel er jeg ikke så naiv at jeg tror det er jeg som holder den ute. Jeg tror den nyter min hjelpeløse tilstand. Hånden min som holder pennen stivner. Der ute hører jeg den. Den sleper de misformede lemmene sine mot gulvet. Når den stopper utenfor døren, holder jeg pusten. Fra dørsprekken seg jeg skinnet fra det lilla lyset. Er den kommet for å bryte ned døren? Men så hører jeg lemmene slepe seg bortover gulvet igjen, og jeg puster ut. Jeg setter pennen tilbake til papiret og begynner å skrive. Om jeg skriver for  bedre å begripe hva jeg har opplevd, eller om jeg skriver i et håp om at noen skal lese dette, det vet jeg ikke. Men å skrive er det eneste jeg kan gjøre. Så jeg starter ved begynnelsen. Ordene som former seg på papiret tar meg tilbake til hotellet der jeg møtte Jerry. Om jeg bare hadde valgt annerledes den dagen …

 

2

«Howard. Godt å se deg», sa Jerry og tok hånden min. Vi hadde jobbet sammen i snart syv år, jeg som oversetter, han som min agent og forlegger. Å tiltale hverandre med noe annet enn fornavn ville vært unaturlig. «Deg også, Jerry. Har du ventet lenge?» Vi satte oss ved et av bordene i hotellrestauranten. Restauranten var brun, men stilfull. Et sånt sted som ville vært tykt av sigarrøyk om det hadde vært en annen tid. Jerry passet i grunnen til et sånt sted. Han så på mange måter ut som en stereotyp av en italiensk mafiaboss. Han var rundt 5.5 fot høy, lubben, gikk alltid i fine skjorter eller dress, og hadde det tynne håret gredd bakover i sleik som glinset av Brylcreem. Vi småpjatret om løst og fast. Jeg fortalte om de siste jobbene jeg hadde hatt, selv om det egentlig ikke var stort å berette. Å jobbe som oversetter var noe jeg trivdes med, men det var ikke akkurat en jobb som skapte overskrifter. Jerry fortalte om familien og viste meg bilder av ungene som lekte på stranda. «Nydelige», sa jeg.

«Ikke sant», sa Jerry og bestilte to kaffe med Baileys. «Sulten?» spurte han.

«Joda, jeg kunne tenkt meg en matbit», sa jeg.

 Jerry gikk for en cheeseburger, jeg gikk for en tunfisksandwich.

«Tro meg, denne jobben har du ikke sett maken til.. Du har ikke sett lønnsbetingelser som dette heller», sa han og gav meg mobilen sin. Jeg så det var en e-post. Jeg leste den, og bare fordi jeg hadde vanskeligheter med å begripe innholdet, leste jeg den en gang til.

«Jeg sa du ikke hadde sett noe lignende», sa Jerry og gliste.

E-posten var underskrevet av en mann ved navn Lionel, som befant seg i Norge. Han trengte noen som behersket gamle språk og var vant med oversetting. Jobben innebar at jeg måtte komme til Norge og bo i villaen hans. Kost og reise skulle selvsagt Lionel betale, i tillegg til en daglig lønn på svimlende 2000 dollar. Nøyaktig hva det var jeg skulle oversette, og hvorfor i all verden jeg måtte komme til Norge for å gjøre det, sto det ikke noe om. Jeg lurte på om det kunne være en slags spøk, men e-posten var forseggjort og virket profesjonell.

Jerry tok mobilen. Fingrene hans danset over skjermen. Da han gav den tilbake til meg, så jeg en bekreftelse av et bankinnskudd på 5000 dollar, sammen med en melding: 2500 til deg, og 2500 til oversetteren.

«Det er ekte. Jeg var i banken for å sjekke. Hvis du tar jobben overfører jeg 2500 til deg med det samme», sa Jerry.

«2500 dollar. Bare sånn helt uten videre?»

«Dette er noen som vil vi skal vite han mener alvor.»

«No kidding?»

«Det går direktefly til Oslo fra JFK.»

 

3

Flyet dukket ned under skydekket. Utsikten åpenbarte grønne åser og maleriske kulturlandskap. Hva visste jeg egentlig om Norge? De solgte mye laks og olje, og da de første nordmennene dro til Amerika, hadde de kalt det Vinland. Jeg hadde en kusine som bodde i Minnesota, og hennes ektemanns slekt var fra Norge. Det var i grunnen alt jeg forbandt med landet.

Da jeg kom ut fra tollen, stod en mann og ventet på meg med et skilt der det stod Mr. Roberts. Han var et sted mellom 40 og 50, kort og overvektig. Jeg forstod umiddelbart at dette ikke var min mystiske klient. Det likegyldige blikket kunne neppe tilhøre en mann som anså meg å være verdt 2000 dollar om dagen. Han nikket, før han tok bagen min og førte oss ut av lokalet til en Mercedes. Jeg kunne svært lite om biler, for meg var de ikke annet enn redskap for å komme fra et sted til et annet, men da jeg satte meg inn i baksetet, forstod jeg at den var i millionklassen. Inni stod det klart et fat med brød, druer, oster og spekemat, i tillegg til en flaske whisky og et glass. Uten å spørre, skjenket sjåføren whisky i det, og ga det til meg. Kanskje var det Jerry som hadde informert klienten om at jeg kan hende ikke var alkoholiker, men fortsatt over gjennomsnittlig glad i en god drink. Vi begynte å kjøre, og jeg spiste og drakk (drakk mer enn jeg spiste), og så på høstløvet utenfor. Landskapet var først ganske alminnelig kulturlandskap som kunne vært mer eller mindre hvor som helst, men så fulgte vi en vei langs en elv, omgitt av grønn skog og bratte fjellskråninger på begge sider. Landskapet her var ikke helt ulikt Breakneck Ridge, der jeg iblant dro ut for å gå helgetur, om ikke en deadline hindret meg.

Da vi hadde kjørt i omtrent to timer, og whiskyen hadde gjort hjernen behagelig nummen, svingte vi av fra hovedveien og fulgte noen grusveier. De eneste menneskene jeg så, var to tenåringsjenter på hver sin hesterygg. Det var derimot mange geiter i området. De tuslet rundt på det saftige gresset, og hadde det så fint man kunne få det som firbeint. Vi kom til en grind. Sjåføren gikk ut av bilen og åpnet den. Da slo det meg: hvorfor i all verden hadde jeg blitt sendt ut hit for å gjøre en jobb som var verdt 2000 dollar dagen, med betalt forskudd og privatsjåfør? Hva kunne jobben gå ut på? Var det eierskapet til en gård som stod på spill? Og hvorfor skulle det innebære oversettelse av eldgamle språk, flere av dem bare overlevd i skriftlig form. Verken whiskyen eller det fredfulle kulturlandskapet ga meg noen som helst ro. I stedet satt jeg med en uggen følelse av at noe var galt.

 

4

Jeg stod ute på et tun og så bilen forsvinne inn i det fjerne. Over meg var solnedgangen en palett av rosa og oransje, og månen var nettopp kommet til syne. Villaen som stod på tunet var stor og hvit. Den så ut til å være minst halvannet århundre gammel, og det måtte være omtrent like lenge siden noen hadde gitt bygningen en oppussing. Hvitfargen var falmet, og plantene strakk seg oppover langs veggene. På en måte så huset malplassert ut, siden det var en villa, og ikke en fritidsbolig, som de andre byggene mellom trærne i åsene. Til tross for manglende vedlikehold hadde villaen sjarm. Plantene som strakk seg opp langs veggene, flettet huset inn som en organisk del av omgivelsene. Jeg stod der i omtrent tjue sekunder og bare så. Denne følelsen av angst som hadde grepet meg i bilen var borte. 24 timer tidligere hadde jeg vært i New York, der jeg hadde lest korrektur på en ny oversettelse av de samlede verkene til Aristofanes. Nå stod jeg på et tun foran en villa i Norge, med geiter som nærmeste naboer. Den beroligende følelsen av å være på landet innhentet meg. Jeg hadde vokst opp på et tettsted i Nebraska med knapt 200 mennesker, og det var på landet jeg følte meg hjemme. 20 år i New York med leilighet i Brooklyn hadde ikke forandret på det.

Ytterdøren til den hvite villaen åpnet seg, og en mann kom ut og vinket. Han var, om ikke akkurat en sirkusfrik, fortsatt et syn som var noe annet enn dagligdags. Høyden hans må ha vært omtrent 7 fot. Figuren var tynn og hengslete, og den hvite skjorta og de nypressede buksene hang løst på kroppen hans. Ansiktet var en stram maske, fastlåst i et uttrykk kanskje best beskrevet som permanent sjokke. Øyehulene hans var dype og mørke, nesen skarp og knoklete, munnen smal med tynne, fargeløse lepper. Hele den venstre siden av ansiktet var dekket av et brunt fødselsmerke.

«Mr. Roberts», sa han og strakte ut en hånd som var like spinkel som resten av ham.

«Kall meg Howard», sa jeg og tok hånden hans. Den var klam og knoklete, men sterk.

«Lionel. Du aner ikke hvor godt det er å ha deg her.» Jeg ante noe desperat i stemmen hans, men fikk også inntrykk av han prøvde å fremstå rolig og raffinert. Han hadde en markant skandinavisk aksent, men det virket som om han behersket engelsk ordforråd og grammatikk utmerket, noe han også hadde vist gjennom den formelle og velformede e-posten.

«Vær så snill, kom inn», sa han og lot en strak arm vise til den åpne døren. Kan hende var villaen slitt og falleferdig utenfor, men det var ikke en representativ beskrivelse av villaens innside, som best kunne beskrives som hjemmekoselig. Det var en stor peis der, og vendt mot den var det plassert gyngestoler. På veggen hang malerier med bonderomantiske motiver. Villaen var fylt av den behagelige duften fra treverk.

«Kom så skal jeg vise deg rommet ditt», sa Lionel. Han tok bagen fra hånden min og slang den over skulderen. Jeg fulgte ham opp en knirkende trapp.

«Et nydelig hjem du har her. Tilhører det familien din?» sa jeg. Vi var kommet til toppen av trappen, og Lionel hadde stoppet opp.

«Nei, bare til arbeid», svarte Lionel, men unnvek blikket mitt da han sa det. Han åpnet munnen og så ut som han skulle si noe mer, men så snudde han seg og geleidet oss nedover en korridor med dører på begge sider.

«Her er rommet ditt», sa han og stoppet ved en dør. Han gav meg et smil, og jeg la merke til at det var noe anstrengt over det.

«Koselig», sa jeg da jeg så inn i rommet. Det var stort og romslig, med en minimalistisk og praktisk innredning.

«Jeg lar deg pakke ut. Det er middag om tjue minutter.»

«Flott», sa jeg. På veien hit hadde jeg drukket mer enn jeg hadde spist, og jeg kjente det rumle i magen da han nevnte mat. Lionel nikket før han snudde og gikk tilbake nedover korridoren. Jeg la merke til at han haltet på det høyre beinet, og fikk følelsen av at skaden var fersk, for ganglaget virket uvant for ham. Han støttet seg med en hånd mot veggen. Jeg tok til å pakke ut tingene mine. Det var ikke så mye jeg hadde med meg. Klær for omtrent en uke, og så ordbøker. Bøkene la jeg på skrivebordet, og klærne i skapet, for så å legge meg ned i sengen. Jeg hadde tatt en tylenol da flyet lettet i New York og sovet det meste av reisen, dermed var jeg ikke spesielt trøtt, og ble liggende og se opp i taket. Jeg gjorde en lek av å følge stripene i treverket med øynene. Med ett hørte jeg lyder i veggen og satte meg opp i sengen.. Jeg lente meg nærmere. Det første jeg tenkte på, var rotter, men lyden minnet mer om noe som slepte seg av gårde enn krafsing. Kanskje en skadet rotte? Jeg knyttet neven og gav noen forsiktige dunk mot veggen. Det ble stille i omtrent ti sekunder før lyden kom tilbake. Definitivt noe som slepte seg bortover.

Da jeg kjente lukten av mat, reiste jeg meg opp og gikk ned. Lyden i veggen hadde ikke plaget meg særlig. Det var vanskelig å fastslå hva det var, men å høre underlige lyder som sannsynligvis var fra dyr, var jo ikke uvanlig på landet. I stedet for å skremme meg, ga det meg faktisk en følelse av hjemmekos.

«Håper du er sulten», sa Lionel da jeg kom inn på kjøkkenet.

«Det ser godt ut», sa jeg. På bordet sto to tallerkener med pasta carbonara og hvitløksbrød. Lionel var i gang med å skjenke i to glass hvitvin (og fylte glasset mitt nesten til randen). Jeg satte meg ved bordet, og uten videre formaliteter begynte vi å spise. Det var godt. Baconet var sprøtt og sausen tykk. Over middagen småpratet vi mest om trivialiteter, som hvor dyrt det var å gå ut og ta en kopp kaffe i New York, og om oppveksten min i Nebraska. Jeg merket en viss anstrengt holdning hos Lionel. For all del, han var i stand til å holde en samtale i gang, men jeg fikk inntrykk av at den var mekanisk og innøvd fra hans side, der han jobbet seg nedover en liste og krysset av bokser med samtaleemner for sosiale situasjoner.

Etter middagen beveget vi oss inn i stua. Det var nå mørkt ute, og kulda hadde satt inn. Vi satt i hver vår gyngestol med et pledd over fanget, og Lionel fyrte opp ild i peisen. På bordet mellom oss hadde Lionel plassert en konjakk og to glass. Lionel satt vendt slik at jeg ikke kunne se fødselsmerket hans. Kanskje det var en vane han hadde lagt seg til, bevisst eller ubevisst. At fødselsmerket hadde ført til erting i barndommen og skrå blikk, kunne det ikke være tvil om, men hadde det også gitt ham dypere sår? Konjakken så ut til å gjøre Lionel roligere, og det anstrengte ved ham forsvant.

