Den vitenskapelige metode handler om eksperiment og observasjon, sf-metoden handler om eksperiment med vante forestillinger (?). Ukas ferske sf-eksperiment er undertegnet en av Nye NOVAs redaktører, til ære for Edgar Rice Burroughs’ 111 år gamle jungelfigurer m.fl.
«Jeg var aleine i det store huset. Som jeg har fortalt dere før, så kunne vi snakke sammen gjennom tråder eller gjennom lufta. Telefonen ringte, og jeg hørte broren min snakke til meg. Han sa at han ikke ville komme til middag, av frykt for å få pesten av meg,»
Den tredje novellen av den danske ordkunstner H.H. Løyche i Nye NOVA er et virkningsfullt stykke kortprosa om tiden, rommet og det sårbare menneskelivet.
Suzanne Berget har gjort som flere norske fabulister. Hun har skrevet bok på engelsk, og fått drahjelp av et lite amerikansk forlag, Champagne Book Group. Resultatet er et vilt ritt gjennom sjakter, tuneller, torturrom og manipulerte cyber-virkeligheter.
Den gamle mannen tørket tårene bort med de skitne knokene sine og fortsatte fortellingen med en skjelvende, pipende stemme som snart fikk kraft etterhvert som han falt inn i fortellingen. «Pesten kom sommeren 2013. Jeg var sju og tjue år, og jeg husker det godt.»
Hver gang hu Matilda slåkna svett etter et nummer, dro Henry forsiktig armen sin vekk fra huet hennes og erstatta det med ei pute. Så sneik han seg ut på kjøkkenet etter en matbit han kunne ta med seg inn i stua i håp om at det gikk noe gammal krim eller sf på en…
Plottet i filmen er at Barbie begynner å få fremmede tanker om døden og appelsinhud. For å bli kvitt begge deler må hun reise til den virkelige verden og Ken sniker seg med. Han og alle de andre mennene i Barbieland er vant til å bli betraktet som nuller, siden det er barbier som er politifolk, dommere, forfattere og så videre. Menn er mer utskiftbare underholdningsleketøy.
Ved en høytidelig overrekkelse på den årlige minne-middagen for Johannes H. Berg (1956-2004) avholdt på Chinatown, Majorstuen i Oslo onsdag 13. september ble nettstedet Nye NOVA tildelt årets Minnepris 2023.
«Et godt spørsmål, et svært godt spørsmål, Hu-Hu. Men vi kunne se noen av dem. Vi hadde det vi kalte mikroskoper og ultramikroskoper, som vi satte foran øynene våre og så gjennom, slik at tingene virket større enn de var, og mange ting kunne vi ikke engang se i mikroskopene.” Her kan du lese 4. del av Jack Londons kortroman!
