Kortnovellen under er inspirert av bildet over, som er fra Galapagos og er tatt av fotograf Nina Holtan.
Blå stripe
Hun reiste seg med grønske i håret. Hun måtte ha glidd langt, grønske fester seg ikke så lett i hår. Men hun kunne reise seg i det grå landskapet og stå fritt, kroppen var nesten hel. Ingen nye deler lagt til.
Alt som er mulig ligger foran meg, tenkte hun.
Med forsiktige skritt beveget hun seg mot de mosekledde kampesteinene i horisonten. En dyp grønnfarget tåke tonet ut i grå konturer. Den ga ingen trygghet, la et slør over verden og dekket også henne.
Litt mer bevisst nå, hun hadde vært heldig.
I grålysningen nådde hun fjell. Elven skar seg gjennom den kantete bergveggen, tegnet en vakker blå stripe på den. Uten å nøle stupte hun uti, lot seg drive med. Klatret ut av det dunkelgrønne vannet og inn i en hule, med vegger dekorert av tid og vann.
Her kunne hun hvile.
Mens hun våknet, oppdaget hun likevel en ny kroppsdel. Panikken hun følte var mangefarget og lammende. Den slanke, umulige halen la seg beskyttende rundt henne til hun kunne puste igjen.
Alt som er mulig kan også være bak meg, tenkte hun. Halen var blå og sterk.
På den andre siden av fjellet var skog. Uberørt og vill. Uberørt av hva, tenkte hun, mens hun klatret oppover mot lyset.
Catharina Schønning-Lykke er sosialantropolog av utdanning, arkivar og historieformidler av yrke og befinner seg nå midt i livet med en mulighet å skrive. «Litteratur har alltid vært en stor del av livet mitt, men jeg har ikke alltid skrevet. Mest tiltrukket er jeg av sterk litteratur med vakre setninger og fabelaktige sammenhenger,» sier forfatteren, som skriver korte prosatekster med fantasifullt snitt. Blant hennes største favoritter er Thore Hansen (både som forfatter og illustratør), Terry Pratchett, Neil Gaiman og Henrik Ibsen. «Jeg lever et litt stille liv, med mye fantasi, god mann, herlige døtre på 18 og 20, katt, bøker og klatring,» forteller hun. Catharina Schønning-Lykke er født i Trondheim i 1972, oppvokst i Norge, Kenya og Frankrike.
Foto av forfatteren: Nina Holtan.
Så vakker stemning og historie! Jeg leser gjerne mye mer av slike historier.
Tusen takk!
Vi er nok forskjellige. Jeg forsto ingenting av denne teksten…
Dette likte jeg veldig godt. Takk for at du delte denne novella. Det med å vokse nye kroppsdeler gir meg assosiasjoner med David Cronenberg sin 2022 film Crimes of the Future, selv om det er en svært annerledes fortelling fra dette.
Sånn er det med poesi. Vi må lissom finne mening sjøl. Husk dikt-tolking på skolen. Og var det noe denne korte teksten gjorde for meg, så var det å stappe bilder og muligheter i hodet mitt. Vakkert utført!
Takk for herlig kommentar! Gir meg lyst til å skrive mer:)
Så artig, takk for hyggelig tilbakemelding! Og takk for filmtips også:)