Paraply. Novelle av Jørn A. Jensen

Novellen er opprinnelig publisert i samlinga Gjenkomst (2018). 

 

Paraply

Der var han igjen, den lille mannen med paraplyen. Kledd i mørk frakk og bukse, med sorte lakksko og en gammeldags bowlerhatt, liknet han mannen til den belgiske maleren Magritte, noen ganger skildret alene, andre ganger sammen med flere personer. Han kunne opptre med et eple i munnen, han svevde på himmelen eller han var malt uten ansikt. På skolen fikk vi en gang som oppgave å tegne mennesker på samme måte, i rare eller uvirkelige situasjoner. Det gjorde at skikkelsen fra Magrittes bilder festet seg i minnet. I alle fall i mitt.

Han sto på fortauet utenfor den nedlagte skobutikken, i skumringen, akkurat slik jeg hadde sett ham tre kvelder tidligere. Butikken lå i en sidegate, en snarvei jeg brukte til og fra kinoen inne i byen. Jeg var i en periode av livet da jeg slukte alt av film, og gikk like gjerne alene som sammen med andre. Denne kvelden hadde jeg tatt følge med to venner, og vi hadde sett en gammel Woody Allen-film. Da vi kom til det tomme lokalet, så vi Magritte-mannen stå fullstendig i ro og stirre inn i mørket. Butikkvinduet speilte et ansikt i triste folder, og vi flirte av ham da vi hadde gått forbi.

I kveld var jeg alene, og syntes i stedet synd på mannen. Det var noe tragisk og alvorsstemt over ham – et eller annet som ble understreket av de gammeldagse klærne, den krumme ryggen, den litt for lange frakken. Og så paraplyen, selv om det var helt skyfri himmel. Den var riktignok sammenslått, og han holdt den mot fortauet som en stokk.

«Unge dame, kan jeg umake Dem med et syn ingen på kloden har vært forunt før?»

Jeg skvatt da han snakket til meg, i en lav, behagelig tone. Stemmen, ordvalget og bruken av det avleggse høflighetspronomenet fikk ham til å virke minst like gammelmodig som påkledningen.

«Jeg vet ikke helt, har dårlig tid, ser … du», fikk jeg frem, snublende nær å bruke høflig tiltale, jeg også.

«Vel, det er jo opp til Dem å avgjøre», sa han med et skuffet blikk, «men her er vi på åpen gate, og jeg fremstår vel neppe som en trussel, gjør jeg? Det er mildt talt noe helt enestående jeg har å fremvise. Dessverre er tiden min så altfor begrenset, og her er jo ingen andre å henvende seg til. Så hva sier De?»

Hva skade kunne det gjøre? Det var fremdeles forholdsvis lyst, og i handlegaten bare noen meter borte passerte det stadig folk. Jeg gikk bort til mannen, men måtte ta et skritt bakover da han med ett vippet opp paraplyen og åpnet den. 

«Se her», sa han og pekte inn i duken. Vi stakk begge hodene inn i den, og var bare centimeter fra hverandre. Smilet hans visket bort all antydning av melankoli, og pusten duftet av mynte.

I et glimt meldte en sangstrofe fra barndommen seg, om Ole Lukkøyes tablåer under drømmeparaplyen. Men her fantes ingen påklistret bildemontasje, bare det grå stoffet. Blikkene våre møttes kort før han bøyde hodet bakover og pekte igjen, mot metallstangen som nå virket uendelig høy. Øynene hans var ikke lenger øyne, men kaleidoskoper der former og kulører konkurrerte om oppmerksomhet.

«Der oppe, ser De? Helt opp og inn, mener jeg», sa han ivrig, og myste slik at kaleidoskopøynene ble skjult.

Jeg så opp, og i et ufattelig langt og ufattelig kort øyeblikk fantes jeg ikke, men var ett med det vidunderlige inne i paraplyen. Det nærmeste jeg kommer en beskrivelse er en tunnel, eller en trakt, som strakk seg så langt som til tidenes morgen og var vid som hele kloden. Alt det vakre som menneskene noen gang har skapt eller vil skape fantes der, i eksplosjoner av erkjennelse og gjenkjennelse. Jeg kan gi deg et bilde til: Tenk deg at alle fargene det er mulig å se blir ganget med millioner eller enda mer.

Jeg glemte å puste, og kjente til slutt at det snørte seg i brystet. Jeg bøyde meg og kom ut på fortauet igjen, andpusten og omtåket. Han var også ute, men fullstendig i ro og uanfektet, som om han ikke hadde vært innunder duken med meg i det hele tatt. Øynene var nok en gang helt ordinære: gråblå og egentlig ganske blasse og anonyme.

«Så De hva jeg mente?» spurte han. Smilet var borte, erstattet av det jeg tidligere hadde tolket som tristhet. Nå så jeg at ansiktet snarere signaliserte ro og visshet.

«Ja, jeg … så det», stammet jeg mens han skyndte seg bort til butikkdøren. Der sto han et sekund eller to, kikket raskt bak seg, og forsvant. Jeg ville følge etter, men døren var låst og ingenting var å se der inne.

Det spilte heller ingen rolle, for resten av livet mitt ville være fylt av glede og håp. Det visste jeg med en indre trygghet jeg har båret på siden synet i paraplyen.

 

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  5 kommentarer til “Paraply. Novelle av Jørn A. Jensen

  1. Denne har jeg lest før og likte den godt da og like godt nå. Jeg har veldig lyst på den paraplyen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *