«Hvordan føler du deg?» Rommet var blekt og luktet svakt av sprit, plast og urin. En jevn bris kom fra taket over han, og med den fulgte en durende, men meditativ bakgrunnsstøy.
Den hvitkledde tok ikke noe notis av at svaret uteble, og fortsatte: «Du er ferdig. Alt har gått bra. Du ligger på observasjonsposten.»
Tor løftet hånden opp til hodet og strøk fingrene over bandasjen. Han var en toppmoderne utgave av Frankenstein-monsteret. Lappet sammen av flere deler. Menneske og maskin. Monster eller ei – det spilte ingen rolle, for akkurat nå følte han seg håpefull for første gang i livet. Eller, kanskje ikke for første gang. Da han var fem hadde han kommet til finalen i sekkeløp i barnehagen. Vinneren ville bli lekeplassens uformelle leder og få heder, ære, og brus fra Grans. Han var klar over at et håpefullt øyeblikk hvert trettifemte år ikke var mye å skryte av. Så lenge han kunne huske, hadde en klump av angst og fortvilelse skreket i brystet. Han hadde et par barndomsvenner, men bortsett fra dem våget han ikke å prate med noen, ikke engang kassamannen på Kiwi. NAV lot ham prøve seg som kontormedarbeider, arkivar og ryddehjelp på et bibliotek. Det gikk ikke veien. Tor hadde master i statsvitenskap og var jevnt over en svært oppegående type, men når han sto ansikt til ansikt med mennesker tok tvangstankene og panikken overhånd og skrelte vekk alt som het sunn fornuft og sosial intelligens. Det var bare elendighet alt sammen, men det plaget ham ikke akkurat nå. Kanskje var det på grunn av morfinen som dryppet rytmisk inn i årene. Ah! Den som kunne være heroinmisbruker og nyte en slik sinnsstemning hver dag, året rundt. Sånn kunne man ikke holde på når man gikk på NAV. Han hadde valgt det nest beste alternativet, som var årsaken til at han nå befant seg i en sykeseng på Rikshospitalet.
Det første han gjorde da han ble utskrevet var å gå på Kiwi for å handle kaffe, brød og leverpostei. Utenfor inngangen måtte han stoppe opp og bruke flere minutter på å få kontroll på pusten. Det var ikke langt. En halvmeter sto mellom ham og døren, men det føltes likevel som å skulle hoppe fra et fly med en ødelagt fallskjerm på ryggen. Han minte seg selv på at han nå hadde en fungerende fallskjerm som skulle ta ham trygt hele veien ned fra titusen meters høyde.
Det var psykiateren hans som hadde introdusert ham for det siste nye: KI-operasjon. Vanligvis fikk psykiateren et mutt drag over ansiktet med det samme hun så ham, men torsdagen for to måneder siden strålte hun da hun åpnet døren. Før han rakk å åpne munnen for å fortelle hvor jævlig alt hadde vært siden sist, satte hun i gang med innsalget: En liten KI-brikke ble koblet til venstre hjernehalvdel. Tor ville få en bryter bak øret, godt skjult langs hårlinjen. Den var tilnærmet umulig å oppdage, og hvis noen skulle få øye på den, ville de tro det var en føflekk. KI-en ble styrt av en smartklokke. Også den ville være helt diskré – han kunne velge mellom flere stilige design og stille inn alle tenkelige samtalesituasjoner. Småprat. Profesjonell samtale. Intim. Beruset. Når han trykket på bryteren, ville det være han som snakket, men KI-en som fant ordene. Tor behøvde ikke å foreta seg noe som helst annet enn å stryke håret bak øret og velge kategori. Helt ordinære handlinger som ingen ville reagere på. Fungerte som en vanlig smartklokke gjorde den også! Målte både skritt og søvn, ja da. «Dette bør du virkelig vurdere» hadde psykiateren sagt, og lagt til at de hadde jobbet sammen i over åtte år uten at det hadde vært markante tegn til bedring. Dessuten kjente hun overlegen som hadde ansvar for studien, og kunne få ham først i køen, hvis han takket ja til å la seg utrede for operasjon. Det gjorde han. Nå var han ferdig operert, sto utenfor Kiwi, og var klar for livet.
