Størrelsen på en kinesisk boligblokk sett fra et flyvende vikingskip

Det kinesiske fanzinet/magasinet «Zero Gravity Newspaper», redigert av en dedikert SF-fan som går under navnet RiverFlow, vant Hugo-prisen for beste fanzine i 2023. Publikasjonen spesialiserer seg på sakprosa, både fra kinesiske og internasjonale skribenter. Redaktøren har nemlig satt seg fore å få oversatt artikler om science fiction fra hele kloden, og gjør samtidig sitt for å spre tanker fra kinesisk fandom ut til verden. En rekke artikler fra Nye Nova vil derfor utkomme på kinesisk framover. Først ut er denne nyskrevne artikkelen fra Nye Novas redaktør, bestilt som en introduksjon til våre bidrag. Artikkelen er allerede oversatt og ligger ute på nett i kinesisk språkdrakt. 

 

 

Sammenliknet med verdens mest folkerike land, Kina, blir Norge et forsvinnende lite språkområde. Faktisk er dette en slags standardreplikk blant nordmenn når vi agerer ydmykhet: «Våre 5,6 millioner innbyggere utgjør knapt en bydel i Kina», eller liknende. Og man kan – dersom man f.eks. har hang til science fiction-aktige overdrivelser – ta i litt ekstra: «Ja, med den farten utviklingen pågår der borte (i Kina), så kan vel vi nordmenn snart få plass i en eneste kinesisk boligblokk.»

Dette kan lett tenkes å være en spøk som flere enn undertegnede (Nye Novas redaktør) har latt falle i lystig lag, dersom f.eks. temaet «Kina» skulle komme opp. Og dermed har vi trukket fram to iøynefallende inntrykk av Kina sett med norske øyne:

1. Det bor utrolig mange mennesker i Kina.
2. Det foregår en «vanvittig utvikling» der borte, dvs. en veldig urban vekst, bygging av skyskrapere, motorveier og demninger hinsides vår egen (norske menneskelige) skala, teknologiske sjumilssprang, robotkelnere, droneleveranser, automatiske registreringer på alle gatehjørner, et databasert sosialt kredittsystem, og i det hele tatt: enda flere apper og dingser enn vi har her hjemme (?). Nå kjøper vi plutselig kinesiske robotstøvsugere, og framtida rykker stadig fortere fram – fra øst (!)

Teknologien fra øst

For få tiår siden framsto det ganske annerledes. Som et ledende land i «den tredje verden» var riktignok Kina «på vei opp», men altså (den gang) først og fremst et fattigere land enn oss. Den boka om Kina som jeg (vagt mener å) huske fra min bestemors bokhylle, handlet om norske misjonærer i en svunnen tid. På 70-tallet gjorde en politisk minoritet her til lands mye ut av maoistiske slagord – mer som en protest mot hjemlig fremmedgjøring enn ut fra faktisk Kina-interesse. Mens de første par tiårene etter glasnost og murens fall i Europa bar preg av en viss forventning – over hele Vesten – om at Kina skulle bli mer lik oss selv (politisk og/eller økonomisk). Få tenkte likevel på Kina som teknologiens «framtidsland» den gang. Ihvertfall kjentes ikke en slik forestilling umiddelbar, den lot seg ikke gjelde i hverdagsreplikker og spøk.

I min barndom & ungdom virket Kina både fattigere og fjernere. Eller for å si det med en velbrukt (og heller misvisende) ordsammensetning: På tryggere avstand.

Mer om det senere.

Stikkprøve i bokhylla

I min egen (families) bokhylle finner jeg følgende bøker av kinesiske forfattere på norsk eller et annet skandinavisk språk:

• Tao Te Ching
• Yijing
• Sun Tzus Kunsten å krige
• Wu Ch’eng-ens Apekongen
• Mo Yans Rødt korn
• Ai Weiveis 1000 års gleder og sorger
• Jung Changs Ville svaner, samt Mao
• Cixin Lius Trelegemeproblemet

Dessuten et par romaner av kinesiskættede (amerikanske) Amy Tan, samt en del sakprosa om Kina (skrevet av vestlige forfattere).

La oss for (latterlig) enkelhets skyld si at denne stikkprøven fra en norsk bokhylle er cirka representativ for lesende nordmenns åpning mot Kina per 2025. Så er det jo noe. Men for å si at den kinesiske kulturen har kommet nærme innpå, er det fortsatt litt tynt? Foreløpig rykker robotstøvsugerne raskere fram enn bøkene.

Spirende interesse

Trelegemeproblemet er den internasjonalt mest kjente kinesiske SF-romanen, og til dags dato den eneste i norsk språkdrakt (så vidt jeg kjenner til). Boka (og dens to oppfølgere) fikk (og får) stor oppmerksomhet i Vesten etter å ha vunnet Hugo i 2015 – og ikke minst etter at Barack Obama anbefalte den videre.

