Allehelgensofferet. Novelle av Henrik Aareskjold

Naboene knytter tauene hardt til rundt hendene og anklene mine, og binder meg fast til stauren ute på myra. Ingen sier noe. Foreldrene mine står et stykke unna sammen med presten. Han glor alvorlig på meg, strammer grepet om krusifikset som henger rundt halsen hans. Mamma prøver å holde tilbake tårene, og pappa holder godt rundt henne, prøver å trøste henne så godt han kan, men sorgen hans er like stor.

Når de er ferdige, legger de bind for øynene mine. Kledet er tynt, men det eneste jeg kan se gjennom er lyset fra kveldssola og skyggene av dem som står rundt meg. Seremonien er over, og jeg hører dem traske bort, uten et eneste ord. På vinden hører jeg mammas hulk, og det skjærer i hjertet mitt.

Ikke gråt, mamma, tenker jeg. Jeg gjør dette for deg og pappa, for hele bygda.

Til slutt hører jeg ikke noe mer enn vinden, bruset i myrullen og min egen pust. Jeg ser for meg omgivelsene mine, selv om jeg har bind for øynene. Stauren står midt i ei diger myr omgitt av dyp skog, full av dype kulper og lag på lag med fuktig torv. Jeg kjenner lukten av fukt og råte, en stank som er svak i begynnelsen, men jo lenger jeg kjenner den, jo sterkere blir den.

Det gjør meg uvel, men jeg må bare tåle det, for alles skyld, men aller mest for mamma. Jeg ser for meg ansiktet hennes idet hun trakk det avgjørende loddet, likblekt og uten håp. Men det som skremte meg, var at hun bare godtok det, uten et eneste ord. Bare lukket øynene og nikket. Jeg reiste meg opp og meldte meg frivillig. Mor kikket opp på meg med vidåpne, tryglende øyne. Men jeg har bestemt meg. Skal en datter ikke kunne beskytte sin mor? Søstrene mine trenger henne mer enn de trenger meg, en udugelig tøs som heller vil løpe etter gutter enn å melke kuer og mate høns.

De vil snart glemme meg, så fort neste vår kommer.

Hvor lang tid vil det ta? I fjor var offeret borte dagen etter. Det … det var blod over hele stauren. Da vi kom for å se … holdt ravnene fremdeles på med det som var igjen. Stakkars Alfhild. Så tungt det var å binde deg fast. Som du skrek og hylte. Jeg husker du sa: «Gunvor, slipp meg løs! Jeg vil ikke! Slipp meg løs!»

Tårene presser på, fukter bindet for øynene. Det må jo gjøres, Alfhild, det vet du. Allehelgensofferet bringer våren. Hvis ikke vil vinteren aldri ta slutt, og da dør vi alle sammen. Menneskene, dyra, plantene, solen, månen, selve jorden vil dø hvis vi ikke ofrer.

Hva var det? Det er ennå langt borte, men jeg kan høre det, noe som trasker over den våte torven. Noe stort.

Jeg vil holde pusten, men jeg klarer det ikke. Hjertet hamrer i brystet, får meg til å hulke og hikste. Det som går over myra, kommer nærmere og nærmere. En dyp, rallende pust virvler opp de råtne dunstene fra vannet og torven, får meg til å brekke meg, men ingenting kommer opp.

De våte bevegelsene stanser. Alt jeg hører er den rallende pusten. «Hallo», sier en stemme.

Jeg kan se skyggen gjennom øyebindet. Det er stort, stort som et hus. Men hvorfor høres det så … så lite ut? Som … som en kvinne?

«Du behøver ikke være redd», sier stemmen, og jeg kjenner noe hardt og beinete gli over kinnet mitt. «Det er snart over.»

«Hve … hvem er du?» spør jeg.

«Du vet hvem jeg er», sier stemmen.

«Du … du er den vi ofrer til», sier jeg. «Men … men hvorfor høres du slik ut? Stemmen din. Den høres så …» Mer får jeg ikke sagt før det endelig slår meg. «Alfhild?!»