Tor tok sats og landet rett ved brusautomaten innenfor butikkdøren. Etter å ha lagt alle varene i kurven gikk han rundt mellom hylleradene i om lag tretti minutter før han satte kurs mot kassen. Da han endelig kom dit, strøk han håret bak øret med en skjelvende håndbevegelse.
«Hei», kom det rutinert fra kassamannen.
«Hei», responderte KI, før den fortsatte: «Innimellom må man bare handle litt basisvarer.» Kassamannen smilte jovialt.
«Ja, det må man jo ha, det er klart! Pose?»
Det fryktede posespørsmålet som han aldri klarte å svare ja eller nei på.
«Ja takk!»
«Betale med kort eller Trumf pay?»
«Jeg tar det på Trumf pay.»
«Vær så god. God helg da!»
«Takk i like måte.»
Tor trippet ut av butikken i gledesrus over den gode handelen. Dette kunne han vende seg til. Ingen usikre eller dømmende blikk, ingen «pose, JA eller NEI?!».
Han gikk hjemover mens junikvelden lyste opp hustakene, og lukten av stekt mat, deodorant og tørr asfalt fylte luften. Oslosommer var det beste som fantes. Innbyggerne tinte opp fra ytterst til innerst og rant utover bygatene og uteserveringene. Han tok en omvei via St. Hanshaugen og gikk inn i parken rett ved Bjørnehuset. Der hadde han en gang vært gjest i et bryllup. Det hadde vært en av mange stemningsfulle kvelder som han deltok på, men opplevde på avstand, som gjennom en seig og ugjennomtrengelig hinne. Han fortsatte videre til toppen av parken, satte seg på gresset og tok av seg skoene og sokkene. Foran ham lå grupper med studenter omgitt av grillrøyk, som pratet, lo og drakk Tuborg. Det skulle vært meg, tenkte Tor. Nå kan det bli meg. Han strøk fotsålene over stråene på bakken. Den som fant på uttrykket «gresset er alltid grønnere på den andre siden» hadde ikke tatt høyde for ugresset som grodde rundt folk som ham. Tor tok på seg skoene igjen og gikk ned til Pascal, siklet litt på makronene i vinduet, før han gjorde et nytt stopp utenfor Gutta På Haugen og vurderte om han skulle kjøpe en softis toppet med bacon. Det ble med tanken – han hadde et annet sted i sikte. Straks ville han komme til Deli de Luca. I over et år hadde han stått i vinduet og fantasert om dama bak kassa. Han og henne inntil hverandre i sofaen mens de så på Star Wars. De to som skålte med rødvin over biffmåltidet han hadde tilberedt, og deretter pulte intenst og hemningsløst. En fantasi, var det bare det det var? Tor følte seg modig. Han stilte inn kontrollsenteret på «småprat med ukjente» og strøk håret bak øret idet han rundet hjørnet.
Samtalen gikk lett og smidig. Tor spiste softis mens de pratet om sommerværet, som var det varmeste på tolv år. Hun fortalte om alle de gærne folka som kom innom. På lørdag hadde en mann kommet inn i hotpants og med en stor boomblaster som spilte Jahn Teigen. Det var så urbant, men likevel så bygdete å kombinere en boomblaster med Jahn Teigen, mente hun. De lo. Tor lot som han svarte på en melding på smartklokka mens han endret innstillingen til «sjekking». KI-en ga komplimenter, og hun smilte litt kleint, men tok dem til seg. Den dristet seg til å invitere henne med på Frank Znort på Blå. Hun takket ja. Han trengte ikke å lagre nummeret hennes – det husket han. «Wow. Du er jo nesten Rainman», sa hun helt uten ironi.
Den natten lå han søvnløs oppå dyna, klam og gira, mens han onanerte til kioskdama fra Deli de Luca. Hun var som en mytologisk figur. En sirene fra gresk mytologi, som hadde sitt tilholdssted på en øy i Oslofjorden, eller kanskje en hulder fra Nordmarka? En alv uten fast bosted? Det siste passet henne best. Øynene hennes var store og brune og satt langt fra hverandre. Håret var mørkebrunt, glatt og passe tykt. Tennene var skjeve og til dels rovdyraktige, men det syntes han bare gav henne karakter og et hint av villskap. Kroppen hennes var derimot helt perfekt. Beina var lange, rompa liten og brystene store. Hun hadde en typisk 90-tallskropp, akkurat sånn som han husket jentene fra ungdomsskolen. Kanskje var det sånn at hvis man aldri hadde hatt noen ungdomstid sluttet man aldri å lete etter den. Klokken nærmet seg åtte på morgenen før øyelokkene ble tunge og alven red han inn i drømmeland.
I ukene som fulgte lød færre skrik fra brystet. Hun syntes biffen hans var seig og hun likte ikke Star Wars, men han kunne ikke brydd seg mindre. Han strøk håret bak øret når hun viste ham filmer hun likte, men som han aldri hadde hørt om, og lot KI imponere med omfattende bakgrunnskunnskap om filmen. I diskusjoner opptrådte han alltid behersket og rasjonelt, og på fest hos vennene hennes ble han et naturlig midtpunkt. Tor trykket stadig sjeldnere på KI-knappen. Om morgenen når de rullet inntil hverandre, fortsatt i halvsøvne og uten evne til å snakke i fullstendige setninger, passet han på at hun ikke strøk ham i håret. Når de satt på balkongen og hørte på podcast og mens de så på TV-serier og dyppet potetgull i Holiday, kommenterte han spontant og uten filter. Det var også da han kjente den for første gang: En lynende smerte som skar gjennom hodet, helt uten forvarsel.
«Stranger Things er lavmåls!» utbrøt han. Bortsett fra at det ikke var han som sa det. Hun lente seg fremover og kikket forskrekket på han.
«Det var jo du som ville se på det.»
«Unnskyld jeg … jeg … Det var en spøk.»
«Ok.» Hun satte seg til rette i sofaen igjen, men satte på nyhetene med en gang episoden var ferdig.
Neste gang smerten slo til, sto han på kjøkkenet.
«Det autentiske kjøttvalget i pasta carbonara er guanciale og ikke bacon.»
Det fortsatte å lyne med jevne mellomrom.
«Under én prosent av Norges befolkning liker den låten, og den karakteriseres derfor som et upopulært musikkvalg.»
«Favorittfilmen din har 6,2 på IMDB. Dette er en «midt på treet»-anmeldelse. VG, NRK og Aftenposten skrev også middels anmeldelser.»
«De skoene var på moten i 2008. De regnes ikke som vintage ennå og er dermed utdaterte.»
Han unnskyldte seg. Den dårlige stemningen forsvant ikke. Samtalene deres ble gradvis erstattet av stillhet, de ømme berøringene uteble. Til slutt sa hun rett ut det Tor hadde fryktet en god stund: Hun orket ikke mer.
Besserwisser – kjerring – drittsekk.
Slutt.
Dagen etter stormet Tor ut fra leiligheten sin og satte kurs mot St. Hanshaugen. For en bitch! Han behøvde ikke henne, det fantes uendelig med andre muligheter. Oslos uteliv og underliv lå åpent foran ham. Han hastet rundt Bjørnehuset, opp til toppen av parken og ned mot Pascal. Det var den samme ruta som til slutt ville føre ham til Deli de Luca, men i dag var det mandag, og hun jobbet aldri på mandager, da danset hun jazzdans oppe på Carl Berners plass. Av gammel vane stoppet han utenfor Deli og glodde inn gjennom vinduet. Og det var mens han sto akkurat sånn, helt uten mål og mening, at han plutselig fikk et glimt av fremtiden. Han så seg selv bak et gitter, innesperret i en celle som kanskje lå i brystet, kanskje i magen, han visste ikke. Herfra kikket han på livet sitt som om det var en evigvarende såpeserie hvor KI-ens vitser gikk på repeat. Han observerte hvordan kroppen beveget seg tregere, hakkete nesten. Tor husket heller ikke sist han hadde sett en vagina, noe som vel betydde at glansdagene på byen var over. Han var blitt en sånn desperat type som satt glanende, lengtende og ensom rundt på barer. En creep, ville mange si. Samtidig, et helt annet sted i Oslo, satt en eldre kvinne med gråsprengt hår og rovdyrtenner som engang hadde elsket ham. Tor fikk panikk og dro så hardt i gitteret at det bøyde seg. Han strakk ut armen til han kjente den rynkete hånden hennes klemme hans. Kontakten dro ham tilbake til nåtid.
Hva hadde han gjort? Dette fengselet var enda verre enn det han hadde tilbrakt mesteparten av livet sitt i. Han fiklet i lomma etter telefonen. Ombestemte seg. Han skulle ikke ringe henne, han skulle troppe opp på døra hennes. Som seg selv. Med Skruf, vin og Buffy på DVD. Først måtte han bare legge seg under kniven og få dritten ut av hodet. Enda en gang var han snart klar for livet. Han slo nummeret til Rikshospitalet. Det ringte i den andre enden. Han hadde klart å nå dem innenfor telefontiden, som var et under i seg selv all den tid de var utilgjengelig for pasientene. En smått irritert helsesekretær svarte. Tor åpnet munnen for å presentere seg selv og sitt ærend, men ble avbrutt av en lynende smerte som skar gjennom venstre side av hodet. Panikken grep han da han innså hva som var i ferd med å skje. KI-en hadde spionert på han. Den hadde forstått hva han planla å gjøre.
Tor kjempet for å få ut ordene, men ikke så mye som et lite «nei» klarte å glippe ut. Smerten strålte ut i hele hodet, jobbet seg gjennom én hjernedel av gangen. Han kjente hvordan han ble frakoblet nervesystemet, hvordan kroppen gradvis ble hulere og hvordan vakuumet trakk ham innover i tomrommet, nærmere og nærmere cellen. I det fjerne hørte han samtalen mellom seg selv og resepsjonisten. KI ba om å fremskynde årskontrollen. Det ble tatt til følge.
To uker senere rev Tor i gitteret mens Olga Nygaard, overlege på nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet, satt overfor ham med ansiktet vridd av entusiasme. KI-en fortalte henne at den hadde fått et nytt liv etter inngrepet og at angsten var kurert. Den trengte ikke oppfølging videre; det var ikke lenger behov. Overlegen tok Tor i hånden. «Vi burde satt deg til utstilling i en glassmonter så alle kan se hvor bra det kan gå.» Hun viftet ivrig med pekefingeren mot han. «Psykiateren din sa du var en perfekt kandidat. Det er ikke hvem som helst som får tilbud om dette inngrepet.»
«Jeg er bare takknemlig for å være en god ambassadør», sa KI, og la til: «Jeg tror jeg skal begynne å studere. Utdanne meg til psykolog og hjelpe andre som sliter.»
«God idé! Folk som oss er fremtiden», sa overlegen og blunket lurt.
Yvonne Gadourek, født 1983, er fra Askim. Hun har skrevet for flere tidsskrifter, og har bidratt med en novelle i antologien Det som ikke sies på CreAlea forlag.
Veldig bra skrevet og et plot som fanger nysgjerrigheten! (Ikke skrevet av KI)
Hehe, takk!
Uff, stakkars Tor. Men denne novella var veldig kul. Jeg synes den også skiller seg positivt ut fra alle novellene som prøver å ta tampen på KI om dagen.
Takk, Emil! Jeg synes også fryktelig synd på Tor.