«Tekstene du oversetter, er det mye uvanlig innhold i dem?» spurte han. 

Jeg forstod at han hadde strevd med å finne en måte å formulere spørsmålet på, og derfor hørtes nølende ut, men jeg fikk også inntrykk av at spørsmålet var viktig for ham.

«Uvanlig, hva tenker du på?» spurte jeg.

«Jeg vet ikke. Morbid, kanskje. Ting som gjør folk urolige.»

«Ah, skjønner. Ja, i høyeste grad. Spesielt tekster på gammelgresk. De greske gudene var ganske kompliserte. De var alt annet enn gode. Det preget jo kulturen, og dermed også tekstene. Det var ikke uvanlig for mødre å koke eller spise ungene sine, for ikke å nevne all incesten.»

Jeg stanset meg selv, og lurte på om jeg skulle ha unngått å nevne incest. Lionel hadde riktignok spurt, og han slo meg ikke som spesielt hårsår, men i disse dager var det ikke lett å vite hvor langt man kunne gå før noen tok ting personlig.

«Ah, da er du vant til det», sa Lionel. Han førte tuppen av pekefingeren langs kanten av glasset.

Kanskje gjorde noe av det jeg var kommet for å oversette ham nervøs, så jeg sa: «I min jobb har jeg forskjellige roller, kan du si. Om jeg holder et foredrag er jobben min å analysere og forklare tekster på en slik måte at andre forstår det. Men som oversetter er jobben bare å gjengi det som står skrevet til engelsk, rent objektivt, uten hensyn til egne eller andres meninger om innholdet. Vet du, en gang oversatte jeg den originale Kama Sutra-teksten. Det fikk meg ikke til å heve øyenbrynene. En jobb. Enkelt og greit.»

Jeg hadde sagt det med et smil om munnen. Delvis for å være vittig, men mest for å vise Lionel at hva enn det var han ville vi skulle oversette, var det ikke noe han trengte å skamme seg over. Men Lionel verken flirte eller pustet lettet ut. I stedet sa han bare: «Jeg forstår», og helte mer brennevin i glasset mitt. Jeg hadde ikke selv merket at jeg hadde drukket det nesten tomt. Vi satt rolig noen øyeblikk og hvilte blikkene på flammene som slikket veden i peisen. Med ett kikket vi begge ned mot gulvet. Noe beveget seg under det.

«Grevling eller mus. Det er et gammel hus.» sa Lionel.

Jeg nikket og tok en slurk av konjakken. Fra øyekroken så jeg at Lionel var blitt bleik. Blikket hans flakket fra side til side, som om de søkte noe. Da lydene roet seg, så også Lionel ut til å falle til ro. «Bor du her alene?» spurte jeg.

«Ja. Det ble aldri til at jeg giftet meg. Hva med deg?» Jeg betraktet fødselsmerket til Lionel og lurte på i hvilken grad det varhans eget valg å ikke gifte seg.

«Nei, jeg foretrekker å være singel. I blant tenker jeg at det hadde vært fint å ha noen, men jeg tror det er en misforstått norm at monogami er for alle.»

Lionel sa ikke noe til det, men nikket. «Er det bare i romantisk forstand du tenker sånn, eller gjelder det livet generelt også?»

«Godt spørsmål, jeg vet ikke helt selv. Det spørs vel hva slags person man er. Selv har jeg ofte vært alene uten å oppleve følelsen av ensomhet. Mens andre nærmest er avhengig av daglig fysisk og verbal kontakt med andre.»

Vi tok hver vår slurk konjakk. Jeg merket at Lionels øyne var blitt dovne og glassaktige.

«Altså at menneskers behov for sosial kontakt kan måles kvantitativt?» sa han.

«Jeg er ikke akkurat ekspert på området, men ja, jeg tror det.»

«Og hvis noen for eksempel lengtet etter et sosialt liv de ikke hadde, hva tror du konsekvensene av det ville vært?»

Selv om Lionel var en mann som levde alene helt her ute, fikk jeg ikke inntrykk av at spørsmålet nødvendigvis handlet om ham. Han slo meg som en mann som var genuint nysgjerrig på det meste og tørstet etter kunnskap.

«Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det ville vært sunt.»

Vi fortsatte å drikke og prate til flammene i peisen var blitt til glør. Selv om Lionel var litt sær, og nok ikke hadde sin styrke i sosial intelligens, hadde jeg fått et godt inntrykk av ham. Han slo meg som lun og oppriktig.

Vi ønsket hverandre en god natt. Jeg reiste meg og kjente meg behagelig svimmel. Jeg gikk ut på badet og drakk noen munnfuller vann og pusset tennene. Da jeg la meg ned i sengen, føltes øyelokkene tunge. Jeg kunne sovnet og blitt sovende i ti timer, men akkurat idet jeg var i ferd med å gli inn i søvnen, hørte jeg noe bevege seg under sengen.

 

5

Jeg lå og lyttet. Søvnen som hadde vært så nær for bare et øyeblikk siden, var blitt fjern. Jeg var lys våken og lå med oppsperrede øyne. Det var den samme lyden som inne bak veggen. Noe slepte seg bortover. Jeg så bort på nattbordet og grep en tung ordbok. Jeg satte en fot ut av sengen og sørget jeg for at foten var langt unna den. Så bøyde jeg meg ned på alle fire, og lyste under sengen med mobilen.

Det var ikke noe dyr der. I stedet så jeg noe som lignet en leke. Jeg strakk ut hånden og tok det. Det var en trefigur. Den var omtrent ti centimeter høy, og forestilte noe som lignet et menneske. Den ene siden av figuren var av glatt tre, mens den andre var mer ruglete. Figuren stod lent mot noe som kunne være en stor ulv, og over skuldrene til figuren hang det en slange. Jeg holdt den i hånden og vendte den rundt. Figuren var ikke malt, men var likevel forseggjort. Ansiktet hadde et uttrykk det var vanskelig å gjøre seg klok på. At det ikke var mulig å fastslå om figuren forestilte en mann eller kvinne trakk ikke kvaliteten, snarere tilførte det den mystikk. Jeg tenkte at skaperen av figuren hadde latt være å lage den altfor detaljert, nettopp for at betrakterne, i likhet med meg selv, skulle undre seg over figurens design og hva den forestilte. Jeg tok noen bilder og sendte dem til Jerry. Vet du hvem eller hva dette forestiller? Jerry hadde valgt å jobbe som forlegger og agent for forfattere og oversettere, men da vi hadde møttes på universitetet, hadde han studert antropologi. Han var fortsatt lidenskapelig opptatt av gamle kulturer, og spesielt gamle myter. Jeg satte figuren på nattbordet og la meg ned i sengen igjen. Det var ikke lenger noen lyder. Gjennom en gløtt i gardinene lyste en klar stjernehimmel. Det hadde gått måneder siden jeg sist hadde vært utenfor New York nattestid og sett tydelige stjerner. Figuren på skrivebordet var vendt slik at den også kikket opp på nattehimmelen. Jeg lot søvnen omfavne meg. Den var tung og behagelig.

 

6

Jeg våknet neste morgen til duften av mat. Klokka på mobilen viste 8:15. Jeg ruslet ned og videre inn på kjøkkenet, der Lionel var i gang med å lage frokost. Vi ønsket hverandre god morgen. «Trenger du hjelp med maten?» spurte jeg.

«Nei da, det er klart nå», sa Lionel og satte en kopp kaffe foran meg. Jeg tok en slurk. Sort og fyldig, med hint av kanel. Lionel hadde på seg joggebukser som var for korte og rakk ham til rett over anklene. På overkroppen hadde han en strikket genser med motiv av et reinsdyr. At han gikk kledd såpass uformelt, i motsetning til gårsdagen, da han hadde hatt på seg skjorte og finbukser, fikk meg til å tenke at han nå følte seg mer komfortabel i mitt selskap, og dermed tillot seg mer uformell påkledning. Jeg håpte det var sant, for jeg følte jo noe av det samme i hans nærvær. Den påtatte vennligheten og formaliteten man kjente på rundt ukjente, var helt borte når jeg var sammen med Lionel.

«Håper det smaker» sa han og satte frem to tallerkener, fylt med pannekaker med lønnesirup og friske bær.

«Oi, det å lage mat, det kan du.»

«Takk. Bærene kommer fra hagen.»

Vi spiste uten å si stort. Lionel var virkelig flink med mat. Pannekakene var luftige og myke. Etter at vi hadde spist, serverte han mer kaffe, og uten å si noe helte han i en solid skvett med Baileys i koppen min. Da vi hadde spist, kjente jeg på en litt anspent stemning. Det var tydelig at vi nå skulle i gang med oversettelsene, og jeg visste at Lionel var usikker på hvordan jeg kom til å reagere på det hele. Han åpnet døren til et rom på størrelse med en studioleilighet. Det var ingen vinduer. Veggene var dekket fra tak til gulv med bøker og skrifter. Etter noen kjappe blikk konstaterte jeg at bøkene var skrevet på gammel hebraisk, arabisk, latin, gammelgresk og sanskrit. De fleste bøkene så ut til å ta for seg okkulte temaer. Lionel stod stille i døråpningen mens jeg gikk rundt i rommet for å få oversikt. Jeg forstod nå hvorfor han hadde bekymret seg over mine synspunkter på morbid litteratur, og hvorvidt jeg ville ha problemer med å ta jobben seriøst. Blant temaer som gikk igjen i titlene var demonologi og offerritualer. Som om dette ikke var fleipete nok, så jeg til og med en arabisk utgave av The Necronomicon. Jeg hadde lest en del fiction innen skrekksjangeren på high school og universitetet, og visste at The Necronomicon var et fiktivt verk i skrekk-forfatteren Lovecrafts produksjon, tillagt en gal araber. Da slo det meg: Lionel med sin høye og smale figur, de mørke øyehulene, markerte kinnbein og den smale munnen. Utseendet minnet i grunnen om Lovecraft. Men mine forestillinger om personer som hadde en slik boksamling i hjemmet sitt, var irrelevant. Jeg var her for å gjøre en jobb, og det aktet jeg å gjøre.

«Jeg er redd jeg ikke har så mye peiling på hvor vi skal starte», sa Lionel. «Vi kan jo bare starte med å oversette et sted, og så kan jeg si i fra om noe virker relevant eller ei.»

«Det funker», sa jeg, og unngikk å grave dypere i hvorfor Lionel nølte med å gi meg detaljer.

Vi satte oss i hver vår lenestol med en haug tilfeldig valgte bøker. Jeg oversatte, og Lionel lyttet. I blant gikk det tregt, for teksten var falmet, og ofte i håndskrift. Lionel ba meg stadig om å hoppe over detaljer. I blant kunne han be meg repetere noe, mens han selv tok notater av det jeg leste. Jeg merket meg at Lionel var spesielt interessert i passasjer som handlet om døden og ritualer rundt døden. Jeg hadde vært ateist hele livet, men tok meg selv i å fascineres av det vi leste. Overtro var, om ikke noe jeg trodde på selv, fortsatt et interessant tema. Så jeg og Lionel falt inn i en transe der vi oversatte bøker og skrifter, og ikke ante hva som skjedde med tiden.

«Oi, vi har holdt på i syv timer», sa Lionel og viste meg displayet på mobilen sin, der det stod at klokka var fire på ettermiddagen. «Jeg beklager virkelig. Jeg ante ikke at det hadde gått med så mye tid.» Lionel så oppriktig lei seg ut.

«Det går fint. Jeg ble faktisk revet med selv. Jeg visste ikke at vi hadde holdt på så lenge.»

Jeg fikk en følelse av at Lionel fremdeles ikke hadde fått svarene han lette etter, så jeg tilbød meg å fortsette å oversette, men Lionel svarte at han ikke ville slite meg ut. Jeg så et påtatt smil i ansiktet hans, og visste med sikkerhet at han helst ville jeg skulle gå videre, men valgte ikke å si noe. Vi tuslet ut på kjøkkenet der Lionel helte i en konjakk til meg før han selv begynte på matlagingen. Jeg tilbød å hjelpe, men Lionel sa det ikke var nødvendig. Jeg la merke til at med en gang han lagde mat, virket han mindre stresset. Kanskje var det å lage mat en slags avkobling. Middagen var makrell med grønnsaker og sitronsaft. Vi sa ikke stort under måltidet. Lionel så ned i tallerkenen sin med en konsentrert og plaget mine. Bordet vi satt ved hadde totalt åtte stoler. Kvelden før og i morges hadde jeg dessuten lagt merke til at de andre soverommene hadde oppredde senger og gjenstander på nattbordene. Det var åpenbart at det inntil nylig hadde vært andre beboere i huset. Etter middagen traktet Lionel kaffe og helte en god dose Baileys i koppen min. Vi gikk tilbake til biblioteket, der vi fortsatte arbeidet til omtrent klokken ni på kvelden. Lionel unnskyldte igjen at arbeidet innebar så lange og intense økter. Jeg bad ham ikke bekymre seg, og forsikret at jeg genuint likte arbeidet mitt. Mens vi satt over bøkene og skriftrullene, hadde jeg fått følelsen av at Lionel slet med dårlig samvittighet. Så han dette som en han hadde lagt på meg? Til kveldsmat spiste vi brød med pålegg. Etter maten satte vi oss inn i stua. Det var ikke mer konjakk, men Lionel hadde funnet frem en gammel whisky. Nå tok han seg et glass han også. Da vi hadde sittet foran peisen en stund, hørte vi lyder både over oss og fra under huset. Lionel tok tak i armlenet på stolen og klemte til. De spinkle knoklene på hånden hans var hvite og dirret. Han satt storøyd og stirret i retningen lydene kom fra. Da de endelig ga seg, slo han seg til ro, tømte glasset og helte seg et nytt. Hva enn det var som laget spetakkelet, visste Lionel like godt som meg at det ikke var mus og grevling.

 

7

Etter å ha dusjet og pusset tennene gikk jeg inn på soverommet og plukket opp mobilen på nattbordet. Jeg så det var kommet inn meldinger fra Jerry, og jeg trengte et øyeblikk for å huske at jeg hadde sendt ham melding kvelden før.

Det er Hel. En kvinnelig skapning fra norrøn mytologi. Hun er datter av Loke og vokter dødsriket. Kroppen hennes er blå på den ene siden, og har et åpent sår på den andre. Så du bare fant figuren liggende og slenge på rommet ditt? Hva slags selskap er det du har der egentlig?

Det var også lenker til to akademiske artikler som omhandlet Hel. Jeg skummet over dem før jeg svarte Jerry at Lionel var hyggelig, og at jeg hadde det bra. Dessuten, at en figur av Hel lå på et rom, var vel ikke så morbid. Var det ikke minst like morbid at folk forgudet bilder av Jesus som hang fra korset og pintes? Jeg åpnet et bilde Jerry hadde lagt ved meldingen. Det var en tegning av Hel, med huden på den venstre siden av ansiktet flådd. Tegningen av Hel fikk meg i grunnen til å tenke på Lionel, og ikke bare fordi han hadde et fødselsmerke over hele venstre siden av ansiktet. Lionel var også en dobbel personlighet. På den ene siden var det Lionel som var hyggelig og serverte meg mat og drikke. Og så var det den andre siden, med alle hemmelighetene han holdt unna.

 

8

Lionel serverte noe jeg bare kunne anta var gresk frokost. Det var mørkt brød, cherrytomater, olivener, druer, spekekjøtt, egg og hvitskimmeloster. Det hele ble ledsaget av et glass appelsinjuice og svart kaffe.

«Nydelig», sa jeg da måltidet var i magen. Vi tok med oss hver vår kaffe og fortsatte arbeidet i biblioteket. Denne gangen rakk klokka å bikke 17:00 før vi merket noe. Lionel unnskyldte seg ikke, og jeg var glad for det. Jeg håpte han hadde merket at oversetting faktisk var noe jeg var lidenskapelig opptatt av. Lionels sinnelag var vekslende. I pausene som oppsto når vi hoppet over sider som var irrelevante, kunne han være uformell, ja til og med spøkefull og glad. Når vi fant noe av interesse i skriftene, fikk han imidlertid et konsentrert, og dypt plaget uttrykk. Var det en slik passasje, kunne han tørke kaldsvette av pannen med skjelvende hender. Fortsatt var det døden som opptok ham mest. Det var særlig passasjene om døde som kom tilbake til livet han viste interesse for. Jeg hadde tenkt at dette var bare et interessefelt, men forsto snart at han var spesielt opptatt av ritualer og motiver som angikk de døde. Et øyeblikk hadde jeg tenkt at Lionel kanskje var nekrofil, og at det lå seksuelle hensikter bak det hele, men jeg merket meg ikke noen seksuell opphisselse hos ham. Angst og redsel, ja visst, og jeg visste jo at for enkelte mennesker gikk redsel og seksualitet hånd i hånd, men hans søken hadde noe mer desperat over seg. Jeg forstod at tid var en faktor i alt dette.

Etter en middag bestående av pasta med sjømat foreslo Lionel at vi skulle gå en tur. Igjen satt jeg med denne følelsen av at Lionel aller helst ville fortsette å jobbe, men samtidig ikke ønsket at jeg skulle bli overarbeidet. Jeg var nå rimelig sikker på at hva enn det var for svar vi lette etter, så bekymret Lionel seg for at det skulle bli for mye for meg. Til slutt bestemte jeg meg for ikke å si noe, men heller si meg enig i forslaget. Jeg kunne faktisk tenkt meg en tur. Jeg var nysgjerrig på naturlandskapet og skogen rundt.

Det var blitt skumring, og raskt mørkere, så vi holdt oss til grusveiene. Lionel var pratsom og munter. Haltingen i høyrebeinet så ikke ut til å påføre ham smerter. Da vi passerte fritidshyttene i området, kunne han peke på dem og si ting som at de som holdt til der hadde en Golden Retriever, eller de hadde tre unger. Jeg merket meg at Lionel aldri sa noe om hvordan de var som personer, eller hva de drev med, og jeg forstod ganske raskt at Lionel bare hadde observert disse menneskene i forbifarten, og aldri hatt en samtale med noen av dem. Jeg hadde allerede innsett at Lionel var en svært ensom mann, men at han aller helst skulle ønske han ikke var det. Vi kom fra hyttebebyggelse til åker. Her sa vi ikke så mye, bare tuslet rundt. Da vi nærmet oss villaen, hadde vi gått i halvannen time.

«Det var deilig å få strekt litt på beina», sa jeg. Jeg skulle til å si noe om at jeg kom meg alt for lite ut, men bet det i meg da sideblikket mitt oppfattet at Lionel var bleik og stirret fremover. Foran ytterdøren lå det en sau, røsket i fillebiter, med innvoller hengende ut av buken.

 

9

Svermer av sultne fluer hadde allerede funnet frem til liket. Et sår hadde spjæret kroppen fra brystet til nederst i buken, og en kladd tarmer hang ut av magen dens. Jeg tenkte et øyeblikk det kunne være ulv, men bitemerkene på halsen minnet ikke om ulv. Lionel kaldsvettet. Han lyste på kadaveret med mobilen.

Vi dro den døde sauen til kanten av skogen og lot den ligge der. Da vi kom inn, smurte vi brødskiver og svelget dem unna med whisky. Etter to glass ble Lionel roligere. Som de foregående kveldene satte vi oss inn i stua med hvert vårt glass og whiskyflaska stående mellom oss. Lionel fyrte opp i peisen, og snart var det som om hendelsen var glemt. I stedet diskuterte vi andre ting. Lionel spurte meg om USA. Han sa han alltid hadde hatt lyst til å reise dit. Jeg spurte ham hvor i USA han ville dra, og han svarte at han alltid hadde ønsket å se de kjente nasjonalparkene, som Yellowstone og Grand Canyon. Han hadde en drøm om å gå turer i slike områder, eller kanskje jobbe på en ranch i noen måneder. Jeg sa jeg verken hadde vært i Yellowstone eller Grand Canyon, men hadde dratt på telttur til Glacier National Park i Montana i fjor sommer. Lionel syntes det hørtes spennende ut, og spurte meg om hvordan det var, og hvordan innsjøene så ut i soloppgang. Det var så fint å se Lionel vise entusiasme for dette, at jeg ikke hadde hjerte til å avsløre at jeg hadde vært fyllesyk hver eneste soloppgang. Den flaue sannheten var ganske enkelt at jeg og to bekjente fra high school hadde flydd inn til Great Falls, der vi hadde drukket oss dritings, for så å sette opp leir ved den første innsjøen vi kom til, og deretter ranglet sammenhengende i fire døgn. I stedet diktet jeg opp historier om laks som bet på kroken og elg som løp over viddene. En morgen hadde vi til og med sett en grizzlybjørn spise restene av kveldsmaten fra dagen før. Midt oppi disse løgnene spurte jeg meg selv om de egentlig var for Lionels skyld, eller om jeg bare skammet meg over hele ekspedisjonen.

Da vi begge var sånn passe fulle, ønsket vi hverandre god natt. Jeg latet vannet, og var akkurat så full at jeg måtte konsentrere meg for å treffe skålen. Så ble jeg stående foran badespeilet med en følelse av at noe ikke var som det skulle. Det tok flere sekunder før det gikk opp for meg at håndavtrykkene på speilet ikke var mine egne.

 

10

De neste dagene fortsatte vi rutinene vi hadde etablert. Foruten å innta lekre måltider forberedt av Lionel, tilbragte vi all tiden vår med oversettelse i biblioteket. Etter løgnen om turen til Glacier National Park, hadde jeg også begynt å drikke mindre. Jeg sa nei takk til Baileys i kaffekoppen, og da vi satt foran peisen om kvelden, drakk jeg ikke mer enn to glass. Det virket også som om Lionel åpnet seg mer, og sakte, men sikkert forsto jeg mer av hva han lette etter. Jeg hadde spurt om han søkte svar som hadde med døde mennesker å gjøre, og han hadde bekreftet at slik var det. Da vi nok en gang hørte slepelyder under gulvet, spurte jeg rett ut om lydene hadde å gjøre med det vi lette etter. Igjen svarte han bekreftende. I blant kunne vi også høre treverk eller en dørhengsel som knirket. Da det skjedde, kikket vi opp fra skriftene og stakk hodene ut av biblioteket. Det var aldri noe der, men vi hadde en konstant følelse av at noen holdt øye med oss.

Den ene kvelden åpnet jeg bankkontoen på mobilen og så at brukerkontoen hadde 8000 dollar mer enn sist jeg hadde sjekket. Lionel hadde vært tro mot løftet sitt, og overført 2000 dollar om dagen. Det hadde undret meg mer enn en gang hvor pengene til Lionel kom fra. Han var på ingen måte typen som hadde startet egen bedrift og opplevd utrolig suksess. Hans særegne, innadvendte vesen gjorde det vanskelig å forestille seg ham i dress, i dype samtaler om finans og investeringer.

På kveldene satt vi foran peisen og pratet. Den kvelden vi pratet om Lionels ønske om å se nasjonalparkene i USA, fikk jeg en underliggende forståelse av at han ikke hadde noen å reise med. Jeg lot selvsagt være å kommentere dette. Lionel sa han hadde en master i finans, men at det hadde vært foreldrenes ambisjoner mer enn hans egne som sendte ham i den retningen. Da jeg spurte om han klandret dem for å presse ham til å studere økonomi, forklarte han at nei, det gjorde han ikke. Det var foreldres rett og plikt å bekymre seg og ville det beste for ungene sine. Jeg merket meg her et karaktertrekk ved Lionel: uselviskhet. Det måtte være grunnen til at han insisterte på at jeg skulle ha fri om kveldene. Lionel tenkte på andre heller enn seg selv. Jeg visste at arbeidet vi utførte i biblioteket handlet om noe Lionel hadde gjort, og at han nå var opptatt av at feilgrepene hans ikke på noen som helst måte skulle være en byrde for andre.

En kveld, etter at vi hadde gått hver til vårt, slet jeg med å sovne. Jeg gav opp, og satte meg heller ved skrivebordet og kikket ut av vinduet. Det var første gang siden jeg kom hit at jeg ikke hadde sovnet umiddelbart i det jeg la meg ned på puta. Kanskje var det bare tilfeldigheter, det var jo ikke uvanlig at man slet med å sovne en gang i mellom, men i dag hadde jeg tenkt mye på Lionel og situasjonen han var i. Jeg hadde aldri hadde noe forhold til klientene mine utover det profesjonelle. men et eller annet ved Lionel grep meg på et mer personlig plan. Når vi en gang ble ferdige med jobben, hadde jeg lyst til å gjøre noe for ham, uten at jeg helt visste hva det skulle være. Det måtte være noe som viste at jeg betraktet ham som en venn. Dette var en idé jeg var begynt å tenke mye på, og kanskje var det derfor jeg ikke fikk sove. Det var jo gjerne sånn når man fikk en idé og tok den med seg til sengs.

Men så skjedde det noe som dro meg ut av tankestrømmen. For i det svake månelyset så jeg noe skyggeaktig fare over tunet. Jeg lente meg frem til nesetippen berørte det kalde glasset. Pusten min dugget mot vinduet. Jeg visste med en gang at det ikke var et dyr. I stedet var det jeg så, en kaotisk kavalkade av lemmer som kastet seg fremover. Vesenet var både smidig og raskt. Og etter skapningen kom Lionel løpende. Han hadde noe i armene, men det var for mørkt til at jeg så hva det var. Lionel løp så fort han kunne etter skapningen, men beinet hans var skadet. Skogens mørke svelget dem begge, og en nervepirrende stillhet tok over. Tiden syntes å strekke seg, men etter det som fortonte seg som en evighet, dukket en mørk skikkelse opp mot trestammene. Da han kom nærmere, gjenkjente jeg Lionel. Hastverket var nå forvandlet til smertefullt halting.

Nysgjerrigheten ble for mye for meg. Jeg løp ned trappen to steg av gangen og ventet ved ytterdøren. Da Lionel åpnet den, møtte han blikket mitt. I hendene holdt han en øks som glinset kaldt i det svake lyset. Vi stod der noen sekunder og kikket på hverandre før Lionel gikk inn og tok av seg skoene. Etter en tung stillhet hevet han blikket og sa: «Jeg skal fortelle deg alt sammen.»

 

11

Vi satte oss inn i stuen, og enda en gang sto det en flaske whisky mellom oss. Lionel helte i glassene, og jeg svelget unna mitt i én eneste slurk. Lionel helte på ny. Noe fortalte meg at han ville roe nervene mine.

«Jeg jaget jævelen inn i skogen, men det helvetes beinet mitt. Faen ta!» sa han.

Jeg hadde ikke engang tenkt tanken på at Lionel kunne bli forbannet. Han var alltid så rolig og raffinert. Men sinnet jeg så velle opp i ham nå, var ekte. Vi sa ikke noe, men slukte unna enda et glass hver.

«Dr. Mykle, den jævelen», sa Lionel endelig. Knokene rundt glasset var hvite. Jeg var sikker på at han skulle pælme det inn i peisen, men i stedet satte han det på bordet og helte mer alkohol i glassene. «Jeg skulle fortalt deg alt sammen da du kom hit. Ved å holde sannheten fra deg har jeg satt deg i fare.»

Jeg kunne ikke annet enn å sitte der. En del av meg ønsket å si til ham at han ikke skulle klandre seg selv, men jeg forstod at dette ikke var riktig tidspunkt.

«Jeg får vel fortelle fra begynnelsen for at du skal forstå. Og så, bare så det er sagt, etter jeg har fortalt alt, om du vil reise til flyplassen og ta første fly hjem, klandrer jeg deg ikke. Jeg skal ordne sjåfør og sørge for at du har billett hjem før du kommer til flyplassen. Det var feil av meg å bringe deg hit. Jeg har satt deg i livsfare, riktignok utilsiktet, men jeg var desperat, jeg…» Han dro hendene over ansiktet og håret.

Lionel lot blikket dvele ved de siste døende glødene i peisen. Jeg fulgte blikket hans, fanget av flammenes dans. «Du deler hus med en morder. Tre dager før du kom hit, tok jeg livet av syv mennesker.»

 

12

«Jeg vokste opp på Holmenkollen i Oslo. Det sier deg kanskje ikke så mye, men Holmenkollen er et områdei Oslo.. Et sted du bor om du har penger. Veldig mye penger. Vi hadde stor tomt og hytte på fjellet, båt ved sjøen, til og med hushjelp og gartner. Foreldrene mine sendte meg på en fin privatskole på Oslos vestkant. Alt lå til rette for et vellykket liv. Men likevel følte jeg meg fremmedgjort i mitt eget miljø. Da jeg var liten, forstod jeg selvsagt ikke det selv, og hadde ikke sjanse til å sette ord på følelsene mine, men jeg slet med å få venner. Å ha dette fødselsmerket her og være så spinkel og hengslete hjalp selvsagt ikke. Foreldrene mine merket det, og de forsøkte å skåne meg. De holdt meg borte fra idrett, fritidsklubber og andre steder beregnet for unger. Jeg tror ikke de var klar over det selv, men i det lange løp gjorde de meg ikke noen tjeneste ved å holde meg borte fra slike aktiviteter. Jeg lærte aldri å kommunisere, og å holde en samtale med andre enn foreldrene mine ble nærmest umulig. Samtidig ble jeg jo mer og mer avhengig av dem, og visste at uten dem kom jeg ikke til å ha noe sosialt liv. Det var derfor jeg sa meg enig i å studere finans. Jeg var redd for at om jeg ikke gjorde som de sa, kom forholdet mellom oss til å bli mer distansert, og jeg ville ende opp helt alene.»

Lionel førte en krokete finger til fødselsmerket. «Den eneste gangen jeg motsa dem, var da de foreslo en operasjon for å gjøre noe med det her. Jeg visste hva folk tenkte da de så fødselsmerket, men for meg var det en del av meg. Ingen skulle få forandre det.»

Lionel tok en ny slurk av brennevinet. «Så, noen år etter at jeg hadde fullført mastergraden min, døde foreldrene mine. Bilkrasj. En bil med en beruset sjåfør kom mot dem i feil fil og tvang pappa til å bråsvinge i en bakke. Min verste frykt var nå blitt virkelighet. Jeg var helt alene i verden. Jeg sluttet å spise og led av insomnia. Dagene og nettene tilbragte jeg med å vandre retningsløst rundt i Oslo. Helt til en mann kom bort til meg i en park en dag og spurte om han kunne sette seg. Jeg ser ham helt klart for meg. Han var spinkel og så syk ut, med hule øyne og kinnbein som stakk ut. Han presenterte seg som dr. Mykle, og han sa han så stor lidelse i meg. Fra det øyeblikket hadde han meg. Jeg trodde dette var noen som så og forstod meg. Senere innså jeg selvsagt hvor absurd det var. Han så noen som åpenbart slet, og han visste det ville være lett å lure meg inn i noe. Dr. Mykle sa han var leder for en gruppe med andre som meg. En gruppe for oss som hadde mistet noe. Senere skjønte jeg at han brukte slike generelle vendinger, som å si vi som har mistet noe. Alle har jo mistet noe. Men på dette tidspunktet var jeg ekstremt sårbar, og tenkte ikke over det. Dr. Mykle sa han skulle ta meg med til et sted der alt skulle bli bedre.»

Lionel gestikulerte med armene for å markere huset vi satt i. «Hit kom jeg, for snart en måned siden. Foruten meg og dr. Mykle var det seks andre her. De var disiplene hans. Om de ikke var opptatt av å slikke skotuppen hans, så tørket de ham i ræva i stedet.»

Jeg kunne ikke for det, men jeg tok meg i å smile litt av akkurat det. Lionel smilte han også, og det gjorde godt å se det.

«Han var magiker. Magien hans gjorde andre friske. Jeg så det selv. Med en enkel berøring kunne han helbrede sår og gjøre folk friske. Det var derfor han kalte seg doktor.»

«Jeg fant en figur som forestiller Hel på rommet mitt», sa jeg.

Lionel kikket på meg et par sekunder før han nikket. «Det er bare en figur. Husk at de som kom hit, de var desillusjonerte og led av paranoia og andre lidelser. Noen av dem kunne be til forskjellige guddommer eller prate med seg selv. Men én ting de alle hadde felles, var at de tilbad dr. Mykle. Selv mistenkte jeg med en gang at dr. Mykle hadde skjulte intensjoner, og jeg lot være å delta i de magiske sirklene hans. I stedet ble jeg en slags husvert for kulten. Jeg laget mat og stelte med grønnsakene og frukttrærne i hagen. Jeg vasket og redde opp senger. Husmor Lionel. Jeg brydde meg ikke om at de var gærne. Jeg var bare glad for å tilhøre et fellesskap. Ensomheten var borte.  Men etter hvert forstod jeg at dr. Mykle var en fæl mann. En morgen kom jeg ned i stua og så ham sitte midt i en ring med de andre rundt seg. De svevde en halv meter over gulvet, omringet av lilla-lysende symboler. Dette var jo i seg selv ikke akkurat bevis på at det han drev med var ondartet, det var heller snakk om en følelse av … av ….» Lionel veivet med armene og prøvde å finne de rette ordene.

I stedet var det jeg som sa noe. «Jeg vet det», sa jeg. Lionel lot hendene falle til ro og stirret på meg. «Jeg har kjent det de siste dagene», fortsatte jeg. «Noe holder øye med oss der inne i biblioteket. Det liker ikke det vi holder på med. Det er ondartet. Jeg kjenner det. Det dreper følelsen av glede og livslyst i deg.»

«Ja, det gjør det. Jeg kjente det samme. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe med det», sa Lionel. Øksen han hadde brakt med seg inn hvilte mot bordet mellom oss, med hodet ned. «Jeg skulle bare ta dr. Mykle og dra derfra. Men du skulle sett dem. Øynene deres. Et lilla lys, det samme lilla lyset jeg hadde sett i sirkelen. Dette lyset, det var en ondskap i det som det aldri var meningen at mennesker skulle kjenne til. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg visste at hva det enn var for slags magi dr. Mykle hadde brukkt på dem,  var det for sent. Og så, om natten, kappet jeg dem opp og begravde kroppsdelene i skogen. Det var så lett. Bare dr. Mykle våknet opp i tide og kjempet imot.» Lionel tok seg til den høyre hoften. «Jeg trodde først det var over. Men så hørte jeg romstering rundt inne i huset. Jeg kikket rundt et hjørne og fikk øye på en hånd krype rundt, før den la merke til meg og sprang sin vei. Jeg visste at dr. Mykle fortsatt levde i beste velgående. Og han er her fortsatt. Han bygger seg en kropp av de dødes lemmer. Hver dag blir han sterkere. Mitt eneste håp er at biblioteket inneholder en tekst som forklarer hvordan jeg skal drepe ham en gang for alle.»

 

13

Vi ble sittende i tung stillhet, hvor bare den knitrende ilden og husets knirking i takt med vinden ga fra seg lyd. Jeg pustet dypt inn, og kunne nesten føle dr. Mykles tilstedeværelse luske rundt og vente på det rette øyeblikket å slå til. I sideblikket så jeg Lionel. Øynene hadde den faste besluttsomheten til en mann som hadde tatt et valg og var fast bestemt på å gjennomføre det.

Det virket som om Lionel merket at jeg så på ham. «Jeg kan ikke endre det som har skjedd, og jeg vet at mange vil fordømme meg for mine handlinger», sa han. «Men du … du ser ut til å forstå. Jeg håper virkelig du gjør det. For vi er kanskje de eneste som kan stoppe dette.»

Jeg nikket, følte vekten av ansvaret som nå hvilte på oss. I stedet for å nevne dr. Mykle ytterligere sa jeg: «Bli med til USA da vel.»

Lionel kikket opp. «Til USA?»

«Ja. Etter at vi er ferdige med jobben. Jeg trenger en ferie selv. Vi kan leie en bil og reise gjennom landet. Se Yellowstone, Grand Canyon, Zion National Park.»

Jeg kunne se at Lionel likte tanken. Vi kastet ideer frem og tilbake. Campe her og der, det skal visst være en god restaurant der, en kompis sa at det var fint, også videre. Da vi endelig sa god natt, følte vi oss begge ganske vel til mote, og ikke bare fordi vi hadde drukket oss brisne. Om jeg angrer på noe i alt dette, er det at vi ikke dro med det samme den natten.

 

14

Da jeg kom ned på kjøkkenet morgenen etter, stod frokosten allerede og ventet på meg. Egg, bacon, sopp, bønner og toast. Den tomme tallerkenen til Lionel stod i vasken med smuler på. Jeg satte meg ned og spiste. Det føltes helt feil å få 2000 dollar dagen av Lionel. En ting var at jeg nå betraktet ham som en venn, men så stelte han jo også godt med meg. På roadtrip-en gjennom USA skulle jeg sørge for å kjøre de lange strekkene og stå for matlagingen. Fylt med ny energi, helte jeg meg en kopp rykende kaffe og gikk mot biblioteket. Men da jeg dyttet opp døren, stivnet jeg. Kaffekoppen falt fra hånden min og knuste mot det harde gulvet. I rommet sto en silhuett jeg kjente igjen. «Dr. Mykle», hvisket jeg.

 

15

Dr. Mykle var et gigantisk insektlignende vesen, konstruert av askegrå menneskelemmer. Armer og bein stakk ut tilfeldige steder. Fra sårene i denne skapningen pulserte et lilla lys, et lys som virket ukjent og fremmed, og som ikke hørte hjemme verken i vår verden eller noen annen. Dr. Mykle holdt kroppen til Lionel med seks armer, mens han fortærte ansiktet og halsen hans med en grotesk appetitt. Lionel var ikke helt død, jeg kunne se rykninger i kroppen hans. Ansiktet til monsteret var slik Lionel hadde beskrevet dr. Mykle. Spinkelt og sykelig, med hule øyne og skarpe kinnbein. Jeg løp, og da jeg kikket meg over skulderen, så jeg vesenet komme brasende ut av biblioteket, med Lionel fortsatt hengende i armene. «Hoooooward! Hoooooward!» ropte det mens det kom løpende etter meg. Det kastet kadaveret av Lionel mot en vegg, som om det skulle vært en filledukke. Jakten fortsatte rundt kjøkkenbordet og videre gjennom stua før jeg løp inn igjen i biblioteket og låste døren etter meg. Jeg hørte monsteret der ute. «Hoooooward! Hoooooward!.»

 

16

Det er to og et halvt døgn siden jeg fant midlertidig trygghet her i biblioteket. De første to døgnene leste jeg skriftene jeg og Lionel ennå ikke hadde gått gjennom, men jeg fant ingen svar. I stedet valgte jeg å skrive ned disse notatene. Jeg gjemmer notatene mellom skrifter i den ene hylla. Kanskje kommer noen til å finne dem. Kanskje kommer de til å forstå at det er noe mer enn skriblingen til en galning. Der ute hører jeg den banke mot døren. Den er sulten igjen. Den kaller på meg. «Hoooooward! Hoooooward!» Jeg setter meg ned og venter. Det er det eneste jeg kan gjøre nå.

I det den bryter ned døren ser jeg den har en ny utvekst på den ene siden av kroppen. Jeg kjenner igjen et øye omringet av et mørkt felt. Et fødselsmerke. Den hever seg over meg, og griper meg med klamme hender, hender som en gang tilhørte mennesker. I den åpne kjeften ser jeg det lilla lyset. Jeg presser øyelokkene sammen, og lar mørket omslutte meg.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  4 kommentarer til “Dr. Mykles villa: Skrekknovelle av Emil Flakk

  1. Denne var en ordentlig godbit! Får assosiasjoner både til ClarkAshton Smith, HP Lovecraft og tidlig Stephen King.

    • Takk for det Kjetil. Ja, et av målene med denne novella var jo å hylle de store innenfor sjangeren

  2. Herlig! Tusen takk for en uggen skrekknovelle!

    Det var koselig å se en oversetter i hovedrollen også. Clark Ashton Smith var jo som du sikkert vet en oversetter selv, for han oversatte mye fransk og spansk poesi i sin tid. Må heller ikke glemme at han likte å lage egne figurer. Det er rett og slett imponerende hvor mye han fikk til. Hyggelig at det blir skrevet noe i hans minne 🙂

    Alltid spennende med eldgamle og mystiske tekster, forresten, og referansene til Lovecraft er lett å sette pris på.

    • Takk Nicolai.
      Ja, noe av målet her var jo å ha ei novelle med en del klassiske elementer fra sjangeren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *