av Tore G. Bareksten
Vi som leser Marvel-tegneserier blir av og til irritert over hvor lite hensyn filmer og tv-seier tar til superheltene og supeskurkenes lange historie. The X-Men 1 kom for eksempel ut september 1963. Likevel ble mange viktige X-medlemmer drept i løpet av tre filmer. Og istedenfor å bygge på tegneseriefigurenes lange historie, fant man i filmene ofte opp nye greier som sjelden var bedre enn tegneseriene. Et eksempel er figuren Deadpool. Han dukket opp i flere superserier før han fikk sitt eget blad i 1997. Her ble han skildret som like stor i kjeften som Spiderman, med morsomme replikker under ulike slåsskamper. Deadpool var en slags komisk parodi på andre superheltserier. Men når vi møter ham i en av Wolverine-filmene i 2009, har han munnen sydd sammen og sier nesten ingenting. Før Wolverine hugger hodet av ham i sluttkampen, men etter rulleteksten, ser man et kort klipp av at Deadpools armer griper etter det avkuttede hodet – før øynene på hodet åpner seg og munnen hvisker «shhh». I de tre nyere Deadpool-filmene får han heldigvis lov til å snakke og spille mot Morena Silva de Vaz Setta Baccarin kjent fra Firefly, Gotham, Stargate og Fire County.
SHE-HULK: ATTORNEY AT LAW er derimot en serie på Disney som viser respekt for tegneseriene. Advokat Jennifer Walters er kusinen til vitenskapsmannen Bruce Banner alias Hulk. Ved en bilulykke blander de blod og hun får Hulk-krefter. Men i motsetning til Hulk får hun ikke endret personlighet. Jennifer beholder stort sett sine intellektuelle evner og advokatkompetanse, og får i avisene navnet She Hulk.
Tegneserien Savage She-Hulk kom første gang i USA i 1980. Bladet utkom i første runde 25 ganger. På norsk ble hun noen år senere gitt under navnet Lady Hulk. De første norske Hulk-bladene het derimot Koloss. Koloss 1 kom i 1968.
Etter ulykken vil Jessica først fortsette advokatlivet som før og skjule sine nye evner, men under en rettssak må hun mot sin vilje bli Hulk – for å redde juryen etter angrep fra Titania – og mister etterpå jobben hos påtalemyndighetene. De eneste som vil ansette henne, er et advokatfirma som vil opprette en supervesen-avdeling. Men da må hun motvillig være She Hulk, og ikke Jennifer, på jobben.
Hennes første sak gjelder Abomination som søker om å slippe fri fra fengslet. Han er en engelskmann av russisk herkomst, som kombinerte en variant av Captain Americas superserum og Hulks gammastråler for å bli forvandlet til et supersterkt monster. Nå ønsker han å leve et vanlig liv, men et rømningsforsøk taler mot ham, selv om han vendte frivillig tilbake til fangenskapet. She Hulk må få tak i magikeren Wong, kjent fra Shang Shi-filmen, slik at han kan forklare at han kidnappet Abomination mot sin vilje.
I den første sesongen møter vi en rekke ulike personer fra tegneseriene, blant annet får She Hulk et forhold til Matt Murdock alias Daredevil.
Serien tar, som Deadpool-filmene, ikke seg selv så veldig seriøst. I Bertolt Brecht-stil henvender She Hulk seg flere ganger til kameraet og forklarer ting for TV-seerne – og når hun ikke liker sesongavslutningen, oppsøker hun folka i filmstudioet og forlanger at de skal skrive om slutten. Dette virkemidlet med å bryte ut av fortellingens rammer ved å la hovedpersonen forstå seg selv som en figur, er også i tråd med tegneseriehistorien. Marvels tegneserieskaper John Byrne gjorde dette i The Sensational She Hulk på 80-tallet.
Filmserien henvender seg spesielt til kvinner, ved å skildre hovedpersonens forsøk på å sjekke opp menn både som seg selv og She Hulk. Jeg likte den humoristiske og feministiske vinklingen – og håper på flere sesonger.
LOKE er derimot en Disney-filmserie som har lite å gjøre både med tegneserieversjonen og det norrønt mytologiske opphavet. Midt i en Avengersfilm, Avengers: Endgame, blir Loke kidnappet av TVA (Time Variance Authority) som vokter og vedlikeholder den hellige tidslinjen fra det totale kaos ved å henrette varianter. Loke blir stilt for Tribunal of Anachronistic Variations for sine forsøk på å kødde med tidslinjen. Det ligger an til dødsdom, før en tidspolitimann mener han kan bruke denne skurken til å fange en enda farligere skurk: En kvinnelig versjon av Loke, kalt Sylvie, som har drept flere forskjellige tidspolitimenn
Tidspolitimannen Mobius spilles av erfarne Owen Wilson. Replikkene mellom ham og Tom Hiddleston, som spiller Loke ,er seriens mest positive side. Her er det like mye humor som i Deadpool-trilogien, men mindre basert på sex og mer i retning av filosofi.
Det mest brukte plottet i krim og sf-filmatiseringer er det man kaller buddy-plottet. To motsetninger, med skepsis og fordommer mot hverandr,e tvinges til å samarbeide og utvikler etter hvert gjensidig respekt, slik Loke og Mobius gjør – og etter hvert også Loke og Sylvie.
Denne jakten foregår gjennom ulike tidsepoker og alternative verdener, og ville vært interessant om besøkene fikk vare i mer enn fem minutter. Etter hvert blir det så mye multivers, nye konspirasjoner og varianter av Loke at troverdigheten for meg forsvinner sammen med logisk utvikling.
Men flere anmeldere har et helt annet syn. Noen er faktisk veldig begeistret, så la meg for rettferdighetens skyld komme med et sitat fra en dansk avis: «- At Loke endelig er under trans-paraplyen får mig som transperson til at føle mig berettiget. Det her er grunden til, at repræsentation er så vigtig. At Loke har flydende kønsidentitet, er et stort skridt i den rigtige retning for positiv LGBTQ+-repræsentation i populære medier». Jeg må tilstå at dette transepoenget gikk meg hus forbi, kanskje fordi jeg er en kronisk melankolsk heterofil seriemonogamist?
Og hvis manusforfatterne virkelig ville slå et slag for transesaken, hvorfor kunne de ikke trukket inn Lokes mytologiske barn i serien? Som mann ble Loke far både til Midgardsormen, som strekker seg rundt vår verden, den gigantiske Fenrisulven, og datteren Hel som hersker over det gørrkjedelige dødsriket – hvor de som dør av alderdom eller sykdom havner. Hels bolig heter Eljudne (Den regnvåte), terskelen en går over heter Fallende Fare, og Sykeleie er sengen hennes. Sengeomhenget het Blinkende Ulykke, fatet heter Hunger og Sult er kniven hennes. I tillegg til disse barna ble Loke, da han forvandlet seg selv til en hoppe, også mor til Odins åttebente hest Sleipner.
Men tv-serien har tross alt mytologisk rett i skildringen av Loke som en fyr man kan få hjelp av, men aldri stole fullt og helt på. I norrøn tid hendte de at stridende parter etter en krig byttet barn som gisler. Loke var av jotunslekt, men ble som gissel adoptert av Odin. Han skildres som mer intelligent enn æsene i Valhall – som fikk tiden til å gå med å drikke og drepe hverandre og så våkne til liv dagen etter. Av ren kjedsomhet finner jotnen Loke på mye ugagn. Noen ganger hjelper han æsene, andre ganger ikke. Slik sett kan han sees som en kaosgud, som apachenes Coyote som trives best i teltåpningen, fordi han er like mye hjemme i mørket utenfor som i lyset inne i teltet. Denne følelsen av både å være hjemme og fremmed, inne og utenfor, er noe unge Karl Marx skrev mye om i forbindelse med sitt fremmedgjøringsbegrep.
Mens mange lovpriser Tidspolitiets anakronistisk-futuristiske innredning og Lokes flytende kjønnsidentitet, får mangelen på forbindelser til tegneserier og mytologi meg til å spørre om man ikke like godt kunne kalt hovedpersonen for Grums eller Grafs i stedet for Loke? Jeg orket derfor ikke se ferdig sesong to.
HAWKEYE er en tv-serie som også bruker buddy-plottet. TV-serien åpner med invasjonen av romvesener vi kjenner fra Avengers-filmen. En ung jente, rikmannsdatteren Kate Bishop, ser Hawkeye forsvare New York med pil og bue, og bestemmer seg for å bli bueskytter og nærkampekspert selv. Mange år etter, som voksen, roter Kate seg inn i en ulovlig auksjon – hvor blant annet en Ronin-drakt Hawkeye har brukt, er til salgs. Tyver angriper auksjonen, og Kate forkler seg med drakten, slåss med skurkene, og blir filmet mens hun flykter. Hawkeye, som er på julehandletur med de tre barn sine, ser henne på TV og må finne ut hvem som nå bruker drakten hans. I sorgen etter Black Widows død brukte han drakta i kamp mot vanlige kriminelle i New York. Så ungene sendes hjem og han blir. Han håper å raskest mulig finne drakta, ødelegge den, og følge ungene. Men han er ikke den eneste som ser på TV at Ronin er tilbake. Flere av Ronins gamle fiender dukker opp, og Kate oppdager også kriminelle intriger i sitt nærmiljø – i forbindelse med morens sikkerhetsselskap. Selv om Clint Barton (Hawkeye) verken vil være superhelt eller samarbeide med sin største kvinnelige fan, tvinger omstendighetene dem sammen. Underveis må de også få hjelp av noen rollespillere som har begynt å bruke drakta i sine laiver. For å få drakta tilbake, må Hawkeye delta i laivmiljøet – som skildres på en vennlig, men humoristisk måte. Jeremy Renner spiller Clint Barton alias Hawkeye, og Hailee Steinfeld spiller Kate Bishop.
Flere kjente personer fra Daredevil-tegneserien dukker opp. Blant annet den døve kvinnelige kampsportekserten Maya Lopez, spilt av Alaqua Cox, og til min store glede incent D’Onofrio som Kingpin. Vincent er nok den best spilte skurkeskuespilleren i noen Marvel-film eller -filmserie.
At Kates mor ansetter Natasha Romanoffs, alias Black Widows, søster til å drepe Hawkeye, gir oss også tilbakeblikk til Avengers-filmen – hvor Black Widow døde. Samtidig peker det fram mot den Thunderbolt-filmen som kommer i mai, hvor White Widow sammen med Winter Soldier og andre med tvilsom bakgrunn må redde verden.
Siden Hawkeye og Kate må slåss mot flere skurkebander, blir det mye bruk av pil og bue, piler med fantastiske egenskaper og nærkamp.
Filmen skildrer Hawkeye som en reflektert og motvillig superhelt, som skammer seg over tidligere oppdrag utført for den amerikanske statens hemmelige tjenester. Han vil helst reise hjem til familien sin, men føler han ikke kan overlate Kate Bishop til det rotet hun har stelt i stand.
Dette er en serie som ga meg mersmak. Kommer det flere sesonger, har de mange tegneseriehistorier å bygge videre på. For selv om Kate Bishop først dukket opp i Young Avengers 1 (April 2005), og fikk sin egen tegneserie i 2016, er det flere forskjellige forfattere og tegnere som har fortalt videre om henne. I en av de mange tegneseriene hun deltar i, vekkes for eksempel moren hennes opp fra de døde som vampyr. Men i slutten av sesong 1 er moren fortsatt i live og sjef for et av USAs største sikkerhetsselskaper.
Også jeg leste en god del Marvel-serier bl.a. under oppveksten. Jeg var nysgjerrig på filmatiseringene en stund, men har nok i stor grad falt av (det var denne leselista mi på tusen bøker som krever sin småbarnspappa osv.) Men innimellom pirrer gamle synder igjen, og jeg begynte faktisk på første episode av She-Hulk for en tid tilbake. At tegneseriens humoristiske tone virket å skulle videreføres i en slags spoof på advokatserier, var jo litt artig. Man må jo oppdatere seg på hvordan superheltene sprer seg stadig videre ut i kulturen på alle felt, her også i en «jenteserie» (merk anførselstegnene, dere vet: «målgruppe» og slikt som du ikke trenger bry deg med personlig, naturligvis) som trekker veksler på Ally McBeal?
Jeg så ikke ferdig første episode på første forsøk, for den lange intro-en med Hulk som trener ble i mest intetsigende laget. (Blir ikke disse treningssekvensene i diverse filmer og serier ofte altfor langdryge? Hulk i denne serien har ikke tilnærmet samme sjarm som en mester Yoda, heller). Men etter å ha lest denne anmeldelsen ga jeg serien en ny sjanse, og fråtset gjennom alle episodene.
Det er langt fra det dårligste man kunne fått til med She-Hulk, dette. Serien fungerer langt på vei på egne premisser, og man kan neppe forvente mer fra en Disney-Marvel-produksjon. Dog: Jeg hadde gjerne sett at litt mer av det brechtske element ble tatt ut litt tidligere, og ikke minst at dette ble brukt til mer enn interne referanser. Altså: Til flere snev av satire, mer bitende referanser til virkeligheten. Her er lite som peker til f.eks. dagens politiske situasjon over there. Og tenk på alt som ligger av muligheter for å harselere med advokatstanden og den korporative klasse! Det som kommer fram av slikt i serien, blir for slapt. (Noen få tilløp til samtidskommentar er det jo, med Titania som influenser og karakteren Emil Blonsky som lyder som Russel Brand (?) når han snakker. Men det blir for lite).
En vellykket brechtsk serie a la Makta får vi vel neppe fra Marvel, men hvor langt er det mulig å komme for en dristig regissør, tro?
Hawkeye sjekket jeg ut første episode av for en tid tilbake. Det ble nok hakket for «ungdommelig såpe» til at jeg tar meg tida (skjønt dette så klart er i tråd med Marvel-universet). Det skal litt til å lage en slik serie som fenger meg nok til at jeg blir sittende episode etter episode, da blir det mest en kjapp titt for å sjekke stoda i den delen av underholdningsverdenen.
Skal jeg anbefale en actionfylt serie fra de siste årene, blir det den animerte miniserien Cyberpunk:Edgerunners. Mesterlig, og strengt tatt verdt en egen artikkel her i nettmagasinet!
For å presisere: Det er ikke det at jeg har vokst fra «ungdomssegmentet», jeg kan sikkert like ungdomsserier fortsatt (jeg kan i hvert fall godt like «ungdomsbøker» – selv om jeg misliker en viss tendens til å forflate ungdommers livsverden i bøker med sterkt «målgruppefokus»). Men det lille jeg så av Hawkeye ble for glatt, som jeg husker det, i dialogen og i hele formspråket. Jeg kan like mange slags formspråk, det trenger ikke framstå «eksperimentelt», men det må ha noe ved seg, enten det er vakkert dvelende eller skjærende stygt eller underlig eller … Det kan gå sakte eller fort fram, men det må treffe på et vis. She-Hulk finner mer av et formspråk underveis, skjønt ikke nok til at det løfter seg skikkelig, og ikke i første episode. Den blir «langdryg» på den gale måten, med intetsigende «actionsekvenser» som kjeder en kresen seer. Likevel ikke verst, ikke verst.
Hvilke superheltfilmer eller – serier har jeg virkelig likt?
Supermann-tegnefilmene fra 40-tallet (lett å finne på youtube) har stil, med art deco flair over tegningene og Lois Lane som umiskjennelig seg selv kommer opp i all slags trøbbel, i lynende fart, elegant. Og Supermann hopper fortsatt, han flyr ikke. Supermann-filmene fra 80-tallet er også fine, de har fanget den sjarmen som trengs. Tim Burtons Batman fra 1990 har også mye sjarm. De første Spider-Man og X-Men-filmene i Marvel-bølgen fra 2000-tallet av, var veldig gjennomførte og slett ikke dårlige – men jeg vet ikke om de står seg på samme måte over tid, slik at jeg kan få lyst til å se dem igjen etter så mange år? Den «x-faktoren» som står seg over tid, er ofte noe annet enn det man kanskje tenker på som «det beste» der og da. «The Joker» er vel den filmen som har tatt det lengst den andre veien, med mindre tøys og mer seriøsitet. Det er jo en vellykket film, men knapt en superheltfilm, egentlig …
Forresten er også den animerte serien med Green Lantern 2012-13 kvalitet: https://en.wikipedia.org/wiki/Green_Lantern:_The_Animated_Series