Medisinsk senter Trondheim sentrum-øst
- april 2110
Vårsolen kastet en truende kjegle av lys inn over det grå gulvbelegget. Mannen bak det store skrivebordet var alvorlig. Selv ikke hans vel innøvde profesjonalitet kunne skjule at han var urolig, at dette var ubehagelig.
Han satte fingertuppene sammen slik at de velpleide hendene hans dannet en trekant. Gjennom den så han på det unge paret som satt på den svarte skinnsofaen. Han så at de fulgte hans minste bevegelse med øynene. Han visste at han ikke kunne utsette det lenger. Han var tross alt profesjonell. Lege.
Skinntrekket på benken var varmt, ubehagelig, Hun kunne kjenne at hun svettet i baken. Hun var redd. Mens hun klemte hånden til sin mann så hardt at hun visste at det måtte gjøre vondt, prøvde hun å lese ansiktet til den alvorlige mannen bak skrivebordet.
Utenfor la en bybuss til kaien i det man ennå av gammel vane og kanskje litt trass kalte Innherredsveien. Hun kunne se mennesker strømme inn på plattformen som ledet langs husveggene på den andre siden av kanalen. Som om det var en helt alminnelig dag, gikk de av bussen og rettet på ansiktsmaskene mot vårsolen. Som om det var en helt alminnelig dag! De som ikke visste.
Hun visste at hun ikke ville holde ut den trange båten på veien heim etterpå, sammen med alle dem dette var en helt alminnelig dag for.
Selv om det var unormalt for menn å vise følelser, hun visste jo det, visste at det ikke lå i menns gener og at det derfor ble sett som svært betenkelig, ønsket hun nesten at mannen ved siden av henne kunne ha vist i det minste noen små tegn på at han var til stede i samme verden som henne. At han delte noe med henne.
Hånden hun holdt seg krampeaktig fast i, var tørr og urørlig, slik ansiktet hans også var. En maske av kontroll, styrke, mannlighet. Det fikk henne til å føle seg ensom. Og enda mer redd. Det hadde vært bedre å være redd sammen med en annen som var redd, og viste det.
Samtidig visste hun at det var galt å forvente noe slikt. Galt å stride mot naturen og hundre tusen års evolusjon. Ulike gener. Mann og kvinne. Natur. Likevel var de sammen om dette.
Legen kremtet lavt bak det autoritære skrivebordet. De to på benken møtte blikket hans. Nølende. Underdanige. Respektfulle foran legen, foran vitenskapen.
”Jeg vil være helt åpen og ærlig med dere, alt annet ville være feil. Vi har nå fått de endelige testresultatene, fra de prøvene og undersøkelsene som nå har vært utført på deres sønn…”
Han tiet et øyeblikk, som om han lette etter de rette ordene. Hun kjente svetten under armene, visste at han kunne se de mørke ringene under armene, kjente skammen over at hun han kunne se hennes kvinnelig urenhet.
”Som sagt, de grundigste tester tenkelig, og resultatene er klare og uomtvistelige… Det er dessverre ingen tvil..”
Enda en av de tvetydige pausene, nølingen, som av usikkerhet eller kanskje bare lyst til å vise makt, autoritet, pine dem litt til?
”Dessverre er ingen tvil mulig. Strengt vitenskapelig kan jeg si at deres sønn ikke passer inn i noen kjent diagnose! ”
Hun kjente brystet snøre seg sammen. Kjente panikken true med å bryte de siste stengsler. Hun ville skrike. Mannen ved siden av henne klemte hånden hennes en anelse hardere. Den eneste akseptable måten han kunne vise følelse på.
”Men.. men det betyr…”
Hun hørte selv også gråten i ordene, panikken.
Legen nikket, alvorlig. Det mørke håret lå urørlig mot hodeskallen, som en hjelm. Han var taus akkurat lenge nok til å understreke alvoret.
