Jeg er gal. Utenfor vinduet er dagen lyseblå og varm. Spredte skyer skaper inntrykk av blå, uendelig sommer. Fire jagerfly trekker tykke bassgitarstrenger over himmelen.
Jeg ser det hele gjennom vinduet, men det er ikke min sommer, min himmel. Ikke min virkelighet. Ikke nå lenger. Jeg er gal. Jeg er gal! Er jeg gal? gal gal gal gal. ER JEG GAL ? Hva er galskap?
JEG ER GAL! Er jeg gal???
Vet ikke. Tror jeg vet hva jeg så. Hva jeg opplevde? Tør ikke fortelle noen om det? Ingen vil tro meg? Ingen kan tro meg! Tør ikke gå ut. Jeg tror ikke det jeg så. TØR ikke tro det sjøl, KAN ikke tro det, MÅ ikke tro det. Må ikke tro på det jeg så. Da er jeg gal …
Jeg har sett mange galninger i min tid. Gjennom neste sju lange studieår har jeg reddet økonomien ved å jobbe som nattvakt på distriktets største psykiatriske sykehus. Var det en ting jeg var temmelig trygg på, så var det min egen mentale helse. Jeg var som det norske grunnfjellet, stabil og upåvirkelig. Grunnfjell kan jo også rokkes, dersom bare sprengladningen er stor nok.
Noen pasient-typer dukket sjølsagt opp med jevne mellomrom. Det var heller ingen ting spesielt med Roger. Middelaldrende mann, tynt hår, gråblå øyne, tilløp til mage. En typisk grå gjennomsnittsmann, en av dem Åge Aleksandersen besynger i banale skillingsviser, som omsider hadde snublet over kanten.
En rolig fyr. Satt stort sett stille i et hjørne, relativt moderat medisinert, og mumlet lavt for seg sjøl. Leppene beveget seg ustanselig. Av og til stoppet han, skakket på hodet som om han lyttet til noe. Eller noen.
Visstnok var han plaget av angst og depresjoner, samt de vanlige hallusinasjonene. Ikke spesiell på noen måte; en behagelig gjennomsnittspasient.
En natt tok jeg som vanlig runden min; Rolig avdeling, ingen farlige pasienter, stort sett bare overveldende depresjoner, schizofreni og harmløse vrangforestillinger. OK folk, stort sett.
En del av dem var gjengangere, folk som dukket opp gang etter gang når verden utenfor ble for jævlig for dem. Andre var langtidspasienter, folk som etter hvert ikke hadde noen annen heim enn sykehuset.
Han satt på dagligstuen. Helt imot reglementet sjølsagt, men den slags tok vi nå engang ikke så alvorlig. Hvis noen absolutt ikke trivdes i senga, men ikke laget bråk på avdelingen, så lot vi, i alle fall jeg, dem like godt sitte i en stol.
Prøvde vanligvis å prate litt med dem, se om det var noe jeg på min måte kunne hjelpe dem med. Dessuten så betydde det litt avveksling på nattevakt også. Mange ok folk som sagt, sprø eller ikke sprø.
Han satt som sagt i et hjørne i dem mørklagte dagligstuen. I en ikke videre behagelig lenestol, med beina trukket godt opp under seg. Sammenkrøpet, med hendene presset sammen foran brystet, som om han holdt krampaktig fast på et eller annet. Det så fortsatt ut som om han lyttet til noe.
Jeg slo meg ned i nabostolen. Han registrerte at jeg var der, men ignorerte meg. Var tydeligvis opptatt med viktigere ting.
Jeg prøvde å starte en aldri så liten samtale. Noen av de vanlige hyggelige meningsløshetene. «Hei, hei» og «Får du ikke sove?» og den slags. Han så på meg, smilte. Slett ikke avvisende.
Fortsatt satt han og klamret seg til noe bare han sjøl kunne se. «Det der er vel ingen behagelig måte å sitte på?» Han nikket og smilte, enten for å si at han var enig, eller kanskje tvert imot for å si at dette var hans yndlingsstilling.
«Du må da bli sliten i hendene?»
Han nikket, smilte.
«Hvorfor slapper du ikke litt av?»
Han smilte igjen, ristet på hodet, og nå fant han dessuten ut at han godt kunne snakke til meg også: «Kan ikke. Da slipper kroppsdyrene ut!»
Heisan, denne var ny. Hørtes gøy ut. Jeg forsøkte å oppmuntre: «Kroppsdyr! Jasså du, hva er det for noe?»
Nå var visst isen brutt, han svarte uten å nøle, lavt, nesten hviskende: «Kroppsdyr! Dyrene som bor i kroppen min!» Det lød jo for så vidt opplagt nok, når jeg tenkte meg om.
