Da jeg kjørte alene heimover gjennom skogen igjen, sprang en stor rødrev over veien foran bilen. Over meg var iskald stjernehimmel og en nesten perfekt halvmåne. Det var is på veien, så jeg kjørte knapt 70 km/t i nattemørket. Bilradioen sto på, pludret sitt vanlige nattepludder. Veien gikk rett fram i en lang, slak nedoverbakke akkurat der. Jeg så reven tidlig, og slapp gassen. Det var aldri fare for at jeg skulle treffe den.
Det var en stor rev, halen var buskete og flott, ingen sørgelig skabbrev som man alt for ofte møter nå for tida. Den luntet langsomt over veien, aldri egentlig redd for bilen som nærmet seg, og jeg så den tydelig i lyset fra frontlyktene. Ett sekund snudde den hodet og så mot meg. Øynene glødet bunnløst grønt i billyset.
I ett uendelig øyeblikk ble jeg ett med reven. Jeg kunne kjenne tankene hennes, rovdyrets evige, sultne søken, den rastløse vaktsomheten, basale tanker, grunnleggende bevissthet. Trangen til å jakte. Trangen til liv. Fjerne minner, om blodige byttedyr og en make. Kjente hennes undring over det store lyset som nærmet seg, som hun visste hun kunne unnslippe. Ukjent, men ingen egentlig trussel.
I noen sekunder der var jeg i kroppen hennes. Kjente musklene arbeide i kroppen, snø og is under potene, kulden mot nesen. Jeg delte hennes sanser, skogen rundt meg ble fylt av et nettverk av luktspor etter andre liv, jeg kjente det tydelige og velkjente duftsporet etter en hare som hadde krysset veien for en halvtime siden, blandet med alle de kjente men for alltid fremmede luktene fra menneskeverdenen, som lå som et tykt teppe over veien.
Jeg hørte de nesten uhørlige bevegelsene fra et ekorn som skjulte seg for kulde og jegere i en gran like ved, en fugl i et annet tre, så tydelig lukten etter en annen rev som hadde krysset min vei tidligere på kvelden, en jeg ville unngå, hørte lydene frosten laget i skogen, små knepp og sukk, hørte den nesten umerkelige vinden i tretoppene, snø som rutsjet fra en gren. Under snøen hørte og luktet jeg små mus i sine varme ganger. Alt var så skarpt og klart og synlig, jeg så både det som var og det som hadde vært, og satt spor etter seg. Alt var tydelig, alt var der. Jeg så klarere i mørket enn jeg noen gang før hadde gjort, så veien jeg visste jeg måtte løpe mellom trærne, de skarpe skyggene fra trær i månelyset, som på en sollys dag. Hørte vannet i bekken, under isen. Skogen var et bilde malt i tusen farger for alle sanser, og jeg leste det ned til minste detalj.
Jeg visste uten å vite det at jeg skulle ha valper en gang når dagene var blitt litt lengre, og at jeg trengte mat, for min del og for deres. Jeg visste at haren jeg så lukten etter skjulte seg litt lengre inne i skogen. At den skulle gi meg liv i natt. Jeg visste nøyaktig hvor hiet mitt lå, skjult i en trang dal. Jeg var fullstendig tilstede i meg selv, i øyeblikket, der.
Så hoppet reven elegant over kanten snøplogen hadde laget langs veien, og ble borte i mørket mellom snødekte grantrær. Jeg var alene. Jeg var meg, tilbake i bilens oppvarmede kupe, i iskald bevissthet om at jeg var innestengt for livstid i et fengsel av forkrøplete sanser og intellekt. Ute av stand til noen gang å kunne føle og forstå og være i det evige, magiske nåøyeblikket, nakent og uten refleksjonens og språkets gitter av mening. Ute av stand til noen gang å kunne sanse noe mer enn de svake skyggene av virkeligheten menneskets ynkelige sanser lar oss få lov til å oppleve. For alltid avskåret fra den direkte, uformidlede opplevelsen. Stengt ute fra naturen. Fra livet.
Bilradioen pludret videre. Det luktet fortsatt sykehus og død av klærne mine. Ujevn vintervei sendte små støt gjennom rattet. Jeg kjørte videre. Det var vinternatt. Jeg var fanget.
AV SAMME FORFATTER:
Denne var veldig kul 🙂