”Ja, dessverre. Det smerter meg å si dette, men det er ingen tvil, deres sønns tilstand svarer ikke til noen kjent diagnose, intet kjent syndrom, ingen av de anerkjente beskrivelser passer til hans tilstand… Vi har derfor heller ingen kjent, tilgjengelig behandling. Det er ingen ting vi kan gjøre. Han er helt frisk!”
Den vevre kroppen skalv av gråt da legen og hennes mann sammen geleidet henne ut gjennom døren.
Utenfor var dagen helt alminnelig.
UniMedTec HQ, Denver, Colorado
- mai 2110
Interiør av naturtre signaliserte makt. Rikdom. Alt i kontoret var av tre, mørkt tre. Svak sol ble filtrert inn gjennom automatisk dempede vinduer. Selv gulvet var av tre. Mannen bak det massive skrivebordet var synlig opphisset. Så nær sint han noensinne kunne komme.
”Du vet hva dette betyr!”
”Ja, det er svært urovekkende!”
”Urovekkende? Det er livsfarlig! Denne rapporten viser uten tvil at man i Nord-Europa, i Norge, har påvist en mindreårig gutt som etter gjentatte, svært grundige undersøkelser viser seg å ikke svare til noen kjent diagnose! Og du kaller det urovekkende?! Som sagt, det er en krisesituasjon!!”
”Jeg innser det! Selvsagt..”
”Bra! Da er vi enige om alvoret i denne sakene, som våre representanter i Norge heldigvis fanget opp. Gudskjelov at våre systemer fungerer!”
”Ja, våre systemer er heldigvis..”
”Du vet hva dette betyr?! Et barn uten diagnose? Et friskt barn? Du ser konsekvensene det ville få hvis dette barnet får lov til å føre sine gener videre? I løpet av noen generasjoner..”
”Ja, selvsagt ser jeg det…”
”En hel populasjon av friske individer, av individer uten behov for behandling, uten behov for medisinske tjenester! En katastrofe!”
”Men…”
”Men?! Er du klar over størrelsen på det potensielle tapet? Over noen generasjoner snakker vi her om milliarder av euro!”
”…”
”Jeg forventer at de nødvendige skritt blir tatt, øyeblikkelig! At våre folk på høyeste hold der borte blir kontaktet og får klare beskjeder, uten det minste rom for tvil.”
”På høyeste hold?”
”Ja, dette er en sak som hører hjemme på høyeste hold. Ta kontakt med vår høyeste ansvarlige i Europa, og be ham gi beskjed til statsministeren der borte, i Norge, han er en av våre, heldigvis. Gi beskjed om at de nødvendige forholdsregler blir tatt, at denne uheldige mutasjon blir eliminert umiddelbart. Dette fatale feilgrep må lukes ut av befolkningen, umiddelbart, før skaden får sjanse til å vokse ut av kontroll. De nødvendige individer må renses ut. Umiddelbart!”
Den tunge døren av mørkt tre lukket seg lydløst. Mannen bak det like mørke skrivebordet sank tilbake i skinnstolen. Han pustet langsomt ut, prøvde å roe nervene. Trygg på at krisen var over for denne gang. Men enda en gang minnet på den evige usikkerheten, som selv legevitenskapen måtte forholde seg til. Og de ansvarlige for at det hadde gått over en måned fra krisen ble oppdaget i Europa, til man hadde fått beskjed i hovedkvarteret, var allerede fjerne fra sine stillinger. En slik glipp ville ikke gjenta seg, det følte han seg sikker på.
Fra skuffen i skrivebordet hentet han fram plastesken med de små, rosa tablettene. Takk og lov for den roen han visste fantes der.
Tjue minutter senere ble en svært klar beskjed formidlet til statsministeren i Norge, som ble vekket fra sin søteste søvn av krisetelefonen fra sine overordnede.
Han lovet selvsagt at de nødvendige skritt umiddelbart ville bli tatt, og bega seg inn på sitt hjemmekontor for å sette ting i bevegelse.
Ting ble tatt hånd om. Orden gjenopprettet. Som alltid i et velordnet samfunn.
Trond Buland
FLERE NOVELLER AV FORFATTEREN:
FORFATTERPRESENTASJON:
Haha, kul denne