«Lukten av nattfiol» novelle av Trond Buland

“We have to meet the universe halfway.

Nothing will unfold for us unless we move toward what

looks to us like nothing: faith is a cascade”

Alice Fulton

Han så ut som en mann som hadde vært veldig i tvil, men som nå var veldig bestemt på å være veldig sikker. Jeg så ham da han kom inn i baren, blikket hans sveipet raskt over rommet, søkende.

I samme øyeblikk som han fant meg, begynte han å gå. Mot bordet mitt. Ingen nøling. De to lokale pubkongene ved bardisken, som understreket hvert skråsikkert utsagn med klask i disken og høylytt latter, var usynlige for ham. Slik jeg skulle ønske de var for meg.

Fullt fokusert gikk han gjennom rommet, så raskt og så blind for alt annet at han nesten kolliderte med kelneren, som nok likte å kalle seg bartenderen når han jobbet her, som akkurat nå balanserte et brett med tre høye drinker mot hjørnebordet der tre turistsjefer satt i lett bedugget samtale om framtidig reiselivsstrategi for Nordfjord. Kelneren reddet akrobatisk brettet med drinkene, og mannen enset ham knapt, selv om han fikk noen skarpe ord med seg.

Jeg gjenkjente ham nå. Kanskje bortimot 40 år, hestehale, skjeggstubb, litt mage, lyseblå dongeriskjorte, svart fløyelsbukse. Litt slitt, men bare litt. Han hadde stått bakerst i salen da jeg holdt foredraget mitt tidligere på dagen, uten at jeg egentlig trodde han var med på konferansen om reiselivets nye utfordringer i Sogn og Fjordane.

Uten å nøle, og uten et ord, dro han stolen ut og satte seg ved det runde bordet der jeg hadde vaglet meg etter middagen. Jeg skjøv boken jeg hadde tenkt å lese til side, nippet avventende til gammel-dansken som jeg hadde løftet mot munnen da han kom inn i rommet, men ennå ikke hadde rukket å smake på, og betraktet ham undrende, litt usikker. Han luktet riktig nok svakt av alkohol, men virket ikke full.

Raskt, som for ikke å få tid til å ombestemme seg, så han meg inn i øynene og sa: ”Jeg er født og oppvokst i Grønndal!”

Så lente han seg bakover i stolen, så langt at jeg et øyeblikk var redd han skulle bikke over, og slapp pusten ut i et langt sukk.

Jeg så på ham, og visste at jeg smilte et litt idiotisk smil, det smilet jeg vet at jeg smiler når jeg er helt i villrede, og som sikkert irriterer meg selv enda mer enn det irriterer andre.

Grønndal! Ja visst, veldig originalt, han hadde jo hørt foredraget mitt. Der, for å sprite opp min fortelling om de tidlige engelske turistene til Vestlandets fjorder, hadde jeg også tatt med litt av det som skulle være min personlige nyskaping, mitt originale bidrag til historien om de unge engelske lorder og etter hvert ladyer som hadde søkt til det ville, primitive og vakre Norge, på jakt etter eventyr og ekte mennesker og natur de ikke fant i det siviliserte og gjennomkultiverte England.

Fjordsjokk! Det skulle være mitt bidrag til forskningslitteraturen på området.. Den særnorske, eller kanskje vestlandske varianten av Stendhals syndrom, også kjent som hyperkulturemia.

Særlig engelsk overklasse på reise i Italia ble jo, som kjent, så grepet av klassisismens kunstskatter at deres estetiske sans, og dermed deres sjel, rett og slett ble overbelastet. All klassisk skjønnhet fikk dem til å få nervøst sammenbrudd, i flokk og følge.

Hjertebank, svimmelhet, hyppige besvimelser og ofte hallusinasjoner var vanlige symptomer, og i Firenze ble det visstnok opprettet en egen klinikk for å behandle disse følsomme sjeler som brøt sammen i hopetall.

Noe av det samme mente jeg å ha funnet i mine kildestudier av tidlige tyske og engelske besøkende til de norske fjorder. Naturopplevelsen ble for overveldende, sansene deres kunne ikke håndtere alt de så, de ble rett og slett syke på sinnet av for mye natur, for mye skjønnhet. Fjordsjokk.

”Det er ikke alle som tåler fjellene”, sa ei gammel kvinne som hadde vært kokke for utenlandske sportsfiskere rundt 1920, og som jeg intervjuet i forbindelse med mitt bokprosjekt om lakseturismens tidlige historie. Hun var den som satte meg på ideen.

OK, mitt materiale var kanskje litt tynt, men jeg hadde faktisk funnet 4 – 5 eksempler fra slutten av 1800-tallet, som jeg mente passet inn i et slik bilde. Pluss selve kronjuvelen i min teori, Henry Montagu Smyth, en nevø av John Montagu, den 7. jarl av Sandwich, som, ganske riktig, var en direkte etterkommer etter den 4. jarl av Sandwich, han som ga navnet til sandwichen, til tross for at det vel var hans kokk som hadde æren for den banebrytende oppfinnelsen, to brødskiver med pålegg mellom, som gjorde det mulig for den pasjonerte spilleren å spille kort og spise samtidig, uten at kortene ble tilgriset med pålegg.

Tidlig våren 1843 kom unge Henry Montague Smyth, Sir Henry, med båt til Bergen. Så langt jeg har kunnet finne i mine kilder, var han en av de aller første, om ikke den første av de moderne ”turistene” til det norske Vestlandet, den første som la sin ”dannelsesreise” til den norske villmarken i stedet for til Sør-Europas klassiske kultursteder.

Fra Bergen reiste han opp langs kysten, en ”ekspedisjon” som inkluderte en tur inn og senere ut av Sognefjorden, før han tidlig i juli landet ved det som senere ble Florø, nærmere bestemt i Brandsøy.

Han var lidenskapelig opptatt av biologi, særlig av skogens flora og fauna, og dessuten en dyktig tegner. Under hele turen laget han tegninger av lokalt plante- og dyreliv, og av landskapet.

Med seg fra Bergen hadde han en lokal kjentmann, som også snakket nok engelsk til å kunne fungere som tolk. Han kunne dessuten skaffe både båt- og hesteskyss når det var behov for det, med ikke ubetydelig hjelp fra engelskmannens medbrakte pengekiste. Så begynte de å reise omkring i området.

Ut fra lokale, samtidige nedtegnelser vet vi blant annet at han besteg fjellet Håsteinen, sørøst for det som i dag er byen Florø, og at han besøkte Kinn som den gang var litt av et senter i regionen. Han etterlot seg blant annet en tegning av den gamle kirken der.

Dette var neste 20 år før byen Florø ble opprettet, en by som de første årene ikke hadde mange nok innbyggere til å fylle et kommunestyre, i følge enkelte vittige observatører i samtiden.

Besøket vakte selvsagt oppsikt i bygda. Både prest og lensmann møtte den engelske reisende, og skrev om det i sine dagbøker, og det ble senere omtalt i flere bygdebøker og lokalhistoriske skrifter.

En av de første dagene i august kom imidlertid kjentmannen hans tilbake til Brandsøy, og fortalte at den engelske reisende var blitt borte i fjellet, noen litt uklare mil mot nord og øst.

Det ble satt i gang omfattende leting, og noen mistenkte kjentmannen for forbryterske handlinger. Han var jo både bergensk og kunne fremmede språk, så gud måtte vite hva en slik mann kunne være troende til. Engelskmannens innholdsrike lommebok var dessuten borte.

Lensmannen på Brandsøy gikk faktisk til det skritt å sette den bergenske sjømannen i arresten, og utsette ham for flere lange forhør, uten at det brakte sannheten fram i lyset.

Sjømannen fra Bergen gjentok hele tiden at han hadde sovet, på låven på en gård i Norddalen, og da han våknet var hans arbeidsgiver borte. Sporløst.

Etter nesten to uker kom engelskmannen til rette, mer eller mindre helt på egen hånd. To bønder snublet over ham da han kom ravende ut av skogen ved Norddalsfjorden litt nord for Brandsøy. Han virket da fullstendig forvirret og desorientert, og hadde dessuten pådratt seg en kraftig feber.

Etter noen dagers pleie på lensmannsgården, ga feberen seg, men mannen var stadig like forvirret. Han snakket fullstendig uforståelig, ofte henvendt til mennesker som ikke var til stede i rommet. Han lo høyt og kunne få voldsomme anfall der han skrek og gråt og slo vilt omkring seg. Han hadde, selv om feberen var borte, fortsatt det den lokale legen beskrev som feberfantasier og syner, der troll og småfolk åpenbart var hyppige gjengangere.

Han snakket ofte og høyt om ”de gode naboene” og ”the little people”, om en vakker dronning, og ikke minst om det hvite lyset. Det siste fikk ham gjerne til å bryte sammen i krampaktig gråt, som om han kjempet med noe i seg selv. Av og til prøvde han å skade seg selv ved å dunke hodet mot veggen og sengestolpen.

Etter to uker uten at han viste tegn til å få forstanden tilbake, ble han sendt til Kinn og senere med båt til Bergen. Derfra ble han i september sendt videre til England og sin familie der. Slik endte fortellingen om unge Sir Henrys reise på Vestlandet, sommeren 1843.

Noen enkle undersøkelser i England, fortalte om en tragisk fortsettelse og slutt. Sir Henry ble ikke frisk, hans syner og hallusinasjoner ble stadig flere og kraftigere. To år senere drepte han en av sin fars mest trofaste tjenere, og ble innlagt på Bethlem Royal Hospital, bedre kjent som Bedlam. Han ble for øvrig innlagt samtidig som den kjente maleren Richard Dadd også var pasient der, han etter å ha drept sin far. Bedlam var den gang et moderne hospital for sinnslidende, sannsynligvis ett av de beste steder man kunne havne på den tiden.

Sir Henry døde fem år senere der, av lungebetennelse, uten noen gang å ha kommet ut av sin besettelse. Død av en overdose av vestlandsnatur, det var i alle fall min arbeidshypotese. Og arbeidshypoteser, det gjør man jo sitt beste for å bekrefte.

Da jeg var i England for å samle stoff til boken om tidlig turisme i Norge, på oppdrag fra Norges Turistforening, fant jeg ut at jeg derfor ville prøve å finne ut mer om Sir Henry. En gammel studievenninne som nå var amanuensis ved historisk institutt i Cambridge, hjalp meg å finne veien til CALS, Cambridgeshire Archives and Local Studies Services, som hun mente måtte være det rette stedet å lete.

En både dyktig og vennlig arkivar der hjalp meg, og sammen fant vi selve skatten, som jeg til og med fikk ta med meg tilbake til Norge, scannet og lagret på min egen bærbare datamaskin; intet mindre enn Sir Henrys dagbok fra oppholdet i Norge og den første tiden etter at han kom tilbake til England.

Og den dagboken var en sann gullskatt. I detalj, og med en rekke håndtegnede illustrasjoner, fortalte han her om hele sin reise i Norge. Fra første blikk av den norske kysten, før de ankom Bergen, var den reisen en ferd fylt av overveldende naturinntrykk. Kort fortalt bekreftet den min hypotese om en ung, følsom og gjennomsivilisert sjel som møtte uendelig, vill skjønnhet og gradvis ble overveldet av den. Lot seg overvelde av den. Oppsøkte den og druknet i den?

Han startet relativt nøkternt, med sine beskrivelser av byen Bergen, som han likte men likevel fant provinsiell og litt skitten. Han skrev at den minnet ham om steder han hadde besøkt i Sveits og Italia, steder som desperat forsøkte å etterligne større byer. Likevel likte han som sagt byen og dens naturskjønne omgivelser, men ville raskt videre. Det var ikke norsk byliv han var kommet for å se.

Ved hjelp av noen av sin fars forretningsforbindelser, fikk han i Bergen leid en kjentmann, en sjømann som hadde seilt på Nordsjøen og derfor kunne brukbart engelsk. Dessuten kjente han vestkysten av Norge godt.

Denne guiden skaffet dem skyss med en liten frakteskute som skulle seile inn Sognefjorden til Lærdal, og videre derfra tilbake ut fjorden og nordover til Sunnfjord. Engelskmannens gull gjorde skipperen svært så villig til både å finne plass til to ekstra passasjerer, og kanskje tilpasse reiseruten litt til hans ønsker.

Sidene i dagboken var allerede i utgangspunktet en underlig blanding av en panteistisk naturtilbedelse, side om side med vitenskapelige observasjoner av lokal flora, fauna og geologi, ispedd dyktige skisser av planter, trær og landskap. Unge Sir Henry var en dannet og utdannet mann, og skrev en lettlest og vakker skjønnskrift, og et perfekt Kings English.

Etter hvert som reisen skred fram, kom imidlertid vitenskapen mer og mer i skyggen av sterke følelsesutbrudd framkalt av en nærmest ustoppelig strøm av sterke naturinntrykk. Hvert minutt på reisen åpenbarte ny natur.

Han beskrev det mørkeblå fjordvannet, de grønne åssidene, fjellene, de hvite fossene og de skinnende isbreene som en åpenbaring av det guddommelig. Skjønnheten var overveldende. Flere ganger beskriver han hvordan synet av fjell og fjorder, bann, himmel og fjell, fikk ham til å skjelve og briste i gråt.

De lyse sommernettene gjorde dessuten at han hadde problemer med å sove, og han beskriver hvordan han mange ganger sto på dekk hele natten og betraktet naturen, mens han prøvde å tegne og beskrive det han så.

Noen dager etter avreisen fra Bergen, skrev han første gang at naturen snakket til ham, og han skjønte at det var Gud som snakket, at språket var naturens skjønnhet, og at han var den utvalgte som skulle forstå og tolke Guds budskap til menneskene.

Kort og folkelig brutalt fortalt; under seilasen fra Bergen ble han gradvis sprø. Litt mer vitenskapelig uttrykt utviklet han en vel en psykose, schizofreni komplett med tvangstanker og hallusinasjoner, stemmer som snakket til ham og en følelse av egen storhet, utvalgthet.

Sannsynligvis var han i mental ubalanse fra før. Og møtet med det norske Vestlandet, og særlig med Sognefjorden, sendte ham over grensa.

Det hele toppet seg første gang et sted inne i Sognefjorden. I dagboka beskrev han det som et slags anfall, der han plutselig opplevde at omgivelsene lyste. Fjell og vann og skog og himmel, alt omkring ham glødet og utstrålte et sterk, hvitt lys. Og han var en del av dette lyset. Lyset snakket samtidig til ham, på et språk han ikke forsto.

Opplevelsen var så sterk at han ble sengeliggende i ett døgn, men fylte ham samtidig med det han beskrev som en uendelig følelse av lykke, en rus ulikt alt han tidligere hadde opplevd.

De lokale han snakket med skjønte ingen ting. De så ingen ting av det han så. Når han prøvde å dele sine opplevelse med dem, så de bare uforstående på ham. Når de skulle beskrive det han så som naturens guddommelige, vidunderlige skjønnhet, brukte de ord som fortalte om frykt, at de så den ville, utemmede naturen som truende, ja rett og slett som stygg!

De han snakket med kunne se og sette pris på synet av en vakker gård, en dyrket åker, grønne jorder med beitende buskap, og hager med frukttrær i velordnede rekker. Men den ville naturen var for dem heslig. De så ikke den skjønnhet han så. De forsto ikke.

Når de så fjellene og fjordene og isbreene og de mektige fossene, så de ras og flom som utslettet gårder, brødre og fedre og ektemenn som ble borte i fjellet eller druknet i stormen, de så rovdyr som drepte husdyrene deres, de så den tidlige frosten som ødela årets høst og sendte sulten som uvelkommen gjest til de som bodde langs fjordene. De så flommer som la hele bygder øde, de så kaos og fare, noe de kunne respektere og frykte, men aldri elske, aldri oppleve som vakkert.

Naturen var noe de kunne og måtte kjempe mot, noe som kunne gi og ta næring og liv, men ikke noe vakkert, de så aldri det bildet av det universelt guddommelige han så. De levde med naturen, de respekterte og fryktet den, slik man kan ære og frykte en allmektig gud, men de elsket den ikke, ikke slik han elsket den guddom han så omkring seg på alle kanter i den vestlandske naturen.

Han forsto deres frykt, på ett plan. Han beskrev, og skjønte deres levekår forbløffende godt. Men han forsto dem likevel ikke, på en måte som gikk langt hinsides det å intellektuelt forstå eller ikke forstå. Han så gud. De så Ham ikke.

Fra Lærdalsøyri seilte skuta ut fjorden igjen, og la til kai flere steder der Sir Henry gikk i land og gjorde sine observasjoner. Fortsatt registrerte han forekomsten av trær og planter, fugler, insekter og dyr, og skrev bemerkinger om lokal geologi, men dette kom nå helt i skyggen av hans religiøse grublerier og naturmystikk.

Han visste at Gud, som var i naturen, prøvde å si ham noe, at naturen var et språk han måtte tyde, overgi seg til, bli ett med. Å skjønne naturens ord var det eneste som betydde noe, vitenskap, filosofi eller religion, alt handlet om dette, å forstå naturens kode.

Og hele tiden er dagboken full av skildringer av den voldsomme, uendelige lykkefølelsen som synet av vestlandsnaturen fylte ham med.

I Sunnfjord la skuta først til på Kinn, der de fikk ombord 50 tønner spekesild og Sir Henry skrev henrykt om det lille fiskersamfunnet der. Så ville skipperen ville videre til Brandsøy der han hadde slekt. Der gikk Sir Henry i land sammen med sin kjentmann, og begynte å utforske området. Turistens gull gjorde at så vel hest og kjerre, som en lett båt ble stilt til hans disposisjon.

En drøy uke etter ankomsten, besteg de to fjellet Håsteinen i nærheten av Eikefjord etter å ha leid en båt i Brandsøy og seilt inn til Høydalen. Noen stor klatrebragd var ikke dette, men absolutt en bra dagstur opp og ned igjen. Ifølge sine egne nedtegnelser, var Henry i god form, og hentet dessuten kraft fra naturens skjønnhet.

Fra turen opp laget han også flere skisser, blant annet av en huggorm de møtte omtrent halvveis. Kjentmannen ville drepe den, men Sir Henry ba for ormens liv, siden alt levende og dødt var en del av lyset, og dermed av Gud. I det vesle vannet et stykke under toppen av fjellet, fortalte han også at de dro flere fine ørreter som de stekte over bål der.

Her på toppen Håsteinen, som de nådde etter en litt strabasiøs klatretur i varmt sommervær, hadde de utsikt over havet og et utall av små og store øyer, det meste av landet omkring og høyere fjell i øst. Her fikk engelskmannen en ny opplevelse av lys; hav og land glødet og skinte blendende hvitt, og han var ett med lyset, nå som sist han opplevde dette. Lyset fylte ham, lyset var ren lykke.

Det nye denne gangen var at lyset var ekstra sterkt noen mil nord for der de sto. I dagboken beskrev han det som en hvit søyle av lys som steg opp fra landet, opp mot himmelen. Lyset knyttet land og himmel sammen. Dette, skrev Sir Henry, var lysets hjerte, og det var helt nødvendig for ham å nærme seg dette.

Tilbake i Brandsøy studerte han tilgjengelige kart og konfererte med lokalkjente, og fant ut at han måtte og ville dra til Norddalfjorden, noen mil mot nord og øst. Han nølte ikke, sammen med kjentmannen og en lokal mann med båt la han ut allerede samme kveld, utrustet for en lengre tur i fjellet. De to ble satt i land innerst i fjorden, og bega seg opp langs Norddalselva.

I dagboken skildrer han vandringen, møtet med vennlige lokale mennesker, velstelte, enkle små gårder og synet av natur som stadig fylte han med opplevelsen av gud, av skjønnhet og lykke. De leide seg losji og kjøpte mat av de lokale bøndene, i tillegg til at de fisket en del i elver og bekker. Selv om han ikke primært var her for fiskets skyld, fortalte han at han hadde lest The Complete Angler, og verdsatte sportsfiskets ro og ettertenksomhet.

Ser Henrys henrykkelse over landet og naturen roet seg noe ned, ble til en jevn rus av lykke. Men stadig skrev han om ”lysets hjerte” som han mente måtte ligge i denne retningen.

Omsider kom de til enden av dalen, i en liten sidedal til den større dalen nedenfor, med en gård ved et lite vann. Den nordøstre enden av vannet stoppet i en høy, stupbratt og blankskurt fjellside, en stålgrå steinvegg der en brei, hvit foss kastet seg utfor og ned i sjøen. Bak denne uoverskridelige barrieren kunne man fjernt skimte høye fjelltopper, men ellers ingen ting.

De lokale bøndene, som han omtalte som gjestfrie og vennlige, om enn noe enkle, kunne fortelle at veien videre ikke var fremkommelig, og ga i det hele tatt uttrykk for å vite lite om landet videre mot øst. Det fjell de brukte til beite og jakt, lå i andre, mer framkommelige retninger.

Å fortsette forbi stupet og fossen var i alle fall fullstendig umulig, sa folk. Ingen av de lokale bøndene ville en gang tenke på å forsøke. Han fikk et inntrykk av at landet der bak vannet fylte dem med redsel, det var farlige fjell som de helst ikke ville tenke på.

Sir Henry noterer i dagboken den kvelden, at det var som om fossen ropte på ham, som om noe i det blanke, ugjennomtrengelige fjellet trakk ham mot seg. Lysets hjerte bodde nettopp der.

Her brøt dagboken mer eller mindre sammen. Resten er en serie udaterte nedtegnelser, der både skjønnskrift og engelsk grammatikk etter hvert degenererer til det nærmest uleselige. I starten er det imidlertid fortsatt greit å få en viss sammenheng i fortellingen om hans reise inn i galskapen.

Han skriver først om hvordan han den natten, en lys sommernatt, snek seg ut fra rommet der han ikke fikk sove, og gikk mot fossen. Vannet der lyste nå, med det skarpe, hvite lyset han kjente så godt fra sine tidligere ekstatiske opplevelser.

Han klatret og vasset til han sto like ved fjellsiden, inne i dusjen av iskaldt vann fra fossen. Han skrev etterpå at han ikke kjente kulden fra vannet. Hele tiden så og følte han lyset som strålte fra alt omkring ham.

Da han kom helt inn i fossen, under den, så han at den skjulte en trang dal, en revne i berget. Fjellsiden var ikke en ugjennomtrengelig vegg av berg, det var bare en illusjon. Opphisset snublet han fram gjennom den trange ravinen i fjellet, det var vanskelig å gå og våt og forslått kom han ut i det han så var en liten, oval dal, omgitt av stupbratte fjellsider på alle kanter.

I bunnen av dalen lå et vann, uregelmessig formet med en liten krokete bukt i den enden han sto. Rundt dette vannet lå grønne enger og skoger som strakte seg opp mot de nakne fjellsidene. Øverst lå hvite fjelltopper, delvis dekket av tåke.

Dalen var full av vegetasjon, grønn og frodig, stort sett løvskog men også noe spredt gran og furu. Sir Henry skrev i dagboken at han ville kalle dalen Greendale. Han tegnet også to raske skisser der han sto ved inngangen til dalen.

Det han nesten umiddelbart også så, var at dalen åpenbart var bebodd. Innerst, på en slette i enden av vannet, ved siden av en elv som kom ned fra fjellet i en hvit foss, og rant ut i sjøen gjennom en kort elv, lå en stor gård, med tre lange, lave bygninger. Rundt vannet lå mange mindre gårder og hus. På markene i åssidene og ned mot sjøen kunne han se buskap, både storfe og det han mente måtte være geiter og sauer.

Dalen duftet sterkt av liv og fuktig frodighet. Sir Henry skrev i dagboken at han blant annet kjente den berusende duften av det han omtalte som Platanthera bifolia og som jeg, som ikke er biolog men selvsagt kunne slå det opp, med et grøss fant ut var nattfiol. Små bekker rant over alt, det var åpenbart at dalen var full av liv. Natteluften var mild.

Sir Henry var tvers gjennom lykkelig der han lå i gresset mellom hvite bjørkestammer. Han hadde funnet lysets hjerte. Han hadde funnet det ingen andre kunne se. Den andre siden av fossen.

I noen timer lå han i skjul der oppe i skogkanten, og observerte menneskelige skikkelser komme ut av husene og begynne sitt arbeid på markene. Etter en stund merket han at han var både sulten og tørst, og tok sjansen på å komme fram fra sitt skjulested.

Han beskrev i dagboken hvordan hans tilsynekomst vakte stor oppmerksomhet. Mennesker sprang til etter at de første som hadde oppdaget ham hadde ropt ut. Alle virket nysgjerrige og vennlige, ingen virket truende eller sinte, ingen bar våpen, men alle flokket seg om ham for å få et glimt av ham, og gjerne røre ham også.

Noe av det første han registrerte, var at ikke alle var mennesker. Ganske mange av dem var små, nærmest dverger, mange av dem med langt skjegg. Andre var høyreiste, vakre mennesker, men med lang hale, omtrent som en ku, skrev han. Noen var menneskelige, men dekket av pels, mens andre så ut til å være helt vanlige mennesker.

Med litt problemer klarte han å kommunisere med dem, fikk dem til å forstå at han var sulten og tørst, og fikk både mat og drikke. Han beskrev brødet han fikk som det beste han noen gang hadde smakt, og det han mente var en slags vin var både friskt og oppkvikkende å drikke. Dessuten fikk han bær og ost, og tørket kjøtt. Alt sammen smakte som mat han kjente, men langt bedre.

Etter hvert kom det også til noen som kunne snakke et slags gammelmodig engelsk og noe latin, og han forklarte hvem han var og hvor han var kommet fra. Alle lyttet interessert, men virket påfallende lite interessert i det han hadde å fortelle om verden han kom fra. Alt utenfor dalen, var noe de åpenbart ikke var opptatt av i det hele tatt, skrev han i dagboken.

Fra den største gården, i enden av vannet, kom en liten prosesjon av mennesker mot dem. I spissen for dem gikk en høy, kraftig svært vakker og rødhåret kvinne, som han i dagboken kalte Dronningen, selv om han også skrev at det var feil, og at han trodde hun var både mye mer og mye mindre enn en dronning. Sammen med henne gikk to store katter og hun bar et stort, iøynefallende smykke på brystet.

Selv om Sir Henry aldri tidligere, og heller ikke nå, refererte til norrøn mytologi i sin dagbok, var det vanskelig å ikke se Frøya i den kvinnen han beskrev. Hans dagbokskildring av henne var dessuten full av dårlig skjulte erotiske spenninger og lyster.

Denne kvinnen kom opp til ham, så ham lenge inn i øynene, han beskrev det som at hun så rett inn i hjertet på ham, så alle hans tanker og lengsler, all hans lyst, før hun nikket, smilte og gikk tilbake. Ikke et ord sa hun, men likevel følte han at han nå var godtatt i dalen.

Han ble tilbudt kost og losji på en mindre gård, og forsto at det var forventet at han skulle ta sin del av gårdsarbeidet. Det gjorde han med glede.

I dagboken skrev han om den dype tilfredsstillelsen han følte ved å arbeide med jorden, plante og høste, hvordan det brakte ham nærmere det guddommelige i naturen. Dette var menneskets naturlige tilstand, slo han fast. Dessuten likte han geitene; lekne, nysgjerrige og tillitsfulle skapninger som han kunne betrakte i timevis.

Beboerne i dalen beskrev han som svært vennlige, uansett hvilken art de tilhørte. De lo lett og høyt, sang og danset gjerne, og delte åpenbart alt. Barna oppdro de svært kjærlig, med stor frihet og i stor grad i fellesskap, og menn og kvinner viste gjerne sin kjærlighet til hverandre. I full offentlighet.

Dalen var preget av stor grad likhet, skrev han, ingen var åpenbart mye rikere enn andre, og materielle ting så ut til å bety lite. Det meste av materielle ting, eide de sammen, uten spor av grådighet eller sjalusi.

På mange måter var Greendale paradiset, skrev Sir Henry i dagboken. En naturlig oase, der lykke og harmoni hersket. Han skrev flere ganger at han var lykkeligere enn han noen gang før hadde vært, at han kjente en ro han ikke før hadde kjent. Jord på fingrene gjorde ham mer lykkelig enn noe han kjente fra sitt gamle liv hadde gjort,

Beskrivelsen av samfunnet i dalen var slett ikke ukjent, tvert imot hadde den mange trekk fra flere av hans samtids utopiske tenkere og deres bilder av de alternative, ”kommunistiske” samfunn der mennesker lever i frihet, likhet og brorskap. England hadde jo hatt både Diggers og Ranters og andre slike, og Charles Fourier og andre utopisters tanker var kjent, i alle fall av de intellektuelle lag av folket.

Diggers med sine ideer om sosial likhet og mennesker i harmoni med naturen, ville for eksempel passet godt inn i Sir Henrys bilde av Greendale.

Det som skilte hans skildring fra andre 1800-tallsutopister, var i grunnen bare beskrivelsen av småfolk og nisser og det vi vil kalle huldrefolk i fredelig sameksistens med mennesker. Men slik var hans galskap.

Fortsatt gjorde han ”vitenskapelige” nedtegnelser. Blant annet skrev han en notis, ledsaget av en skisse, om de store gullfargede billene han observerte så mange av i dalen.

Og hele tiden understreket han lykken han følte over å være der han var.

Etter noen uker gikk det likevel opp for ham at det var noe som manglet. Lyset var borte; det skarpe, hvite lyset som alltid hadde vært omkring ham og i ham etter at han første gang hadde opplevd det i Sognefjorden, var borte nå. Dypt inne i seg selv kunne han kjenne en rest av det, men kilden til lyset var ikke her. Han savnet det, fraværet gjorde ham urolig, redd.

Uten at han selv var det helt bevisst, søkte han flere ganger tilbake mot den enden av dalen der han hadde kommet inn, men uten å finne veien han hadde brukt. Fjellet var ubrutt og uoverkommelig nå. Han la også merke til at flere av beboerne i dalen etter disse turene hadde begynt å vokte på ham, følge ham med litt ekstra oppmerksomhet.

En dag ble han hentet og brakt, vennlig men bestemt, til dronningens hall. Dagboknotatene etter dette punktet er nærmest uleselige, men jeg mente å kunne tyde setningene, eller setningsbrokkene ”hun viste meg lysets sanne karakter”, ”lyset hadde overtatt min sjel”, ”lyset dreper alle farger” og ”bortvist, for å redde … og min sjel”.

Resten er uleselig, før det kommer noen avsnitt som åpenbart er skrevet lenge etterpå, i England. Disse avsnittene er også vanskelige å tyde, men ser ut til å handle om ting som ikke angår Norge eller dalen han hadde funnet. Blant annet skriver han noe som jeg tolket som at han følte seg truet, at noen eller noe ville drepe ham.

Sir Henry ble som sagt funnet, av eldste sønn på gården med det karakteristiske navnet Uføre, da han kom ut av skogen innerst i Norddalsfjorden, sterkt avkreftet, med klærne i filler på kroppen, og ute av stand til å gjøre rede for hvor han hadde vært de to ukene han hadde vært savnet.

Slik var historien jeg fortalte, i kortform, som en del av mitt foredrag på strategikonferansen for turistnæringen i Sogn- og Fjordane.

Og nå satt det en mann rett overfor meg, bøyde seg over det lille bordet så han nesten veltet halvliterglasset med øl, og fortalte at han var født og oppvokst i Grønndal, dalen som ikke finnes. Andre steder enn i en død engelskmanns hallusinasjoner.

Etter et øyeblikk å ha vurdert å rope på kelneren, bestemte jeg meg for å la han snakke. Jeg hadde ikke annet å gjøre, og det kunne kanskje bli interessant. Han forsto at han ikke ble jaget, og begynte sin historie.

“Jeg heter Brage … Etternavnet mitt er ikke så interessant, egentlig. Jeg arbeider her på hotellet, er sjåfør og vaktmester. Det var derfor jeg fikk hørte ditt foredrag i dag. Og det er ikke sant det jeg sa om at jeg er født i Grønndal. Jeg har en fødselsattest som viser at jeg ble født på Ullevål sykehus i mars 1969. Men da jeg var fem år kom vi til Grønndal, og der vokste jeg opp.”

Jeg smilte, forhåpentligvis mer oppmuntrende og forståelsesfullt enn forvirret denne gangen, han tok det i alle fall som en tillatelse, og fortsatte.

”Mor og far var skikkelig hippier, skjønner du. Sultne på liv og frihet, på evig jakt etter alternative måter å leve livet på, ute av båsene, fri fra borgerskapets regler. Men etter hvert så ble vel det livet mørkere og alternativene mer alvorlige; det var vel narkotika, stadig sterkere stoffer på jakt etter døren til den andre siden. Heroin, det er ingen dør, det er en bastant vegg. Dermed havnet de i den båsen i stedet.”

Han trakk pusten dypt, så seg om i rommet, kelneren betraktet oss uinteressert. Så festet han blikket i meg, og fortsatte fortellingen.

”Så ble alt bare tull i hovedstaden. Barnevernet ville ta meg fra dem, politiet var ute etter far for et eller annet. Og jeg tror dessuten at det var noen som mente at de skyldte dem penger, masse penger. Det ble rett og slett tid for å flytte fra storbyen. Mor og far stappet meg og det lille de hadde av eiendeler inn i en gammel Volvo Duett, og kjørte, bort fra Oslo.

Siden mor var født i nærheten av Florø, ble det kanskje naturlig å dra til den kanten av landet. Slekta var ikke så begeistret for å få narkomane fra Oslo på besøk, for å si det slik, men etter hvert fant man ei gammel, ubrukt familiehytte oppe ved Norddalsfjorden som de kunne bruke. Dit kom jeg altså da jeg var fire. Far fikk seg noen strøjobber, mor strikket litt for salg, vi levde vel på småpenger, sjøldyrka poteter og frisk luft der oppe. ”

Nå tok han en liten pause, så på meg som om han var redd jeg var i ferd med å hente dørvakten eller noe. Jeg nikket oppmuntrende, mumlet noe nøytralt bekreftende, ville høre denne fortellingen ferdig nå.

”Du kan flytte hippiene ut av hovedstaden uten at hovedstaden flytter ut av hippiene, vet du, ting slapp ikke grepet, både politi, barnevern og kreditorer var vel fortsatt på jakt. Eller kanskje det bare var inne hodene til mor og far at verden fortsatt jaktet på dem; paranoia blir lett en livsstil? Jeg var liten, og fikk jo ikke med meg alt, men forsto vel likevel at de var redde, begge to. At de stadig lettet etter nye steder å gjemme seg.

Hvem som fant gjemmestedet, vet jeg ikke. Ikke hvordan det skjedde heller. Men en natt da jeg var nesten fem, måtte vi ut på tur. Vet ikke hvorfor det hastet så jævlig, men det gjorde det. Men et minimum av bagasje la vi ut, først med den gamle Volvoen, så til fots, innover i dalene. Jeg husker at jeg var trøtt, at en spennende tur på ei tid av døgnet da jeg vanligvis sov fort gikk fra å være spennende til bare å være plagsomt. Jeg ville hjem. Jeg ble etter hvert redd.”

Han strøk seg over pannen. Jeg så at han var svett nå, som om det å fortelle dette var en fysisk påkjenning også.

”Jeg husker vi vasset i vann, at far bar meg på ryggen, månen var tynn og liten, jeg tror det var høst. Så husker jeg iskaldt vann som strømmet over meg og gjorde meg klissvåt, og et kaldt mørke. Og så var vi i dalen. Grønndal, som jeg etter hvert lærte at den het.

Det var akkurat slik du beskrev det. Slik han engelskmannen fortalte. Jeg gjenkjente alt du sa i foredraget ditt. De grønne åssidene, lyden av alle de små bekkene, skogen, fossen ved enden av sjøen, den store gården på sletta ved vannet, trærne. Selv lukten av nattfiol … Alt var sånn.”

Pussig, akkurat den detaljen trodde jeg at jeg ikke hadde tatt med i foredraget? Kanskje fordi tanken på duften av nattfiol alltid stikker så ubehagelig i bevisstheten et sted?

”Ett av min første, klare minner fra dalen, er av en stor, gullfarget bille som landet på hånden min. Jeg husker at det kilte, og at jeg lo.. Senere lærte jeg det myldret av disse billene i dalen.”

Hadde jeg virkelig nevnt Sir Henrys observasjon av de gullbillene også? Jeg trodde vel at jeg hadde utelatt slike detaljer, men tok vel feil.

”For mor og far var Grønndal redningen og drømmen; det perfekte hippie-kollektiv med fri kjærlighet, kollektiv eiendomsrett, nærhet til jorda, vegetarkost, flat struktur, alt som skulle til. For dem var det Christiania, men uten harde stoffer og med vakker natur og eventyrskapninger i tillegg.

For meg var det hjemme, et trygt sted å vokse opp, med grønt gress under beina og masse tid for lek og moro, omgitt av masse husdyr og voksne som stort sett lo og sang, selv når de kranglet. Mine beste vanner og lekekamerater hadde hale, min første, barnslige ungdomsforelskelse og etter hvert seksualpartner, hadde myk, lysebrun pels over hele kroppen.

Grønndal finnes ikke her i denne verden, vet du. Det er et sted utenfor virkeligheten slik vi kjenner den her. Derfor har man heller ikke årstider, ikke slik vi har det her. Ingen sure, regnfylte vestlandsvintre og –somre. Livet er en eneste lang, mild vår, avbrutt av perioder med mer regn, det også mildt. Dalen er dessuten full av store markjordbær. Et bedre sted for en unge å vokse opp, klarer jeg ikke å forestille meg.

Befolkningen i dalen var sammensatt, omtrent like deler mennesker og hulderfolk, en mindre grupper dverger eller nisser, som fikk få barn og ble ufattelig gamle, noen menneskeliknende vesener med pels. Og noen andre …

Folk levde ikke evig, men tiden fulgte sin egen vei i dalen, så skapningene som levde der ble svært, svært gamle. Nissene var de eldste, i min tid der opplevde jeg aldri at en nisse døde, mens både mennesker og huldrefolk ble fulgt til graven i sjøen i løpet av mine år blant dem.

Etter hvert som årene gikk, oppdaget jeg at noen av dem som bodde i dalen hadde bodd der bestandig, i hundrevis, ja kanskje tusenvis av år. Andre var kommet til, slik som vi hadde gjort, gradvis opp gjennom hundreårene. I min tid der kom det i alle fall fire nye, fire som fant veien inn. Alltid var nykommerne folk som trengte et tilfluktssted, folk som ikke passet inn i virkeligheten utenfor, folk som flyktet og lette.

Da jeg ble eldre, oppdaget jeg også at det var en skygge over dalen. Som over alle paradis, antar jeg … Det var noe som truet dalen, noe som ville ødelegge og utslette. Jeg forsto aldri helt hva det var. Tror de fleste bare hadde en vag og uklar forestilling om hva dette «noe» var. Jeg hørte voksne snakke om «Lyset», som åpenbart var farlig. Men mer konkrete var de ikke, og hvis du spurte, lo de det bare bort. Men jeg forsto at de som forsto litt mer, innerst inne var redde.

Far snakket aldri om den andre verdenen, den vi kom fra. Jeg tror han gjorde sitt beste for å glemme alt på den andre siden av fossen. Han kunne bli irritert, nesten sint hvis jeg spurte.

Mor på sin side, ville av en eller annen grunn lære meg noe om stedet jeg kom fra. Kanskje hun ante at jeg en dag ville vende tilbake? Derfor ble hun læreren min, fortalte meg om hvordan verden der ute så ut, lærte meg å skrive og lese, og mye matematikk. Tror hun elsket det faget mer enn noen andre, øynene hennes glødet når hun lekte sammen med meg i tallenes verden.

Hvis hun savnet noe fra verden utenfor, tror jeg det var matematikken? Og vinteren; hun fortalte meg om snø, som aldri falt i Grønndal, hun beskrev hvordan det føltes å ligge på ryggen i iskald snø og se nordlyset danse, hvordan man laget engler i snøen, hvordan man kastet snøball. Lyden av kald snø under skoene. For meg var det slik det skulle være, for henne tror jeg savnet av årstider var tungt til tider.

Kanskje det ikke var til å unngå at jeg etter hvert begynte å lengte ut? Gresset er alltid grønnere på den andre siden av fossen? Kanskje var det mitt ungdomsopprør, jeg var vel nesten 18 år, og ungdom vil vel alltid bort fra mor og far og alt de står for? Kanskje mor også lengtet ut, uten å vite det, og jeg tok inn i meg hennes lengsel, gjorde den til min?”

Han så på meg, som om han ventet at jeg skulle ha svar, før han innså hvor vanvittig den tanken var.

”Utferdslengselen min ble etter hvert en besettelse for meg, den opptok gradvis mer og mer av mine tanker, ble en varig skygge over livet mitt. Jeg opplevde ikke lenger at jeg passet inn, jeg ble gal av evinnelige latteren og sangen, dalen var kvelende trang, jeg ville oppleve den virkelige verden, det virkelige livet.”

Han snakket fort nå, litt hakkete, med et litt bittert smil om munnen. Nok en gang vurderte jeg å tilkalle hjelp, men min nysgjerrighet fikk meg fra det

”Jeg betrodde meg til venner, jeg fortalte mor om min lengsel. Hun gråt, men fulgte meg til dronningen i det store huset, den vakreste kvinne som finnes er hun, og mektigere enn noen annen jeg vet om. Hun hørte på meg, spurte om jeg var sikker. Det var jeg, uhyre sikker. Og etter å ha tenkt seg om en stund, sa hun at hun kunne hjelpe meg å finne veien ut, men at veien tilbake til dalen da var stengt. At dalen da ikke lenger ville eksistere for meg. Jeg sa det var greit, at det var slik jeg ville ha det.

Samme kveld fikk jeg med meg litt nødvendig bagasje, mor fant fram noen gamle papirer hun hadde tatt vare på, en fødselsattest, noen adresser til slektninger, slike ting. Så fulgte dronningen meg ut. Gjennom fossen. En uklar vandring gjennom kaldt, vått mørke. Ut. Der ble hun borte. Jeg var fri.”

Han pustet ut i et langt sukk, grep det halvfulle halvliterglasset mitt, og tømte det i en, dyp slurk. Jeg rakk ikke en gang å bli forbanna før han reiste seg. Blikket hans flakket, stemmen var tykk da han avsluttet:

”De første par årene her ute var lykkelige år, strevsomme men lykkelig, så mye nytt, hver dag var et eventyr, alt var eksotisk, alt var fremmed og spennende. Etter det har jeg lengtet tilbake, hver eneste dag.

Tre ganger har jeg oppsøkt fossen, prøvd å gå gjennom, og hver gang har jeg bare funnet kaldt vann og hard stein. Grønndal finnes ikke, den eksisterer ikke for meg eller noen andre her ute. Ingen kjenner den. Før du i dag sto der på talerstolen og fortalte om barndomshjemmet mitt! Takk!”

Så var han borte, før jeg rakk å si noe som helst. Faktisk hadde jeg vel knapt sagt et eneste ord under hele hans lange fortelling. Nå var jeg dypt og inderlig forvirret. Jeg trengte definitivt en ny øl og en gammel dansk. Det gjorde meg ikke mindre forvirret.

Jeg ble liggende ut over natta og tenke på det mannen hadde fortalt. Da morgenen kom hadde jeg nesten bestemt meg, og før den avsluttende paneldiskusjonen skulle starte, hadde jeg ordnet det nødvendige med både hotell og leiebilfirma. Jeg kan være effektiv når jeg har lyst.

Jeg tok like godt helga i Florø. Juni var bare noen dager gammel, værvarslet var bra, flybilletter kunne bookes om og lørdags morgen sto en helt utmerket Nissan og ventet på meg utenfor Quality hotell. Som del av bakgrunnsarbeidet med boken, ville det jo gjøre seg med en tur opp i de traktene der Sir Henry hadde vandret inn i fjordsjokkets og galskapens dyp.

Noen fine bilder ville det jo også være plass til i manuskriptet. Dette skulle tross alt være en bok for et stort publikum, årets julegave for noen.

Med både GPS og kart som hjelp kjørte jeg inn langs Norddalsfjorden, og videre opp langs Norddals-elva, forbi Soleheimsvatnet og senere Midtbøvatnet og opp til det litt større Sundalsvatnet. I vika lengst øst lå en liten klynge av gårder, og ei elv rant ut i vannet, men veien fortsatt nordvestover igjen forbi gårdene, langs vannet. Dalen var vårgrønn og frodig, og en lett regnbyge flyttet seg for å gi plass for sola.

Nord for Sundalsvatnet gikk veien, som nå ble enda smalere og av enda dårligere standard, videre langs en kort elv, opp og inn til det som i følge kartet het Nedstevatnet.

Der var det brått stopp. Veien sluttet ved det avlange vannet, og i enden av den lille sjøen reiste en loddrett, stålgrå bergvegg seg mot himmelen. Et hvitt slør av en foss dekket deler av fjellveggen, og flommet rett ned i vannet nedenfor. Fjellet var blankt av fuktighet, det så glatt ut.

Et lite småbruk ikke langt fra fossen, var eneste bebyggelse i denne siste dalen. Videre var det ingen vei, hverken for bil eller folk til fots, den vesle sidedalen var siste stopp. Det var nøyaktig som Sir Henry hadde beskrevet det i dagboken sin. Slik mannen i baren på hotellet hadde beskrevet det.

Jeg tok noen bilder av fossen og det vesle vannet, før jeg la kameraet tilbake i bilen. I baksetet fant jeg termosen med kaffe jeg hadde kjøpt med fra hotellet, sammen med de tre brødskivene. Kan ikke dra på tur uten matpakke, vet du, ikke i Norge.

Jeg satte meg i gresset ved veikanten, og så ut over den vesle dalen. Her hadde altså Sir Henry stått. Gården der han hadde overnattet, måtte ha ligget omtrent der det vesle småbruket lå nå. Kunne ha vært flere gårder her den gangen, dette var før utvandringen til USA skjøt fart, og det var stort press på jorden, befolkningen vokste og spredte seg gradvis lengre opp mot fjellet enn noen gang siden før svartedauden.

 

Akkurat der jeg satt, hadde kanskje den unge engelskmannen sittet, mens han kjempet mot galskapen i sitt indre, mens han prøvde å håndtere alle de forvirrende bildene som fylte ham, finne ut hva som kom fram ham selv og hva som var inntrykk skapt av den fremmede, overveldende naturen. En kamp han i realiteten hadde tapt for lengst. Fordi han hadde ønsket å tape den?

Og her hadde Brages foreldre stått, på flukt fra verden, eller fra seg selv, på jakt etter et tilfluktssted?

Jeg satte fra meg kaffekoppen, og reiste meg. Sto slik jeg visste at han hadde stått, mens jeg stirret mot fossen. Her hadde han igjen sett lyset, sett fossen gløde og kjent den lokke på ham, trekke ham mot seg.

Slik han en gang hadde gått, gikk jeg langsomt mot vannet, mot fossen. Dråper traff meg, kaldt, slik de måtte ha truffet ham den gangen. Jeg sklei på en glatt stein, slik han sikkert også hadde sklidd, kjente jeg ble våt på føttene, men fortsatte, som ham, mot fossen, mot det hvitt lysende vannet.

Vannet dusjet over meg nå, jeg ble våt til skinnet, fikk vann i øynene, vann i munnen, men enset det ikke, gikk etter Sir Henry inn mot lysets hjerte, inn mot galskapen, vannet fosset og bruste over meg, alt lyste, jeg strakte hånden ut mot fjellet der Sir Henry hadde funnet veien til lyset, dit Brages far hadde båret den lille gutten på skuldrene, jeg ville gå etter dem, finne veien de hadde funnet, inn i lyset, inn i dalen, Grønndal, Greendale.

Jeg strakte hendene ut foran meg, og begynte å gå inn mot dalen.

Og gikk over ende på sleipe steiner i vannet, kjempet meg på beina igjen, skjelvende av kulde, vannet rant av meg. Fortryllelsen var brutt.

Bak fossen var bare hardt, ugjennomtrengelig fjell. Ingen grønn dal. Og jeg var en klissvåt, iskald idiot, som nå bare håpet inderlig at ingen hadde vært vitne til min merkelig oppførsel.

Jeg sjanglet skjelvende opp til leiebilen, dro av meg det verste av de våte klærne, prøvde å vri vannet ut av dem, og satte meg i veikantgresset igjen. Med dirrende hender fikk jeg åpnet termosen som lå der, og skjenket meg litt kaffe som ikke hadde rukket å bli helt kald.

Jeg kjente at jeg var rasende på meg selv, rasende fordi jeg hadde bukket under for enkel selvsuggesjon, latt meg bli grepet av stemningen. Et øyeblikk der hadde jeg visst, helt sikkert, at berget ville åpne seg, at det som stengte bare var en illusjon. Idiot! Et øyeblikk hadde jeg gitt etter for det irrasjonelle.

Sola gjemte seg bak skyene igjen, og var til lite tørkehjelp.

I bilen på vei tilbake til Florø gjorde luftstrømmen fra varmeapparatet meg døsig, mens varmen langsomt kom tilbake i kroppen min. Sløvt oppdaget jeg at to følelser kranglet i hodet mitt, to tanker. Sinnet over å ha oppført seg som en slags new age-idiot kolliderte ned den gnagende, snikende skuffelsen. Hvorfor var fjellet stengt for meg?

Faen i helvete! Jeg slo neven i rattet. Så lett var det altså å gi etter for det irrasjonelle. Så kort var veien inn i galskap?

Gardinene var åpenbart trukket for, hotellrommet lå i mørke. Før jeg nådde fram til lysbryteren, kjente jeg lukten av nattfiol. Instinktene mine skrek om flukt, men før jeg rakk det, var stemmen der, grep meg og holdt meg fast.

”Du hadde nettopp fylt ti år. Du var på fjelltur med dine foreldre, og kom bort fra dem. I over to døgn streifet du livredd omkring i fjellene ved svenskegrensen. Det var juli og varmt vær, men du var sulten og redd. Den andre natten alene i fjellet, skjønte du for første gang i ditt liv hva det ville si at du skulle dø. Og at du kanskje skulle dø nå. Hva døden virkelig innebærer. På en tue i utkanten av en myr ble du liggende, omgitt av blomstrende nattfiol, og der så redningsmannskapene i helikopteret deg neste morgen. Etter det har duften av nattfiol vært duften av Døden, for deg. Men det var ikke det, det var duften av meg du kjente. Og et helt liv har du fryktet og avvist duften av meg, av nattfiol …”

Jeg kjente at jeg skalv. Dette var det bare jeg som visste. Ingen andre, ikke en gang far og mor, fikk noen gang høre om duften av nattfiol som hadde fylt det jeg hadde trodd var mine siste timer.

Ingen hadde visst at det å komme ut på en varm myr i julikvelden og kjenne den tunge, bedøvende lukten av denne orkideen, fylte meg med dødsangst. Ingen, ikke en gang mine mest fortrolige, hadde noen gang fått høre om duften av døden.

Nå så jeg henne i halvmørket som langsomt ble til lys. Hun sto i hjørnet ved vinduet. Hun var høy, høyere enn mine 185 cm, kledd i en grønn kjole uten ermer. Armene hennes var muskuløse og solbrune, brystene fylte kjolen under det tunge halskjedet av matt gull. Langt, rødblondt hår hang i to stramme fletter ned over de brede, sterke skuldrene hennes. En dronning. Dronningen.

Rommet var lyst nå, og jeg så at hun så meg. Sterke, grønne øyne holdt meg fast. Hun var vakker, og sterk.

”Jeg vet hvor du var i dag!”

Stemmen; myk men hard, hvis det er mulig. En stemme av mykt stål.

”Jeg vet hva du prøvde å gjøre der…”

Var det en liten latter der, under ordene? Et smil?

”Men du kunne ikke komme inn. Fordi du ikke trengte å komme inn. Du hører til i denne verden, ikke i dalen. Du passer inn her, du er godtatt, konform. Du tilhører denne tiden. Du trenger ikke det fristedet dalen skal være, for alle de som lever i utakt, og som trenger et sted der mangfoldet er større. Bare de som trenger det, de som er desperate og vet at de lever i feil virkelighet, i feil verden, kan finne veiene gjennom fossen. For deg finnes det ingen Grønndal. Beklager, men slik må det være, i alle fall i dag. Kanskje du en dag trenger dalen, da er du velkommen til å prøve igjen. Kanskje døren er åpen da.”

Nå så jeg at to store katter lå ved føttene hennes. De iakttok meg våkent, mens det så ut som om de lyttet til hennes stemme.

”Jeg vet hvem sine spor du fulgte fram til fossen. En av dem var en av våre, som valgte å dra, og som nå angrer. Som vil tilbake. Derfor har jeg i dag tenkt å gjøre noe vi ellers aldri gjør, fordi hans foreldre ber om det, jeg vil tilby ham å gå gjennom fossen for andre gang, som den første. Derfor er jeg her i dag.”

Jeg tenkte på Brage, lurte på hva han ville svare. Hvilken del av seg han ville følge?

”Den andre var en ung engelskmann som også gikk ut, som vi måtte kaste ut, fordi han ble brukt av noe som ikke ville oss vel, sendt for å drepe og ødelegge. Hans skjebne var tragisk, men da han kom til oss var det for sent å snu. Av hele min sjel beklager jeg det som derfor skjedde med ham.”

Som om hun skjønte at jeg ikke forsto, fortsatte hun:

”Grønndal er en lomme av annerledeshet, utenfor verden, på siden av tid og rom. Denne verden du lever i, er i dag helt dominert av det hvite lyset, troen på den ene sannheten. Derfor trenger vi alternativer på utsiden, tilfluktssteder for de som ikke lenger kan leve i Lyset. De som ikke passer. Lyset hater at slike tilfluktssteder finnes, siden det betyr at dets makt ikke er total. Derfor måtte vi fjerne den unge engelskmannen fra dalen, før han fikk fullført Lysets plan.”

Mer hadde hun ikke tenkt å si. Jeg visste at jeg hadde tusen spørsmål til henne, men fant bare ett, det mest banale av dem alle.

”Er du Frøya? Gudinnen?”

Stillhet. Et øyeblikk sto hun med lukkede øyne. Så åpnet hun dem og så på mg igjen. Smilte til meg.

”Nei. Grønndal trenger ingen dronning eller gudinne. Jeg skapte kanskje dalen slik den er nå; flyttet den ut av verden da verden gjorde det nødvendig. Men det gir meg ingen guddommelig rett til å herske over den, like lite som det faktum at snekkeren har bygd et hus, gir ham rett til å bestemme over det.

En gud ville ødelegge dalen, gjøre den syk, slik EN gud ødelegger verden utenfor. Derfor er jeg kanskje en kvinne som en gang var Frøya? En som har valgt bort.”

Jeg merket ikke at hun gikk. Kanskje jeg hadde sovet et øyeblikk. Rommet var tomt, igjen i halvmørke bak lukkede gardiner. Lyden av virkeligheten seg gradvis inn.  Det luktet svakt av nattfiol. Duften gjorde meg ikke lenger redd.

Etterpå fant jeg kattehår på sengen.

… etterpå …

Noen uker senere, mens jeg arbeidet med absolutt siste finpuss på manuset, fikk på plass de siste referansene og slike ting, fikk jeg en epost fra min venn ved Camebridge. Hun skrev at den vennlige arkivaren ved CALS hadde kontaktet henne igjen, fordi han hadde tenkt mer på meg og min leting etter Sir Henry i arkivene.

Nå hadde han funnet mer skriftlig materiale, en side, med det som så ut til å være hans siste nedtegnelser, et slags testamente, skrevet mer eller mindre på dødsleiet på Bedlam. Min kollega sendte det med som scannet vedlegg til eposten, og ønsket meg lykke til videre med arbeidet.

En side. Noen ganske få setninger. Både håndskriften og den engelske grammatikken var tilbake, ved livets ende skrev han igjen et både korrekt, dannet og forståelig språk. Men budskapet var fortsatt uforståelig. For alle som ikke kjente resten av historien. Innenfor den var logikken fortsatt klar.

I tillegg til å ta avskjed med alle sine kjære slektninger og venner, og be om unnskyldning for den smerte han hadde tilført dem, fortalte han nok en gang om sitt siste møte med det han fortsatt kalte Dronningen i Greendale. Hun hadde åpent øynene hans, og fått ham til å se, se seg selv og hva som hadde skjedd med ham.

Hun hadde vist ham det sterke lyset som han var blitt en del av, som han hadde omfavnet og ønsket velkommen, uten å forstå at dette sterke lyset truet med å drepe alle farger. Alle nyanser, alle skygger og alle gråtoner ble borte der det sterke lyset flommet fram. Og siden alt liv egentlig er gråtoner og nyanser og overganger og mellomrom, truet det ene lyset derfor alt liv.

Han hadde trodd at han søkte, og fant, den store sannhet om naturen, det gudommelig verdensaltet. Men lyset hadde bedratt ham, brukt og utnyttet ham i hans søken etter lys og tro, som et våpen nettopp for å ødelegge regnbuen av ulike farger som levde i Greendale.

Han var sendt inn i dalen, som en bombe, men Dronningen hadde stoppet ham. Og i sin barmhjertighet hadde hun ikke drept ham, slik han ville gjort hvis han var i hennes sted, men vist ham sammenhengen fått ham til å forstå, og sendt ham ut. For dette elsket han henne.

På sitt siste, svekket av sykdom, ville han advare verden mot å la bare det ene lyset ta overhånd, hans budskap var å avvise alle guder som gjorde krav på allmakt og på universell, uimotsigelig sannhet. Tvil på alt. Vær alltid usikker.

Alle guder og trosretninger som hevder å være Den Ene Sannhet, at det finnes en og bare en sann vei, og at alle andre veier og sannheter er falske og onde, det er paradoksalt nok det ene absolutte onde. Det eneste, absolutt onde er troen på En sannhet, en virkelighet, som har rett til å fortrenge og ødelegge alle andre veier.

All eksistens er dialog, skrev Sir Henry på slutten av sitt testamentet, og det hvite lyset, den ene stemmen som avslutter og dreper all dialog, truer derfor alt liv.

Dette hadde Dronningen av Greendale lært ham. Og det var med denne tanken i hodet han ville trekke sitt siste sukk, i fred, tross alt.

Når EN sannhet blir absolutt, forsvinner tvilen, og respekten for mysteriet blir borte. Og når tvilen og mysteriet blir borte, forsvinner friheten.

Alt virkelig liv er gråtoner og overganger. Det var hans siste setning.

Og det var det. En herjet sjels siste ord til en verden der han ikke passet inn.

Etter å ha tenkt meg litt om, fant jeg ut at jeg ikke kunne bruke det i boken. Hadde ikke tid. Hadde ikke plass. Av og til tenker jeg at Sir Henry hadde fortjent å bli hørt. Kanskje noe ville vært annerledes da?

Kanskje verden hadde trengt en tvilens apostel som Sir Henry?

Copyright (c) 2023 Trond Buland