Norske sf-klassikere: «Dødstegn», novelle av Åsmund Forfang

Trykket første gang i Algernon nr. 2 og 3 – 1974

Gjengitt med tillatelse av forfatteren

 

Åsmund Forfang (1952 – ) ble født i Orkdal i Trøndelag. Han har virket som forfatter, oversetter og journalist. Han bokdebuterte i Lanterne science fiction som nittenåring, mens han stadig gikk på videregående, med novellesamlingen Bilen med det store hjertet (1972). Det var en samling av lyriske science fiction-noveller, og ble godt mottatt av såvel kritikere som lesere.

Rammefortellingen foregår ombord i rom-krysseren Atlona, hvor historiefortelleren Gorm ed Ria underholder mannskapet på deres lange reiser mellom stjernene. De er livredde for tomheten i verdensrommet, utenfor vinduene, og flykter fra virkeligheten med Gorms hjelp. De sju historiene er meget forskjellige, og bindes bare sammen av rammefortellingen

Samtidig begynte Forfangs noveller å dukke opp i Science Fiction Magasinet/Nova og i Algernon. En periode var han styremedlem i Aniara. Det var noen få science fiction-noveller i hans to neste bøker: I tråd med meg selv (1973) og Kringsett av fiendar (1976). I 1998 utkom en fantasyroman for ungdom: Det svarte sverdets hemn, som opprinnelig gikk som føljetong i Norsk Barneblad.

Forfangs nyeste bok er Trykkefridomens første tiår (2022), mens hans foreløpig siste roman var Ikkje denne guten (2016).

Mange science fiction-forfattere – deriblant f.eks. Clifford D. Simak og Philip K. Dick – har behandlet temaet udødelighet. Men det spørs om noen har beskrevet konsekvensene av en slik medisinsk sensasjon mer overbevisende enn her.

Cato Pellegrini

 

Edvart satt i den lille stua og leste da hans kone, Lise, kom inn. Han så ikke opp fra boka han leste i, hørte bare de lette trinnene som beveget seg langsomt fra sted til sted mens de slanke, rene fingrene hennes tok bilde etter bilde ned fra veggen. Hun så på dem med stumt blikk og hengte dem opp igjen. Av og til skalv fingrene hennes lett mens hun så inn i de smilende barneansiktene, før hun med en nesten umerkelig stramning ved munnen fikk dem under kontroll igjen.

Da hun var kommet til det siste bildet, ble hun stående ubesluttsomt og se seg omkring i rommet. Den smale, pene munnen var stram i det bleke ansiktet, som virket blekere enn det var mot det mørke håret. Uten å være klar over det gravde hun under de lange, velformede neglene med fingre som aldri var i ro. Øynene flakket hit og dit med et fjernt uttrykk som om de så noe langt unna.

Hun åpnet munnen; tennene lyste hvite bak de røde leppene – hun ville si noe. Men øynene vek, og hun presset leppene sammen igjen. Hun fylte lungene med luft, langt og skjelvende, og tømte dem igjen. Fingrene beveget seg ikke nå, musklene var anspent. Så myknet hun igjen og tok ned det nærmeste bildet med en lett, likegyldig bevegelse. Hun så ikke på det, holdt det bare i hendene mens hun så ut i rommet. Edvart satt uforstyrret og leste, pustet jevnt og rolig.

– Edvart …

Stemmen hennes var lav, nesten uhørlig.

– Mmm …

Edvart så ikke opp.

– Edvart … Hun så hurtig ned på bildet hun holdt i hånden. – Edvart, skal vi ikke snart skifte leilighet igjen?

Han så opp fra boka.

– Nå igjen?

Øynene hennes så ikke rett på ham.

– Ja … Jeg tenkte … jeg vil gjerne ha litt forandring.

– Er det nødvendig?

– Vi har bodd her i over ett år nå – er ikke det nok?

Han sa ikke noe. Hun fortsatte, vendt bort fra ham som for å henge opp igjen bildet med en bevegelse som aldri tok slutt:

– Jeg har snakket med noen som gjerne bytter med oss.

– Å?

– De kommer innom i kveld for å se på.

Med en rask bevegelse hengte hun fra seg bildet. Hun gikk langsomt nærmere stolen han satt i.

– Edvart – jeg er nødt til å ha litt forandring … jeg blir trett av å se de samme veggene hele tiden.

Han så på henne og trakk på skuldrene.

