En engel og en djevel satt på hver sin side av den lille bekken og fisket.
Engelen var høyreist og vakker, med kritthvite gevanter og hår som det reneste solskinn. Masken som dekket ansiktet var gyllen, og skinte i det matte lyset som gløttet gjennom skyene. Fiskestangen var av det hviteste marmor, og lina var en gulltråd.
Djevelen var kledt i rødt og svart, og fiskestangen var av svart metall, kantete som en ryggrad, og lina var av edderkoppens farligste silke. Masken hans var et uhyggelig skue, med sine kantete trekk, sine spisse horn, sine flerrende hoggtenner.
De satt der i taushet, og lyttet til sildringen fra bekken. Himmelen ovenfor var dekket av skyer. På engelens side var de hvite og luftige, og laget vakre, rullende mønstre som av og til slapp solen frem, mens skyene på djevelens side var mørke, tunge og dystre. De hadde sittet her så lenge de begge kunne huske, og bare en sjelden gang fikk de napp.
«Det… det biter visst ikke i dag», kommenterte engelen forlegent.
Djevelen sa ingenting, bare nikket. Han var lite pratsom av seg og foretrakk stillhet.
«Hva slags agn bruker du?» spurte engelen, i håp om å starte en av de sjeldne samtalene mellom dem.
Djevelen så ikke opp. «Glemte drømmer og barndomsminner», sa han, og stemmen hans sendte en iskald bølge oppover engelens rygg. «Det som alle glemmer når de blir voksne.»
«Aha, nostalgi», sa engelen innforstått. «Virker det?»
Djevelen trakk på skuldrene. «Som regel.»
Igjen senket stillheten seg mellom dem. En liten bris blafret gjennom engelens skinnende hår. Han kikket oppover strømmen, mot lysene som glitret i horisonten, og begynte å fundere over hvor lenge krigen mellom Himmel og Helvete egentlig hadde vart. Ingen visste hvordan den hadde startet, eller hvem som hadde fyrt det første skuddet, men det var så lenge siden at alt sammen var glemt. Det hele var så meningsløst. Kunne de ikke bare snakke sammen, kommet til enighet med ord i stedet for vold?
Og hva ville skje dersom krigen ble vunnet? Det var skremmende nok å tenke på, uansett hvilken side som vant. Han summet seg, og kastet ut snøret på nytt. Best å ikke tenke på det. Hvis krigen allerede har vart i en evighet kan den saktens vare en evighet til.
«Vil du vite hva jeg bruker?» spurte engelen, desperat etter å holde samtalen gående.
«Kreasjonisme?»
«Hva? Nei! Nei, jeg bruker-»
«Tomme løfter og avlat, jeg vet.» Djevelen trakk inn lina og kastet den ut på nytt med et sukk. «Du har sagt det før. Virker ikke like godt.»
Han sa ikke mer. Engelen senket blikket mot bekken igjen. Djevelen foretrakk, som alltid, stillheten.
Engelen kikket bort på broen som knyttet den ene siden av bekken til den andre. Den hvite malingen flasset av det forråtnede treverket, og hele konstruksjonen så ganske falleferdig ut. Man kunne sikkert spørre seg hvilken hensikt den tjente, siden bekken var liten nok til at man kunne trå over i et steg, men engelen visste at han og djevelen satt på hver sin side av skaperverket. Uten broen kunne ingen komme seg over.
Men hvem skulle gjøre det, egentlig? Han kunne ikke huske at noen hadde krysset broen så lenge han og djevelen hadde vært der.
«Se, det kommer noe», sa djevelen plutselig.
Engelen kikket oppover strømmen. En flaske kom flytende, en liten sylinder av blått glass med kork. Det lå noe i den. Djevelen strakte ut hånden og fanget den idet den passerte. Engelen fulgte spent med mens djevelen fisket ut skriftrullen som lå inni flasken, rullet den ut og leste.
«Vel?» sa engelen ivrig. «Hva står det?»
Djevelens glødende øyne beveget seg sakte nedover siden mens han leste. Når han var ferdig falt armene hans ned på sidene, og han stirret oppover langs bekken mot horisonten. Lysglimtene var borte, og den fjerne buldringen hadde stilnet.
«Det er over», sukket han. «Krigen er slutt.»
«Hvem vant?»
Djevelen sa ingenting mens papiret tok fyr i hånden hans. Han slapp asken ut i vinden, og den blandet seg med asken fra den fjerne striden, som nå dalte ned rundt dem som snø. «Ingen av oss», hvisket han endelig. «Det endte med uavgjort.»
Engelen så ned i bekken. En strøm av blod fikk vannet til å stige, og asken gjorde den tykk og seig. «Hva skjer nå? Hva skal vi gjøre?»
Djevelen lente fiskestangen mot broen og tok på seg frakken sin. «Jeg drar.»
Engelen satte fra seg sin egen fiskestang, også den inntil broen. «Hvor hen da?» spurte han nervøst.
«Ikke den veien, det er i hvert fall sikkert», sa djevelen og pekte oppstrøms. De to betraktet hverandre et øyeblikk før djevelen sa: «Kommer du?»
Engelen smilte og tok de første stegene over broen, som knakte under føttene hans. Han var den første som hadde krysset broen så lenge den hadde vært til, og heretter ville heller ingen andre gjøre det heller. Nå sto engelen og djevelen ansikt til ansikt. De omfavnet hverandre, slik gamle venner gjør, og de gikk arm i arm mot fjerne himmelstrøk, lykkelig uvitende om hvor ferden ville ende.
FLERE NOVELLER AV SAMME FORFATTER:
En kul liten fortelling det her. Den klare kontrasten mellom himmel og helvete/ godhet og ondskap, gir meg assosiasjoner til The Stand av Stephen King.
Takk for at jeg fikk lese!
Stemningsfull!