Blod og Sølv, novelle av Henrik Aareskjold

Vinden rev i den gamle konas kappe mens hun trasket gjennom skogen. Hun brydde seg ikke med å vende hetta mot vindkastene, og hun la ikke særlig merke til kulden. Det eneste som plaget henne, var vekten av sverdet. Det hang fra beltet og fikk den stakkars hofta til å verke for hvert skritt.

Sverdet hadde tilhørt ektemannen hennes, fra den gang han slåss i den Store Krigen for lenge, lenge siden. Da han kom hjem, med kroppslige og sjelelige sår, plasserte han det i bunnen av ei kiste, satte kista på loftet og nevnte det aldri igjen. Selv om det hadde samlet støv i nesten femti år, så det like prektig ut som om det var nytt. Hun trengte nesten ikke kvesse det.

Hva ville han sagt om han så meg nå, funderte hun, med sverd i beltet og sekk på ryggen. Det var tross alt en mannsalder siden sist hun hadde reist gjennom skogen på egen hånd. Den gang var huden hennes glatt, håret gyllent, beina raske og smidige. Nå var hun krokbøyd, med sølvstenk i håret, og de gamle beina var ikke slik de hadde vært.

«Dumme kjerring, ville han ha sagt», klukket hun til seg selv, og forestilte seg det slu røversmilet hans som fremdeles fikk det gamle hjertet til å banke. Å, som hun ønsket at han kunne vært med henne her, hjelpe henne med den vanskelige oppgaven.

Sporet var ennå varmt. Det hadde ikke vært lett å finne, men når hun først fant det, kom hun ikke til å miste det igjen. Det førte henne bort fra hovedveien og innover i den dype skogen, gjennom busker og kratt. Det stoppet henne ikke; hverken torn eller kvist kunne ta motet fra henne nå.

Etter en stund sto trærne så tett at de ga ly for vinden, og hun kunne endelig løfte av hetta. Skogen var stille, unaturlig stille. De råtnende levningene av rådyr og elg fortalte at hun var på rett vei. Snart skrånet terrenget oppover, og hun la merke til beinbiter strødd utover, gnagd og knust av en sterk kjeve.

Det sank i hjertet hennes da hun så en liten hodeskalle – en menneskeskalle.

Hun stanset og plukket den opp. Så renplukket den er, tenkte hun flyktig mens tårer vellet opp i øynene. Hun grov en liten grav til skallen med de krokete hendene, satte seg ned, og hvisket en bønn til gudene:

«Jordens og Himmelens Herrer, ærede Korsveiens Fruer. Jeg ber dere, ta vare på denne fortapte sjel. Vugg dens bein, vis omsorg for dens hjerte, la hodet hvile. Ved stjerners og månens lys, la det bli slik.»

Hun reiste seg og gikk videre. Snart kom hun til en hule, stor som gapet til en kjempe, dyp og mørk, og i skogens stillhet hørte hun bevegelser, en rallende pust, og tunge poter mot stein. Dette var stedet. Hun plasserte seg i huleåpningen idet måneskinnet rant mellom skyene og badet henne i et sølvskimmer.

«Hallo», sa hun inn i mørket.

Bevegelsene og pustingen stoppet brått.

«Jeg vet du er der inne. Jeg er kanskje gammel, men jeg er ikke døv. Kom ut, slik at jeg kan se deg.»

Noe beveget seg i mørket, og etter hvert kom en vagt menneskelignende skikkelse til syne. Gylne øyne reflekterte månelyset, og de stirret på henne.

«Jøye meg», sa hun med et smil, «så store øyne du har. Nåja, de er vel for å se meg bedre, antar jeg.»

Skapningen sa ingenting, bare stirret.

«Kom nå, ikke lat som om det ikke var morsomt.» Hun satte seg på en tykk mosedott. «Håper du ikke har noe imot at jeg setter meg. De gamle beina er ikke så spreke lenger, og det er ganske så tungvint å traske gjennom mørket.»

De gylne øynene flyttet seg ned mot sverdet.

«Skulle jeg liksom ha kommet hit ubevæpnet? Etter alt som har hendt?»

Tingen i mørket knurret, og et par sterke klør rev mot steingrunnen i hulen.

«Ti stille! Du skremmer ikke meg. Jeg er kanskje gammel, og det betyr nok ikke så mye hva som skjer med meg, men du våger ikke å tro at jeg ikke er farlig. Jeg kjenner denne hulen. Dette er den eneste veien ut, og hvis du prøver å rømme, må du gjennom meg først.»

Hun trakk sverdet, og det skinte i månelyset.

«Hadde det vært skarpere, kunne det ha kløyvd månestråler. Jeg har også belagt det med sølv blandet med tyrihjelm – også kjent som ulvebane. Et lite kutt, og du er død innen en time.»

Tingen knurret i protest.

«Vet du, de krangler ennå om hva de skal gjøre med deg. Noen har foreslått å tilkalle Dronningens Hær, mens andre snakker om trollmenn og monsterjegere, alle slags tullete ting. Ikke at jeg klandrer dem. De har tapt så mye …» Tanken på den vesle hodeskallen fikk stemmen hennes til å skjelve. «Og noen altfor mye. På grunn av deg.»

Skapningen beveget seg lydløst ut i månelyset. Den var kanskje mager, men varulven var likevel mye større enn henne, og den skitne pelsen var flekket av tørket blod. Øynene, de altfor menneskelige øynene, stirret på den gamle kona, som om den ikke visste hva den skulle gjøre. Hvis den ville drepe henne, ville det være såre enkelt, men hun hadde godtatt sin skjebne, samme hva som kom til å skje. Men varulven ble stående, vaiende fra side til side og smakte nervøst på luften. 

Kona trakk frem en liten flaske. Væsken inni hadde en blek, rusten farge, og da varulven så den, slapp den ut et smertefullt hvin.

«Velg», sa hun og sendte flasken rullende langs steingrunnen. Beistet trakk seg tilbake til mørket idet flasken saknet og stanset like ved kanten av skyggene. «Enten tar du den, eller så får du sverdet. Du kan avslutte dette her og nå. Hvis du har noe fornuft igjen i deg, velg.»

Et forsiktig klynk runget gjennom hulen.

Kona sukket. «Ærlig talt, vennen, tror du ikke dette har gått langt nok?»

En pote gled frem og trakk flasken inn i mørket. Hun hørte lyden av en kork som løsnet, og snart rullet flasken tilbake og ut i månelyset, tom. Varulven knurret rastløst, tassende frem og tilbake i hulen mens den prustet og hvinte. Knurrene ble til anstrengte snerr, og deretter til smertefulle klynk. Det gikk kaldt oppover ryggen til kona da varulven satte i et ul så høyt at til og med månen måtte ha hørt det. Hun rakte hånden frem.

«Grrr… grrr… brrra…» brummet beistet og skalv. En pote strakte seg ut av mørket, men den forandret seg. Pelsen forsvant, klør ble til negler, og snart tok en svært menneskelig hånd den gamle konas med ømhet. Ei ung jente med rødt hår og tårer strømmende nedover ansiktet stavret ut av hulen. Hun var naken og skitten. Den gamle kona slapp sverdet og svøpte henne inn, først i kappen, deretter i armene sine.

«Bestemor», klynket jenta.

«Så, så», sa kona, som slet med å holde tilbake sine egne tårer. «Du er trygg nå, barnet mitt.»

«Jeg… jeg er så lei for det, bestemor!» Jenta hylgråt mot konas bryst. «Guder, tilgi meg!»

Kona strøk henne kjærlig over ryggen. «Kom nå», sa hun. «Det er tid for å dra hjem.»

Jenta så opp i tårevåt skrekk. «Nei, bestemor! Jeg kan ikke dra hjem! De vil drepe meg for hva jeg har gjort!» Hun gjemte ansiktet i hendene. «De burde drepe meg! Å nådefulle guder, hva har jeg gjort!»

«Du har ikke gjort noe», sa kona alvorlig. «De kjenner deg bare som du er nå, et menneske. Det er ulven som skal klandres, ikke deg.»

«Men det er en del av meg! Det vet du!»

Kona la en kroket finger mot leppene hennes. «Ja, jeg vet det. Jeg vet også at det som skiller mennesket fra dyrene, er vår evne til å tilgi andre, og viktigst: hvordan man tilgir seg selv.»

«Men hvordan kan jeg se dem i øynene? Etter det jeg gjorde?»

«Det vil bli vanskelig, ofte vil det bli utålelig, men det får være din straff for å ha latt beistet være ute av kontroll. Med tiden vil du kunne tilgi deg selv for hva du gjorde. Og en dag, den dagen du møter gudene, får vi håpe at de er nådige.»

Jenta nikket og tørket tårene på bestemorens kappe, mens kona fant en serk og et par sko i sekken. Da jenta var kledd, tok kona armen hennes og støttet henne mens de gikk nedover. Nå var ikke skogen like skremmende lenger.

«Si meg», sa kona mens de gikk mellom trærne, «har jeg noen gang fortalt deg hvordan jeg møtte bestefaren din?»

«Nei, bestemor», snufset jenta.

«Da skal jeg fortelle, så får vi tida til å gå», sa kona, med et glimt i de eldgamle, gylne, ulveaktige øynene. «En gang, da jeg var omtrent på din alder, spurte mor om jeg kunne besøke den gamle bestemoren min. Hun bodde i en skog akkurat som denne. Mor ga meg en kurv med mat og en rød kappe, den samme du har på deg nå, faktisk, og jeg satte av gårde innover i skogen …»

 

Henrik Aareskjold er 39 år og kommer fra Sola i Rogaland. Han har tidligere bidratt til Forfatterskolens Juleantologi (ISBN 9788269337310) med novellen “Stille Natt”. Han har skrevet manus til to høyfantasiromaner som han iherdig prøver å få utgitt, i tillegg til flere noveller av ulikt slag. “Blod og Sølv” er hans andre bidrag til Nye NOVA. 

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  6 kommentarer til “Blod og Sølv, novelle av Henrik Aareskjold

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *