Hun kommer

Et skikkelig gilde ventet de to nissene den midtsommernatten. Selv ikke i feiringens vellyst hadde menneskene glemt dem. Et stort drikkekar med frådende øl og et fat med kostelig mat var satt ut på gulvet i loftsrommet, og nå som alle endelig hadde gått til sengs, kunne nissene komme frem.

«For en lykke, mor!» sa kallen da han så fatet. «Spekeskinke, havrelefser, frukt og bær, fløte, og til og med en fersk øltår!»

Kona luktet på skinka. «Jeg har hørt at nissene på de andre gårdene må nøye seg med én bolle grøt hver jul. Tenk så heldige vi er.»

«De skjemmer oss bort, gjør de», sa kallen og tok en slurk av ølet. Han sukket henført. «Nåja, ikke at det gjør noe.» Han tok en ny slurk og jafset i seg et eple. «Vet du at lillegutten tok sine første steg i dag? Før vi vet ordet av det, løper han i skogen som vinden.»

«Det får vi håpe», sa kona. «Små gutter skal ha vind i beina.»

Kallen nikket. «Hva med deg? Har du sett noe i dag?»

«Om jeg har! Jeg så odelsjenta og en av drengene kysse hverandre bak låven. Tenk om de ble gift! Tror du storbonden ville gått med på det?»

«Hvilken dreng var det?»

«Han høye med de mørke øynene og et smil som en rev.»

Kallen brummet skeptisk og tygget på ei havrelefse. «Ikke godt å si. De som smiler som en rev, pleier å tenke som en rev også. Vel er storbonden godhjerta, men en dreng er kanskje ikke et godt emne for ei odelsjente.»

Kona sukket. «Jo, du har kanskje rett i det, far», sa hun og duppet et jordbær i fløten. «Det er så lenge siden det har vært bryllup her til gards.»

Kallen lo så de lange bartene viftet. «Og det hadde sikkert ikke gjort noe med en porsjon av festmaten til oss, hva?»

Kona glodde på ham. «Det bryr meg vel rett i stubben, din gjøk! Du vet jo at jeg vil barna så inderlig vel! At jentene blir gift med gode menn, at guttene finner seg vakre koner, og alle får en haug med barn!»

«Ja, det vet jeg», sa han og smilte. «Jeg vil dem vel, jeg også. Denne familien har vært så gode mot oss, helt siden den første storbonden og de gamle gudenes tid. De sluttet aldri å tro på oss, selv ikke da den nye gudemannen kom.»

Hun tok hånden hans. «Måtte gudemannen … måtte han … Hva er det de kaller det?»

«Velsigne?»

«Ja, nettopp.» Hun kikket opp mot taket. «Hører du, gudemann? Måtte du velsigne dem for evig og alltid. Det sier nå jeg.»

«Jeg også», lo kallen og kysset henne på kinnet. Etter en stund, da alt var spist opp, gjespet han. «Uff, nei, nå er jeg trett.»

«Ja, jeg også», sa kona, og de tasset mot den lille sengen deres, en eske med halm og et lite teppe. Brått gikk det en støkk gjennom dem. «Hva var det, far?» sa kona redd.

Kallen kjente etter. «Det er noe der ute. Noe har kommet seg inn på eiendommen.» Han begynte å skjelve. «Føler du det?»

Hun nikket. «Ja. Noe kaldt og … ekkelt, råttent. Men hva kan det være? Grensen er gammel og sterk. Det onde kan ikke komme seg inn hvis vi ikke lar det komme inn.»

«Hvis ikke …»

«Hva da?»

«Hvis det ikke er noe enda eldre og sterkere enn grensen.» Kallen tidde. Ansiktet ble kritthvitt. «Å nei!» hvisket han. «Det er henne!»

De skyndte seg bort til en liten sprekk i veggen hvor de kunne se ut på tunet. En skikkelse trasket gjennom mørket, en lutrygget kjerring kledd i svart, med ei rive over skulderen og en sopelime drassende etter seg. Hun gikk noen skritt til, sveipte sopelimen langs bakken i en stor bue, og fortsatte videre frem til våningshuset. Der stoppet hun opp og kikket på den stille bygningen. De kunne se ansiktet hennes tydelig nå, inntørket og hult som en gammel trerot, med gapende kjeft og øyne som skinte med et kaldt og giftig lys. Blikket hennes vendte seg med ett oppover, og de skjønte med en gang at hun kunne se dem.

Nissene var som frosset fast mens kjerringa gikk opp trappene og inn i huset. Selv med all beskyttelsen som nissene hadde lagt over huset, og uansett hvor mye de prøvde å støte henne vekk, passerte kjerringa hindrene som om de var luft. De hørte romstering nedenunder, slepende skritt, dører som åpnet seg. Et kvalt skrik kom fra barnas soverom, og det skar nissene i hjertet. Mer romstering, flere skrik, og et rasende brøl som fort ble skåret over.

Deretter ble alt stille. Nissene våget knapt å puste. De lyttet, men hørte ingenting. Huset var som en grav.