«Å, er det det hun heter? Nei, ikke Alfhild. Men jeg bærer ansiktet hennes, og jeg snakker med stemmen hennes. Det finnes mange stemmer her. Hun er en del av meg, som alle de andre før henne. Og snart skal du bli en del av oss også, og da vil alt bli bra.»

«Ditt monster», hvisker jeg. Ordene dirrer av hat.

«Jeg er kanskje det», sier stemmen. «Kanskje fluen synes edderkoppen er et monster, men edderkoppen gjør bare det den må gjøre. Jeg gjør også bare det jeg må gjøre. Dere forer meg, nører meg i et år til. Hvis ikke, tvinges jeg til å slippe vinteren løs.» Jeg hører et knurr, et rasende knurr fra en enorm og dyp strupe. «Og jeg lover deg, barn, den vinteren vil bli nådeløs.» En kald finger glir nedover brystet mitt. Det gir meg frysninger. «Jeg kan kjenne hjertet ditt. Du behøver ikke være redd. Snart er alt over, og du vil bli en del av meg.»

«Hva betyr det?» spør jeg, redd for hva svaret vil være.

«Du skal få se.»

«Vil det gjøre vondt?»

Det tar et øyeblikk før svaret kommer. «Bare i begynnelsen», sier stemmen idet jeg blir revet i stykker.

Det er som om jeg tar fyr innvendig, i buken og i hodet samtidig. Er det ikke rart at jeg plutselig føler meg sulten idet magen min blir revet ut av meg? Jeg kjenner skarpe tenner bite over armene og beina, klør som flerrer av meg hud og hår, en stor og kald tunge som slikker i seg blodet mitt. Etter hvert gjør det ikke vondt mer. Alt bare skjer mens verden mørkner og blir he … blir helt still … helt stille … 

 

Den våte torven surkler under føttene mine mens jeg trasker over myra. Jeg nærmer meg stauren, og lukter på frykten som henger i lufta.

«Hallo», sier jeg.

Den lille gutten skvetter, løfter hodet brått, smeller skallen hardt mot stauren. Han hulker i små pipete åndedrag, og jeg er sikker på at han kan se skyggen av meg.

«Nei …», piper han. «Jeg vil ikke …»

«Så, så», sier jeg og lar en klo gli over det tårevåte kinnet hans. Han rykker til i frykt. Redselen som oser av ham er så sterk at jeg får vann i munnen. Så godt han kommer til å smake. «Du behøver ikke være redd. Det er snart over.»

«Jeg vil … jeg vil hjem … jeg vil til mamma!»

Jeg innser at jeg smiler, gliser fra øre til øre, og fryder meg over løgnene de må ha fortalt ham. Stakkars små mennesker som tror de vet noe, tenker jeg. Nåja. Så lenge jeg får det som jeg vil, kan de tro hva de vil. Det er bare rett og rimelig.

«Så, så, lille venn», sier jeg og slikker meg rundt munnen. «Du vil møte henne igjen, før eller senere. Før eller senere …»

 

Henrik Aareskjold

 

Henrik Aareskjold er 39 år og kommer fra Sola i Rogaland. Han har tidligere bidratt til Forfatterskolens Juleantologi (ISBN 9788269337310) med novellen “Stille Natt”. Han har skrevet manus til to høyfantasiromaner som han iherdig prøver å få utgitt, i tillegg til flere noveller av ulikt slag.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  7 kommentarer til “Allehelgensofferet. Novelle av Henrik Aareskjold

  1. Dette var en kul novelle. Jeg liker at navn og beskrivelser er liksom så trolske, og tenker at dette kunne vært et overnaturlig Norge.
    Jeg liker også hvordan mystikken ivaretas rundt monsteret.

    Novella minner meg forøvrig litt om litteraturen til Laird Barron, særlig noen av novellene i samlinga Swift to Chase.

    Uansett, takk til forfatteren og Nyenova for at jeg fikk lese

  2. Veldig gode beskrivelser av lukt, smak; det sanselige og organiske, likevel uten for mange unødvendige adjektiv. Verbene fungerte, det samme gjorde transformasjonen. Kul novelle, godt plot.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *