Jeg husker ikke hvordan drømmen begynte, men jeg vet at jeg var i stor fare, at jeg løp for livet, men jeg vet ikke fra hva. Det er slik jeg våkner, klam av svette, og det tar noen øyeblikk før jeg endelig klarer å roe meg ned. Jeg har aldri hatt et så voldsomt mareritt før. Heldigvis er det ikke ekte.
Jeg står opp, lager frokost og koker kaffe. Det er først når jeg setter med ned for å spise at jeg får en uhyggelig følelse av at noe er galt. Men alt rundt meg ser helt normalt ut. Jeg ser opp på vegguret. Det sies at man kan sjekke om man drømmer ved å se på klokken eller lese noe. Hvis du drømmer, vil klokken vise noe rart, stå stille eller gå baklengs og lignende, og all skrift er enten utydelig eller stokket om til det uforståelige. Men klokken på veggen viser 8:45, og sekundene tikker fremover jevnt og trutt. Næringsinnholdet på smørboksen ser normalt ut, og etiketten på flasken med oppvaskmiddel ser ut akkurat slik den skal se ut. Jeg er altså våken, men likevel føler jeg meg urolig.
Kanskje er det ikke så rart, for sommerferien har nettopp begynt, og en arbeidsnarkoman som meg hadde foretrukket å bli værende på kontoret. I det minste kan jeg bruke tiden på å skrive, for det har det vært lite av den siste tiden.
Jeg fyller kaffekannen og setter meg ved skrivebordet foran stuevinduet. Dagen utenfor er grå med et klumpete skydekke, men sommerbrisen som renner inn gjennom vindusåpningen er herlig sval. Jeg åpner notatheftet der jeg stoppet sist og spisser blyanten, men nå som jeg er klar til å skrive, står det helt stille. Så jeg blir sittende og kikke ut på den grå himmelen, på folk som går forbi, på sommerfuglene som flagrer mellom blomstene i hagen.
Det som opptar tankene mine, er kjæresten min. Vi hadde en krangel i går, en av den eksplosive typen som ofte kommer brått på, og er forårsaket av bagateller. Jeg sa mye som jeg angrer på, og jeg håper det er det samme for henne. Forhåpentligvis er det noe vi kan legge bak oss.
Timene går, og det som var ment å være flittig skriving, ender med besvarelse av eposter, løse kryssord i avisen, og se på videoer på internett. Til slutt får jeg nok, og reiser meg. Kanskje det vil hjelpe å gå en liten tur, kanskje svinge innom butikken og handle litt? Jeg går ut i entreen, tar på meg den løse sommerjakken, trør inn i skoene og går ut gjennom døren.
Det er fremdeles tett skydekke, og jeg tar med en paraply i tilfelle det regner. Da jeg lukker døren etter meg, får jeg øye på herr Johanson som sitter på huk og luker blomsterbedet sitt. «God morgen», sier jeg i det jeg går forbi gjerdet hans.
Johanson ser opp fra arbeidet, uten å si et eneste ord. Han stirrer på meg med et underlig uttrykk, som om jeg har forstyrret ham i noe viktig. Jeg kremter, nikker med hodet og fortsetter nedover gaten. Når jeg er kommet et stykke, kikker jeg over skulderen. Johanson har reist seg og stirrer etter meg med det uhyggelige uttrykket.
Jeg fortsetter videre. Uroen jeg følte tidligere, begynner å vende tilbake. Gatene er stort sett tomme, for fellesferien er i full sving og de fleste i nabolaget er bortreist. Når jeg kommer til enden av gaten, kjører en bil forbi. Kvinnen ved rattet følger meg med blikket, og fortsetter å stirre på meg gjennom bakruta uten å stoppe bilen eller å kjøre av veien. I det jeg krysser gaten ved parken, ser jeg et ungt par på en benk. De prater og ler sammen, men når hun oppdager meg, stilner latteren. Hun peker meg ut for kjæresten, som også begynner å stirre på meg. I et av vinduene jeg passerer får jeg øye på en gammel dame som lener seg mot glasset mens hun glaner på meg.
Hva er det som foregår, tenker jeg og fortsetter videre. Jeg går i helt normale klær, det er ingenting ved meg som fortjener slik oppmerksomhet.