– Hvis du absolutt vil. Han lukket øynene, åpnet dem igjen. – Når kommer de?

– Ved syvtiden. Øynene hennes var like fjerne, men munnen var formet i et lite smil nå. – Det er Bekmanns. Husker du dem?

Han ristet på hodet.

– Det var dem vi byttet med for fire år siden også. De er greie. De har bodd på samme sted i snart to år nå, og vil finne seg et nytt. Leiligheten deres er like bra som vår. Jeg var innom der tidligere i dag. Bekmanns er hyggelige.

Hun snakket hurtig og stakkato, og hele tiden gravde hun under de lange, blanke neglene som om hun ikke var sikker på om de var rene.

Plutselig stivnet hun. Fingrene stanset som i krampe, leppene hennes skilte seg, og huden i ansiktet ble enda blekere enn før. Øynene videt seg ut og stirret.

– Edvart!

Det var som et langt pust, en bønn. Han så opp fra boka igjen og så på henne – øynene hans var underlige og mørke.

– Edvart, hva er det med deg?

Hun kom nærmere.

– Hva er det, Lise?

– Håret ditt – det er … det er …

Han la fra seg boka og strøk seg over håret, nappet et hår og så på det – det hadde en tone av grått. Han nikket og så på sin kone. Øynene hennes var mørke mot ham.

– Har du … har du glemt å ta medisinen?

– Nei. Han snakket lavt, ristet på hodet.

– Hva er det da?

Edvart så bort.

– Jeg har ikke glemt det – men jeg vil ikke ta medisinen mer, sa han.

En stum redsel veltet fram i øynene hennes, og munnen åpnet seg i et taust skrik.

. . .  –  –  –  . . .

Det glatte, rene ansiktet hennes var nesten hvitt, og øynene var tunge som av elde. Hendene skalv hvite rundt armlenene i stolen hun satt i. Kroppen var stiv, og hun satt rett opp og ned og stirret tomt framfor seg. Rommet var fylt av en tidløs, spent tomhet, og de smilende barneansiktene på veggene sto i skjærende kontrast til de to alvorlige skikkelsene som satt som statuer i hver sin stol.

– Men … hvorfor?

Leppene hennes beveget seg nesten ikke; hun hvisket som inn i et dypt mørke.

– Jeg trenger ikke … medisinen, sa han. – Trenger den bare ikke.

– Men … Konas øyne famlet over ham. – Men du vil …

Hun stoppet, ville ikke si det siste ordet.

– Dø? Kanskje det. Han gjorde en liten bevegelse med hånden. Smilet var stivt, som en krampetrekning, og øynene var som støv. – Kanskje det er på tide.

– Det er … grusomt!

Hun nesten ropte det mot ham; så ble rommet stille. De så ikke på hverandre, satt urørlige i hver sin stol og kjente det iskalde draget i lufta. Bildene på veggene lyste som fra en fjern fortid, hørte liksom ikke hjemme i dette rommet. Edvart så på dem, noe rørte seg dypt inne i øynene hans, men den bleke kjøligheten forsvant ikke fra dem. Istedet ble de fylt av en mørk desperasjon, og han rev blikket bort fra bildene og over på kona med en bevegelse i hele kroppen som om han ville slite seg løs fra noe. Musklene var stramme og anspente, nevene knyttet. Det var som om noe knøt kroppen hans sammen, gjorde ham stiv.

– Lise, hør her. Den kjølige stemmen klarte ikke å gi uttrykk for det som lå bak ordene. Hun så på ham, stemmen hans fikk henne ut av den tåkete fjernheten.

– Jeg har vært redd for medisinen, sa han. Kinnene var hvite, stemmen langsom og skjærende. – Hele tiden. Kan du huske da vi begynte å ta den?

Hun så på ham med mørk redsel, reagerte ikke.

– Jeg har glemt det lenge, fortsatte han. – Men nå begynner jeg å huske det, det blinde håpet. Han tidde et øyeblikk; blikket var fjernt. Så sa han lavt, nesten uhørlig: – Nå kjenner jeg bare isen som fyller meg, som knuser alt i meg.

Konas munn åpnet seg i en taus bønn. Hendene hennes skalv som av kulde, og ansiktet var drivhvitt. En matt hinne trakk seg over øynene hennes.

Han satt sammenknytt, som hypnotisert. Leppene beveget seg nesten ikke.