Da hørte de det knirke i trappen opp til loftet. De kikket bort på døråpningen, og så et ansikt stirre tilbake på dem i mørket. Kjerringa steg opp trappene, med riva over skulderen og sopelimen slepende etter seg, og kom seg inn på loftet. Det stinket død og forråtnelse av henne, og de grønnsvarte øynene glodde mot nissene med en knusende tomhet.

«Ditt … ditt beist!» freste kona gjennom tårene. Hun rev seg ut av kallens armer og trampet med skjelvende skritt mot kjerringa. «Utyske! Mare! Trollkjerring!»

Kjerringa svarte ikke. Hun sto urørlig som en statue og stirret ned på nissekona med det forferdelige blikket.

Kallen tok også mot til seg og sprang frem. «Dette var gode mennesker! Gode, sier jeg! Hvorfor kom du hit? Hvorfor?»

Kjerringa forble taus.

«Kom igjen, da!» skrek kona. «Nå som du har tatt alt annet på gården, kan du like godt ta oss også! Gjør deg ferdig!»

Kjerringa tok et skritt frem. Nissene vaklet bakover, men nektet å rømme. Hvis dette virkelig var slutten, fikk den bare komme. Hun tårnet over dem, som en slange klar til hugg, og strakte en morken hånd mot dem. 

Nissene holdt godt om hverandre og lukket øynene hardt igjen. La det gå fort, tenkte kona. Gudemann og guder og hva som enn ser ned på oss, la det gå fort.

Noe kaldt gled over kinnet hennes, en iskald, beinete finger. Hun åpnet øynene. Kjerringa hadde tørket tårene hennes. Et hult smil viste seg i det grusomme ansiktet før hun rettet seg opp, snudde, og forsvant ned de mørke trappene. Skrittene hennes forsvant inn i natten, fulgt av den raspende lyden av en rive.

Det tok en stund før de endelig slapp hverandre, før de endelig turte å trekke pusten. «Hun gikk, far!» sa kona og sank ned på kne. «Hun gikk!»

Kallen smilte lettet. «Nå trodde jeg det var ute med –»

Begge kikket mot trappa. Frykten grep tak i dem igjen, og de listet seg forsiktig nedover de knirkende trinnene.

Det var stummende mørkt nedenunder, men nissene kunne se alt like klart som dagen. De fant storbonden først, liggende på gulvet i storstua like utenfor døra til sovekammeret. Ansiktet og hendene var flekkmerket av svarte byller, og ved siden av ham lå en øks.

Resten av familien lå innenfor. Odelsjenta og yngstesøstera lå på gulvet i en haug med øynene vidåpne av skrekk. Bondefrua lå i sengen, og selv i døden holdt hun godt rundt den livløse minstegutten.

Kona sank sammen. «Hun tok dem!»

«Hver eneste en.» Kallen gikk bort til sengen. «Selv lillegutten.» Han la hånden på det vesle hodet, strøk den klamme, kalde huden. Han var knapt en vinter gammel.

De mørke byllene sprakk under hånden hans, og nattsvarte rotter kravlet ut fra den svarte pussen, skrikende som et mareritt. Kallen fôr tilbake og stavret inn i konas favn. De trakk seg inn i hjørnet mens rottene rev og flerret opp de døde kroppene. Det kokte i svart pels og klør. Nye rotter vokste frem, og de strømmet ut av sengen og ned mot de to eldre barna. Igjen sprakk byllene, og igjen kravlet nye rotter frem, stinkende av blod og puss. De kravlet over kroppene en liten stund før de alle stoppet opp, og tusen øyne snudde seg mot de to nissene. De satte i et høyt og skjærende skrik før de strømmet ut av døra som en elv av skygger. De hørte nye byller sprekke, nye skrik, nye tassende føtter som forsvant ut av våningshuset og inn i natten.

Det tok en stund før de to nissene rørte på seg. Inngangsdøra sto åpen, og vinden vippet den frem og tilbake på knakende hengsler. Alt var stille, og bygningene var som ruiner.

Mens de sto der, uten å vite hva de skulle ta seg til, la støvet seg i den øde stua. Matrester som ennå lå på stuebordet, var allerede mugne og markspiste. Lukten av død hang over hele gården.

De trasket opp på loftet igjen, la seg i sengen og gråt i hverandres favn mens vinden ulte under takmønet.

«Hvorfor?» pep kona mot kallens skulder. «Hvorfor kunne vi ikke beskytte dem?»

«Hvordan i all verden kunne vi ha beskyttet dem mot noe sånt?» sa kallen motløst.

«Vi burde ha gjort noe. Lillegutten var ikke et år en gang …» Hun kikket ut i mørket. «Hva skal vi gjøre nå?»

«Vi venter», sa han bestemt. «En dag vil det komme noen. Noen som trenger oss.»

«Tror du det?»

«Jeg håper det.»

Kona sukket. «Jeg håper det også. Men … men hvis menneskene kommer tilbake, tror du hun også kommer tilbake?»

«Jeg vet ikke. Vi får håpe på det beste.»

Kona trakk seg tettere inntil ham. «Jeg fryser.»

«Jeg også», sa kallen og la armene sine rundt henne. «Jeg også.»

 

Henrik Aareskjold

Illustrasjon: Pesta i trappen av Theodor Kittelsen