Jeg våknet av et høyt smell og det jeg trodde var et lysglimt. Forvirret og fortsatt halvt inne søvnen merket jeg hvordan toget kjørte inn på en stasjon. Det skramlet i koblinger og hvinte skjærende i bremser.
Varmen fylte kupeen, som et massivt og grådig levende vesen som strøk seg mot huden min. Jeg sjekket klokken på håndleddet, og så at den var kvart over tolv. Det betydde at det ennå var ni timer til vi skulle være i Nairobi. Litt over ni timer, faktisk.
I overkøyen hørte jeg at du snorket lavt. Forsiktig, for ikke å vekke deg, svingte jeg bena ut av sengen og listet meg bort til vinduet. Gulvet kjente nesten kjølig mot føttene, i kontrast til den varme luften. Jeg laget en liten glipe mellom gardinene og myste ut mot midnattssolen, like over horisonten nå så sent på sommeren, og litt slørete bak lette meieskyer. Cirrus uncinus, kanskje det var nedbør i vente? Det ville ikke skade om regntiden kom litt tidlig i år. Jeg skjenket meg et glass lunkent vann fra karaffelen. Det smakte metall.
Vi sto på en stasjon i noe som så ut til å være en liten by. Jeg kunne skimte rekker av hustak og et klokketårn utenfor stasjonsområdet. Varmediset dirret over betongen. Perrongen var tom, kanskje vi bare hadde stoppet for møtende trafikk. De var jo ennå ikke ferdige med å anlegge dobbeltspor hele veien fra Kapp til Kairo. Selv for Imperiet og dets heroiske ingeniører gikk det ikke alltid så fort, og selv imperiets tog måtte av og til vente.
Jeg listet meg tilbake til sengen. Du mumlet noe uforståelig i søvne og snudde deg mot veggen. Pusten din var jevn og rolig.
Lakenet var klamt mot huden da jeg la meg igjen. Jeg visste at det ville bli vanskelig å sovne igjen. Kanskje umulig. Jeg gruet meg til lange, svette timer.
«Skal vi ikke snart kjøre?»
Jeg våknet fra den urolige døsen, og så at du bøyde deg ut over kanten på køyen og så spørrende på meg. Jeg så på armbåndsuret, litt irritert over å ha blitt dratt ut av en drøm om is, som allerede nå var halvt borte i bevisstheten min. Halv fire. Jeg våknet helt, plutselig bevisst på at vi ikke hadde beveget oss, at den vanlige støyen fra jernhjul mot skinner, togfløyten som ulte, de rytmiske dunkene fra skinneskjøtene, alt det vanlige hadde uteblitt. Den siste resten av drømmen ble borte.
Irritert kom jeg meg opp, gikk til vinduet og trakk gardinene helt til side. Solen hadde klatret høyere på himmelen, og perrongen og det jeg kunne se av stasjonen utenfor, lå livløs i solskinnet. Toget var også stille. Vi hørte ingen stemmer, ingen skritt, ingen lyder fra nabo-kupeene, ingen barneskrik, ingen konduktører som forklarte irriterte passasjerer hvorfor toget ikke kjørte videre, ingen av de lydene en ellers hører på et nattog, særlig hvis det har stoppet og blitt stående på feil sted.
Jeg dro ned vinduet og bøyde meg ut. Livløs perrong. Ingen jernbaneansatte, ingen passasjerer. Jeg kikket langs vognene. Halvåp vinduer, døren bakerst sto åpen. Ingen hoder som stakk ut, spørrende og irritert over forsinkelsen. En stor klokke i enden av perrongen bekreftet at klokken nå var litt over halv tre på natten.
Så gikk det opp for meg. Resten av toget var ikke der. Foran oss skulle det ha vært en lang rekke vogner, sovevogner og vanlige sittevogner og til slutt en gruppe lastevogner bak de to store diesellokomotivene som trakk det hele. Vi hadde fått en av de siste soveplassene i bakerste vogn på et fullt tog. Og nå var den vognen alt som var igjen. Vi var koblet fra. Etterlatt. Jeg bannet, og du spurte hva som hadde skjedd.
Jeg forklarte, irritert og litt sint, mens jeg begynte å kle på meg. Jeg vrengte på meg BH’en, kneppet skjorten og hentet bomullsbuksene ned fra knaggen der jeg hadde hengt dem kvelden før. Du heiste deg ned fra overkøyen, gikk de to skrittene bort til vinduet og bøyde deg ut. Kupeen var trang, jeg kjente duften av deg da du strøk forbi meg. Nattkjolen din glei opp og blottet den silkemyke baken din da du lente deg ut for å se. Uansett hvor irritert jeg var, hvor lyst jeg hadde på en forklaring, en god forklaring, fra noen som kunne gi det, fra noen ansvarlige, kunne jeg ikke la være å stryke lett over huden din. Du snudde deg mot meg og smilte, men med alvorlige øyne.
«Betyr dette at vi kommer for sent til Nairobi?»
Jeg nikket.
«Ja, det gjør nok det…»
Jeg bannet lydløst mens jeg tenkte på konsekvensene. Vi kom til å miste avgangen til Europa. Queen Elizabeth ville seile uten oss om bord, og vi ville måtte vente i flere dager på neste avgang. Jeg ville ikke nå fram til konferansen i Paris.
Febrilsk søkte jeg i hodet etter alternativer, uten å finne dem. Pokker heller, dette skulle noen få betale for!
Jeg snørte skoene, og gikk ut i korridoren. Noen kupedører sto åpne, andre var lukket. Du fulgte etter, med en hånd lett på skulderen min da vi skrittet ned fra toget. Fortsatt ikke en sjel å se. Ingen som kunne forklare hvorfor vi sto her, etterlatt, mens resten av toget var på vei mot Nairobi. Mens vi gikk langs vognene, passerte vi livløse, tomme kupeer. En gardin hang ut gjennom et åpent vindu. Passasjerene var borte. Vi var de eneste som var igjen.
På siden av vogna bekreftet et skilt at destinasjonen var Nairobi, ingenting annet. Vi hadde ikke ved en feil fått plass på en vogn som skulle et annet sted. Et annet sted enn dit billettene våre fortalte at vi skulle.
Jeg kjente sinnet vokse i meg. Men også usikkerheten. Hvordan kunne en hel togvogn, som kvelden før, og ved avgang fra Lusaka tidligere på dagen, hadde vært full av passasjerer, blitt koblet fra og tømt, uten at vi hadde merket det? Hvordan var det mulig at vi ikke hadde våknet av den støyen det måtte ha ført med seg?
Alt hadde vært normalt kvelden før, på vei østover mot natten gjennom Tanganyika. Vi hadde måttet vente litt på plass i spisevognen, og vi var temmelig slitne etter den lange reisen fra Pretoria, men det var alt. Ingenting uvanlig. Folk lo, drakk rødvin og isvann og klaget, til tross for den effektive luftkjølingen, på varmen i den sene kveldssola som falt på skrå inn over restaurantbordene. Huden din hadde vært som glødende gull i sollyset, de små dunhårene på armene dine skinte som perler. Vi drakk hver vår cognac i baren etter maten, før vi gikk tilbake til vognen og kupeen vår.
Før vi sovnet hadde vi hørt at paret i nabokupeen ikke var så diskret og lavmælt som de kanskje trodde at de var da de elsket. Som vi hadde hørt kvelden før. Kanskje de hadde hørt oss også? Og nå var de borte. Sammen med alle de andre passasjerene vi hadde delt vogn med. Bare vi to, alene på en varm perrong på et sted vi ikke kjente. Jeg kjente svette renne ned mellom brystene mine.
Stasjonsbygningen var gulgrå og så litt sliten ut. Malingen rundt vinduene flasset av, den mørke døren som sto åpen mot perrongen trengte et strøk med lakk og noe av murpussen smuldret av. Plassen over inngangen der stasjonsnavnet skulle ha hengt, var tom. Bare et lysere rektangel viste at noe hadde hengt der en gang. Det var svært varmt og luktet metall, tørr, solsvidd jord og kreosot fra jernbanesvillene. Selv om det ikke var mange dager med midnattssol så langt nord på kontinentet, gjorde 24 timer med stekende, drepende solskinn sitt. Uten grunnvannsanleggene og det gigantiske nettverket av vanningskanaler, ville det ikke vært mye liv på denne tiden av året lengre sør i alle fall.
Langsomt, litt prøvende gikk vi opp trappa og inn i venterommet. Jeg vi begge kjente på en uro, hinsides utoen over å ha blitt etterlatt. Noe var feil?
Brune trebenker sto langs murveggene som hadde den samme gulgrå fargen som veggene ute. Billettluken var stengt, og rommet var tomt. På en måte virket det forlatt, som om det ikke var blitt brukt på lenge. Søppelkurvene var tomme, og jeg så det lå et tynt lag av støv på benkene. Oppslagstavlen der rutetider skulle ha hengt, var tom, bare noen fliker av papir hang ennå fast i tegnestifter. Uten et ord gikk vi gjennom rommet. Jeg grep hånden din, plutselig kjente jeg at jeg måtte holde meg fast. Skrittene våre på steingulvet ga gjenlyd under det høye taket. Det kjentes som om vi forstyrret.
Langsomt skjøv vi opp døren mot gaten. Den var tung, men likevel lett å bevege. Gatene vi kunne se, var like folketomme som stasjonen. Vi skrittet langsomt ned trappa. En katt, det første levende vi hadde sett, satt på hjørnet. Den betraktet oss oppmerksomt, nesten litt spørrende. Etter en stund reiste den seg, så på oss og gikk langsomt ned den nærmeste gaten. Halen sto som et stolt lite flagg i været der den målbevisst men rolig forsvant rundt hjørnet.
Vi ventet en stund på fortauet foran stasjonsbygningen. Jeg aner ikke hva vi ventet på. Jeg samlet håret i en knute i nakken, og automatisk, uten å tenke over det, fisket jeg leppestiften opp fra bukselommen og trakk den kjapt over leppene. Det kjentes trygt å få fasaden på plass. Alt var stille. Vi også. Den store klokken over døra viste kvart over fem.
Vi gikk langsomt og usikkert, hånd i hånd. All min irritasjon og mitt sinne over ikke å rekke luftskipet til Europa, og dermed komme for sent til Paris, til den store fysikk-konferansen, var erstattet av uforstående redsel. At jeg ikke fikk legge fram min forskning omkring mulige tidligere forskyvninger i jordaksen, virket ikke så viktig nå.
Byen var tilsynelatende helt øde. Bortsett fra den ene katten som hadde møtt oss, så vi ingenting som rørte seg. Ingen løse hunder, som alle afrikanske byer er fulle av. Ingen fugler, ikke en gang en kråke som rotet i søppeldunkene, som heller ikke var der. Byen var ren og død. En svak vind var alt som beveget seg. Alt var stille. Vi også.
På en åpen plass fant vi en benk i skyggen, og satte oss. Rundt plassen sto grå murhus, to og tre etasjer høye, og brosteinslagte gater gikk ut i alle himmelretninger. Jeg så klokketårnet jeg hadde skimtet fra toget. Det kneiste på toppen av det som så ut som en offentlig bygning. Et rådhus? Klokken manglet visere. Tomme gater. Noen trær som tålte varmen og tørken kranset plassen.
Plutselig gikk det opp for meg at ingen av oss hadde sagt et ord etter at vi kom ut fra jernbanestasjonen. Vi hadde knapt pustet. Følelsen av å forstyrre, av å være inntrengere lå som en klo over oss. Du lente deg inntil meg. Jeg kjente duften av deg, parfyme fra dagen før blandet med svette og solvarm hud, og la armen rundt skulderen din, like mye for å trøste meg selv som deg.
«Hvor er vi? Hvilken by er dette?»
Stemmen din var fast og uten skjelving, men du snakket lavt. Fortsatt redd for å forstyrre noe.
«Jeg vet ikke? Et sted øst i Tanganyika, antakelig. Men jeg aner ikke hvilken by dette er. Har aldri reist her i området, og husker ikke kartet.»
«Hvor er menneskene? Hvorfor er det så dødt…»
Jeg ristet på hodet. Jeg ante ikke. Selv tidlig på morgenen skulle vi sett tegn til liv. Du lente deg litt tyngre inn mot meg. Jeg holdt meg litt hardere fast i deg. Handler all omsorg dypest sett om egoisme? Støtter man andre for å støtte seg selv?
«Vi får vel gå tilbake til jernbanestasjonen? Det må jo komme folk dit når de åpner for dagen? De kan sikkert hjelpe oss?»
Jeg nikket, men ble sittende. Det var som om jeg ikke orket å bevege meg, jeg var sliten helt inn til kjernen, og ville bare sitte her på benken en stund til. Du sa ikke mer, men rørte deg heller ikke.
Temperaturen steg etter hvert som solen klatret på himmelen. Samtidig så vi grå skyer krype inn fra vest. Meieskyene jeg hadde sett tidligere, hadde gitt riktig signal. Det ble kanskje regn i løpet av dagen. Snart var midnattssol-perioden over også, regntiden nærmet seg.
Klokka måtte ha nærmet seg sju, da vi så de første menneskene komme til syne. Langsomt, liksom litt nølende kom de ut fra husene rundt plassen. Det var noe litt forvirret over måten de beveget seg på, litt avventende og nølende. Etter hvert var en liten folkemengde ute i gatene. Byen våknet. Dørene på huset med klokketårnet ble åpnet mot plassen.
Vi reiste oss fra benken. Endelig noen vi kunne spørre, endelig noen å snakke med. De fleste menneskene var farget, av afrikansk opprinnelse, men det var også noen med europeisk og asiatisk utseende blant dem. Helt vanlige folk. I en helt vanlig by. De var bare så forunderlig tause. Ingen hilsener, ingen utrop eller latter. Stille gikk de rundt, noen på vei et sted, andre tilsynelatende uten mål og mening.
En velkledd, gråhåret afrikansk herre kom mot oss, jeg tok et skritt mot ham, smilte mitt høfligste smil og hilste ham.
«God morgen, sir! Kunne De kanskje hjelpe oss?»
Han enset oss ikke. Ikke med en mine røpet han at han hadde sett eller hørt oss, og gikk langsomt videre over plassen. Kanskje han var døv?
Jeg vendte meg mot en annen, en yngre mann med asiatisk utseende, kledd i europeisk fritidsdress og hatt.
«Unnskyld …»
Reaksjonen var den samme. Eller rettere sagt fraværet av reksjon. Han forandret ikke en mine, og fortsatte å gå, som om vi ikke var der, som om vi var luft.
Jeg kjente at jeg ble irritert. Maken til uhøflighet, for en måte å møte fremmende på. Besøkende i byen. Frekt, var det!
En kvinne kom på skrå over plassen. Denne gangen stilte jeg meg rett foran henne.
«God morgen, frue, kan De hjelpe oss?»
Uten en forandring i det uttrykksløse ansiktet vek hun til side og gikk videre. Selv om hun aktivt hadde unngått å gå inn i meg, så det ikke ut som om hun hadde registret oss. Hun tok bare et skritt stil siden, og fortsatte på sin vei til ett eller annet. Som de andre hadde hun ikke sagt et ord, ikke laget en lyd. Hun ignorerte oss ikke, hun så oss ikke, vi var luft for henne, en usynlig barriere hun hadde unngått, uten å tenke over det, slik man går utenfor en hundelort på fortauet uten å bry seg om det, uten egentlig å se det.
Jeg prøvde å gripe fatt i en mann som så europeisk ut, prøvde å holde ham fysisk tilbake, men han glei ut av grepet mitt, frigjorde seg bestemt fra hånden min, men nesten uten å registrere det. Jeg var bare noe han børstet bort, noe som ikke angikk ham.
Jeg hørte at du begynte å gråte, og kjente at jeg ble litt irritert. Gråt har aldri løst noe. Samtidig oppdaget jeg tårene som rant ned over mitt eget kinn, tårer av frustrasjon og sinne og fortvilelse. Og redsel. Jeg forsto ikke dette.
Rasende løp jeg fra menneske til menneske, uten å få kontakt. Jeg tryglet og ba og gråt og raste. Til slutt var jeg så fortvilet at jeg skrek av sinne og slo etter en forbipasserende, som uten å la seg merke med det unnvek slaget og gikk videre, som om ikke noe hadde hendt.
Etter en stund sank jeg igjen ned på en benk i solen, utmattet, svett og grimete av gråt. Blusen klistret seg til ryggen, håret var bustete og jeg stinket av svett frykt. Solen stakk mot huden. Du sank ned på kne foran meg og la hendene rundt knærne mine. Jeg dro deg opp til meg på benken og la armene rundt deg. Jeg kjente at du kysset meg på halsen, og berøringen fikk meg til å trekke meg to skritt tilbake fra meg selv, og skyve panikken litt bort. Vi hadde hverandre, vi var virkelige, vi ville komme ut av dette. På fortauet foran oss strømmet folk forbi, tause. Jeg kjente at jeg fortsatt gråt, salte, fortvilede tårer. Noen meter unna satt en katt, ikke den samme som sist, og studerte oss. Så begynte hun å vaske seg.
«La oss gå tilbake til toget, nå! Kanskje det er noen der som kan hjelpe oss. Og uansett har vi jo bagasjen der, ting vi trenger. Dette nytter jo ikke!»
Stemmen din var plutselig fast og bestemt, som om synet av hvordan jeg mistet kontrollen hadde gitt deg ny styrke. Du reiste deg, dro meg på bena og sammen gikk vi i den retningen vi trodde jernbanen lå.
Byen var ikke stor, det så vi nå. Noen få gater i et enkelt rutenett rundt en kvadratisk plass i sentrum. Like murhus i alle gater, alle sammen bygget i samme enkle stil. Noen var åpenbart butikker, selv om det var umulig å se hva de solgte. Et sted lå det som så ut som en liten restaurant, med bord også på fortauet utenfor. En kvinne og en mann satt ved et av de runde bordene og spiste. Jeg kjente at jeg var sulten, vi hadde jo ikke spist siden forrige kveld, og gikk bort til dem. Siden jeg nå var sikker på at de ikke ville se meg eller ense meg, tok jeg brødet som lå i en kurv mellom dem. De reagerte ikke, ikke med en mine viste de at de hadde sett meg. Jeg puttet en loffskive i munnen og tygget glupsk, mens jeg rakte brødkurven til deg. Det smakte ingenting. Støv. Tørt. Jeg brakk meg, og spyttet ut resten av det nå grå brødet. Du gjorde en grimase og spyttet også. En ny katt glodde et øyeblikk på oss, før den forsvant raskt inn i en sidegate.
Vi fant en gate som vi så ledet opp mot jernbanestasjonen. Vi gikk sakte, både fordi vi var slitne og fordi vi var redde for hva vi ville finne der denne gangen. Eller ikke finne. Vi så det store uret over stasjonsdøra. Det hadde visst stoppet, for det sto fortsatt på kvart over fem.
I øyekroken så jeg hvordan to katter langsomt fulgte etter oss på den andre siden av gaten. De gikk mykt og elegant på kattevis, og fulgte oss med øynene. Mens vi gikk kom først en katt og så en katt til og slo følge med de to første. Til slutt hadde vi et følge på seks, sju katter etter oss. Jeg fikk plutselig en følelse av at de passet på oss. Om de voktet oss mot fare, eller var våre fangevoktere, visste jeg ikke. Da vi kom opp til stasjonen, kom enda flere katter rundt hjørnet. Over ti katter kretset lydløst rundt oss, mens de betraktet oss nøye.
Du kan ikke gjete katter, sies det, men disse kattene ville i alle fall gjete oss. De presset oss mot inngangsdøren på stasjonen, åpenbart ivrige etter å få oss inn. Vi gikk tett sammen opp den brede trappen, hofte mot hofte, og kattene fulgte på. Døren kjentes tyngre nå, men åpnet langsomt da vi skjøv den opp. Vi gikk inn og kjente at kattene strømmet forbi oss inn i rommet. Jeg aner ikke hvor mange de var blitt, en myk strøm strøk forbi oss.
Det var mørkt. Først så vi ingenting. Rommet, som da vi kom hadde vært opplyst gjennom vinduene, lå nå i mørket. De høye vinduene var dekket med lemmer eller tette persienner. Vi holdt om hverandre, mens øynene langsomt tilpasset seg det svake lyset som tross alt slapp inn. Jeg hørte at et gisp unnslapp deg, og så det du så.
Ved den ene kortveggen i venterommet sto en høy skikkelse, sikkert over to og en halv meter høy. Vi gikk forsiktig mot den, drevet fram av en vegg av katter. Gradvis fikk vi synet tilbake, og så at skikkelsen var en enorm kvinne, kledd i løse slør som avslørte store bryster og en rund mage. Ned over ryggen hennes hang tykt, svart hår. Hun var mørk i huden, nesten ibenholtsvart, sterk og muskuløs men samtidig overveldende feminin. Feminin på en måte som nesten tok pusten fra meg, fysisk så utrolig tilstedeværende at hun fylte både rommet og bevisstheten min. Det var umulig å ta blikket bort fra henne. Hun fylte verden. Jeg kjente noe jeg ikke kunne beskrive som annet enn lyst.
Så var det jeg som gispet, siden jeg var den første som så at hun også hadde penis, et nesten abnormt stort lem som hang ned fra skrittet hennes. Du klemte deg inntil meg, like redd og forvirret som det jeg var. I pannen hadde hun, eller han, to krumme horn, som en vær eller geitebukk. Hun luktet sterkt, dyrisk, av kjønn og villdyr og jord og sjø og kropp.
Så strakte hun ut en hånd mot oss, og det var med ett som om hun rørte ved det aller innerste i oss, ved kjernen i oss, den essensen vi ikke en gang selv visste var der.
Hun gransket mitt indre slik en zoolog undersøker de indre organer på et dissekert dyr. Jeg forsto at han med mindre enn en tanke kunne utslette meg for alltid, og bare etterlate kroppens tomme skall. Følelsen var som is. Samtidig var det en fortsatt lyst i det, et begjær jeg ikke kunne motstå. Hun kjærtegnet meg. Jeg var totalt i hennes makt. Så kjente jeg hvordan han slapp taket. Tett inntil meg kjente jeg at du pustet ut, jeg merket at jeg ikke hadde pustet på tusen år, på en evighet og pustet også ut i et langt, skjelvende sukk. Like deler lettelse, redsel og skuffelse fylte meg.
Da hun snakket var stemmen lav og litt androgynt mørk, på et dannet engelsk. Stemmen tilhørte en universitetsprofessor eller dommer, men med et hint av metall under lag av høflig mykhet.
«Dette er en forbudt by for slike som dere. Dere kan ikke være her!» Han var mykt irettesettende. «Dere har kommet feil!»
Jeg prøvde å spørre hvor vi var, hvor dette forbudte ”her” hun snakket om var, men stemmen ville ikke lystre. Kroppen min var som lammet, ubevegelig.
«Hvert sekund dere er her er farlig, for dere og for byen. Dere truer stabiliteten. Derfor må dere fjernes, dere må bort! Dere må opphøre å eksistere!» Metallet i stemmen ble enda tydeligere. Jeg tenkte på hva ordet fjernes kunne bety. Ville ikke tenke på det, men gjorde det. Hun hadde øyne av stål og tenner av diamant som skinte når han smilte.
«Hvert åndedrag dere tar her, gjør at dere hører litt mer til her, at dere blir litt mer del av denne byen, der dere ikke hører til. Alt dere rører, smitter dere. Slik dere smitter byen.»
Han-hun studerte oss igjen. En silkemyk hånd rørte meg, strøk meg over halsen, og jeg kjente varmen fra hånden, en sitring som av svak elektrisitet Fortsatt kunne jeg ikke røre meg. Så rørte han deg på samme måte, lot en finger gli over ansiktet ditt, ned over halsen, undersøkende, som om han smakte på huden din. Et hugg av sjalusi traff meg i magen. Så var undersøkelsen over. Jeg kunne røre meg igjen, selv om stemmen ennå ikke ville adlyde.
”Før dem bort!”
Det var iskaldt stål i ordren. Kattene strømmet til, trengte seg på. Usynlige hender grep oss, og førte oss mot utgangsdøren mot perrongen. Med ett visste jeg hvordan den dødsdømte føler det når han føres til retterstedet. Du grep hånden min igjen. Hadde jeg kunnet, ville jeg takket deg. For berøringen, for nærheten, for alt.
Vi sto ute på perrongen og hørte den tunge døren til stasjonsbygningen slå igjen og bli låst bak oss. En lett dis lå over jernbanesporene. Vi kunne ikke se jernbanevognen vi hadde kommet fra. Sporene var tomme. Øde. Sammen med oss, rundt oss, sto tre høye skikkelser. Det var ikke katter lenger, men vagt menneskelige skikkelser som så ut som om de delvis var formet av flammer. De skiftet og glødet og blafret gjennom den tynne disen.
«Se, det er engler», hvisket du med noe som hørtes ut som halvt redsel og halvt andakt i stemmen. Jeg husket at du hadde vokst opp i en kristen familie, og derfor kjente mytene fra den så godt som du gjorde. Derfor så du dem slik, du oversatte dem til din egen oppveksts begreper. Jeg så bødler. Jeg var sikker på at vi skulle dø, slik alle de som ble dømt til døden av min far, dommeren, hadde forlatt verden.
Vi ble ført langs perrongen, mens disen ble til tettere tåke. Etter en stund så og merket vi at vi ikke lenger gikk på betong, men på tørr jord og grus. Det luktet jern. Jern og svak røyk. Dødt gress knaste under skoene våre. Skygger beveget seg i tåken rundt oss.
De flammende skikkelsene kom tettere, drev oss videre med noe som måtte være utålmodighet. Jeg håpet vi snart var der det skulle skje. Ved slutten. Håpet det ville gå fort. Tankene mine ble uklare. Tåken arbeidet seg visst inn i meg. Minner ble borte. Jeg kjente at du ikke lenger holdt meg i hånden, og det gjorde meg redd, før jeg glemte det. Det luktet stramt av røyk. Jeg husket ikke lenger hvor jeg var. Knapt hvem jeg var. Tåken ble til støv, tørt støv som klistret seg til huden og trengte inn i nesen min og gjorde det tungt å puste. Jeg knelte, la meg ned, klarte ikke å gå lenger. Munnen min smakte jern. Smerte. Jeg hadde vondt. Noe presset mot bena mine, så hardt at jeg ville skrike, men jeg fant ingen stemme å bruke. Det var trangt. Det var mørkt. Smerten som spredte seg fra bena var som ild som brente meg. Munnen min smakte blod. Jeg kunne ikke røre meg. Noe holdt meg fast. Noe nådeløst og tungt. Jeg ville dø. Jeg brant av smerte. Du var borte. Jeg hørte skrik. Jeg så ingenting. Alt var svart. Alt var rødt. Rød smerte i hele kroppen.
«Her er det en til! Og hun lever!»
Først forsto jeg ikke ordene. Så ble noe dratt til side og jeg ble først blindet av lyset. Det gjorde vondt i øyne fulle av støv og tårer. Først et ansikt, så to ansikter tok form over meg, mørke, skitne ansikter, to mann i hjelmer med lys på som stirret ned på meg. Jeg prøvde å smile. Prøve å si at alt var i orden. Men det var det ikke, alt var feil, og jeg fant ikke smilet og du var borte og jeg brant opp.
Flere menn kom til, som uklare skygger som beveget seg rundt meg. Noen av dem løftet og dro i det som holdt meg fast, mens to andre forsiktig prøvde å hale meg ut fra stedet der jeg lå. Jeg skrek. Nå, da det nådeløse grepet om kroppen min letnet, klarte jeg endelig å skrike. Det gjorde godt å skrike, å finne en utvei, å finne en stemme. Jeg skrek. Noe stakk meg i armen, og ilden i bena ble langsomt mindre intens. Jeg kjente hvordan jeg ble løftet opp på en båre, svøpt inn i et teppe, kjente at noen klatret over hindringer mens de bar meg, bevegelsene fikk ilden i bena til å flamme opp. Gjennom støv og smerter og lyden av mitt eget skrik, så jeg restene av en jernbanevogn. «Trans-African Railroad Company», sto det med gyllne bokstaver, og «Cape Town – Cairo» med mindre skrift under. Så ble alt borte.
Jeg sov. Svart. Kaldt.
Jeg «sov» slik, dels medisinert og dels ekte, i over en uke, kunne de etterpå fortelle meg, på sykehuset i Nairobi. Da hadde de først fortalt meg, så skånsomt som noe slikt kan fortelles, at mitt venstre ben var blitt amputert over kneet, men at jeg ville leve og at det andre benet hadde blitt reddet, til tross for svært alvorlige brudd. Noen av verdens beste leger arbeidet ved Victoria Hospital i Nairobi, kunne de fortelle meg. De hadde reddet livet mitt. Reddet livene våre.
Så fikk jeg treffe deg igjen. Du hadde brukket begge armene og ett ben, en rekke ribbein og hadde indre skader. Du var like svak og medisinert omtåket som meg, men du ville leve. Leve sammen med meg. Jeg gråt. Av lykke og lettelse gråt jeg helt til de kom med nye medisiner som fikk meg til å føle litt mindre. Jeg klarte ikke å stoppe dem …
Først mange dager senere, da vi begge var blitt rullet ut på balkongen i sengene våre, og så ut over den frodige sykehushagen i utkanten av Nairobi, fikk vi gradvis høre hele fortellingen. Toget hadde vært på vei det siste stykket mot Nairobi, man var i ferd med å vekke passasjerene for frokost, da terrorister fra The Lords Resistance Army hadde angrepet med tunge panservernraketter.
De tre bakerste vognene var litt truffet, og hadde sporet av i et voldsomt krasj og rast ned en bratt skråning, mens resten av toget mirakuløst nok hadde holdt seg på sporet og unnsluppet angrepet. Da soldater og redningsmannskaper kom til, hadde de funnet noe som så ut som et slaktehus. De som ikke var blitt drept av rakettene og avsporingen, var blitt drept med kniv. Tre stykker hadde Herrens terrorister til og med tatt seg tid til å korsfeste på vrakrester, før de hadde forsvunnet inn i bushen igjen. Bare noen få overlevende hadde vært begravd i vrakrester, og var dermed ikke blitt funnet av drapsmennene. Vi var to av dem.
Langsomt gikk det opp for oss begge at vi levde, når vi skulle ha vært døde. I dagene som fulgte satt vi mye på balkongen, tause men tett sammen. Vi trengte ikke ord for å være sammen her, i livet. Jeg hadde aldri vært så nær deg, så levende, så sammen med deg, som disse første dagene etterpå. Vi snakket uten ord.
Gradvis vokste vi tilbake til livet. Jeg fikk tilpasset en første protese for det benet som var borte, og skinner som forsterket det andre. Jeg håpet skinnene kunne bli borte etter hvert som jeg trente meg opp, men protesen var min, en del av meg for resten av livet. Du satt ennå i rullestol da vi omsider ble utskrevet fra sykehuset, men alle forsikret at du ville komme ut av den, snart, selv om du kanskje ville trenge en stokk i tiden etterpå
En stund var vi ettertraktet vilt for journalister, både fra avisene og de globale univision-mediene. Alle ville gjerne ha et intervju med de få overlevende fra det blodigste terrorangrep i moderne tid. Men det gikk over. Vi husket ikke noe, og det var tross alt begrenset hvor lenge de kunne smi fortellinger ut av noe så enkelt som det faktum at vi hadde overlevd. Selv det at jeg var en internasjonalt kjent professor i fysikk, og du en like kjent billedkunstner, kunne ikke gi uendelig med interessante oppslag. Dessuten skjedde det nye ting som fanget oppmerksomheten. Naturkatastrofer, ulykker og kriger som blusset opp langs imperiets yttergrenser, Osama bin Ladens geriljakrig mot imperiet i grensefjellene mot India var langt mer interessant. På en måte var jeg glad for at interessen ble borte. Samtidig savnet jeg det litt. Å svare på andres spørsmål, hadde hjulpet oss å forstå at vi var i live, kanskje?
Omsider kunne vi også fortsette reisen, med luftskip til Europa slik vi opprinnelig hadde planlagt. Det ble Prince Albert i stedet for Queen Elizabeth, uten at det gjorde noen forskjell. De to var søsterskip, bygd på samme verft i Bristol. Konferansen i Paris tilhørte en annen tid nå, men det hadde lite betydning. Min forskning var fortsatt relevant. Jeg ville fortsatt publisere mine artikler, lest av en håndfull personer.
Fra panoramadekket så vi ut over det veldige kontinentet under oss. Mens tropenatten innhentet oss hurtig fra øst, og drakk vi hver vår cognac etter middagen, mens vi ventet på at lugaren vår skulle bli klargjort for oss. Regnskogen i Kongo lå under oss.
Langt borte i en malstrøm av fragmenterte minner og drømmer og mareritt, så jeg et annet land, et Afrika badet i midnattssol, og en solstekt by full av mennesker som ikke så oss. Og katter, som så oss. Vi så bildene begge to, de ble ikke helt borte, slik drømmebilder skal. Vi husket begge to timene i byen klarere enn vi husket togreisen din. Jeg tenkte på brødet vi hadde prøvd å spise, men spyttet ut. Kanskje det hadde skapt en kobling i oss, noe vi aldri kunne fri oss fra? Gjort bildene fysisk tilstedeværende i oss, programmert inn i vår indre analytiske maskin.
Jeg forsto jo at det jeg så der inne i meg selv, det vi begge husket, ikke fantes. Men jeg visste likevel at det var virkelig. Kanskje mer virkelig enn den verden vi levde midt i, den som finnes. Jeg visste at det var en del av meg og at det alltid ville være en del av meg, slik det er en del av alle mennesker. Det er bare noen få av oss som har sett det og husker det, men vi deler det likevel. Alle sammen. Vi som er dømt til døden.
AV SAMME FORFATTER:
Fin novelle! Smaker på en veldig god måte av Ny bølge fra siste del av 1900-tallet …