Andy Weir, et forfatterportrett

Av Emil Flakk

Innledning

Jeg vegret meg lenge for å plukke opp en bok av Andy Weir. Grunnen er like barnslig som den er flåsete. Alltid når jeg så The Martian i bokhandler, hadde den bilde av Matt Damon på forsida. Kall meg gjerne en kulturell snobb, men jeg har altså en fobi mot bøker med omslag fra filmen. Imidlertid, da jeg i 2022 jobbet på en internasjonal skole i Kambodsja, var jeg så heldig å ha en amerikansk kollega som var en skikkelig sci-fi nerd. Du vet, en sånn lærer som kledde seg ut som Chewbacca og fikk elevene til å løse Star Wars-relaterte matteoppgaver på 4. mai (til info: May the fourth be with you – den internasjonale Star Wars-dagen.) I en av våre mange samtaler anbefalte hun altså Andy Weir. Anbefalte er i grunnen et ganske beskjedent ord. Hun viftet med armene og erklærte at Andy Weir var The Bomb, og at vennskapet vårt stod on hold inntil jeg hadde somlet meg til å lese noe av ham. Jeg bestemte meg derfor for å svelge pilla, og gå til innkjøp av The Martian, selvfølgelig med Matt Damon som astronaut på omslaget. For øvrig kan jeg informere om at foruten en utgave av The Great Gatsby med omslag av Leonardo Di Caprio, er The Martian så vidt jeg vet den eneste boka jeg eier med filmomslag. Og en ting kan jeg si: Lærerkollegaen min i Kambodsja hadde rett, Andy Weir er The Bomb!

En hard mann på skuldrene til kjemper

Er du kanskje en av dem som ikke har så særlig sans for sf der det menneskelige og sosiale problemer alltid står i sentrum? Du vet, sånn sf der teknologien, som for øvrig er relativt flåsete og urealistisk, som regel bare utgjør et bakteppe for å utforske sosiologiske problemstillinger. Kanskje er du blant dem som mener at Ursula K. Le Guin og Ray Bradbury burde skrive litt mindre om menneskelige relasjoner og samfunnsutvikling, og heller bruke noen sider på å forklare hvordan i all verden menneskene får til umiddelbar kommunikasjon på tvers av galakser, tilsynelatende helt stikk i strid med lover om relativitet?

Hvis du nikker gjenkjennende nå, kan det godt være at du er en av dem som sverger til hard science fiction. Det vil si, sf som legger stor vekt på realistisk vitenskap. Altså, det er jo ikke sånn at vitenskapelige prinsipper og naturlover eksisterer for å brytes, er det vel? Nei, tenker du kanskje, sf-historier er ikke verdt å fortelle om de ikke er plausible, basert på vår beste vitenskapelige forståelse. Forfattere kjent for hard sf er eksempelvis Arthur C. Clarke, Isaac Asimov og Cixin Liu. Og, jaggu, du har vel kanskje skjønt det allerede: Andy Weir.

Når månegruver og avføring blir litterære godbiter

Du skal ikke lese mange sidene av en Andy Weir-roman før du skjønner at, joda, denne fyren har over gjennomsnittlig peiling på teknologi og verdensrommet, og på det meste annet som er relevant for science fiction. Det er tydelig at Weir legger inn et solid stykke forarbeid når han skribler en bok. Eksempler er i Artemis, der han beskriver hvordan trykk og lufttilførsel fungerer for gruver på månen, eller i The Martian, der vi får en detaljert beskrivelse av hvordan hovedpersonen dyrker poteter i jorda på Mars (hint: Styr unna hvis du har en ekstrem fobi mot bæsj.)

Det kan nevnes at selv om romanene til Weir nok vil kategoriseres som hard sf av de fleste, er det ikke alle novellene hans som går under denne fanen. En del av novellene har et mer spekulativt preg, og utforsker ulike sider ved menneskets psyke og eksistens.

Fra nerd til Hollywood, fra egg til interstellare romreiser

Andy Weir kom til verden i 1972, samme år som Watergate-skandalen, og jaggu ble ikke verdens første e-post også sendt dette året. I noe som kanskje står i poetisk kontrast til en sf-forfatters fødsel, var 1972 også året for Apollo 17, den siste månelandingen.

Han vokste opp i California, med en fysiker til far og en mor som jobbet som elektrisk ingeniør. Andy var glad i å lese klassisk sf, som Arthur C. Clarke og Isaac Asimov. Tatt i betraktning foreldrenes arbeid og Andys foretrukne litteratur, var det kanskje ikke århundrets bombe at han endte opp med å skrive hard science fiction.

Han studerte informatikk på universitetet, og arbeidet i mange år med å programmere. Blant annet jobbet han på Warcraft-serien, som burde være relativt kjent merkevare for folk som er glade i dataspill.

Andy begynte å skrive sf i 20-årene, og publiserte fortellinger på hjemmesiden sin. Han skrev også en del tegneserier, som ligger tilgjengelig ute på nettet.

Han oppnådde en del suksess i 2009, med novella «The Egg». Novella ligger tilgjengelig på Galactanet, en hjemmeside med mye av det tidlige arbeidet til Andy Weir. «The Egg» er for øvrig en av mine personlige favoritt-noveller, uavhengig av sjanger. Den er også bare 2 – 3 sider lang, så det er fort gjort å lese den.

Bøkene

Her kommer en oversikt over Weir sine viktigste publikasjoner.

Novellene

Nå har jeg jo allerede nevnt «The Egg», hans mest kjente novelle. Av andre noveller, liker jeg personlig ikke minst «Annie’s Day» og «The Midtown Butcher» veldig godt. Interessant med Weirs noveller, er at mange av dem slettes ikke er sf. Vi får lese blant annet psykologiske thrillere og noveller som mest fungerer som lengre vitser. En samling av hans mest kjente noveller finner man på hans hjemmeside, Galactanet: https://www.galactanet.com/. 

The Martian (2011)

En kritikk av hard science fiction er at det veldige fokuset på teknologisk nøyaktighet og realisme kan stå i veien for gode karakterer. Andy Weir er beviset på at det slettes ikke trenger å stemme. En av Weirs største styrker er at han evner å skape ekstremt relaterbare karakterer. Mark Watney, hovedkarakteren i The Martian, er rett og slett en av de mest autentiske karakterene jeg noensinne har lest om. Dette er en fyr jeg heier på, blir trist med, og rett og slett har lyst til å ha som kompis.

Året er 2035, og mennesker har begynt å sende bemannede ekspedisjoner til Mars. Mark Watney er en av astronautene. Under en vindstorm blir mannskapet tvunget til å flykte fra planeten, men en ulykke gjør at Mark ikke kommer med. Han antas død av de andre astronautene. Astronauten befinner seg nå alene på en iskald planet full av rust og sand. Men Mark Watney er botaniker og ingeniør, og nå må han bruke kløkt og vilje for å overleve, og kanskje til og med unnslippe den ugjestmilde røde planeten.

Ridley Scott står for regien av filmversjonen fra 2015. Filmen er veldig tro mot boka og fikk god mottakelse, så den er et godt alternativ om ikke man har tid til å lese boka.

Artemis (2017)

Spør du meg, er Artemis den dårligste av Andy Weirs romaner. Men før du nå sukker og hopper over dette avsnittet, vent litt. Jeg sa jeg synes det var den dårligste av Andy Weirs romaner, ikke at det var en dårlig roman. Nei, tvert imot faktisk, Artemis er en veldig bra roman. Det er bare det at The Martian og Project Hail Mary er så ekstremt gode romaner. Faktisk vant Artemis flere priser, og omtrent 35 000 lesere på Goodreads mente det var den beste sf-romanen fra 2017. I tillegg synes flere lesere at dette er den beste boka av Weir. Så hvis folk spør meg om Artemis er verdt å lese, kan jeg ikke annet enn å svare med to tomler pekende opp i været. Om ikke annet, er Artemis et bevis på hvor høyt Andy Weir legger lista for romanene sine.

I boka blir vi introdusert for den eneste byen på månen, Artemis, og menneskene som bor der. Hovedrollen er Jazz, en 26 år gammel kvinne som livnærer seg av å smugle diverse varer inn i Artemis. Jazz, som er godt over gjennomsnittlig glup og kapabel, får kritikk fra flere hold om at hun ikke utnytter sitt fulle potensial. Blant annet av sin far, som hun har et i beste fall ambivalent forhold til. Nettopp dette er interessant. I Artemis, som med andre Weir-romaner, blir jeg ikke bare imponert over de spennende karakterene. Jeg lar meg også imponere over de gode mellommenneskelige forholdene. Hos Weir, både i romanene og i flere noveller, kommer det tydelig frem at vi mennesker er sosiale vesener.

En dag blir Jazz dratt inn i en konspirasjon om kontrollen over Artemis, og med bare noen få venner på sin side, står hun mot nærmest umulige odds. Men er det en ting karakterene i en Weir-fortelling ikke gjør, så er det å snu seg rundt i senga og gi opp.

Project Hail Mary (2021)

Den siste romanen gitt ut av Andy Weir så langt, og min personlige favoritt. Dette er, etter min mening, en av de beste bøkene som er skrevet, uavhengig av tid og sjanger.

I Project Hail Mary er alt større og mer spektakulært enn i Weirs tidligere bøker. Her er romvesener, mulig utslettelse av menneskeheten, og reiser til fremmede solsystemer. Men de vide horisontene og høye ambisjonene til tross, i sentrum står karakterer så ekstremt relaterbare og lette å like at man nikker gjenkjennende til omtrent alt de tenker og foretar seg.

Hovedpersonen denne gangen er Ryland Grace, som en dag våkner opp med hukommelsestap på et romskip. Gradvis kommer minnene tilbake, og vi lærer mer om karakterens fortid, samtidig som vi forstår mer og mer av de enorme konsekvensene dersom Ryland ikke lykkes med sitt oppdrag.

Jeg lar være å avsløre flere detaljer. Men en ting jeg kan nevne, er at Project Hail Mary har en av de kuleste karakterene jeg noensinne har blitt kjent med gjennom ei bok, og denne karakteren er ikke nødvendigvis et menneske.

Så for å oppsummere: Andy Weir er det levende beviset på at hard sf er hard å legge fra seg. Måtte fremtiden bringe mange flere romaner under hans navn.