av Arnstein H. Pettersen
For en grubler som meg er det en sjelden nytelse når en bokserie ikke bare tilbyr én vel gjennomtenkt dystopi, men attpåtil enda én som et skyggebilde av den første.
Om dystopier og refleksjon
At science fiction kan være mer enn bare fiksjon, er noe av det jeg finner tiltalende med sjangeren. Verkene innen sjangeren kan ses på som speil – jeg tenker i alle fall ofte på dem som det – for til tross for at universet som historien foregår i, ikke er vårt eget, så kan vi gjenkjenne ting som er reelt for oss, eller som vi frykter kan bli det.
Jeg ser dystopiens funksjon som å være et slikt speil. Den ikke bare kan, men skal reflektere noe i vår virkelighet. Dystopiens formål er å ta det vi frykter, og så bake det inn i en fiksjon, i en mørkere og dystrere avart av vår verden. Når så det man 
frykter, har blitt tildelt en tid, et sted og en historie, blir dystopien håndfast og lar seg nå lettere diskutere og sammenligne med sin motpart i den virkelige verden.
Se på Orwells 1984, en av de mest kjente dystopiene, som var og forblir en svært relevant advarsel mot sannhetsmonopoler og totalitære stater. Inspirasjonen til boken kom fra fascistbevegelsene anno 1920-1945 og de kommunistiske bevegelsene bak den forhenværende Sovjetunionen og Maos Kina samt vestens ivrige fornektelse av problemene de førte med seg. 1984s tidslinje skiller lag med vår en gang mellom 30- og 50-tallet. Boken er satt til London likesom for å understreke at ingen steder er man immun mot fristelsen til å underkue ens eget folk. Som en bonus og for å understreke hvor sterkt rotfestet 1984 er i vår virkelighet så inneholder boken gamle barnerim¹ som omtaler lignende overgrep fra fortidens monarker og kirker, som for å si at dette ikke ville vært første gang dette skjer.
En dystopi som denne viser hvorfor jeg anser den som et speil: Her er det tydelig at den har tatt utgangspunkt i vår virkelighet med det formålet å skape en fiksjon som reflekterer oss selv og det som er vårt. Især har den hatt en kulturell innflytelse på vår oppfatning av overvåkningssamfunnet. Uttrykket «Storebror ser deg» er blitt allemannseie, noe vi alle forstår som en trussel mot privatlivet og vår individualitet, og som fortsatt oppleves som så aktuell at uttrykket neppe blir glemt med det første. Uttrykket er et eksempel på at i fortellingen har frykten blitt til noe håndfast, og som vi faktisk bruker til å diskutere vår egen realitet med.
Jeg søker til dystopier nettopp fordi jeg finner at de reflekterer noe i min egen virkelighet. De er et velkomment tankearbeid for meg, en velkommen måte å sette tanker og ord på virkeligheten, og ofte ender jeg opp med å kunne se ting fra vinkler jeg ikke så før.
«Dystopier» og «verdener»
Derfor opplever jeg Torill H. Lauritsens roman Verdenskanselliet (2023) og oppfølgeren Skyggen av håp. En ny begynnelse (2025) som en luksus. For her er to speil: én dystopi fra hver bok. I første bok kalles dystopien for Verdenskanselliet, mens dystopien i oppfølgeren går under navnet Verden utenfor. Enn videre, ved å ha mer enn én dystopi oppnås noe uvanlig: Det bringes frem ikke bare de interne dynamikkene i dem, men også de som er mellom dem. Det er sjelden jeg finner et så vidt og rikholdig materiale for mitt tankearbeid.
Her bør det nevnes at jeg holder meg til Lauritsens bruk av ordet «verden». Som man kan se ut fra hvordan dystopiene er benevnt, så regnes hver av dem som en egen verden, selv om de deler samme litterære univers. De er også så vidt forskjellige at det føles riktig å omtale dem nettopp som separate verdener, til tross for at de ikke er uberørte av hverandre – og når jeg fortolker dem, så føles det riktig å benytte denne måten å distingvere dem fra hverandre, ikke ulikt hvordan vi til vanlig snakker om den første og den tredje verden for å understreke hvor vidt forskjellige forholdene deres er.
Verdenskanselliet, den første dystopien
I Verdenskanselliets øvre sjikt ønskes den samme totale kontroll over befolkningen som i Orwells London fra 1984, men kanselliet skiller seg ut ved å ha tatt til seg en bestemt lærdom. 1984s London er et armodens sted hvor nittiåtte prosent (eller deromkring) knapt har mat til å klare seg, og man antar at alle andre midler er sugd opp av eliten. Men som den russiske forfatteren Solženicyn slår fast i romanen I første krets, inspirert av tiden han var fanget i en Sovjetisk sjarasjka/gulag: «dere [eliten/staten] har bare makt så lenge dere ikke tar fra folk alt. Men et menneske dere har fratatt alt, ham har dere ikke lenger makt over, han er blitt fri igjen.»² Hvis man ser på dette utsagnet, så inneholder det et argument for at man bedre kan holde mennesker under kontroll ved å gi dem noe enn ved å ta alt fra dem, og det er det jeg ser at ledelsen i kanselliet gjør i overflod.
De gir i rike monner til befolkningen slik at folk skal ha noe annet å klamre seg til enn friheten. De skjemmer dem rent bort og gjør det til den største selvfølgelighet at det skal være slik. De har laget normer som krever at man skal være bortskjemt for å føle seg tilstrekkelig. Fremst blant disse er de syv bud for velvære, som er noe så enkelt som en liste over hvilke humør som det er akseptabelt å befinne seg i, og hvilke som krever kanselliets intervensjon. Det er et velværehysteri satt i system, og det trenger på ingen måte være fornuftig så lenge innbyggerne anser det som en av de fundamentale selvfølgeligheter. Befolkningen er opptatt med å bade seg, rense og peele huden, smøre seg med ungdommeliggjørende kremer, gjennomgå avanserte desinfiseringsritualer i «des-dusjen», osv. ad nauseam, samtidig som maskiner av flerfoldige slag ivaretar alle deres basale behov, slik at de aldri trenger å lære å gjøre det selv. Så lenge det er slik, sitter ledelsen trygt og godt uten at noen har tid, evner til eller tanke for å utfordre dem. Gjennom dette har ledelsen lagt en effektiv demper på forholdene for opprør.
Det hele føles som en felle for meg, og den fellen føles kjent. Via velværehysteriet skapes det et kunstig og overflødig behov, og dette behovet er umulig å oppfylle utenfor dystopien. Dette gjenkjenner jeg som det samme hysteriet som skapes av TikTok og andre lignende sosiale medier, dog riktignok ikke som et resultat av en systematisk overordnet plan. Likevel, disse overdrevne og uoppnåelige kravene hvor man alltid skal være lykkelig og vakker, er da visselig like, og alltid presenteres det en løsning samtidig som problemet skapes. Hvert problem og hver løsning lander som enda et på lasset: Det vokser en fort over hodet til det uhåndterlige.
Det er her i kanselliet at vi først møter hovedpersonen John Washington. Han er håpløs. Det sier jeg ikke bare fordi systemet er designet for å senke befolkningens praktiske dugelighet, men fordi han heller ikke klarer å utmerke seg innenfor den spa-pregede rangstigen som systemet oppfordrer ham til å fokusere på. Enn videre ser jeg det som en selvfølge at han skulle være håpløs. Han måtte være det for vår skyld. Han hadde rett og slett ikke vært noe godt utgangspunkt for å utforske skyggesiden til kanselliet hvis han hadde vært en av dem som passet perfekt inn. Han måtte være en motsetning for å vise frem sprekkene i det og hvordan den tilsynelatende utopien svikter.
Men til tross for sin mistilpassethet finner han kjærligheten – en herlig imperfekt kjærlighet – som leder han ut fra sitt betryggede dog utilfredsstillende liv – bort fra sin stille panikk og desperasjon, bort fra sin følelse av meningsløshet og av å ikke passe inn, bort fra Verdenskanselliet – og inn i Skyggen av håp.
Verden utenfor, den andre dystopien
Det som befinner seg utenfor kanselliets lukkede sfære, er ganske enkelt kalt Verden utenfor, en ødelagt og radioaktiv verden, et resultat av en hendelse for generasjoner siden. Hva enn det var for slags apokalypse som rammet kloden, så var enden på visen at noen dro sin kos med stort sett alle verdifulle ressurser, dannet det forannevnte kanselliet og etterlot en utarmet ødemark til alle de som ikke fikk tildelt en plass der inne. Likevel har Verden utenfor en befolkning, som har funnet en måte å bruke den radioaktive jorda til å produsere grønnsaker, ale opp buskapen de kaller for «grester», og rundt dette klarer de å holde ved like små og tett sammensveisede samfunn.
Det er en verden jeg kjenner igjen fra nyhetene, fra krigsherjede land og katastrofer, hvor befolkningen står igjen med oppkvernede livsrøtter og et minimum av ressurser til å klare seg på. Da jeg fikk servert denne verdenen etter å ha opplevd Verdenskanselliet i første bok, ga det meg en følelse av vemmelse. Til tross for alt som har blitt tatt av de som bor i kanselliet, på bekostning av de som bor utenfor, så minner systemet dem kun på hva de mangler, og gir dem dermed følelsen av at de likevel har for lite. Jeg har en ekkel følelse av at de fleste av oss, meg inkludert, i så måte tenker mer som en innbygger i kanselliet enn en utenfra.
Enn videre blir jeg minnet om en av Steinbecks mest kjente observasjoner av de som ble drevet i intern flyktighet i USA på 30-tallet, og utnyttet grovt av kapitalistene: «Hvis en er i vanskeligheter eller sykdom eller nød, så gå tel fattigfolk. Dem er dem eneste som hjelper.»³ I kanselliet er «hjelp» noe man pålegger brysomme individer, mens de som bor i Verden utenfor, har langt større forståelse for at alle kan trenge hjelp iblant. Det speiler min egen virkelighet: De som har mest, virker til å være de som i minst grad er interessert i å hjelpe de rammede på andre deler av kloden. Det kan virke som jo bedre vi har det, jo mer virker det som at vi mister vår egen medmenneskelighet. Jo mer man har å ta vare på, jo mindre føler man at man kan avse. Den ekle følelsen av hvem jeg minner mest om, vedvarer.
I kanselliet hadde John ervervet evnen til å benytte seg av alt det underfundige maskineriet som finnes der, og som de facto styrte hans liv like mye som han styrte dem. Når han ved starten av Skyggen av håp befinner seg ute, har han ikke lenger nytte av disse evnene, og siden maskinene tidligere dekket alle hans grunnleggende behov, har han heller ikke noen evne til å ivareta seg selv på et basalt nivå. I Verden utenfor er han som et barn, og det oppleves som om de andre der også tenker på ham som et barn. I alle fall til å begynne med. Men her får han i det minste hjelp til å vokse, og det er langt mer enn hva han fikk i kanselliet.
At John har så begrenset dugelighet som han har, og som jeg mener han må ha, gjør ham til en ganske usedvanlig karakter. Jeg er vant til at der er noe av en helt i protagonisten, men hvis man tenker seg at en helt må kunne både vite hva som er godt samt kunne gjøre hva som er godt, så skorter det fort på det siste når det gjelder John. Til tross for at han gjør sitt beste, så er det ofte andre som er nødt til å være helt i hans sted. Likevel sitter jeg igjen med en sterk tilknytning til ham. John føler, han tenker, og han gjør så godt som han menneskelig kan – han er kort og godt en veldig sympatisk karakter. Dette til tross for at man ofte kan bli noe frustrert når han er på sitt mest vanhjulpne eller fortsatt klenger seg fast til normer som holder ham vanhjulpen. For meg kommer sympatien sterkest frem når man får god tid til å føle hans følelser, og da spesielt når han prøver som hardest uten at han vinner frem. Det hjelper også at hans kjærlighetshistorie er usedvanlig vakker og ekte.
Skyggen av håp fremstår veldig klart for meg som en bildungsroman. Selv om John er voksen av alder, så er hans formue av verdenstilpasning ganske slunken. Boken handler om hans forvandling fra fundamentalt utilpasset til å ha fått et grep om livet i Verden utenfor og ha funnet seg en plass i det. Dette er en dannelsesprosess, men når den tar utgangspunkt på en evnemessig barmark, som her med John, opplever jeg det like mye som en faktisk oppvekst. Det er et godt virkemiddel. Det jeg kaller en dannelsesprosess, er egentlig et veldig godt utgangspunkt for at vi som leser kan oppnå en innsikt i hans nye verden: Vi er utenforstående og vil best forstå en verden som presentert av en annen utenforstående.
Avsluttende tanker
Til tross for at jeg velger å sitere noenlunde tungleste bøker for å hjelpe mine tankerekker om Verdenskanselliet og Skyggen av håp, så er denne serien i seg selv alt annet enn det. Det er en fordom i meg som sier at bøker som disse med nødvendighet må bli tungleste: De skal tross alt bringe videre et univers som er omfattende, rikt detaljert og tematisk dypt. Her derimot – jeg vil ikke kalle dem ungdomsbøker, men skriftspråket er tilgjengelig nok til å kunne være det. Teksten er også dyktig på å gi leserne hva vi trenger for å holde fokuset, så den er absolutt ikke krevende med tanke på konsentrasjon. Forskjellen ligger kun i at ungdomsbøker inneholder tema som er direkte relevant til ungdomstiden, og til tross for at jeg sammenligner Johns historie med en bildungsroman, så er han på andre vis fortsatt for gammel til at det ville gitt mening å ta opp slike tema her. Hinsides dette så er det all grunn til at en ungdom like så gjerne kunne gruble over disse dystopiene. Faktisk, med tanke på 1984s nå noe daterte referanseformue, så vil jeg i sammenligning påstå at denne serien føles sterkere knyttet til nåtiden. Jeg ser det som sådan verdt å anbefale disse til en ung tenkende leser før hen eventuelt går løs på klassikerne.
Og uansett alder så vil jeg anbefale at de to bøkene leses i rekkefølge. Jeg vet at forfatteren har beskrevet Skyggen av håp som en frittstående fortsettelse på den første boken, men jeg er ikke i tvil om at den første boken er for viktig til å unnlates. Kun i serie får man en forståelse av John og hvordan han forstår Verden utenfor. Noe så nært knyttet som disse bøkene er, kan jeg ikke anse som frittstående.
Denne serien har så langt vært en nytelse både som underholdning og som tankeinspirasjon. Jeg har brukt speilene i dem til å trekke linjer til religiøse sekter, TikTok, vår egen følelse av utilstrekkelighet, forholdet mellom rike og fattige områder, nåværende oppvekstforhold, hersketeknikker og mye mer. Leseopplevelsen slipper ikke, men har blitt værende hos meg. Jeg skriver denne anmeldelsen mange måneder etter at jeg leste Skyggen av håp, og over et år siden jeg leste Verdenskanselliet, men de sitter så godt fast i meg at jeg har ikke hatt behov for å åpne dem igjen.
——————————————————————–
- Oranges and Lemons begynner slik: «Oranges and lemons,/Say the bells of St. Clement’s». I det London som 1984 foregår i blir all fortid undertrykket som et ledd i å undertrykke befolkningen, men hovedpersonen, Winston, får høre denne første linjen fra noen andre og klarer ikke gi slipp på den. Han innser at linjen er et ledd til den fortiden som har blitt nektet ham, blitt nektet alle. Men uten at Winston innser det så handler rimet om kirkens utarmelse av befolkningen: «You owe me five farthings,/Say the bells of St.Martin’s,» Det fortsetter med å beskrive hvordan kirkene krever, men den som svarer har ikke råd til å betale, og ender med tre dystre linjer: «Here comes a candle to light you to bed,/And here comes a chopper to chop off your head!/Chip chop chip chop the last man is dead.» Barnerimet ble nedtegnet i 1744, men som med så mange folkerim så vet man ikke opprinnelsen.
- Solženicyn, Aleksandr I. (ov. Ingvild Broch), I første krets, s94, norsk oversettelse 1971
- Steinbeck, John (ov. Arthur Omre), Vredens druer, s346, norsk oversettelse 1940
Arnstein H. Pettersen (f. ’84): Nordlending av opphav og utførelse, men ikke nødvendigvis sjødyktig til tross for at skipperskrønen sitter i blodet. Har en forkjærlighet for bøker og i å grunne på dem. Veien derfra og til en amatørvirksomhet i å omtale dem ble gjort i medvind.