Vær hilset (dikt av Ola Bog)

poesien kan være en ensom blomst

liv utspilt på papiret

ikke i vinden

enda alt er vind

 

vind over jorden, vind over ansiktene

jeg kjenner ikke min elskedes navn

men jeg kjenner min elskedes savn

 

selv heter jeg f.eks. fravær, litt sky, en annen gang;

jeg vendte meg hastig og så

glimt av dager …

 

ti år, hva var det? fem gode, fem vonde

gylden sand over fingrene og bort

solfarget løv en høst som varer og varer

 

det er skjønt å stå ene i verdensrommet

skue stjernebilder sprake på evighetens vegger

høre tusen soler tikke

men det går over

navlen blir tung, blikket øde

 

så mye hud

så mange verdener

Melkeveiens nattsilkekropp utsondrer

romskip glimter fram gjennom duskregn av blinkende lys

rødt, gult, grønt, blått, hvitt

intensere fart i stjernetunneler

 

to som finner støtte hos hverandre

danner liksom en buegang

en portal mot dagen (bevegelig)

 

alene er ikke så langt

alene holder ikke

når havet stiger