“Strafferabatt”: Novelle av Jørn A. Jensen

Det er bare minutter igjen til dommen faller.

Jeg er ikke en av dem som lengter tilbake til fortida. Savner ikke kongen engang. Hold deg til ditt, sier jeg, stem på presidenten hvert sjette år, og ellers hold deg unna alt som lukter politikk og protest. Hvem bryr seg om politikk, forresten?

Sånn som jeg ser det, har fornuften endelig seiret i dette landet. Joda, presidenten sørger for seg og sine. Men ærlig talt. Det gjorde vel politikere for faen før også?

Og jeg sier, hvis noen skraper til seg så godt de kan, men samtidig sørger for at ting snurrer rundt? Er ikke det helt greit, da? For det snurrer jo rundt. Det er hele poenget! Se på sykehuskøene. Nesten borte. Egenandelen er høy, men du helseforsikrer deg, gjør du ikke? Tog og buss i rute, ikke alltid, men banna bein, mye mer presist enn før, får vi høre.

Overvåking, hvisker noen. Ja, hva så? Kameraer gjør gatene trygge. Og så får du sjøl passe på hva du poster rundt forbi.

Maset fra sære grupper er borte. De med merkelige kjønn, skavanker eller kampsaker. Ser du dem i byen lenger? I butikken? På jobben? Menn i dameklær? Skogelskerne? Ungdommer som hyler om karbondioksid og undertrykking? De er vekk. Ser dem ikke på tv en gang. Vekk er pokker meg også mangfoldmaset. Regnbueflaggene, de også. Vi har ikke sett regnbueflaggene siden Nasjonalpartiet fosset inn i Stortinget og alt begynte å ordne seg. Det ble til og med orden på innvandringen. Faren over, for helvete! Er ikke det aleine noe å rope hurra for?

Klimagreiene er det ikke mye snakk om lenger. Olje og gass? Går så det suser. Arbeidsplasser! Return of the diesel car! Og naturkatastrofer? Nesten aldri her. Blåser litt mye, kanskje regner litt mye. Men det har alltid gått opp og ned med klimaet. Naturlige svingninger, sier presidenten vår. Solstormer, vinder og vulkaner.

Dessuten har vi fått kjernekraft! Endelig! Trygt og reinslig som bare faen! Radioaktivt avfall? Takk gud for full fart i gruvedriften. Penger til nasjonen og flotte lagre til plutonium langt inni fjellet. Som jeg sa i sted, fornuften hersker!

 

Men nå gjelder her og nå. I alle fall for meg. Dommeren har satt seg, og tilskuerne er stille. Jeg har høye forventninger. Skyhøye.

Dommeren kremter. «Vi, domstolen oppnevnt av Det norske presidentskapet ifølge grunnlovsrevisjonen, har kommet frem til en endelig kjennelse, etter å ha hørt alle parter. Vi, på vegne av Presidentskapet, finner deg skyldig i voldsutøvelse med døden til følge. Du har for vinnings skyld trengt deg inn på privat grunn, hvorpå du på det groveste har krenket, torturert og til slutt knivstukket offeret gjentatte ganger. Alt dette er det utførlige bevis for. At du selv hadde hensatt deg i en rusfrembragt psykotisk tilstand, er ikke formildende, men skjerpende.»

Ok. Den så jeg egentlig komme. Utilregnelighet er ikke så mye verdt i rettssaker lenger. Men jeg er spent, for advokaten min har forberedt meg på en saftig godbit. Vi snakker om en spesiell reform jeg personlig synes forteller alt om hvor praktisk innrettet det nye styresettet er. Det er en reform som rydder opp i et dilemma samfunnet ikke turte se i øynene. Før nå.

«I utgangspunktet dømmer vi deg, på vegne av Presidentskapet, til maksimal strafferamme, det vil si seksti år.» Dommeren ser hardt på meg og deretter utover forsamlingen.

Nå kommer det advokaten min har forespeilt, og som jeg altså synes er genialt. Et system som gjør noe med overfylte fengsler, og samtidig tar inn over seg noen harde realiteter om menneskers livsløp. Nei, jeg tenker ikke på gjeninnføringen av dødsstraff. Dødsstraffen er forbeholdt fiender av staten. Terrorister, opposisjonelle, avvikere, journalister. Forresten, kanskje ikke journalister. Dem er det vel ikke mange igjen av, utover de som jobber i statskanalene.

«Til fratrekk kommer følgende to punkter», sier dommeren. Han ser direkte på meg igjen. «Første punkt er alder. Offeret ble 78 år. Det gir fratrekk på 5 poeng, omregnet 30 år. Punkt to dreier seg om helsetilstand. Offeret led av tarmkreft, som hun sannsynligvis ville dø av innen to år. 4 poeng eller 24 år. Samlet fratrekk utgjør dermed 54 år.

Så kommer det jeg liker best.

«De resterende seks årene kan den dømte tilbringe i fengsel.» Dommeren holder blikket mitt. «Alternativt avtjenes militær tjeneste. I valgfri pågående krigssone.»

Jeg holder tilbake et smil når jeg takker dommeren. Jeg vet godt hva jeg kommer til å velge.

 

Jørn A. Jensen

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  2 kommentarer til ““Strafferabatt”: Novelle av Jørn A. Jensen

  1. Hehe. Veldig kul novelle 🙂 Det med krig på flere kanter minner meg om 1984 av George Orwell. Jeg likte at novella er såpass kort, og at man dermed må nøye seg med indikasjoner og hinting til hva slags samfunn dette er.
    Veldig bra, takk for at jeg fikk lese!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *