Kortprosa av Jørn A. Jensen
Tidsmonsteret og universet ble født samtidig. På samme tid. Tikk-takk.
Tidsmonsteret er umettelig. Tidsmonsterets energiform er tid, det må skaffe stadig mer tid for å holde universet sammen, fra det store smellet til alt en dag står stille.
Tikk-takk. Skulle Tidsmonsteret gå tom for kraft, eksploderer den fjerde dimensjonen og kaos vil herske. Alternative universer løsner fra sin forankring, ulike fysiske lover virker på samme tid, på samme sted. Kaos går over til inferno.
Derfor stjeler Tidsmonsteret tid, fra alt og alle. Tidsmonsteret er ingen ubetydelig liten tidstyv, på samme måte som folk og hendelser hefter oss i hverdagen. Tidstyver, sier vi, og mener mennesker som prater for mye, forklarer for mye, ber om for mye, forlanger for mye, selger for mye, bestemmer for mye. Tidstyveri, sier vi om forsinkede tog, lange møter, bilkøer, sikkerhetskontroll, byråkrati. Det er for ingen ting å regne mot Tidsmonsteret.
Tidsmonsteret suger tida ut av oss, som marg fra kjøttbein, helt til det ikke er noe igjen. Tidsmonsteret sørger for at tida går fortere og fortere med årene. Forrådet av tid renner ut, som sand drysser ned i timeglasset, fortere og fortere. Det skåner ingen. Tikk-takk.
En sjelden gang jafser Tidsmonsteret over altfor mye. Da må det gulpe opp en håndfull tid eller to. Disse håndfullene er de gylne øyeblikkene, de intense stundene, når vi lever sterkere enn ellers.
Vi prøver å rane tilbake tid fra Tidsmonsteret med opplevelser, vi stopper opp for å sanse, vi dykker inn i nået. Men det vi raner tilbake, er noen ørsmå tidsgram. Tidsmonsteret er ustoppelig, grådig, drevet av desperasjon. Plutselig raner han deg for all tid. Tikk-takk.