av Tore G. Bareksten
Nettflix har som kjent lagt ut krimserien Bones og sf-seriene Falling Sky, Stargate SG One og The Walking Dead til glede for de av oss som er kjent med disse fra før samt for nye seere.
Det som imponerer meg mest med Walking Dead, er dialogene. Jeg har aldri sett en krim-, SF- eller fantasyserie hvor samtalene så effektivt brukes til å karakterisere de personene som snakker sammen. Slik kvalitet oppnås bare når man bruker like mye på manus som på effekter. Noe som dessverre er sjeldent når det gjelder nyere SF- og krim-serier.
Skal jeg også nevne det mest irriterende, er at folka i serien aldri får lov til å bygge opp et nytt samfunn i fred og ro. Stadig dukker det opp nye skurker, den ene ofte enda mer psykopatisk enn den forrige. En av disse er Negan, spilt av Jeffrey Dean Morgan. Hans selvopptatte sadisme med humor kunne fortjent en Oscar – om det hadde vært film, ikke filmserie. En ny fiende per annenhver sesong blir litt slitsomt i lengden. Serien ville blitt mye bedre med mer fokus på hvordan de ulike samfunnene Alexandria, Hilltop, Oceanside og Kingdom samarbeider og utvikler hverandre ved å ta i bruk gammeldagse vindmøller, rester fra en russisk satelitt og solpaneler. Men dette ville nok krevd et mer buddhistisk eller marxistisk menneskesyn hvor man tror mennesker født gode. Walking Dead er nok mer preget av den protestantiske troen på at mennesket er født ondt på grunn av arvesynden pluss den kapitalistiske troen på at individuell optimal maksimering profitt er målet med livet.
Dette negative menneskesynet er dessverre typisk for de fleste apokalyptiske bøker og filmer. Det begynte nok delvis med nobelprisvinneren William Goldings roman Fluenes Herre fra 1954. Et forsøk på å forstå nazistisk brutalitet under andre verdenskrig. Hovedidéen her at mennesker innerst inne er brutale voldelige dyr som må kontrolleres strengt av prester, lærere, dommere og politi for å opptre sivilisert. Så når en gruppe elever vant til autoritære lærere og regelmessig fysisk avstraffelse på britisk kostskole, nødlander på en øde øy uten voksne, begynner de gradvis å oppføre seg som brutale neandertalere. Men sosialantropologer som Margaret Mead er ikke enig i dette synet på neandertalere. For man har funnet knokler som viser at ben som er brukket, har levd lenge nok til at disse er grodd. Noe som tyder på at urmenneskene hadde empati nok til å ta vare på de syke i gruppen. Men troen på at samhold og empati er effektiv overlevelsessstrategi er sjelden i science fiction og fantasy.
The Walking Dead-filmserien bygger forresten på en amerikansk tegneserie som ble skrevet av Robert Kirkman. Tegneserien gikk fra oktober 2003 til juli 2019. De seks første bladene ble tegnet av Tony Moore, så overtok Charlie Adlard. Serien kom ut hver måned og ble gitt ut av Image Comics. Men en av de mest interessante karakterene i filmserien, Daryl Dixon, den ensomme vandrer med armbrøst glimrende spilt av Norman Reedus, var ikke med i tegneserien. Daryl ble derimot så populær i filmserien at han ble skrevet inn i 175 episoder. Dette er en av flere årsaker til at TV-serien etter min mening er bedre enn tegneserien.
Hovedpersonen i begge er Sheriff Rick Grimes, spilt av Andrew Lincoln, som i første episode våkner opp på et sykehus etter at zombiekatastrofen har skjedd. Han vokser med oppgavene. Men han er bare med i 125 episoder – for han forsvinner alvorlig såret i et militært helikopter. Hvorhen får vi ikke vite i hovedserien.
Karakteren med størst personlig utvikling er nok Carol Peletier spilt av Melissa McBride. Carol Peletier går fra å være en kuet mishandlet kone til en psykisk sterk kvinne som er villig til å utføre de mest brutale gjerninger for å forsvare sin nye familie. Her har du et godt eksempel på jesuittstifteren Ignatius Loyolas «hensikten helliger middelet»-moral.
Rick blir etter hvert sammen med Michonne, en kvinnekriger med samuraisverd, spilt av Danai Jekesai Gurira, som også skrev spin off-serien om hvordan de to møtes etter flere års fravær. Serien heter The Walking Dead: The Ones Who Live (2024), men jeg har dessverre ikke fått den inn på mine TV-kanaler. Danai har skrevet en rekke manus og spilt i mange filmer.
Michonne blir stemor til Rick Grimes’ sønn Carl, som spilles glimrende av en ung Chandler Riggs. Sammen med skuespillerne Andrew Lincoln og Norman Reebus vant han fem priser for innsatsen, mens Melissa McBride og Danai Gurira bare fikk fire hver. Selve serien fikk prisen Television series of the year både i 2010 og 2012 pluss en rekke andre utmerkelser.
Som vanlig i en zombiefilm eller -serie er det alltid noen sentrale personer som dør underveis, og nye som dukker opp og erstatter dem. Karakteren Sasha Williams var med i 73 episoder, men måtte bli zombie da skuespilleren Sonequa Martin-Green fikk hovedrollen i en Star Trek-serie kalt Star Trek Discovery. Hun er en av flere sterke kvinneskikkelser i serien.
Walking Dead gikk i 12 år (11 sesonger med 177 episoder). Etterpå kom det fem spin off-serier, hvorav jeg bare har sett Fear the Walking Dead – som hadde samme problemet med stadig nye skurker som herper forsøk på å bygge en ny sivilisasjon. Denne serien begynner litt før The Walking Dead kronologisk ved at første sesong finner sted i Los Angeles under zombieapokalypsen. Men ettersom årene og sesongene går, dukker interessante personer fra Walking Dead opp i denne serien også. Det mest usannsynlige her er et større samfunn i en boligblokk omringet av et radioaktivt område som overlever med å dyrke mat på taket.
Man skal selvsagt ikke kreve for mye fysiologisk realisme i en zombiefilm. Men noen ganger blir zombiene drept ved at man stikker en kniv opp under haken på dem, selv om kniven er for kort til å nå hjernen. Jeg reagerer også på at zombieskallene er så utrolig sprø. De knuses lett ved slag og spark og gjennombores med kniv så enkelt at man skulle tro alle zombier led av knokkelsprøhet/osteoporose. Nå pleier ikke jeg å stikke folk jeg møter i hodet med kniv, og takk for det, men tviler sterkt på at det så lett å kjøre kniv inn i skallen på folk. Kanskje fordi jeg selv er usedvanlig tjukk i hodet og bruker luer i størrelse XXL?
Lyden av skaller som knuses/spiddes er forresten lagd ved å knuse/spidde vannmeloner. Det gikk med forferdelig mange vannmeloner for å spille inn Walking Dead.
Noe jeg setter pris på med zombiene i Walking Dead, er at de er tradisjonelle subbe-zombier som i de første filmene til George A. Romero. Da disse ble spilt inn på nytt, ble mange zombier plutselig verdensmestre i sprint når de døde. At så mange zombier løper raskere som døde enn de gjorde i live, virket også usannsynlig.
Serien har skapt noen av de eklest utseende zombiene som er vist på film. Her fortjener sminkeavdelingen ros for fantastisk innsats. Og takket være dyktige manusforfattere som skriver karakteravslørende dialoger, blir vi i løpet elleve sesonger kjent med en rekke interessante personer – hvorav jeg godt kunne nevnt flere. Personlig mener jeg serien ville blitt bedre med litt mer samfunnsbygging og litt mindre splatter – men vi må huske at serien ikke er lagd i et land som verdsetter sosialdemokratisk samarbeid, snarere i et samfunn hvor man oppnår suksess ved å tråkke andre ned. Derfor mener mange av skurkene at det er lurere å røve andres mat eller skaffe seg slaver til å dyrke mat enn å samarbeide om å utnytte tilgjengelige ressurser til felles overlevelse.
De flere døde som vandrer enn levende som løper.