– Vet du hvem jeg er?
Spørsmålet ble hengende i lufta. Den vesle jenta strevde med å forstå hva som ruvet foran henne. Høyere enn mennene som jobbet i barnehagen, og høyden ble forsterket av at føttene befant seg flere centimeter over bakken.
– Du kan se meg?
– Ja, hvisket jenta. Hun så seg rundt. Det var ingen andre barn der hun sto på gressplenen bak barnehagen. Ingen voksne heller.
– Jeg skulle bare hente ballen. Den traff trestammen der borte. Hun pekte mot hushjørnet sju-åtte meter unna. – Og så spratt den videre i nesten seksti graders vinkel.
– Vet du hvem jeg er? gjentok den fremmede. Bein og armer var atskillig lengre enn de skulle være, og ansiktet var smalt. Munnen var liten og sirkelformet, og uten synlige tenner. Ørene var spisse, de fikk jenta til å flire et øyeblikk. Alveører, tenkte hun. Hodet var fullstendig hårløst, fra halsen og ned var huden dekket av et tettsittende grått stoff, inkludert hendene og føttene. Hun kunne så vidt skimte buskene, gjerdet og trærne bak den svevende figuren.
– Ballen ligger der borte, sa den og så forbi henne. Stemmen var vennlig, sånn som programledere på barne-tv snakket. – Rett under benken der plenen slutter.
– Takk, sa hun, men løp ikke bort for å hente den.
– Vet du hvem jeg er?
– Jeg tror det, sa jenta etter en lang stund. – Eller kanskje ikke.
Skikkelsen tok et par skritt mot henne og satte seg på huk. – Hva sier de voksne om deg?
– Hva mener du?
– Hva sier de om alle tingene du har lært? Som du kan bedre enn andre?
– Jeg får lov å lese bøker jeg finner selv. Jeg regner regnestykker, sammen med ei dame som jobber på et universitet. Hun nølte og skrapte med den ene foten. – Jeg hører hva de voksne sier. Jeg hører det også når de ikke tror jeg gjør det.
– Hvem? Hva sier de?
– Tante Mari, for eksempel. Er du det lille vidunderbarnet, sa hun. Ikke dumt med friskt blod i slekta. Det sa hun bare til mamma. De andre sier jeg er begavet. Det kommer voksne hjem til oss og på barnehagen. De gir meg oppgaver. De snakker lavt sammen. Jeg vet ikke ordentlig hva de sier. Noen ord husker jeg. Hyperintelligent. Eller avansert. Det betyr bedre enn andre, gjør det ikke? Spesialprogram, har de sagt noen ganger. Det tror jeg er når dama fra universitetet kommer. Hun er hyggelig, men hun ser rart på meg noen ganger. Donorbarn, sier de av og til.
– Vet du hva det betyr? Donor?
– Mamma og pappa kunne ikke få barn. De fikk hjelp fra et sykehus. Der fikk de sæd som ble til meg. Mamma kaller det frø, men jeg vet hva sæd er.
– Det kommer noen, sa skikkelsen og kikket mot hjørnet. – De kan forresten ikke se meg. Det er lurt å ikke fortelle noe om meg. For du vet hvem jeg er?
– Jeg tror det. Jeg sa jo at jeg tror det. Var du der da jeg var baby? Stemmen hennes kjentes hes.
– På en måte rett før. Jeg er nesten som deg. Ikke helt. Men vet du hva?
– Hva?
– Jeg kan besøke deg innimellom. Er det i orden for deg?
Noen ropte på henne. En voksen.
– Det er i orden.
– Men du sier ikke noe. Du sier ikke noe om oss. Har vi en avtale?
Jenta nikket.
– Jeg må gå, sa skikkelsen.
Hun forsøkte å ta den i hånda. Det var som å gripe luft. Hun kvapp og rygget.
– Ikke vær redd. Jeg finnes på ordentlig. Skikkelsen så bekymret ut. – Jeg ser du lurer på noe. Hva lurer du på?
– Er jeg alene? Er det flere? Som jeg?
– Det kommer flere, sa skikkelsen. – Flere donorbarn, men det er vår hemmelighet, ikke sant?
Hun hørte navnet sitt igjen, og skritt.
– Jeg skal bare hente noe, ropte hun og løp til benken. Hun løftet ballen opp og sprang tilbake mot hjørnet. Det var ingen svevende figur på plenen lenger. I stedet sto Ayla der. Hun likte Ayla ekstra godt, og ble med henne. Hun danset det korte stykket inn til garderoben.
– Så godt humør du er i, da? sa Ayla.
Jenta så opp på henne. – Skal jeg si deg noe? Jeg er ikke alene!
FLERE NOVELLER FRA SAMME FORFATTER? JODA, HER KAN DU LESE:
Veldig kult. Jeg liker at novella gir akkurat nok informasjon til at man kan ane hva som foregår og hva som er greia, men holder tilbake mye informasjon også. Herlig mystikk.
Forøvrig, kul funksjon med at novella følges av linker til andre noveller fra samme forfatter. Håper Nyenova fortsetter med det 🙂
Takk for vennlige ord. Og så har du beskrevet nøyaktig hva jeg ønsket å oppnå med teksten!
Denne både likte jeg og synes var skummel! Ved å bruke typisk overgreps-tilnærming får du frem dobbeltheten til den fremmede – er det noe bra eller veldig dårlig som kommer til å skje. Godt skrevet!
Flott novelle. Enig med Emil at deling med informasjon med leseren er tilbakeholdende. Da får leseren mer rom til å forstå teksten på sin egen måte. Likte den!