«Er du født på Mars, bestefar?» sa Andrea.
«Nei, jeg er ikke det», sa Victor og bøyde seg over det ynkelige gulrotbedet. «Fordømte snegler! Jeg trodde de var borte.»
«Mamma sier du er det.»
«Jeg ble unnfanget der. Vet du hva det betyr? Unnfanget?»
«Selvfølgelig vet jeg det. Jeg er seks år gammel.»
«Oldemoren din var gravid med meg, men det oppdaget hun ikke før hun var på vei hjem til jorden.» Victor rettet ryggen og stønnet. «Jeg må legge ull oppi bedet. Tror moren din har noe liggende, fra saueklippingen.»
«Hvorfor trenger du ull?»
«Snegler liker ikke ull. De sitter fast i det.»
Andrea lot seg ikke avspore. «Hvorfor snakker du aldri om Mars?»
«Det er veldig lenge siden, jenta mi. Jeg er jo ikke engang født der, så det er ikke mye jeg kan fortelle deg.» Victor smilte til Andrea. Hun var en hjerteknuser, men en nysgjerrig hjerteknuser, tenkte han.
«Hvorfor er det ikke folk der lenger? Hvorfor dro oldemoren min?»
Victor trakk på skuldrene. Det er en trist historie. Folk ble syke, og …
«Ble hun syk? Hva med pappaen din?» sa Andrea.
«De … døde alle sammen. Bortsett fra moren min og noen få andre. På en eller annen måte overlevde de pesten. De fikk så vidt plass i den eneste romfergen som var igjen der oppe, og heldigvis klarte de å manøvrere den tilbake til jorden.» Victor klødde seg i det grånende skjegget. «La oss se om kålen klarer seg bedre.»
De la i vei til kålåkeren i den andre enden av Victors grønnsakshage. Andrea dro i bestefarens skjorteerme. «Men da døde pappaen din også der?»
Victor sukket. «Jeg fikk aldri se ham. Han døde der, i Tesla Town. Sammen med mer enn tre hundre mennesker.»
«Hva var Tesla Town, bestefar?»
«En slags by, Andrea, oppkalt etter Tesla. Tesla var en bil, for lenge siden, visste du det? Den fikk navnet til en ingeniør som fant på smarte måter å bruke elektrisitet på. Eller noe sånt, hvis jeg ikke tar feil. Mens byen, altså Tesla Town, den ble kalt opp etter bilen, det er helt sikkert.»
Kålåkeren, snaut seksti kvadratmeter stor, lå på toppen av en skråning, og derfra kunne de se bytårnene stikke opp i horisonten. Alle byene var konstruert etter de samme tegningene, med plass nok til alle som var villige til å bli en del av det store Oppløftet.
Integrert i de enorme tårnene sørget hydroponiske hager for at byene var selvforsynt med gårdsprodukter. Infrastruktur, transport og offentlige tjenester ble for det meste tatt hånd om av automater, under kontroll av altomfattende byhjerner. De få som valgte bort bylivet, drev som regel gårdsdrift eller fant seg et håndverk i forlatte områder mellom tårnklyngene. Victor og hans lille familie var blant dem.
Oppløftets myndigheter lot stort sett folket utenfor byene være i fred, men sørget for tilgang til gratis medisinsk behandling og utdanning for barna. Under tvil hadde Victors datter og stesønn bestemt seg for å sende Andrea til skolen deres, og der så hun ut til å trives sammen med en håndfull andre barn fra nabolaget. Skolehuset lå bare et par kilometer unna, men Victor hadde aldri besøkt det, heller ikke klinikken like ved.
De få gangene Oppløft-representanter besøkte de små alternative samfunnene, oppfordret de bosetterne høflig til å bosette seg i en av byene. Fødselstallene falt ubønnhørlig og kontinuerlig, og dermed trengte Oppløftet hver sjel som kunne overtales til å bli en del av den store fremtiden, forklarte de.
Kålhodene var høstningsmodne på denne tiden av året, og hadde nådd normal størrelse. Victor bøyde seg for å inspisere de ytre bladene. «Disse ser fine ut. Naboen overtalte meg til å plante lavendel mellom kålplantene, og det ser ut til å fungere. Småkryp og snegler liker ikke lukten. Av lavendler, mener jeg.»
Andrea ga seg ikke. «Men hvordan var det der? I Tesla Town?»
Victor rev av et blad og dyttet det inn i munnen. «De prøvde å bygge et sted der det var trygt å bo. Det skulle bli en ordentlig Mars-by, men under bakken. Det var galskap, men Tesla-fyren sendte hundrevis av romskip med forsyninger og utstyr. Hm … disse bladene smaker ganske godt. Vil du prøve?»
Andrea ristet på hodet og gjorde en grimase. «Hvorfor måtte de leve under bakken?»
«Det er ikke ordentlig luft på Mars. Fins ikke oksygen. Du kan ikke puste på Mars. Og så er det strålingen.» Victor pekte oppover. «Det er akkurat som med sola. Du blir solbrent når du leker ute og ikke bruker solkrem.»
«Hvorfor brukte de det ikke? Solkrem?»
«Ingen vits der oppe. Strålingen var … hundre eller tusen ganger sterkere. Ikke bare fra sola, men fra verdensrommet. Den dreper folk. De måtte ha på seg tunge drakter for å gå på bakken, samme type drakter som de bruker på månen, og ikke lenge av gangen.»
«Og så bygde de hus i tunneler?»
«Ikke akkurat hus, Andrea. Det var mer sånn at folk hadde egne rom i store huler. Og likevel … så trengte strålene gjennom. Og etter noen år skjedde det noe mye verre.»
Victor betraktet barnebarnet sitt, og innså at det var for sent å trekke ordene tilbake. Han sukket og kastet seg uti det. Så godt han kunne, forklarte han at mikroorganismer som var hentet fra jorden muterte i høy hastighet når de ble utsatt for kosmisk stråling og de mange ukjente kjemiske forbindelsene i overflaten på Mars. Tanken hadde vært å fremskynde vekstbetingelsene for grønnsaker – og i utgangspunktet var det en stor suksess. Men ganske snart endret organismene seg til hissige patogener i jorden, i luften og til slutt i menneskenes kropper. Ingen forsto nøyaktig hvordan det skjedde, langt mindre hvordan man stanset det.
Victor satte seg ned på kne, og la en hånd på Andreas skulder. «I løpet av noen uker … døde de én etter én. Bare noen få kom seg unna, ikke sant, og min mor var en av dem. Men …»
«Hva da?»
«Hun var infisert likevel, og det samme var de andre som reiste tilbake til jorden. Infisert betyr …»
«Jeg vet hva infisert er. Da får vi influensa eller blir forkjølet. Eller får covid.» Jenta nølte. «Men du ble født før hun døde?»
«Ja.» Victor reiste seg igjen. «Og på det tidspunktet hadde galningen for lengst glemt oss.»
«Hvilken galning? Hvem hadde glemt deg, bestefar!»
«Tesla-fyren. X-fyren. Han …» Victor smilte skjevt. «Ikke tenk på det, Andrea. På dette tidspunktet hadde han hendene fulle med å opprette den nye ordenen her på jorden. Gjøre verden til det den har blitt. Oppløft-drittet.»
«Hvorfor kaller du det dritt?»
«Som jeg sa, ikke tenk på det. Du lærer mer om det på skolen. Selv om du ikke får høre hele historien. Helt sikkert ikke hele historien. Kom igjen, jenta mi, la oss få i oss noe mat. Vi må ha lunsj. Bestefars hjemmedyrkede tomater og ost?»
De gikk sammen mot det vesle våningshuset uten å snakke. Da de nærmet seg inngangsdøren, stoppet Andrea.
«Bestefar?»
«Ja?»
«Jeg har sett ham, fyren du snakker om.»
«Har du sett ham, sier du?»
«Det er mannen utenfor skolehuset.»
«Hvilken mann? Mannen som jeg snakket om, er for lengst død, Andrea.»
«Det er ikke en ordentlig mann, bestefar. Jeg mener statuen. Vi hilser på den hver morgen og synger sangen for ham.»
«En sang? For ham?»
Andrea nikket, trakk pusten og begynte å synge.
«Han satte oss fri, for å løfte oss opp.
Han viste vei for hver eneste kropp.
Fremover og oppover skal vi gå,
Det er visjonen han så.
Det er visjonen vår nå.»
Hun stoppet og så på Victor.
«Kan du den, bestefar? Sangen?»
«Nei. Den kan jeg ikke», sa han hest, og stirret i retning av skolen. «Vi går inn, Andrea. Det er lunsj, ikke sant?»
Den kvelden gikk Victor til redskapsboden og hentet den tyngste slegga. Han forsikret seg om at de andre sov, og trasket av gårde inn i mørket – et mørke bare brutt av den tåkete gløden over bytårnene.
AV SAMME FORFATTER:
Denne var veldig kul
Spennende Jørn Gøy å lese.
Takk for hyggelige tilbakemeldinger fra Emil og Bjørn! Til kamp mot oligarkenes kveldende fremmarsj over alt …
Herlig tidsaktuell novelle. En havarert companytown på Mars… får håpe vi slipper det store oppløftet.