– Medisinen som skulle gjøre oss unge for alltid, som endelig skulle seire over døden. Hva har den gjort med oss? En gift har den vært, gjort oss til levende dødninger …

– Du vet ikke hva du sier! Det kom som et stønn, fra langt nede i halsen et sted.

Så ble han seg selv igjen. Øynene ble tomme. De knyttede nevene løste seg opp og ble liggende slapt mot knærne.

– Du har rett. Jeg vet ikke hva jeg sier.

De ble sittende uten å si noe. Det var en spenning mellom dem som om verden ville rase sammen om en av dem rørte på seg. Den lille stua kjentes kjølig, veggene kalde som is. Som små strøk av sol smilte rekkene med barneansikt mot de to statuene som minner fra en fjern fortid.

Edvarts ansikt var stivt og kaldt, små ujevnheter i huden hadde begynt å vise seg som nesten usynlige striper. Håret hans, som før hadde vært mørkt, glinset i begynnende grått. Lises mørke hår glitret av ungdom, kroppen hennes var slank og rett, ansiktstrekkene var glatte og rene.

Hun var to hundre år, men så ut som hun var tretti.

. . .  –  –  –  . . .

Bekmanns kom litt etter syv. Han var lyshåret og hadde blå øyne, hun hadde brunt, skinnende hår og en spenstig kropp med høye, fyldige bryster; de så ut som om de var i slutten av tyveårene.

Lise møtte dem i døra. Hun forsøkte å smile, vred på leppene, men så ikke direkte på de to gjestene.

– Kom inn, sa hun – stemmen hennes klang hult, blikket hennes flakket. Hun snudde og gikk mot stua.

– Takk. De fulgte etter henne. – Er mannen Deres hjemme?

– Ja. Lise snudde ikke på hodet.

I stua satt Edvart og så på fjernsyn. Den brede, rette ryggen hans var vendt mot døra, og han kunne ikke se dem da de kom inn. Musikken strømmet fra fjernsynsapparatet, høyt og melodiøst.

– Edvart – sa Lise, ustøtt.

Han snudde på hodet. Øynene forandret ikke uttrykk da han så gjestene. Han reiste seg og gikk mot dem.

– Goddag, sa han.

– Det er Bekmanns, sa Lise. – Einar. Og Kari.

– Vi har da truffet hverandre før, sa fru Bekmanns.

– Ja, det er sant. Lise ristet av seg noe. Munnen hennes var hele tiden formet i det samme smilet, og blikket fløy rastløst fra den ene til den andre, ut i rommet, og så tilbake igjen. – Men sett dere. Kaffen er snart ferdig. Hun gikk ut på kjøkkenet.

De to gjestene følte noe av spenningen i rommet. Fru Bekmanns gløttet bort på mannen, øynene var urolige, og hun fikk et nytt drag om munnen. Edvart gjorde en bevegelse mot sofaen, snudde sin egen stol bort fra fjernsynsapparatet uten å slå det av, og satte seg. Bekmanns satte seg også, forsiktig. Kona lot blikket gli hurtig gjennom rommet før hun satte seg ved siden av mannen.

Ingen sa noe. De satt bare og så framfor seg, gjestene lot blikket gli rundt i rommet. Hver gang blikkene streifet hverandre, gikk et støt gjennom dem. Den eneste lyden i rommet var den livlige musikken som strømmet fra fjernsynet.

Edvart satt helt stille, så på gjestene med fjernt  blikk. Klærne deres satt tett til de slanke kroppene, som flyttet nesten umerkelig på seg, urolig.

Lise kom inn med fire kopper, dekket bordet

– Er leiligheten bra nok? spurte hun, prøvde å kontrollere stemmen.

De nikket.

– Vi har nesten bestemt oss allerede, sa Bekmann.

Lise smilte fjernt. Hendene hennes skalv som hos en olding, og en kopp veltet. Hun satte den raskt på plass igjen.

– Vi … Hun nølte, gløttet bort på Edvart, som ikke viste tegn til å si noe. – Vi har ikke helt bestemt oss ennå.

Fru Bekmann så forbauset på henne. 

– Å? Men du sa …

– Det var i formiddag. Noe er annerledes …

Setningen hang i lufta, dirret et øyeblikk før den ble oppslukt av lyden fra fjernsynet.

Fru Bekmanns blikk var spørrende, et stikk av kulde. Lise gikk ut på kjøkkenet igjen. De satt tause rundt bordet. Edvarts ansikt var stivt, munnen hadde et drag av usikkerhet. Øynene hans var unnvikende, som om han var redd for noe og hadde tankene helt andre steder.

Det var fru Bekmann som brøt tausheten. Liksom famlende festet hun blikket på Edvart.

– Vet De … Hun smilte hurtig med hvite tenner, stivt. – Jeg kjente Dem nesten ikke igjen da jeg kom inn.

Edvart svarte ikke, så spørrende på henne, fjernt.

– De var liksom forandret. Det var noe med ansiktet, og –

Hun så nøyere på ham. Blikket hans vek unna. Det var skarpe linjer rundt øynene og munnen hans, og han var gråblek i huden.

Plutselig mørknet øynene hennes, og hun ble hvit i kinnene idet hun bet kjevene sammen. Kroppen hennes ble stiv, og hun stirret på Edvart et øyeblikk før hun trakk blikket til seg. Hendene hennes ble urolige, strøk over klærne som for å glatte dem ut. Et glimt av redsel kom til syne i øynene hennes; så forsvant det, og øynene fikk et nytt uttrykk, ble stikkende og harde. Hun så på ham igjen.

– De er visst forandret, sa hun.

Edvart nikket.

– Jeg holder på å dø, sa han.

Det var som om han hadde slått til de to gjestene. Bekmann ble sittende med åpen munn, ansiktstrekkene ble slappe. Fru Bekmann hardnet til, øynene fikk et skjær av is.

– Se på håret mitt, sa han, ubevegelig, uten å feste blikket på noe bestemt. – Det begynner å bli grått.

Stillhet.

– Jeg begynner å huske hvordan de gamle så ut – for lenge siden. Edvart sukket lavt, stemmen hans kom som ut av en annen verden. – De gamle pleide å dø. Vi er gamle – eldre enn dem – men vi dør aldri. Håret deres ble grått, de ble ikke vakre lenger, ikke unge. De skrumpet sammen og døde. Vi forandrer oss ikke.

Stillhet.

– Vi dør aldri, men likevel begynte vi å dø da medisinen kom, og døde mer og mer. Jeg har vært død lenge – inne i meg. Døden har vært gjemt inne i meg og bare ventet på å få komme ut. Jeg holder ikke på å dø nå. Jeg har vært død lenge – det er bare døden som kommer til syne utenpå meg.

Musikken svingte i rommet. Bekmann satt helt stiv, stirret som hypnotisert på Edvart. Kona satt med lukkede øyne, og det rykket rundt munnen hennes.

Plutselig begynte Edvart å gråte, et par tårer rant fra øynene hans, og en merkelig følelse fylte ham. Han gråt og gråt, lydløst, nesten uten tårer, øynene hadde fått en ny glans. En fremmed følelse strømmet gjennom ham, som smeltende is.

Det var første gang han hadde kunnet gråte på et hundre og femti år.

. . .  –  –  –  . . . 

– Har jeg sagt noe?

Edvart så på de tre andre, forvirret, så ut som han nettopp hadde våknet fra dyp søvn. Lise sto midt på golvet, i den ene hånden holdt hun en kaffekjel, i den andre et fat med kaker. Hun bare sto der, gjorde ikke tegn til å bevege seg. Gjestene satt urørlige i sofaen. Ingen svarte.

– Har jeg sagt noe? gjentok Edvart.

Det var som en film som var blitt stoppet, et bilde som var frosset fast. Edvart så fra den ene til den andre, de bare stirret ut i lufta, så ikke ut til å være klar over hverandre. Han gjorde en hjelpeløs bevegelse med hendene.

Så, samtidig, var det som om de kom ut av trancen, Lise gikk bort til bordet, gjestene glippet med øynene, smilte, skiftet stilling i sofaen.

– Hva sa du? spurte Lise.

Edvart så på henne, ristet på hodet.

– Jeg syntes … Hun stoppet.

Lise satte fatet på bordet, skjenket i koppene, satte seg. Hun børstet kjolen med hendene, så seg fort rundt i rommet, ansiktet var hvitt, munnen halvveis åpen. 

– Er mannen Deres syk? spurte fru Bekmann, stemmen var tilgjort lett, øynene mørke.

Lise hadde det samme uttrykket i øynene.

– Jeg begynner å tro det, sa hun.

– En kan se det på ham.

Bekmann så hardt på Edvart.

– Har han vært på sykehuset?

Edvart rykket til.

– Jeg er ikke syk, sa han.

Fru Bekmann nippet til kaffen. Øynene hennes var giftige over kanten av koppen.

– De ser ihvertfall syk ut, sa hun. – Som om de har … har …

Hun ventet med å fullføre setningen, som om hun smakte på de siste ordene, liksom forventningsfullt. Edvart brøt inn:

– som om jeg har sluttet å ta medisinen – er det det De mener?

Hun nikket, satte ned kaffekoppen og ble stram om munnen.

– Edvart! Lise sølte kaffe på teppet. – Ikke si slikt.

Det glimtet i øynene hans som om noe eksploderte. Ansiktet fikk en lett rødfarve, og plutselig mistet han kontrollen over seg selv.

– Nå vil jeg si det jeg mener! Nevene hans knyttet seg om armlenet på stolen. – Jo, det er riktig at jeg har sluttet å ta medisinen. Og vet dere hvorfor?

Han så på dem etter tur. Ingen svarte, satt bare og så på ham.

– Hva er det vi tar medisin mot? Hvilken sykdom? Livet, livet er det vi er redd. En eller annen fant en gang ut at døden kom av en sykdom – han trodde livet er en sykdom! Og hva har den gjort med oss, denne medisinen? Vi skulle ha dødd for over hundre år siden, og lever ennå, javel, medisinen har virket – ikke kan vi le, ikke kan vi gråte, ikke kan vi … elske. Se på meg! Det er døden dere ser, døden som begynner å komme til syne, døden, som dere skjuler inne i dere!

Han var blitt rød i ansiktet. Stemmen var høy og heftig, og han hadde halvveis reist seg fra stolen. Øynene var fylt av opphisselse, og de andre bare så på ham med tomme ansikt, munnene formet ord som ikke slapp over leppene deres, og de satt stive som is.

Ansiktet hans ble plutselig gammelt idet han også oppdaget det: De hadde ikke evnen til å bli opphisset, og dette var første gang på hundre og femti år han hadde mistet fatningen.

. . .  –  –  –  . . .

Edvart og Lise var alene i soverommet. Det var halvmørkt, bare en liten lampe lyste i det ene hjørnet av rommet.

Lise nærmet seg ham med blikket.

– Hvorfor må du gjøre det? Stemmen hennes var svak.

Edvart ristet på hodet.

– Det nytter ikke å snakke om det.

– Du er … ond!

Han kunne ikke se øynene hennes i halvmørket.

– Hva mener du med det?

– Du tenker ikke på meg.

Hun snudde seg bort fra ham, tok teppet av senga.

– Lise, jeg har tenkt lenge på dette, men …

Han gjorde en hjelpeløs bevegelse med hendene bak ryggen hennes, sto på samme flekken. Lise brettet sammen teppet og la det på en stol.

– Lise, hør på meg …

Hun sa ikke noe, begynte å kle av seg.

– Tro ikke at dette er lett. Jeg … jeg …

Han fant ikke ord, stemmen hans skalv, skalv av en slags redsel. Lise så ikke på ham, lot som han ikke var der; med hurtige fingre tok hun av seg plagg etter plagg, avdekket den unge, formfulle kroppen.

Edvart så på henne. For første gang på lenge, lenge kjente han underlige følelser strømme gjennom seg, svakt, ved synet av den nakne kroppen hennes. Den vakte til live minner om en fjern, fjern fortid, og en tung smerte fylte ham da han tenkte på den kalde virkeligheten, og på barna som bare fantes som hundre år gamle minner på veggene.

Lise lå våken ennå da han, i søvne, la armen sin over brystet hennes. Hun våget ikke å bevege seg, anstrengte seg for å se armen i mørket, ventet på at han skulle flytte den igjen. Men den ble liggende, og hun skalv som om hun frøs før hun langsomt gled inn i søvnen.

. . .  –  –  –  . . .

Da Edvart våknet neste morgen, var håret hans helt hvitt. Han hadde sovet lenger enn vanlig, og Lise hadde allerede stått opp. Han hørte henne et annet sted i leiligheten, og satte seg opp i senga. En plutselig smerte for gjennom ham, og han merket hvor stiv han var i kroppen. Hodet kjentes tungt, og han ristet på det som for å få bort en tåke som hindret ham i å se godt.

Han svingte bena ned på golvet og satte seg på sengekanten. Han så på hendene sine. Huden var rynket, hadde en gråblek farge. Han knyttet nevene, det verket i leddene som om han nettopp hadde løftet noe tungt.

Øynene ble mørke av redsel. Han reiste seg plutselig, måtte støtte seg til sengestolpen for ikke å falle, og gikk vaklende bort til speilet. Lenge sto han og stirret inn i det fremmede ansiktet som var hans eget; så sank kroppen sammen og ble en gammel manns, øynene ble tomme. Med den ene hånden strøk han seg langsomt over ansiktet, fingrene gled over den skjeve munnen og de hule øynene, kjente på rynkene i pannen og gled videre gjennom det hvite, strittende håret.

Endelig snudde han seg fra speilet, satte seg på sengekanten igjen, tenkte. Sola skinte bak gardinene som var trukket for vinduet, og en radio hørtes fra et annet rom, Lises radio. Langsomt, fjernt kledde han på seg. Ansiktet var utrykksløst, blikket langt borte; hendene arbeidet liksom automatisk. Han reiste seg og gikk ut av soverommet, ryggen var bøyd og han gikk forsiktig, for ikke å snuble.

I kjøkkendøra møtte han Lise. Hun ble stående stiv, munnen hennes var vidåpen, og øynene hennes ble fylt av en bunnløs redsel. Hun lukket munnen, åpnet den igjen; forsøkte å snakke. Edvart bare så på henne, uten å snakke.

Til slutt presset Lise noen ord over leppene, hviskende.

– Edvart, er det deg?

Han nikket, taust. Hun trakk seg tilbake, skjelvende.

– Nei! Hun rev blikket løs fra ansiktet hans og snudde seg fra ham. Skuldrene hennes skalv som i gråt, men ikke en lyd kom fra henne. Hun ble stående med hendene for ansiktet.

Et fjernt smil bredte seg over Edvarts ansikt, som om han så noe langt borte, og de tomme øynene fikk et nytt uttrykk. Han gikk langsomt bort til kona og la den ene hånden på skulderen hennes. Hun rykket til og trakk seg unna, vendt bort fra ham.

– Lise, sa han, stemmen var ustø og ugjenkjennelig. – Det er best jeg blir hjemme i dag.

. . .  –  –  –  . . .

Hele formiddagen satt Edvart i den lille stua, satt i en stol og så framfor seg. Øynene var gamle og trøtte, men noe rørte seg dypt i dem, en varm strøm. Ansiktet hadde dype rynker, nakken var lut, hele kroppen hans var forandret. På to dager var han blitt gammel, på to dager var han blitt forandret fra å være en ung, spenstig mann til å sitte her, hvithåret og bøyd. Time etter time satt han der, full av tanker, satt mellom veggene som lyste av smilende barneansikt, urørlig som en marmorstatue.

Mens han satt slik, kjente han de nye følelsene som strømmet opp i ham. En demning var blitt brutt, følelser som bar blitt holdt tilbake, ble plutselig sluppet fri og fylte ham. Raseri, glede, sorg; en blanding av alt han ikke hadde kunnet føle på hundre og femti år. Det overveldet ham, og han satt bare og kjente følelsene rase med ham mens en merkelig glede blandet seg med angsten for det som holdt på å skje. Han enset ikke rommet han satt i, var dratt inn i fossen av nye følelser, kroppen var bare et dødt skall mens noe inne i ham begynte å leve igjen som etter en dvale.

Formiddagen gikk; det ble ettermiddag, men det var som om tiden sto stille. Lenge hadde Edvart kjent noe langt nede i magen, liksom under de andre følelsene, og nå kjente han det sterkere, noe som knøt seg i smerte. Etter som timene gikk, vokste det inne i ham, og da han forsiktig kjente etter med hånden, kjente han at det var en liten klump der, varm og hard. Lenge strøk han hånden frem og tilbake der han kjente klumpen. Munnen var formet i et lite smil, og håret sto som en hvit sky omkring det rynkete hodet.

Så sto Lise i døra, ubevegelig, så på den gamle mannen som satt i stolen, og øynene hennes var mørke av angst – den eneste følelsen hun var i stand til å føle. Munnen hennes åpnet seg, hun svelget, forsøkte å si noe; så strammet hun seg opp, munnen ble bestemt, og en kjølig hinne trakk seg over øynene hennes og skjulte angsten.

Med et rykk rev hun seg løs og gikk gjennom stua, forbi Edvart, som ikke merket at hun var der, og fortsatte inn på kjøkkenet uten å lukke døra.

Like etter kom hun inn i stua igjen, stanset like innenfor døra. I den ene hånden holdt hun en lang kniv. Edvart satt med ryggen til henne, og hun så på ham, besluttsomt, ansiktet hennes var som stivnet til en maske.

– Edvart, sa hun. Det var bare en hvisking, og han reagerte ikke.

– Edvart,sa hun igjen, høyere.

Langsomt, som om han hadde sovet, dro Edvart den ene hånden over ansiktet, lyttet etter noe, og han vendte på hodet og søkte rundt i rommet med blikket. Lise beveget en hånd, og han ble oppmerksom på henne, famlet etter henne med blikket som om han ikke så henne tydelig.

Hun gikk et skritt nærmere.

– Edvart, sa hun. – Ser du denne kniven?

Han nikket.

– Hvis du ikke begynner å ta medisinen igjen, vil jeg …

Øynene hennes ble uklare, og hun stoppet.

Stemmen hans var langsom og skjelvende, tilhørte en olding: – Så vil du drepe meg?

Lise ristet på hodet, øynene ble som is igjen.

– Nei … jeg vil drepe … meg selv! Hun snakket hurtig, stakkato, ropte nesten; ropte med en kjølighet som var det nærmeste hun kunne komme raseri.

– Du klarer det ikke, sa han. – Det er ingen som våger å dø lenger.

Hun løftet kniven, taust.

– Og medisinen vil ikke gjøre meg … frisk igjen, ikke nå. Det er gått for langt.

Hun holdt kniven hevet, hånden var som stivnet. Øynene hennes ble slørete, og munnen åpnet seg langsomt i et taust rop. Så forlot all kraft kroppen hennes. Kniven falt fra de kraftløse fingrene og landet på gulvet med et smell. Hun så plutselig gammel ut.

– Lise, sa Edvart, som fra en annen verden. – Ser du nå hva medisinen har gjort med oss?

Hun svarte ikke, forandret ikke uttrykk.

– Vi har villet nekte å se døden, fortsatte Edvart, – gjemt den bort, gjemt den inne i oss. Slik jeg ser ut nå, har jeg vært inne i meg – lenge. Ser du hvor nær døden egentlig er?

Lise sto som før.

– Nå begynner jeg å leve igjen – leve, Lise, nå mens jeg holder på å dø. Jeg kan føle det samme som jeg kunne før vi begynte med medisinen. Kan du huske hvordan vi var dengang?

Han snakket omstendelig, stemmen var trett og langsom. Lise sto som om hun ikke hørte ham.

– Savner du ikke barna vi ikke har vært i stand til å få? Øynene hans ble våte. – Lengter du ikke etter å gråte? Hvor lenge er det siden du var i stand til å le? Alt dette mistet vi da vi forsøkte å flykte fra døden, Lise. Alt dette er ødelagt, stengt inne. Hvis du kjente etter, ville du kjenne den mørke kulden inne i deg – døden. Det nytter ikke å skjule den – den er der likevel.

Lises munn skalv som i krampe, hendene var knyttet. Han hvisket bare nå, tårene rant nedover de furete kinnene. Det var sorg i øynene hans mens han så på henne og han løftet hendene.

Langsomt, lavt, hvisket Lise, framfor seg: – Hva er meningen … med alt …

Edvart så på henne.

– Å være fri, sa han, – til å dø.

Hun kom ut av drømmetilstanden, ble rett i kroppen igjen, øynene ble harde, og en maske ble trukket over ansiktet hennes.

– Har du sagt noe? spurte hun, kaldt.

Han merket forandringen; nikket. Hun bare så på ham. Fiendtlig.

– Edvart, sa hun, – jeg har ringt til sykehuset.

Edvart ble eldre i stolen, mer sammensunken.

– Hvorfor?

– Du er syk.

– Lise …

Hun avbrøt ham.

– De kommer vel snart for å hente deg. Prøv bare ikke å komme unna.

Han svarte ikke, så framfor seg med gamle øyne. Leppene beveget seg stille, som om han hvisket noe for seg selv. Lise bøyde seg hurtig, tok opp kniven og gikk ut på kjøkkenet med den.

Edvart satt ubevegelig i stolen. Den gamle angsten satt ennå i ham, og alle følelsene som strømmet gjennom ham, vakte til live minner om en fjern fortid. Men langt nede i magen hans var det noe varmt som vokste og vokste mens han taust ventet på at de skulle komme og hente ham.

. . .  –  –  –  . . .

Han gjorde ikke motstand da de kom. De var fire pleiere, fire sterke menn med unge ansikt; de var kledd i hvitt. De grep Edvart under armene og løftet ham opp på en båre. Han kjempet ikke imot, lot dem bære seg ut mens han lå stille på båren. Like etter kjørte sykebilen bort med sirenene på.

Lise hadde stått i kjøkkendøra og sett på da de hentet mannen, uttrykksløst. Da de var forsvunnet, gikk hun langsomt omkring i stua, så på bildene som hang på veggene, tok dem ned og hengte dem opp igjen, rastløst gikk hun fram og tilbake, beveget seg som en robot, som hypnotisert. Uten å være klar over det flyttet hun litt på en stol, flyttet den tilbake igjen, trakk for en gardin, trakk den fra igjen; og hele tiden beveget leppene hennes seg, uten at det kom en lyd over dem.

. . .  –  –  –  . . .

Edvart lå mellom hvite dyner. Brystet hans hevet og senket seg, langsomt. Øynene var lukket, ansiktet rolig, og hvite skjeggstubber var kommet til syne på haken hans – det var hundre og femti år siden han sist hadde prøvd å barbere seg. En slange var festet til den ene armen hans, og av og til kom det en pleier og kontrollerte den.

Ettermiddagen gikk, og kvelden; Edvart sank mer og mer sammen, ble blekere, ansiktet ble magrere, kroppen skrumpet inn.

Da Edvart endelig åpnet øynene, holdt en pleier på å stelle med armen hans. Edvart så på ham med rolige øyne. Pleieren merket det, og det gikk en nesten umerkelig rykning gjennom ham idet han så inn i de gamle øynene.

 

– Hvordan går det? spurte Edvart. Stemmen var rusten, og han hvisket bare.

Pleieren ristet på hodet, svarte ikke.

– Dere er for sent ute, sa Edvart. – Dere greier ikke å forandre meg igjen.

Pleieren la armen hans ned på dyna igjen og gikk ut. Edvart smilte. Han strøk hendene langsomt over magen, kjente hvordan den hadde vokst og strammet seg mot huden.

En ny stillhet dro seg over ham som en ny dyne. Synet ble svakere, rommet forsvant for ham, og han kjente at han ble dratt nedover, lenger og lenger, til verden bare var en fjern prikk langt der oppe.

Plutselig kjente han en voldsom smerte. Noe hogg i ham, og han reiste seg halvveis i senga. Smerten ble sterkere, ville sprenge ham, den steg og steg til han ikke klarte mer; med et tungt stønn falt han tilbake mot puta. Så var det noe som eksploderte, og en tung, uendelig stillhet fylte ham et kort øyeblikk før hjertet hans stoppet og brystet hans ikke hevet seg mer.

. . .  –  –  –  . . .

Legene sto bøyd over senga, ansiktene var uttrykksløse. Ingen av dem sa noe. Langsomt rettet de seg opp. De så hurtig på hverandre, snudde seg bort fra ham som lå der, og gikk mot døra. Lyset ble slokt, og skrittene deres døde bort i korridoren utenfor. Rommet ble mørkt og stille.

Skyggene lå over det bleke ansiktet til den døde og skjulte nesten munnen, som ennå var formet i et smil. Det var ikke en bevegelse i rommet, bare skygge og stillhet.

Så var det noe som rørte seg i skyggene omkring senga. Og en lyd, som sutringen fra et barn – svakt først, men langsomt ble den sterkere. Snart hørtes skjærende barnegråt i mørket. Som ble tettere. Dyna som dekket den døde kroppet, beveget seg tydelig nå, som om noen rev og slet i den. Og plutselig, idet den ene enden gled ned på gulvet, ble barnegråten sterkere. Rommet ga gjenlyd av den skarpe stemmen.

Svake lyder hørtes fra andre steder i huset. Skritt nærmet seg i korridoren. Noen tok i døra. Skarpt lys fra korridoren falt over senga. Skyggen av en mann strakte seg inn i rommet – stanset.

Der, mellom bena på den døde, lå et barn: hendene var knyttet, munnen var vidåpen og skrek.

Skyggen i døråpningen ble stående en stund, uten å bevege seg; så forsvant den, og lyden av løpende skritt lød bortover korridoren. Lyset lå ennå over senga. Barnet skrek og skrek.

 

Copyright (c) 1974; 2023 Åsmund Forfang