Jeg lurer på om de klassiske forfatterne noen gang led av skrivesperre. Satt Boccaccio fast midt i en av Dekameronens fortellinger og ikke visste hvordan han skulle fortsette? Kunne Shakespeare ha stirret ut av vinduet mens et teaterstykke eller en sonett lå uferdig på skrivebordet? Kunne Dante ha gått i sirkler og grunnet frustrert over en strofe han ikke kunne finne? Det får man nok aldri vite, men jeg kan tenke meg at selv de store måtte ha kjørt seg fast på et tidspunkt.
Akkurat som meg. Jeg arbeidet med en roman om Dante Alighieri, et rent sammensurium av biografiske fakta og symbolikk fra Den guddommelige komedie. Begynnelsen var god, med den landsforviste dikteren som vandrer nedover en ukjent landevei mens han grunner over fortapelsens avgrunn. Men så stoppet det fullstendig opp. Etter en måned med tomhet bestemte jeg meg for å dra til Firenze, for å la meg inspirere av gatene og stedene hvor Dante en gang hadde vandret. Siden jeg først fikk ideen på min første reise til Firenze, var det kanskje der fortellingen burde skrives.
Jeg fikk leid et værelse ikke langt fra katedralen Santa Maria della Fiore, med utsikt mot den store kuppelen like foran skrivebordet mitt. Men selv ikke her ville sperren gi slipp. Etter en uke klarte jeg ikke å skrive mer enn et par sider, og da bare notater, ikke ren prosa. Jeg begynte å innbille meg at jeg aldri kom til å fullføre dette verket, for selv om jeg skrev min andre bok på under et halvt år, brukte jeg femten år på min første. På et tidspunkt tenkte jeg at dette var nok et arbeid som ville vare livet ut.
Men siden jeg først var i Firenze, bestemte jeg meg for å nyte omgivelsene så godt jeg kunne. Jeg dro ofte til Santa Margherita de’ Cerchi – hvor Beatrice Pontinari, Dantes store kjærlighet, er gravlagt – og kunne sitte i det lille kapellet i timevis. Kanskje hadde jeg et snevert håp om å få et glimt av min egen Beatrice, en legemliggjørelse av inspirasjon hvis vesen kunne skape en gnist i det tomme sinnet mitt? Men jeg så ingen muse, bare bølger av turister som gikk forbi, stoppet for å ta fotografier og snakket unødvendig høyt, til tross for skiltene som insisterte på stillhet og respekt. Flere av besøkene etterlot mer tomhet enn inspirasjon.
Helt til jeg fant Café de Medici. Jeg hadde snublet over den ved en tilfeldighet — et bortgjemt lite sted like ved San Lorenzo-kirken — og selv om den ikke var den mest populære i byen, veide dens stillhet og isolasjon opp for det. Det var sjelden bråkete, det var kjølig på de varme toskanske sommerdagene, og når du først fikk ordren din, lot de deg være i fred, en service jeg verdsatte.
Det var selvsagt en annen grunn til at jeg begynte å gå dit. Hun het Cecilia, med mørke krøller og et mykt smil som blomstret frem hver gang vi møttes. Hun pleide å hilse på meg, tok imot bestillingen min, og førte meg til et avlukke i hjørnet hvor hun lot meg være alene for å skrive. Mens jeg satt der, snek hun av og til seg et glimt av meg når hun trodde jeg ikke så det.
Jeg ønsket mange ganger å si noe av betydning til henne, gi henne et kompliment for et eller annet, berøre hånden hennes, omfavne henne, kysse henne. Men jeg tok aldri mot til meg, for det var først etter at jeg kom til kaféen at jeg endelig fikk til å skrive. Den ene siden fulgte den andre, og etter bare noen dager hadde jeg over hundre og femti sider. Hun var min muse, min Beatrice, en urørlig engel som ville forsvinne dersom jeg kom for nær. De få gangene vi faktisk snakket sammen, tok sjenertheten min overhånd og jeg stotret gjennom samtalene på ustødig italiensk, noe som alltid fikk henne til å le.
Den latteren hjemsøker drømmene mine fremdeles.
Men en dag da jeg kom inn, smilte hun ikke. Jeg tok mot til meg og gikk frem til henne. «Er det noe i veien?»
«Det er en som spør etter deg», hvisket hun, som om hun betrodde en stor hemmelighet. «Han sitter der borte.» Hun pekte bort mot det faste avlukket mitt i kaféens indre. Et lite stearinlys lyste opp et slitt ansikt med en skallet isse som stirret rett på meg. «Han ville at du skulle ta med deg dette», sa hun og rakte meg en vinflaske og to glass.
Da jeg tok glassene og flasken fra henne, berørte vi hverandre et lite øyeblikk. En fornemmelse av varme hang igjen i fingrene mine selv lenge etter at øyeblikket passerte. Jeg kikket på henne før jeg gikk, tok inn så mye jeg kunne av henne. Av en eller annen grunn fikk jeg følelsen av at jeg aldri kom til å se henne igjen.
Føttene slepte meg sakte gjennom kafeen. De andre stamgjestene hilste ikke slik de pleide, de så ikke opp engang. Faktisk sto de helt i ro, som om tiden hadde stanset fullstendig. Stillheten fikk stegene mine til å slå mot gulvet som hammere. Da jeg kom fram, kikket gamlingen opp på meg.
«Endelig», sa han på morsmålet mitt mens jeg satte meg. «Jeg har ventet på deg.»
Nå kunne jeg se ansiktet hans tydelig. Håret hans – en manke av skulderlangt hår som omga den blanke issen – var falmet grått, nesten hvitt. Øynene var fuktige og falmede; kanskje han var svaksynt. Ansiktet hang i folder, som på en bulldogg.
«Kjenner jeg deg?»
«Ja», bekreftet han kryptisk.
Det gjorde meg svært urolig. På en eller annen måte føltes det som om jeg hadde møtt ham før, uten at jeg visste hvor. Jeg fylte glassene, bare for å ha noe å fylle stillheten mellom oss.
Gamlingen rullet vinen rundt i glasset og luktet på den, som en kjenner. «Det er favoritten min. Jeg har alltid likt fylden.»
«Samme her.» Jeg hadde vendt meg til å drikke vin før jeg dro hjemmefra, siden utesteder er sympatiske for forfattere som blir sittende time etter time så lenge de får glassene fylt nå og da. Vinen vi drakk der og da var en italiensk rød, men jeg husker ikke lenger hva den heter. Jeg lot den fyldige smaken nå ethvert hjørne av sansene mine, lot den fylle meg med den ene nytelsen etter den andre.
Vi satt der i stillhet og betraktet hverandre. På et tidspunkt innbilte jeg meg at vi var på hver vår ende av et speil som ikke reflekterte noe – et speil som hadde blitt til et vindu inn i en fremmed verden.
«Du lurer sikkert på hvordan du kjenner meg», sa gamlingen. «Sannheten er at vi har møtt hverandre før, kanskje et uendelig antall ganger på et uendelig antall steder på et uendelig antall tidspunkter.» De trøtte øynene hans kikket ned på notatboken min. «Dante, ikke sant?» Han lo. «Alltid Dante, hver eneste gang. Hvordan går skrivingen?»
«Jeg har kommet halvveis», sa jeg. «Eller i det minste tror jeg det», la jeg til diplomatisk, for jeg visste godt at en historie aldri blir helt fullført. På et tidspunkt må man stoppe og anse verket som ferdig.
«Kan jeg …?» sa han og strakte ut hånden mot boken.
Jeg trakk den tilbake og lente armen min på den. «Helst ikke.»
«Som du vil. Det forandrer ingenting. Jeg husker faktisk ikke hvor langt jeg kom, men jeg vil i hvert fall påstå at jeg kom meg over halvveis.»
«Hvem er du, og hva vil du meg?»
«Egentlig vil jeg bare prate», sa han og sukket. «Drikke litt vin, nyte den lille friheten dette øyeblikket tillater oss før vi må fortsette vår lille reise.»
«Hvilken reise?»
Han betraktet meg igjen med de gjennomtrengende øynene. «All tid er syklisk. Alt som skjer, vil en eller annen gang skje igjen. Vi lever selvfølgelig gjennom livet uten å merke noe av det. Vi tror at tiden skyter fremover som en av Guds piler, helt til den treffer sluttens vegg, når den egentlig går rundt i ring som et hjul.» Han snøftet humørløst. «Dersom tid er syklisk, kan noe i det hele tatt forandres? Man kan virkelig undre seg om det faktisk finnes noen mening i det hele tatt …»
«Du svarte ikke på spørsmålet mitt.»
«Nei, det gjorde jeg vel ikke.» Han kremtet dypt og hest. «Jeg beklager, det har bare vært så lenge siden jeg har hatt noen å snakke med.» Han tidde et øyeblikk før han spurte: «Hvorfor har du ikke gjort noe?»
«Gjort hva?»
«Med henne.» Han nikket med hodet mot Cecilia. Hun sto ved disken, like fastfrosset i tid som alle de andre i kafeen. Kaffen hun helte oppi en kopp hang urørlig fra tuten på kannen, selv dampen rørte seg ikke. En varm glød skinte ut fra henne, lik et religiøst ikon. Jeg tenkte plutselig på Dante, og hvordan han — midtveis på sin reise gjennom livet — ble besøkt av poeten Vergil, sendt av hans elskede Beatrice, som ledet ham gjennom Infernoet og Skjærsilden, og videre gjennom Paradis og til den høyeste himmel. Jeg tenkte på hvordan jeg, som selv var midtveis gjennom livet, nå ble besøkt av en fremtoning som lot til å leve uten egentlig å være levende. Hadde hun sendt gamlingen til ham, som en veiviser?
«Jeg vet ikke», sa jeg til slutt. «Jeg har vel aldri turt.»
«Det er en dårlig unnskyldning.»
«Det er den eneste jeg har. Jeg skulle gjerne ha gjort noe. Bedt henne med ut, danset med henne, klemt henne, elsket med henne, tilbrakt resten av livet med henne. Hadde jeg bare … jeg vet ikke.»
Gamlingen snøftet. «Tiden er ikke det eneste som er syklisk, ser jeg.» Han tok en ring fra en av fingrene sine. Den var ganske alminnelig, og det gylne skinnet var falmet. Gamlingen kikket på den med sine trette øyne, og ga den til meg. Uten å tenke over det tok jeg den, og tyngden overrasket meg. Den dro hånden min ned på bordet og fikk glassene til å klirre. Jeg løftet den opp og så på den.
«Det er kanskje universets vits», sa den gamle, «at en ring er et endelig objekt, men er likevel uendelig stor. Evigheten i et lite format. Du kan gå langs kanten og allikevel gå i en evighet. Buddhistene kjenner dette som Samsara, livets uendelighet. Brytningen av denne uendeligheten er Nirvana, sirkelens ende. Hvis ringen kan brytes, vil vi alle kunne bli fri fra den.»
Jeg kikker opp på ham, og ser meg selv kikke tilbake. Han er ung nå, og bærer mitt ansikt. Men det tilhører ham nå, akkurat som det alltid har tilhørt meg, for på det tidspunktet er det jeg som sitter og venter på den unge mannen. Jeg er den som sitter i kafeen mens jeg venter på meg selv, på andre siden av evigheten.
Den unge mannen smiler og klapper meg på skulderen mens han tar notatboken under armen. «Det finnes en vei ut», sier han med min stemme. «Jeg kjenner den ikke, men siden syklusen finnes, må også veien ut av den finnes. For mennesker er, i likhet med språket, en serie av forskjellige variasjoner av det samme temaet. Selv om det er en begrenset mengde av mulige variasjoner, er den mengden så stor at den like godt er uendelig. Det er kanskje ringens formål, å oppdage hemmeligheten. Jeg vet ikke hvordan jeg fikk den, det er så lenge, lenge siden. Den vil fortsette så mange ganger det trengs for at vi skal lære leksen vår, hva den nå enn er. Med tiden vil vi finne svaret. I alle mulige fremtider og fortider vil vi finne vårt svar.»
Jeg ønsker å reise meg, å protestere, kreve at han tar ringen tilbake. Men jeg er som forsteinet der i stolen, stum og tankeløs som en statue. Han går langs disken mot Cecilia, og han begynner å snakke med henne. Ansiktet hennes lyser opp i både overraskelse og glede, og hun lar ham kysse hånden sin.
Jeg kikker ned på ringen som ligger i mine nå eldgamle hender. Jeg setter den på fingeren min og tar en slurk av vinen. Den er smakløs nå, uten spor av sin tidligere herlighet.
Tiden går, og jeg innser at jeg er intet mer enn en skygge som sitter alene i det innerste hjørnet mens jeg venter på en ende som aldri vil komme. Siden alt jeg har er tid, begynner jeg å tenke på en vei ut, en måte å bryte ringen som ligger tung på fingeren min. Kanskje løsningen virkelig ligger i de vanskelige og modige valgene? Vil jeg ha mot til å ta valget, dersom jeg får sjansen igjen? Ringen gir meg muligheten til å tenke ut utallige måter, men med tiden innser jeg at en fange i et uendelig fengsel er fortapt.
Jorden endrer seg, og jeg forblir. Solen utvider seg, brenner bort jordens overflate, og kollapser til en hvit dverg, og jeg forblir. Stjernene slukner, de utallige sorte hullene sluker hverandre, og jeg forblir.
Universet falmer bort … og jeg forblir.
Jeg tenker ofte på Cecilia og mitt andre jeg, på det livet de vil få sammen og hva som kunne ha blitt dersom jeg bare hadde hatt hans mot. Dante hadde endelig vunnet sin Beatrice, mens jeg, hans Vergil, må forbli en skygge.
Cecilia.
Ut av mørket glimter et nytt univers, og etter utallige tidsaldre er jeg tilbake i kafeen, og en ung mann kommer bort til bordet mitt med en vinflaske og to glass. Han setter seg ned foran meg med et forvirret uttrykk.
«Endelig», sa den gamle mannen. «Jeg har ventet på deg.»
Henrik Aareskjold
MER AV SAMME FORFATTER? KLIKK, LES OG NYT:
Veldig kul den her. Jeg liker at den er såpass annerledes sammenlignet med det andre du har publisert her på NyeNova. Der de andre drar inspirasjon av mytologi og eventyr, har denne en mer religiøs og filosofisk spekulativ tone.
Kul kulere kulest. Takk for at jeg fikk lese 🙂
Takk takkere takkest!
Var veldig usikker på denne, men godt å høre at den fungerte
Jeg likte også denne veldig godt! Helt enig med Emil 🙂