Original skrevet på kinesisk av Mu Hai

Kinesisk tittel: 围护

Oversatt fra kinesisk til engelsk av Judith Huang

Engelsk tittel: Enclosure

Oversatt fra engelsk til norsk av Nicolai Alexander Styve

Innhegning

1

«Advarsel! Advarsel! Youfangqiao T-banestasjon har fått en revne! Nødinnhegning har blitt aktivert. Fotgjengere inni Innhegningen, vennligst vær oppmerksom på egen fysisk sikkerhet. Jeg gjentar: Advarsel! Advarsel!»

 

Fotgjengerne i området stoppet brått. De så opp mot himmelen og ventet på at Innhegningen av frostet glass, som nettopp hadde sperret for himmelen, skulle forsvinne.

 

Zheng Mingtao, som var opptatt med å spise frityrstekte grillspyd på Sister Xi, frøs til som alle andre og så opp mot himmelen. Han sluttet helt å bevege seg idet han overrakte en bambuspinne med nydelig supersprø kyllingbrusk til sin venn Liu B ved siden av seg. Liu B frøs til et øyeblikk, og så strakk han ut hånden sin litt til, slik at den traff Zheng Mingtaos hånd. Men Zheng Mingtao satt fremdeles som frosset fast.

 

«Eh», sukket Liu B. Han grep hardt tak i bambuspinnen, tok en bit og så opp mot Innhegningen på himmelen. Det virket umulig å fortsette praten i dag. Etter å ha gjort seg ferdig med grillspydet kastet Liu B den tomme bambuspinnen motvillig oppi en søppelkasse, klappet sin venn på skulderen og så seg tilbake en siste gang på den statiske scenen i gaten Lian Chi. Det fikk holde som et farvel.

 

Liu B visste jo at han var kurer i Nanjing. Det var hans jobb å levere pakker. Hvorfor han valgte denne jobben, hadde han derimot glemt for lenge siden, men det var nok fordi jobben ikke var så aller verst. Året var e021, og Liu Bs hovedansvar var distribusjon av pakker i Jiyanye-distriktet. Han var godt kjent med alle gatene her og praktisk talt hver enkelt person. Selv om minnene han hadde, i all hovedsak dreide seg om jobb, og kunnskapen hans om sitt eget privatliv alltid var uklart og vagt, jobbet han fortsatt gladelig hver dag. Spesielt fordi det ved overrekkelsen av pakker vanligvis kom et «tusen takk» fra mottakeren. Noe som alltid fikk det til å gløde litt av lykke og stolthet inni ham.

 

Youfangqiao stasjon lå over bakken, så etter å ha kommet seg av veien gikk Liu B først opp noen trappetrinn, og så hoppet han ned trappen før han skyndte seg langs jernbanesporet. Til tross for at innhegningstiden ikke var lang – vanligvis kun tre minutter, pluss minus noen få sekunder – kunne ikke heisen brukes fordi alt ble stoppet inne i innhegningsområdet. Dette var den aller raskeste veien ut av Innhegningen.

 

Jernbanesporet ble angitt som en ikke-innhegningssone, og med Liu Bs hastighet ble han ikke andpusten engang før han nærmet seg grensen til Innhegningen. Den så ut som en fysisk barriere, men var faktisk et slags synsbedrag. Det var plassert mange advarsler og avsperringer ved veikryssene, der det gikk masse folk og var mye trafikk, men det gikk naturligvis ingen langs jernbanesporene.

 

Uten å tenke hadde Liu B trådt inn i området gjennom sporet som var blokkert av den frostede glassaktige Innhegningen, og nådd neste del av sporet, slik som han alltid gjorde. I én rask bevegelse hadde Liu B løpt til Yurun Dajie stasjon, kastet seg rundt og opp på plattformen og forsvunnet inn i folkemengden. Liu B sjekket informasjonen på terminalen sin. Før han støtte på Zheng Mingtao, hadde han fremdeles to Youfangqiao-leveranser igjen på terminalen. Han hadde ikke forventet at en så liten forsinkelse ville føre til at han lå så langt bak skjema. Det beste ville kanskje være å foreta en kjapp ekspresslevering ved Yurun Street stasjon før han gikk tilbake til Youfangqiao og tok seg av de to siste bestillingene.

Gikk han mot nord herfra, måtte han gjennom de mer luksuriøse nabolagene. Selv om de befant seg kun noen få kvartaler mot nord, kunne kundene hans være alt fra arbeidere som dro på jobb tidlig om morgenen og kom hjem sent på kvelden, til bedriftseiere som jobbet kun fire dager i uken og slappet av i tre.

«Hallo, jeg er kureren, Liu B, kan jeg spørre om du er Peng Ruoxin?» spurte Liu B fra utsiden av døren. Han visste åpenbart hvilken dør han skulle banke på, uten å måtte bruke navigasjonsinstrumentet sitt. 

Et øyeblikk senere åpnet overlyset over døren seg, og en lys hånd ga ham pakken og terminalen. Liu B skyndte seg å dokke terminalen sin for å bekrefte transaksjonen, og så tok han pakken, som fortsatt svevde foran ham.

Peng Ruoxin så at informasjonen på terminalen stemte, og takket Liu B høflig. Men hun forventet ikke å høre han svare «bare hyggelig» fra utsiden av døra. Hun stoppet opp, tok ned sikkerhetskjeden for å åpne døra og så at smilet bleknet på kureren foran henne.

Sa han seriøst «bare hyggelig»? Peng Ruoxin ble litt usikker. En kurer ville aldri gjort noe så overflødig som å vente og svare høflig. I hvert fall ikke en fornuftig kurér.

Men han ga henne ikke mer betenkningstid. Kureren hadde allerede snudd og gått.

Hun sjekket navnet til kureren på terminalen. Liu B. Hun kjente ikke igjen det navnet.

Men hvem ville da holdt oversikt over hvilken kurer som leverer hvilke pakker til enhver tid? Selv om det ga mening at et gitt område ville få tildelt samme ressurser, og den tildelte kureren relativt sett ville være den samme, muligens på grunn av kurererens generiske utseende, ville det vel vært vanskelig å huske ham godt? Hadde det ikke vært for et uoppmerksomt øyeblikk, tror hun ikke at hun hadde giddet å bruke mer tankekraft enn nødvendig på å undre seg over noe så meningsløst.

2

Peng Ruoxin var statsansatt i Jianye-distriktet. Hun hadde i hovedsak ansvar for vedlikehold av kontrollsenteret. Som en av dem med nærmest tilknytning til De originale menneskene i sin region var hun veldig stolt over å videreføre den historiske tilknytningen. I år e021 ble mennesker født, oppvokst og ble gamle i en virtuell virkelighet, og menneskeheten hadde løsrevet seg helt fra en tilværelse i den virkelige verden.

Den siste menneskelige bevisstheten hadde blitt lastet opp på serveren, og det ville faktisk ikke være flere førstegenerasjonsmennesker å overføre til virtuell virkelighet. Da Den store vinteren senket seg, ble menneskene utenfor serveren til støv igjen, og det siste Originalmennesket forsvant inn i historien.

Selv om hun var et godt stykke fra øverste hold, var Peng Ruoxin fornøyd med makten hun hadde. Det var i grunn ikke vanskelig for henne i det hele tatt å utøve sin makt og utføre sine plikter. Hvis hun ville, kunne hun i arbeidstiden ta seg en gåtur rundt kontrollsenteret, og fritiden kunne hun fordrive slik hun selv ville.

Når det gjaldt kurerer og andre industriarbeidere, så Peng Ruoxin dem ofte som roboter. På grunn av begrenset mengde med sol- og geotermisk energi var det knapt med tid til å bruke servere for å kjøre algoritmer, så når mennesker ble lastet opp til virtuell virkelighet, ble naturlig nok klasseforskjeller opprettholdt. Slike forskjeller påvirket alle sider ved livet. Til og med navn. Liu B. Navnet hans tok mye mindre lagringsplass enn Peng Ruoxin, og navnet synliggjorde klasseforskjellen, som om de tilhørte ulike arter. 

Kjennetegn som følelser og langtidsminne, som ethvert normalt menneske ville nytt godt av, var nå forbeholdt de få, takket være begrensningene ved utregningene som genererte virtuell virkelighet.

Kanskje hun hadde vært åndsfraværende, slik at hun hadde hørt feil eller feiltolket ham, men kureren Liu B virket mer spesiell enn Peng Ruoxin forventet. Hun fulgte den lille gnisten av nysgjerrighet og forberedte seg på å dra til kontrollsenteret for å undersøke. Hun satte seg inn i svevebilen, tastet inn adressen til arbeidsplassen, og landskapet utenfor vinduet føk forbi henne.

Noen få minutter senere stoppet svevebilen utenfor Yuzui våtmarkspark, der et slående rødt og hvitt fyrtårn fanget oppmerksomheten hennes. Etter at hun gikk ut av svevebilen, parkerte den automatisk, og Peng Ruoxin gikk bort til fyrtårnet, bekreftet identiteten sin og tok heisen med utsikt helt opp. Denne gjennomsiktige heisen gikk lenger opp enn selve fyrtårnet, og føk rett til værs og sendte henne til kontrollsenteret som lå skjult blant skyene.

Takket være tilgangen til eksternt lagret informasjon fikk Peng Ruoxin raskt oversikt over Liu Bs nylige aktivitet. Hun merket seg leveransene hans i morges i Youfangqiao-området, som ble utført veldig effektivt og uten avvik. Så hadde han tatt en kjapp tur innom T-banestasjonen, men gjorde seg ikke ferdig med oppdraget i det området og dro heller videre med T-banen…

Vent, hvorfor bare dro han på den måten? Han fikk til og med en advarsel fra serveren og etterlot gjøremålslisten full av røde, uleverte ordre. Hva var grunnen til at han forlot Youfangqiao-området i all hast?

Peng Ruoxin fortsatte å sjekke all slags informasjon og fant ut at Liu Bs høye tempo i den aktuelle tidsperioden sammenfalt nøyaktig med tidspunktet da Youfangqiao-området var inne i en Innhegning.

Mellom ulike distrikter var det store forskjeller. Youfangqiao var et travelt storby-område med mange innbyggere som var i konstant bevegelse. Men det var generelt få personale av øverste klasse der, og det betydde at området ofte ble innhegnet. Logisk sett, når et område er under Innhegning, kan ingen i personalet gå inn eller ut før mot slutten av tidsperioden. Ble noe registrert feil, eller var det noe spesielt med Liu B?

Men han hadde ikke utløst systemalarmen, så han kunne ikke ha forårsaket noen store problemer. Hun sjekket resten av registeret, og det så mer og mer ut som at Liu B bare hadde vært en flittig ansatt som ikke viste farlige tegn til å være ustabil.

Hvis de øvre nivåene bestod av aktive operasjoner, kan vel de nedre nivåene kalles autonome? Kontrollsenterets oppgaver måtte faktisk veldig sjelden utføres av mennesker. Alt kunne etterlates til algoritmenes automatiske arbeid. Arbeid på nedre nivåer kunne alltid gjøres slik for å spare strøm og båndbredde, som ofte var billigere enn menneskelig arbeidskraft.

Peng Ruoxin sjekket raskt noen andre systemoppføringer om andre varsler som ikke hastet i like stor grad. Peng Ruoxin tillot seg å slappe av og ikke tenke på jobben, og begynte å legge inn en bestilling på melkete på terminalen sin. Det har seg faktisk slik at da folk gikk inn i virtuell virkelighet, var e-generasjonen frigjort fra behovet for mat og søvn, men for å unngå overanstrengelse, hindre aldring og bedre humøret var det fremdeles nødvendig å innta en liten mengde mat. 

Etter å ha mottatt varsel om at melketeen snart ankom, gikk Peng Ruoxin nedover stien utenfor fyrtårnet, og da så hun plutselig Zheng Mingtao, som satt lutet ved veikanten. Vanligvis ville ikke den arrogante Peng Ruoxin husket Zheng Mingtaos navn, for hans navn var av lavere klasse og krevde færre antall strøk enn hennes. Men nå sendte hun en ekspresspakke til Zheng Mingtao, den samme personen som var foran henne, ved å bruke Liu B som kurer. Selv om hun visste hvem han var, hadde hun allikevel ikke nok grunnlag til å ta imot matleveransen. Det var et for rart møte for en såpass vanlig dag.

Men ved nærmere ettertanke var det å gi ham pakken selv, kun på grunnlag av at hun tilfeldigvis hadde tenkt på ham, heller ikke i henhold til reglementet. Nei. Peng Ruoxin ristet på hodet for å få Zheng Mingtao ut av hodet.

 

3

For ett år og to måneder siden var Zheng Mingtao daglig leder for Nanjing-avdelingen i K-familiens annenhånds eiendomsselskap. Etter det ble han overført til salgssenteret deres i Jianye-distriktet. Det var en åpenbar degradering, og årsaken var enkelt nok en feiltakelse i taksering av en eiendom. Zheng Mingtao kunne ærlig talt ikke mye om taksering, og han hadde aldri personlig håndtert denne delen av jobben i hele sin karriere; det hadde alltid vært underordnede som kunne taksere helt perfekt. Men siden det hadde skjedd en feil, måtte noen ta ansvar, likevel hadde han aldri i livet sett for seg at feilen kunne slå tilbake på ham.

Taksering av eiendommer i virtuell virkelighet er faktisk ekstremt strengt. De fleste som ikke har nok økonomiske ressurser, vil bare gå inn i kollektive rom og skynde seg inn i dvale igjen.

Da han var i Youfangqiao-området i morges, fulgte faktisk Zheng Mingtao en potensiell kunde, men da han fant ut at kunden bodde i et kollektivt rom i Youfangqiao-området, mistet han interessen øyeblikkelig. Heldigvis kom han ofte til dette området for å spise lunsj, så da var det i det minste ikke helt bortkastet tid.

Han følte alltid at han hadde glemt noe, men ikke lunsjen. På en travel dag virket alltid lunsjpausen for kort. Zheng Mingtao ble gira på å selge mer. Etter å ha valgt seg ut en potensielt ny kunde og blitt advart om å holde avstand, følte Zheng Mingtao trang til å selge så mye han kunne, men da ble han bare sprutet på med vann av noen i forakt, og han ble våt på den eneste dressen som satt godt på ham.

Livet ble vanskeligere etter at han hadde blitt overført fra sin første stilling. Familien hans, som tidligere hadde vært harmonisk sammensveiset, begynte å vise tegn på å gå i oppløsning. Han hadde fått mindre autoritet, og det svekket hans evne til å bidra og forsørge. Han begynte til og med å tenke saktere. Logiske slutninger, viktige valg og evnen til å lære av fortiden gikk ofte så sakte for seg at prosesser gikk tregt og manglet kraft.

Arbeidslederen sa at det fortsatt var mulig å overføre tilbake i fremtiden, og han ba ham om å være tålmodig og vente, men før han visste ordet av det, hadde han allerede ventet i over ett år og to måneder. Det var som å bli etterlatt ved enden av universet. Men hva var egentlig det? Verden er tross alt et sammenhengende vev, ikke en tilfeldig dispersjon.

Mens han syklet en leiesykkel og skyndte seg i ren desperasjon i retning av Youfangqiao, kjente han den kjølige brisen på kroppen og følte at bevisstheten ble enda sløvere. Det var tre måneder siden sist han hadde solgt noe, så han hadde ikke fått provisjon, og grunnlønnen hans var for liten. Hver eneste dag klagde han, men han burde ha sagt opp tidlig. Nå som han halte det ut, ville hans automatisk genererte prestasjonsrapport være veldig pinlig. 

Endelig kom han tilbake til de kjente gatene rundt Youfangqiao, og så folkemengden gå forbi som de alltid gjorde. Zheng Mingtao fikk plutselig lyst til å møte sin gode venn Liu B. Liu B hadde faktisk vært hans gode venn i kun ett år, men det hadde vært et så dårlig år at han raskt ble Zheng Mingtaos eneste venn. Da han nettopp hadde blitt overført, var Zheng Mingtao full av energi og tenkte at han snart ville kunne returnere til sin første stilling. Men gradvis begynte folk rundt ham å se alvoret i situasjonen hans, at han ikke lenger var en spesielt verdifull person, at han hadde latt ting forfalle, og han kunne nesten høre dem riste på hodet og sukke når de snudde ryggen til ham og si sånt bak ryggen hans. I starten fikk det ham til å trekke inn pusten og bli mer bestemt på å motbevise dem. Men han forventet aldri at det å holde pusten for lenge alltid ville føre til et nedslått sukk – et sukk som aldri ville la han trekke inn pusten igjen.

Plutselig viste terminalen hans en meldingsforespørsel fra Liu B. For et sammentreff! I et lite øyeblikk følte Zheng Mingtao en strøm av varme innerst i hjertet, som om en flommende kilde fosset ut derfra, men den fordampet kort tid etter, for han gikk tom for nok server-båndbredde til å håndtere følelsen.

«Godta forespørselen.»

«For et lykketreff! Jeg forventet ikke å se deg igjen så snart. Møtes på det gamle stedet, eller?»

«For et sammentreff, jeg tenkte nettopp på deg! Og så kontakter du meg ut av det blå… men møttes ikke vi for tre dager siden?»

«Nei, vi møttes klokken tolv i dag… og, ah, jeg spiste et av de grillspydene du liker så godt.»

«Så det gamle stedet er Sister Xis Fried Skewers? Jeg er der allerede.»

«Vent nå litt …! Ah, jeg ser deg.»

Da Zheng så at Liu B hoppet og løp over, roet hjertet hans seg, men han kjente likevel på en sterk følelse av tvil.

«Hvorfor har jeg ikke inntrykk av at vi så hverandre i dag?» 

«Åh, det virker som at Youfangqiao var underlagt en Innhegning akkurat da.»

«Hmm? Er det normalt? Jeg merker ofte et uklart minne av noe, så problemet ligger kanskje ikke hos meg.»

«Jeg er usikker på det. Det er som om alle andre ble stoppet opp akkurat da, eller så var det kanskje et problem med tidspasseringsinnstillingene. Men jeg tror ikke at det er nødt til å skje igjen og igjen. Det hadde vært en katastrofe.»

Sant å si, sammenlignet med  alle problemene fra før hele menneskeheten gikk inn i virtuell virkelighet, ble de få problemene som oppstod nå, løst lett. Det var så enkelt som å få minner slettet, og så følte man seg litt rar i etterkant.

«Hvorfor hastet det sånn å møte meg, forresten?» Zheng Mingtao merket at det virket som om Liu B hadde glemt hvorfor han kom, så han måtte bare spørre igjen.

«Aha, hva annet kan det være? Det var arbeidsrelatert  – noen sendte deg en ekspresspakke.»

«Ok, få se hvem som sendte den til meg. Eh, var det selskapet som sendte ekspresspakken? Og så er det et brev om overføring? Tusen takk, bror! Du ga meg nettopp den beste nyheten jeg har fått i hele år. Nei, den beste nyheten på minst tre år. Ah!»

Han virket veldig glad. Liu B nølte et øyeblikk før han avbrøt.

«Du sa det ble sendt til deg av selskapet ditt, men jeg husker kvinnen som sendte pakken, og hun har ingenting å gjøre med selskapet ditt, så hun er definitivt ikke fra personalavdelingen.»

«Men hvilket selskap sa du at hun var fra? Kanskje hun er en kurer som deg, og derfor mistenker du at du blir spilt et puss?»

«Nei. For å være ærlig vet jeg faktisk ikke hva jobben hennes er.»

«Da prater du piss. K Family er et stort selskap, og det er uunngåelig at du ville møtt folk du ikke kjenner.»

«Men du er også kjent med din egen jobbprestasjon. Under slike omstendigheter er det vanskelig å si om dette er resultatet vi håper på, ikke sant?»

Zheng Mingtao rynket litt på pannen og ga ham et misfornøyd blikk, men svarte bare at han ville få vite det så fort han åpnet den. Liu B fulgte vanlig prosedyre da pakken ble skriftlig overlevert, så han hadde ikke grunn til å prøve å overtale han til noe annet.

«Det står at jeg skal rapportere etter å ha kommet gjennom Nanjing Yangtze elvetunnel. Hva pleier ‘Nanjing Yangtze elvetunnel’ å referere til?»

«Den på Jiangxin-øya, vil jeg tro. Men er ikke det veldig mistenkelig?»

«Hva er galt med den? Mener du at området er en ødemark?» Noen av de første områdene som ble konstruert i virtuell virkelighet, ble forlatt, og fordi det ikke ble utført vedlikehold på disse områdene, kunne det være overilt å gå inn i dem, og man kunne miste data eller bevisstheten.

«Det er bare det at…» Liu B nølte, «det er allerede på utkanten av Nanjing, ikke sant? Man må reise med et spesielt transportmiddel mellom byer, og det har ikke blitt satt opp egne ruter dit. Så vidt jeg vet, er det ingen vei gjennom der.» Naturlig nok hadde ikke virtuell virkelighet klart å duplisere hele jorden. Det var allerede veldig bra at de store byene hadde blitt bygd. Forstedene og den omkringliggende naturen i de originale byene hadde nå blitt redusert til et tomrom.

«Ah, Liu B, jeg ser på deg som en bror. Hvorfor kan du ikke bare være glad på mine vegne nå som jeg har blitt forfremmet?»

Liu B snurpet munnen hardt sammen, og plutselig følte han en fremmedhet strømme fra mannen foran ham. Terminalen sukket et langt pip for å indikere at ekspress-fristen for pakken hadde gått ut.

Nå skjedde det helt motsatte av da Innhegningen senket seg over Youfangqiao, og denne gangen var det bare Liu B som stod som frosset, mens alle andre bevegde seg som normalt. Det Zheng Mingtao ikke klarte å se, var at tankene som fortsatt var aktive i Liu Bs hjerne, formet en stor mengde data, som traff serverbryteren i Youfangqiao-området.

Og så ble verden snudd på hodet.

4

En halvtime senere møttes Liu B og Zheng Mingtao igjen, og Liu B gjenopptok samtalen om hvorvidt de hadde møttes i dag. To minneslettinger på en kort tidsperiode stresset Zheng Mingtao mer enn han kunne holde ut, og i dag følte han seg desorientert i tiden og forskjøvet fra egne sanser. Men Liu B følte også at dette var det beste mulige utfallet.  

Zheng Mingtao ville nok aldri kunne legge merke til at det var hyppige innhegningstider i et område som Youfangqiao, og at det betydde mange minne-cache-slettinger. Det vil si at når dataene ikke dannet et langtidsminne etter sletting, ville ikke minnet lenger eksistere.

Men hvor pålitelig var minnene hans? Liu B kunne rett og slett ikke tro på alle minnene sine, og fokuserte på å bevare så mange som mulig. Jo flere, jo bedre. Serveren tømte minne-cachene for å redusere belastningen på serveren. For å unngå å bli rensket av den, måtte du, på den ene siden, kjøpe eller leie et rom å hvile i på et tryggere område der tømming foregikk sjeldnere. På den andre siden kunne jevnlige server-oppdateringer gi deg rømningsveier ut av innhegningsområder.

Første gangen det skjedde, var det bare ved et uhell at Liu Bs kropp satt fast på grensen av innhegningsområdet. Selv var han ikke i stand til å huske dette, og det var bare en tilfeldighet at han klarte å rømme fra Innhegningen ved prøving og feiling. Denne gangen var han varslet om at Innhegningen kom og klarte gradvis å bevege seg innenfor innhegningsområdet, og muligens fordi algoritmen konsentrerte seg om kun han, ble handlingene hans i stand til å slå gjennom raskere og raskere, og til slutt førte det til at han fant Innhegningens svake punkt på T-banestasjonen. Da han bevegde seg gjennom T-bane-ruten i høy nok fart, registrerte systemet ham som et høyhastighetsobjekt uten å utløse menneskehindringssystemet. En annen fordel ved å bruke T-baneruten som sitt første valg var at det ofte var en jevn, rett linje eller krumming, og da ble det lett å øke og senke farten. 

Minne-cachen fortsatte å bli bevart, og minnene hans fortsatte å overlappe, så Liu B følte at han virkelig ble «smart». Han begynte å utforske grensene for hva slags aktivitet han hadde tillatelse til å utføre, og han lærte seg å leve et liv uten å utløse alarmen, og uten at systemet tok hånd om ham. Da han innså at soving i offentlige rom ville føre til hukommelsestap, brukte han sin stilling til å utnytte Zheng Mingtao, som hadde ansvaret for å selge noen av de førsteklasses virtuelle rommene på den tiden, og han bestemte seg for å skaffe seg noen sånne rom.

Etter det var det en lang periode med prøving og feiling, og hver gang han modifiserte en taksering av et virtuelt rom, ble det oppdaget av Zheng Mingtao og folka hans, og Liu B så seg alltid nødt til å bruke reserve-servere. Minne-cachen ble kanskje tømt for ofte, og Zheng Mingtao gjorde endelig en feil ved å taksere en viss virtuell eiendom og gjorde den tilgjengelig slik at Liu B kunne kjøpe den, og da nølte naturligvis ikke Liu B med å gjøre det. Dette fikk så klart konsekvenser for Zheng Mingtao, da selskapets hovedkontor oppdaget feilene og tilskrev dem han, som ofte gjorde små feil på den tiden.

Liu B hadde ikke dårlig samvittighet for hvordan han hadde behandlet Zhang Mingtao; han hadde bare utnyttet eiendommen til å bli «smartere», men hadde ikke unnlatt å stå ved Zheng Mingtaos side da alle de andre vennene hans forlot han, og han ble hans eneste venn.

Nå var de avhengig av hverandre, tenkte Liu B. Den ene klarte seg ikke uten den andre. Derfor skulle han hjelpe Zheng Mingtao med problemene hans, så lenge han lot han bli i Jianye-distriktet for alltid. De hadde blitt vant til denne gjensidige ordningen. Liu B brydde seg ikke om at det lå en beskjed i ekspresspakken der det stod at Zheng Mingtao skulle bli forfremmet eller slettet.

Selv om han var sikker på at Zheng Mingtao midlertidig hadde glemt ekspresspakken, var Liu B fornøyd nok med en slik løsning. Liu B dro istedenfor til terminalen sin for å rapportere en feil ved leveransen til senderen, og forberedte seg på å møte Peng Ruoxin.

Peng Ruoxin var sikkert en av arbeidslederne i dette distriktet. Han var ikke sikker på hvor mye hun skilte seg ut fra vanlige folk. Hvordan kunne han få henne til å «glemme» Zheng Mingtao og «overføringen» hans?

På veien fremover overgikk farten på Liu Bs tanker ganske raskt hans egne bevegelser, og de ble raskere og raskere og utløste formasjon etter formasjon av små innhegninger idet han beveget seg gjennom de travle gatene.

 

*******

 

Etterord av redaktør Terrie Hashimoto

Kinesiske nettfanziner ser ut til å øke i antall fra 2010-tallet. Skribent Mu Hais noveller ble publisert i et av nettfanzinene som het Micro Science Fiction.

Fortellingen er en teknothriller med høyt tempo og en overraskende avslutning. Den viser et dystopisk overvåkningssamfunn som ikke er bygd på ondsinnede hensikter, men i sikkerhetens og selvoppholdelsens navn. I tillegg viser den bokstavelig talt det umenneskelige arbeiderklasselivet. 

Den finner sted i byen Nanjing og var basert på virkelig geografi (for eksempel navnet på byer og landemerker). T-banen i Nanjing åpnet i 2005 og har elleve linjer og 193 stasjoner nå i oktober 2022. Den har blitt til takket være et utrettelig arbeid som fremdeles pågår. Protagonisten løp mellom Youfangqiao stasjon og Yurundajie stasjon; begge er på linje 2 og strekker seg over to og en halv kilometer. 

Nanjing er kjent som én av flere eldgamle byer (den var hovedstaden i Ming-dynastiet fra 1368 til 1421), men byen er faktisk fornyet og modernisert.

Xijie (Happy Sisters’) Fried Skewers er også en ekte populær hurtigmatkjede. Takket være Xie Ens illustrasjon på neste side, kan vi se hvordan maten deres ser ut!

 

Mu Hai er en dedikert fan av SFF og krim, forfatter, oversetter og kritiker. Han er tidligere oversatt til engelsk, japansk, portugisisk og nederlandsk. Over tid har han samarbeidet med plattformer som Galaxy’s Edge (kinesisk itgave), Science Fiction World: Translations, and SF Encyclopedia. Her anbefaler og oversetter han SFF-noveller fra engelsk og japansk til kinesisk. Mu Hai er også redaktør for en kommende antologi med kinesisk krim, som er ventet i løpet av sommeren (2026).