«Har du mange av disse dyrene i kroppen din da?»
Han nølte litt før han svarte denne gangen. Som om han ikke var helt sikker på svaret. Så kom det, fortsatt lavt som om han var redd for å forstyrre noe, eller noen: «Jeg tror det er ganske mange, mer enn to, i alle fall …»
Kort pause, han skakket på hodet som om han lyttet etter noe. Slik jeg allerede hadde sett ham gjøre utallige ganger.
«Du skjønner, jeg kan høre dem. De snakker til hverandre, kanskje til meg også. Snakker hele tiden …» Ny lytting, øynene stirret intenst inn i ingenting.
«Hva sier de da?»
«Er ikke sikker, det er så vanskelig å oppfatte hva de sier … ordene.» Han så på meg, fortrolig: «Du skjønner, jeg tror ikke egentlig at de er helt voksne ennå. Bare unger kanskje, unger som holder på å lære å snakke, pludrer ord uten mening…hehe, du kjenner unger…I alle fall skjønner jeg ikke hva de sier … Ennå … Men jeg prøver å lære, prøver å forstå.»
Etter denne voldsomme enetalen ble han taus igjen. Krøket seg enda tettere sammen, klemte hendene mot brystet og magen, som om han ventet at kroppsdyrene skulle gjøre et umiddelbart forsøk på å trenge seg ut. Rømme fra fengselet i hans indre. Flere ord var det umulig å få ut av ham, men han lot seg relativt villig lede seg tilbake til rommet sitt.
I ukene som fulgte traff jeg ham ofte. Roger hadde visst begynt å like meg, stole på meg, og oppsøkte meg ofte når jeg var på vakt. Hvisket av og til noen ord, men satt vanligvis taus, lyttende og stadig med hendene beskyttende knuget foran seg, stadig like redd for at det som bodde i ham skulle slippe ut. Følte visst mitt nærvær beroligende på et eller annet vis.
En dag betrodde han meg at han trodde at kroppsdyrene var i ferd med å bli voksne. At de nå holdt på å lære å snakke. Flere ganger i det siste hadde han nesten greid å oppfatte hva de sa til hverandre. Det var som å høre en radio som var stilt litt utenfor stasjonen, fortalte han lavt. En radio på et alt for lavt volum. Av og til kan du nesten oppfatte et ord, en halv setning, uten at du greier å skape mening i de bruddstykkene du oppfatter.
Men nå, fortalte han, trodde han at det ikke var lenge til at han ville oppfatte hva kroppsdyrene hans sa. Han virket litt usikker da han sa det, som om han ikke visste om han ville like det han kom til å få høre da.
Ellers var alt normalt på avdelingen. Vidunderlig normalt. Forferdelig normalt. Som like før en storm. Før en eksplosjon.
Tre dager etter, på fredag kveld, kom jeg nok en gang på vakt. Skulle like godt gå to strake nattevakter i helga. Det ble penger av den slags. Nå var freden opphørt, og det så til de grader. Avdelingen pulserte av nervøs uro, den slags uro som er smittsom i et hvert miljø. Og særlig i et såpass følsomt miljø som et psykiatrisk sykehus.
Roger var lagt i reimer. Snille, rolige, harmløse og hviskende Roger hadde med ett gått fullstendig berserk: Skreket, løpt hysterisk rundt i korridorene, slått hodet i veggen gang etter gang, grått og ropt. Fullstendig ute av kontakt med omverdenen.
Omsider hadde tre kraftige pleiere greidd å legge ham i gulvet, han ble proppet full av beroligende medikamenter og lagt i reimer. Og hele tiden hadde han skreket frådende en strøm av usammenhengende ord. Det eneste noen hadde greid å oppfatte var noe slikt som: «DE VIL UT! De vil ut!»
Nå var han stille og rolig, harmløs og forsvarsløs igjen. Jeg antok at det var kroppsdyrene hans som nå var blitt voksne og ville forlate heimen sin.
Avdelinga falt omsider til ro, sjøl om det måtte til betydelig mer droger enn på en normal kveld. Smittsomt, som sagt …
Jeg slo meg ned på vaktrommet, utstyrt med sterk kaffe og assortert pensumlitteratur, til benyttelse mellom de faste rundene. Eksamen var bare tre uker borte.
Klokka halv tre fant jeg ut at det var på tide med en ny runde. Alt var tilsynelatende rolig. Hvite vegger, halvgode reproduksjoner av impresjonistiske malerier. Van Gogh: Passende kunst for et asyl. Rutete duker på små bord, askebegre med siste kvelds sneiper. Kjedelig.
Tenkte som vanlig at jeg i alle fall ville blitt gal av å skulle bo lenge her!
Tidligere hadde Roger sovet tungt, solid dopet som han var. Da jeg kikket inn inn til ham nå, så jeg øyeblikkelig at han var våken. Og at han ikke hadde det godt. Øynene var vidåpne, ansiktet forvrengt av angst, eller kanskje det var smerter. Han sleit fortvilet i reimene som holdt ham på plass i senga.
Jeg nølte bare et øyeblikk før jeg strakte meg etter ringeknappen. Denne mannen måtte åpenbart ha mer dop hvis han ikke skulle skade seg sjøl i natt. Det øyeblikket jeg nølte ble for langt.
Med ett gjorde lille, puslete Roger noe jeg kunne ha sverget på var umulig. Med en overmenneskelig anstrengelse presset han overkroppen i bue opp fra senga, musklene i armene strammet seg abnormt, øynene truet med å sprenge seg ut av hodet på ham. Så reiv han reimene løs fra senga! Ganske enkelt, røsket løs reimer som var beregnet på å holde hysteriske mennesker på mange ganger hans størrelse og styrke. Han skrek!
Før jeg rakk å komme meg ut av sjokket, kastet han seg over meg, treiv meg med voldsom kraft mot veggen. Jeg besvimte …
Etter det som ikke kunne ha vært mer enn noen ganske få sekunder, kom bevisstheten tilbake. Fra korridoren hørte jeg skrik og lyden av nakne, løpende føtter. Registrerte automatisk at nøkkelknippet i beltet var borte, revet løs.
Jeg kom meg på føttene og vaklet ut av rommet. Bakhodet begynte å gjøre forbasket vondt: Kom garantert til å få en gigantisk kul i løpet av morgendagen.
Han hadde allerede kommet seg bort til ytterdøra. Fortsatt skrek han vilt og usammenhengende, mens han fiklet med låsen. Så var døra åpen. Skikkelsen forsvant ut, bare iført sykehuserts nattskjorte. Jeg stormet etter, uten å tenke på å benytte alarmknappen. Resten av nattvakta ville vel bli alarmert av bråket uansett.
Vårnatta var mild, men overskyet og relativt mørk. Først kunne jeg ikke se Roger i det hele tatt. Så fikk jeg et glimt av noe hvitt som forsvant rundt blokk B. Han hadde sluttet å skrike nå, løp lydløst og sammenkrøpet, med hendene presset mot magen. Jeg nølte ikke denne gangen, men stormet resolutt etter ham.
Jeg innhentet ham i bakken nedenfor blokk 8. Han hadde revet av seg nattskjorta og mistet balansen. Nå rullet han naken rundt på gressbakken mens han skrek. SKREK. Skrek slik jeg aldri hadde trodd et menneske kunne skrike. Et høyt, skjærende skrik, fylt av smerte og angst, og fortvilelse og raseri.
Et skrik ulikt alt annet jeg hadde hørt. Et virkelig umenneskelig skrik. I sykehusblokkene omkring ble lys tent.
Jeg løp bort til den bleke skikkelsen som krampaktig kastet seg rundt. I samme øyeblikk som jeg nådde fram til ham, forstummet skriket brått. Han ble liggende stille, bare skaket av korte, brutale krampetrekninger. Ansiktet var forvridd til det ugjenkjennelige, øynene stirret inn i en verden som tydeligvis lå langt hinsides vårnatta. Inn i en verden der smerte var det eneste eksisterende sanseinntrykk.
Jeg sto rådvill, usikker på hva jeg skulle gjøre. Håpet at flere ville komme til, at jeg ikke måtte møte dette helt alene. Jeg var redd. Og så ble jeg gal:
Den nakne bleke kroppen begynte med ett å pulsere. Huden buktet seg, skalv. Strammet seg og beveget seg. Magen. Brystet. Strupen. Underlivet. Bølgende som om noe der inne var i ferd med å bryte seg ut gjennom kjøtt og bein og hud. Magehuden ble spent, strammet seg, formet en pyramide, et spisstelt av menneskehud. Han pulserte, som om han var fylt med skikkelser som ville ut. UT. Jeg begynte å skrike.
Så eksploderte han. Revnet. Eksploderte! Huden på magen og brystet sprakk, en sprut av blod, beinsplinter, kjøtt, og mageinnhold slo som en varm dusj over meg.
Jeg skrek. Skrek. Skrek. Ville rømme, ville løpe, ville bort, men synet bandt meg, synet av et menneske som eksploderte. Et levende menneske som ble sprengt i stykker innenfra, som en dyphavsfisk som brått blir trukket opp i fiskerens båt. Jeg skrek. Kjente beina svikte, sank sammen på gresset mens blodet rant av meg. Skrek!
Gjennom en rød tåke hørte jeg rop og løpende mennesker. Så vage skygger som beveget seg, hørte lav surkling fra menneskerestene foran meg. Jeg tvang meg til å åpne øynene, tørket blodet vekk, prøvde å fokusere.
Dette tror jeg at jeg så: Roger var sprengt fullstendig åpen. Revet opp som av en grov jernkrok. Fra halsen til lysken var han et eneste stort, blodig, gapende krater. Hvite splinter viste at brystbein og ribbein var smadret, restene av tarmer og magesekk lå i en uryddig, våt masse over og rundt kroppen.
Og midt oppe i det som engang hadde vært en menneskekropp, så jeg dem. Skikkelsene. Skyggene. Mange skikkelser. Myldrende, buktende, vridende. En pulserende, sydende masse av skapninger som buktet seg rundt hverandre. Som slanger i parringslek. Ikke slanger. Vagt slangeliknende, men likevel noe helt, helt annet.
De hadde ansikter. Forvridde ansikter, uhyrlige karikaturer av menneskelige trekk. Sylskarpe tenner. Ål. Ormer. Parasitter. Demoner. Ting av en annen verden; Kroppsdyrene! Kroppsdyrene som hadde blitt voksne!
Befridd for kroppens sperrende vegger, begynte den buktende massen å bevege seg ut. Krøp og ålte. Skilte seg fra hverandre, ble distinkte individer, ennå glinsende av vertskroppens væsker. Raskt, uhyre raskt, forsvant de i gresset. Lydløst, som tåke en sommermorgen. Som et mareritt. Jeg besvimte.
Sjølsagt var det ingen som trodde meg da jeg fortalte hva jeg hadde sett. Hva jeg trodde jeg hadde sett. Forklaringen måtte være noe helt annet, noe rasjonelt og fornuftig.
Roger måtte på en eller annen måte ha greid å skaffe seg dynamitt, og så ved hjelp av det ha begått sjølmord. Et temmelig eksepsjonelt stygt og uryddig sjølmord, men dog et sjølmord. Sjølsagt var det noe slikt som hadde skjedd! Ingen glinsende ormer som hadde levd i hans indre for så å sprenge seg vei ut i friheten.
Den slags hørte galskapen til. Sjølmord, om aldri så stygge, er noe som hører vår rasjonelle virkelige verden til.
Hvordan han hadde greid å skaffe seg sprengstoff, midt i et psykiatrisk sykehus? Det var det ingen som kunne gi noen fullgod forklaring på.
Men som alle vet kan jo sprø folk vise en nesten utrolig oppfinnsomhet når det gjelder å begå sprø ting. Riktig nok hadde ikke Roger vist tegn til suicidal adferd tidligere, men det er nå engang både lett og menneskelig å ta feil.
At jeg hadde begått en grov tjenesteforsømmelse ved å la meg overmanne og frarøve nøkkelknippet, det var det ingen som så noen særlig grunn til å terpe på.
Jobben sa jeg dessuten opp sjøl, og sjokket hadde vel vært så stort at jeg vel måtte være glad dersom jeg slapp å oppsøke min gamle arbeidsplass igjen, som pasient. Jeg fikk med meg både gratis psykiatersamtale og rause doser valium da jeg sluttet. Eksamen fikk vente til høsten.
Etter hvert greide jeg faktisk å overbevise meg sjøl om at jeg virkelig hadde sett syner, om at jeg virkelig hadde fantasert sammen det jeg trodde jeg hadde sett. Det som kom ut av den sprengte kroppen. For noen dager trodde jeg faktisk at jeg var i ferd med å vende tilbake til normaliteten, den virkelige verden.
Nå er jeg gal. Fullstendig gal. Har ikke vært ute av hybelleiligheten min på fire dager. Tør ikke. Sitter her i senga, stirrer mot vinduet, mot sommeren, og prøver å overbevise meg sjøl om at jeg er gal. GAL! GAL! Om at det er galskapen som gjør at jeg nå kan kjenne krypende skapninger bevege seg i magen min. I brystet. Over alt. I kroppen min. Om at de utydelige stemmene jeg kan høre, men fortsatt ikke kan forstå, skriver seg fra min egen forvridde fantasi. At kroppsdyrene jeg kan høre og kjenne og føle, bare er et produkt av min egen galskap. Jeg gjentar det for meg sjøl, med høy stemme, gang etter gang, som et siste halmstrå, som et siste bristende redningstau til realitetenes verden: JEG ER GAL! Jeg MÅ VÆRE GAL!
AV SAMME FORFATTER: