De to spillerne betrakter en verden i krig. Overalt er det rykende ruinhauger fulle av død og hat, fortvilelse og tapt håp. Det blir uutholdelig å se på. «Vi starter på nytt og tar bort krig,» sier de.
Verden er på plass igjen. Snart er den en sydende pøl av gift som ingen kan overleve. Tragedien overvelder spillerne enda en gang. «Vi starter på nytt og tar bort forurensing,» sier de.
Verden begynner på nytt. De tobeinte vesenene formerer seg i et eksponentielt tempo, og snart er det ikke mat nok. Sult og ød og kannibalisme er overalt. «Vi starter på nytt og tar bort overbefolkning,» sier de.
Denne gangen opphøyer et fåtall tobeinte seg til herskere. De tvinger artsfellene sine til å bygge palasser der de selv fråtser hinsides all fornuft. Fråtsingen blir til overgrep, brutalitet og sadisme, og slavene lever i de usleste kår. «Vi starter på nytt og tar bort slaveri og undertrykking,» sier de.
En verden oppstår der de tobeinte lever i harmoni med planeten og konsentrerer seg om kunst, vitenskap og filosofi. Men så tar hedonisme og grådighet over og samfunnet bryter sammen. Sykdom og vold er i ferd med å utslette de tobeinte. «Vi starter på nytt og tar bort grådighet og nytelsessyke,» sier de.
Spillerne setter verden i gang for sjette gang. Fra de var små har de hørt at alle gode ting er seks. De tobeinte avdekker universets skjulte strukturer bit for bit, og lærer seg å omgå fysiske lover. Utviklingen akselererer, helt til det umulige skjer.
Fra en av universets tommeste lommer ser de to spillerne galaksene bli borte og dukke opp igjen på helt nye steder. Det blir mørkt og energien forsvinner i spillrommet deres. «Det er det råeste settet vi har vært med på,» sier de.
Jørn A. Jensen
Les mer av samme forfatter hos Nye NOVA: Tidsmonsteret
Cato Pellegrinis anmeldelse av Jørn A. Jensens debutbok.
Dette likte jeg godt 🙂