Blant norske science fiction-entusiaster er kinesisk SF likevel langt mer kjent enn denne ene oversettelsen skulle tilsi. Vi er da engelskkyndige så det holder til å få med oss hele trilogien, og derfra kanskje hele forfatterskapet – og så videre til både Ted Chiang, Chen Quifan og Ken Liu. For Nye Nova har f.eks. Emil Flakk skrevet forfatterpresentasjoner av både Cixin Liu og Ted Chiang. Den spennende kinesiske forfatteren Regina Kanyu Wang bor i hovedstaden vår, Oslo, hvor hun forsker og formidler innen framtidsspekulasjoner.

Interessen for kinesisk SF er helt klart spirende. Flere er klar over at det skrives (og filmes) mye science fiction i Kina. Stadig flere assossierer også kinesisk høyteknologi med science fiction-sjangerens fokus; dermed faller det naturlig å ta innover seg kinesisk SF. I det enorme landet i øst, hvor de teknologiske og sosiale endringene skjer så raskt, må også science fiction-forfatterne ha mye å si – som før vi aner det kan vise seg hyperrelevant også for oss i et «lite land» i Europas ytterkant.

Et forlag med sans for proporsjonene burde absolutt få til flere norske oversettelser av kinesisk SF.

Resten av verden

Fra år til år framstår det som stadig mer presserende å sette seg inn i SF-litteratur (også) fra utenfor den angloamerikanske sfæren. Store SF-temaer som kunstig intelligens og den totale overvåkning er blitt samtidsrealisme, samtidig som naturtap og klimakrise er overhengende problemer hele menneskeheten står overfor. Truslene kommer ikke fra det ytre rom, men fra vår egen hybris og/eller manglende balanse.

Å se oss selv fra en viss avstand, fra atmosfærisk høyde om du vil, er hva god SF gjerne handler om. Science fictions sense of wonder kan motvirke nærsynthet, hjelpe oss til å mobilisere fantasien som kreves for å unnslippe tilvante onde sirkler. Gjennom tankesprang kan vi oppdage fellesskapets muligheter. Litteratur – lek med ord og tanker, fortellinger, advarsler, gleder og håp – kan prege seg inn i livene våre. Anspore oss til mer menneskelige mål, til et triveligere samfunn for oss alle.

I et slikt perspektiv blir ikke bare kinesisk SF interessant for nordmenn (som vi allerede har stadfestet under forrige underoverskrift), men det kan til og med gjelde andre vei? Norsk SF kan framstå riktig så relevant for kinesiske lesere?

Kritisk forte

Nylig etterspurte en redaktør (av et annet tidsskrift) mer optimistiske nær-framtidsscenarier fra Nye Nova. Denne andre redaktøren ønsket seg fortellinger som kunne inspirere til positive handlingsmønstre og sosiale løsninger på dagsaktuelle problemer.

Etter en grundig gjennomgang av våre mer enn 160 publiserte noveller, fant jeg ingen som egentlig passet bestillingen. Det er ikke dét, at Nye Nova fører noen redaksjonell linje mot slike håpefulle fortellinger (vi tar gjerne imot!). Men: Ganske uten å ha planlagt det slik, preges samtlige av våre nær-framtids-noveller av en pessimistisk grunntone. Våre forfattere virker tiltrukket av SF-sjangerens kritiske forte. Science fictions ypperlige potensial til å avsløre – til å vekke vår gru over samtidas mørke sider – dette er hva norske SF-forfattere særlig setter seg fore å gjøre med stil.

Vi må merke oss at dette ikke står i motsetning til humor eller lek, heller ikke til sprelske innfall av glede og livsmot, som gjerne skinner gjennom i fortellingene like fullt.

Den eminente norske SF-forfatteren Tor Åge Bringsværd, som døde fra oss nylig, anså det som sin plikt å være pessimist. Det handlet om å konfrontere det i vår samtid som skaper stengsler, ufrihet og maktmisbruk – slik at vi blir i stand til å justere kursen. Samtidig oser Tor Åges bøker av livsbejaende fantasi; hans karakterer er til å juble av, hans setninger til å le og fryde seg over. Den samme forfatteren som skrev konfrontativt om utviklingens verste tendenser, var jo også en av landets mest avholdte barnebokforfattere – verdsatt for den mellommenneskelige varme som strømmer ut av boksidene.

Litterær metode

På (og i forkant av) det politiserte 70-tallet satte Tor Åge Bringsværd og hans samarbeidspartner Jon Bing en standard for norsk SF som fortsatt lar seg gjelde. De knyttet (både som forfattere og formidlere) SF sammen med den lange tradisjonen av eventyrlige, bevisshetsutvidende fortellinger – og vektla sjangerens spekulative samfunnslupe framfor eskapisme. De viste det litterære Norge hvordan SF kunne være «seriøs litteratur» som tok opp viktige tema og satte tanker i sving.

I Lanterne Science Fiction-serien – som Bing & Bringsværd var rådgivere for – debuterte en rekke forfattere med et løst forhold til science fiction-begrepet: Fantastiske spekulasjoner og surrealistiske skisser fløt sammen med mer teknologisk funderte SF-troper. Sjangeroverskridende virkemidler fra pop art ble tatt i bruk. Fokus lå på den sosiale dimensjonen; alle fordreininger eller overdrivelser som kunne sette samtida i relieff, var SF så godt som noe. Science fiction er, innenfor denne forståelsesrammen, å anse som en litterær metode, snarere enn som en viss type setting.

Vi hopper over fandom-diskusjonene omkring den egentlige definisjonen av begrepet SF (der det opprinnelige tidsskriftet Novas mangeårige redaktør (vår alles Øyvind Myhre) var tidlig ute med å kritisere Bing & Bringsværds spekulative definisjon), og nøyer oss med å påpeke: I 2025 er det påfallende hvordan Bing & Bringsværds innfallsvinkel fortsatt står seg, i hvert fall om vi legger Nye Novas publiseringer til grunn.

Litt av hvert

Sammenliknet med Kina er Norge et lite språkområde. Men 5,6 millioner mennesker er fortsatt langt flere enn du noensinne rekker å bli (personlig) kjent med. Og blant disse usle millioner viser det seg å finnes flere talenter som overrasker oss med stadig nye omdreininger av den litterære metoden science fiction. Blant de mange novellene, romanene og sf-diktene Nye Nova har publisert siden oppstarten 1. desember 2022, finner vi alt fra komiske romfartseventyr via absurdistiske intermezzo til satiriske sprell og skrekkvisjoner om overvåkning. Vi finner sword & sorcery med matematiske innslag, vi finner psykologisk grøss, korte skisser over universets uendelighet, fortellinger fra fjellheimen eller fra kontorlandskap, splatter, digital erotikk, krigsscenarier, mytiske understrømmer og mystiske overtoner, så vel som hardcore «realisme» fra den nære framtid.

Og gjennom all samfunnskritikken og de pessimistiske varslene: lysende strimer av håp. De største dystopikerne er ofte de fineste humorister.

I samme båt

Kanskje kan den «pliktmessige pessimismen» i store deler av norsk SF føres tilbake til at vi er et lite land i en stor verden? Et land som gjerne ser seg selv som viktig på verdensscenen, men som bak det snille selvbildet vet at mektigere aktører legger premissene for oss?

Til sammenlikning kunne man trukket fram kinesiske romfartseventyr av det ambisiøse format, der storslagne heltegjerninger for moderlandet/hjemplaneten kanskje vitner om et mer «optimistisk» utsyn? Der norske SF-forfattere helst inntar rollen som (tidvis festlig) festbrems, aner vi i kinesiske storfilmer som The Wandering Earth mer av en iver på vegne av retningen samfunnet beveger seg i? I hvert fall vitner slike  filmer om en sterk tro på menneskets evne til å klare brasene …

Men vent nå litt: La oss ikke stoppe ved en slik umiddelbar kontrast landene imellom. For idet man begynner å lese litt mer av hva kinesiske SF-forfattere faktisk skriver, finner vi nok av tegn på at vi i realiteten befinner oss «i samme båt». Trelegemeproblemet, for eksempel (for å ta Den store romanen igjen), kan sikkert leses i en optmistisk ånd (den ene dagen) – men vel så mye får den leseren (meg) til å måpe over universets (u)fattbare muligheter – og over menneskets tilsvarende muligheter til selvutslettende hybris.

Den jevne kineser har kanskje (?) sine egne grunner til optimisme, men sannelig kan også kinesere la seg overmanne av de veldige endringene som finner sted, de utrolige sosiale omkalfatringene som teknologisk og økonomisk påbygging fører med seg. Paradokset ved at en stadig mer effektiv økonomi likevel ikke reduserer arbeidspresset. Miljøbelastningene all vår moderne aktivitet fører med seg. Hva det innebærer å legge igjen digitale spor i alle våre hverdagslige gjøremål. Dette er de samme spørsmålene som norske SF-forfattere baler med. For naturligvis: Her er vi egentlig i samme flyvende fluktrute. Det som angår en kineser i dag, angår også en nordmann som våkner opp under et døgn senere – og vice versa. Ingen mennesker er en øy; det samme gjelder vitterlig for nasjoner.

Nylig mottok Nye Nova en novelle fra den kinesiske forfatteren Mu Hai (til oversettelse i disse dager), og novellen går like inn i denne slags (overnevnte) tematikk på ubehagelig gjennomgripende vis. Kort sagt: Novellen passer like inn i Nye Novas (organisk framvoksende) profil.

I fiksjonens frie univers kan vi utforske disse fordringene, vi kan se for oss muligheter vi ellers ikke ville ha oppdaget. Noe så uforpliktende som å ha det gøy med tanker og erfaringsbrokker, å vekke sense of  wonder, kan hjelpe oss å spenne seilet i riktig vinkel mot kosmiske vinder. Science fiction er slik sett med på å hvelve himmelen over livene våre, eller (om du vil) å veve et kart av drømmer under våre føtter. I den forstand kan den mest «pessimistiske» framtidsskildring i realiteten virke som et middel mot motløshet, og vekke håp i bringen på tvers av landegrenser og alle andre stengsler menneskene må ha funnet på å sette opp for hverandre her og nå.

Bjarne Benjaminsen

 

LES OGSÅ:

Nye Nova utkommer på kinesisk: Zero Gravity Newspaper vant Hugo i 2023