Jeg når frem til butikken, tar en handlekurv og begynner å plukke varer. Det er ikke mange kunder i butikken, men de som er der, ser opp fra handlelistene sine og kikker alvorlig på meg. Hvorfor får det meg til å tenke på rovdyr som har fått teften av et bytte?
Når jeg kommer frem til kassa og har lagt varene fra meg på disken, oppdager jeg at kassadamen, en ung og tynn kvinne, står med øynene på vidt gap og glor på meg med … Jeg skjønner ikke hvorfor, men det jeg ser i øynene hennes, kan ikke være annet enn hat, et kaldt og grenseløst hat.
«Unnskyld, men er det noe i veien?” våger jeg meg til å spørre.
Og så fort som det er sagt, kaster hun seg frem mot meg med et vilt skrik. Jeg stavrer bakover, dulter borti et avisstativ som går i bakken med et skingrende brak. Kassadamen karer seg over disken, og de andre kundene i butikken har sluppet det de har i hendene og går fort og bestemt mot meg. Øynene deres brenner av hat. Jeg løper ut av butikken, og ser kjæresteparet, den gamle damen, kvinnen i bilen, til og med gamle Johanson komme gående. Når de får øye på meg, brøler de og legger på sprang etter meg.
Herregud, hva er det som skjer?
Jeg løper alt jeg kan nedover gaten, med forfølgerne hakk i hæl. De er ikke like raske, og slakker akterut, men snart kommer flere til og slutter seg til forfølgelsen. Den lille gruppen blir snart en hel folkemengde av tilfeldige forbipasserende, men hver og en har det samme snerrende uttrykket, de samme kalde, hatefulle øynene.
Jeg hiver etter pusten. Snart går jeg tom for krefter. Jeg får øye på blokka hvor kjæresten min bor. Kanskje jeg kan gjemme meg der? Jeg setter opp farten, smetter inn i noen bakgater og mister massen av syne. Jeg mister nøklene idet jeg kommer frem til døren, og folkemengden får øye på meg i det de runder hjørnet. Jeg river opp den tunge inngangsdøren og smeller den igjen idet de dundrer inn i den. Hender og føtter slår og sparker mot døren, og gjennom det lille vinduet ser jeg Herr Johanson få ansiktet presset mot glasset. Han brøler så spyttet flagrer mens øynene er låst på meg.
Jeg forter meg opp trappene til andre etasje. Den første døren tilhører kjæresten min. Jeg banker på, ringer på klokken, roper etter henne. Alle kan ikke være like gale. «Lukk opp, vær så snill!» roper jeg. «Det er noen som er etter meg!»
Døren går opp. De nydelige øynene hennes glor på meg med sitrende hat. Hun skriker, skyter armene frem og drar meg inn i leiligheten. Jeg dundrer inn i speilet på veggen, og knust glass regner over oss. Hun kaster seg mot meg igjen, men jeg klarer så vidt å dukke unna og låser meg inn på badet hennes.
Ikke henne også, tenker jeg, mens hun hamrer på døren. Hva er det som skjer?
Hamringen stanser, og hun trekker i dørhåndtaket. «Åpne døren, min elskede», hører jeg henne si. Stemmen er kald og farlig, en tone jeg aldri har hørt hos henne. Hun har aldri kalt meg for ‘sin elskede’, heller. Det er som om en annen snakker gjennom henne.
«Hva er det som går av deg?» spør jeg fortvilet. «Hva er det som skjer?»
«Mordersamfunnet har våknet, min elskede, og vi er ute etter deg.»
«Hva snakker du om? Hvem er det som er ute etter meg?»
«Du er offeret», sier hun, nesten hverdagslig, mens hun gjenopptar hamringen mot døren. Sprekker kommer til syne langs listene. «Vi må drepe deg. Mordersamfunnet våkner hvert år, og hvert år finnes det et nytt offer. Slik har det alltid vært.»
Jeg trekker opp mobilen. Hendene mine skjelver. «Jeg … jeg ringer til politiet!»
Hun ler. «De jakter på deg, de også. Du er ikke trygg fra Mordersamfunnet så lenge du lever.» Hånden hennes slår gjennom døren, og jeg kan se ansiktet hennes i sprekken. Et brennende hat gløder gjennom det glisende ansiktet. «Åpne døren, min elskede, og la meg drepe deg.»
Det braker i leiligheten bak henne. Andre ansikter kommer til syne, folkemengden som fulgte etter meg. De strekker armene inn gjennom sprekkene, og prøver å bryte seg inn.
Panikken sildrer gjennom meg. Hva skal jeg gjøre? Da kommer jeg på det lille vinduet bak meg. Jeg løfter haspen og svinger vinduet opp. Under meg er det en gangsti mellom boligblokkene, kanskje litt over tre meter ned. Jeg kan klare det.
Jeg klatrer ut med beina først, og snur meg for å holde i vinduskarmen idet døren knekker under presset. Kjæresten min og alle de andre faller frem, snubler over hverandre og haster seg frem mot vinduet. Jeg slipper taket og lander hardt på asfalten nedenunder. Det verker i knær og lår; jeg klarte ikke å forberede meg for sammenstøtet. Over meg kan jeg se dem stirre og rope ned mot meg, dytte hverandre ut av veien for å kravle ut av vinduet.
Jeg reiser meg ustødig opp og begynner å løpe. En kropp faller ned der jeg lå, jeg hører bein knekke, og når jeg snur meg ser jeg Johanson ligge med beina i unaturlige vinkler, trekke seg langs bakken med armene, mens det blodige ansiktet stirrer på meg, brøler etter meg.
Jeg løper så fort jeg kan, leter etter et skjulested, prøver å holde meg ute av syne. Snart ser jeg huset til foreldrene mine. I panikken tenker jeg at de kanskje kan skjule meg. Jeg løper inn i oppkjørselen, banker frenetisk på, og ser meg over skulderen.
Døren åpner seg, og jeg ser foreldrene mine. Ansiktene deres … de stirrer på meg, med hat i blikket. Jeg kjenner tårene presse på. Ikke dere også, tenker jeg mens håpet forsvinner. Mor gjør en bevegelse. Jeg kjenner kniven i magen min, og merkelig nok gjør det ikke vondt. Men når mor trekker kniven ut, da kjenner jeg det, en kald vridende smerte. Lungene mine tømmes når hun stikker kniven inn igjen, en, to, tre ganger, kanskje mer.
Idet jeg synker sammen, kommer folkemengden inn i oppkjørselen, kaster seg over meg og river meg i stykker.
Og så er det over. Mordersamfunnet forsvinner, og tilbake er det bare vanlige folk igjen. Massen løser seg opp, likegyldig til den døende kroppen foran dem. Vet de ikke hva de har gjort? Vil jeg bli glemt, og vil det samme skje med noen andre? Vil det skje om og om igjen til det ikke finnes mennesker igjen?
Jeg drømmer ennå, tenker jeg. Snart våkner jeg, og da vil alt være bra. Men hvorfor gjør det så vondt? Hvorfor føles det så ekte?
Jeg ser opp på foreldrene mine, som virker forvirrede. Hvorfor står vi ved døren, tenker de kanskje. Mor ser ikke ut til å legge merke til den blodige kniven i hånden hennes. Hun legger i hvert fall ikke merke til sin egen sønn som blør i hjel foran henne. En fryktelig tanke dukker opp. Kjæresten min sa at Mordersamfunnet våkner hvert år. Har jeg også vært en del av den blodtørstige massen? Har jeg gjort dette mot andre, og ikke husker å ha gjort det? Tenk om verden er full av lik som ingen kan se.
Men jeg kan se dem. De omgir meg på alle kanter, opprevne og brukne kropper som stirrer ut i luften med døde øyne. Fortapelsen skyller over meg, mens blodige tårer strømmer ut av øynene mine. Hvorfor ser de så … ferske ut? Og hvor mange har jeg selv vært med på å drepe?
Foreldrene mine lukker døren, etterlater meg for å dø, glemmer at jeg engang fantes. Det er det siste jeg tenker på. Mor og far bryr seg ikke om hva som har skjedd med meg, deres eneste sønn. Men … når jeg tenker meg om … så har jo mor og far alltid vært barnløse … Det … det er det vel ingen tvil om …?
Henrik Aareskjold