Rune Henning Johansen, forfatteren som sto bak 7 av de 13 novellene i antologien Nova 2000, har tidligere bidratt til Nye Nova med to noveller og et romanutdrag. Johansen har også for en tid tilbake sendt oss flere ypperlige noveller, formodentlig skrevet over et visst tidsrom. Redaksjonen har i etterkant mistet kontakt med forfatteren, men synes det ville være en forseelse å overse bidragene av den grunn. Vi vil derfor presentere Rune Henning Johansens tidligere upubliserte noveller med ujevne mellomrom – i den form de er innkommet.
Red.
Hele landet hadde problemer. Prisene på eksportvarer sank, og prisene på importvarer steg. I arbeidslivet var det streiker og uro. Været hjalp heller ikke, litt for varmt når det helst burde vært kaldt, og for kaldt når det burde vært varmt. Ikke noe regn der det trengtes, og selvsagt altfor mye regn der man helst ikke ville ha det. Pandemi var det også. Alt dette behøvde i seg selv være så alvorlig. Prisene i verdensmarkedet hadde alltid gått opp og ned. Været var aldri helt stabilt. Og en aller annen pandemi var folk vant med.
Problemet var at alt det negative skjedde samtidig. Selvsagt var det også politisk krise! Regjering i krangel med parlamentet, og parlamentet i krangel med seg selv. Kort sagt: Krise!
Men tross alt fantes det en regjering med en statsminister. Hadde ikke landet dessuten et eget fond med masse penger nettopp for slike kriser? Jo da! Men, akk, mesteparten var brukt til å finansiere et stort forskningsprosjekt. Det gikk ut på å utvikle et datasystem for å løse tilsynelatende håpløse problemer. Ingen penger til andre formål! Og siden krisen tilsynelatende var et slikt håpløst problem, bestemte regjeringen at det kostbare datasystemet skulle brukes til å løse den.
– Hvordan kan vi løse krisen landet har kommet opp i? spurte de datamaskinen.
Det vil si at det var dette spørsmålet som regjeringen bad teknikerne stille til datamaskinen. Det ingen i regjeringen visste, var at systemet var smart nok til å skjønne slike spørsmål. Man behøvde ikke kode spørsmålene på noen som helst måte. Teknikerne tok bare og tastet inn spørsmålet:
– Hvordan kan vi løse krisen landet har kommet opp i? skrev de.
De kunne utmerket godt ha tatt en mikrofon og stilt spørsmålet muntlig. Men de syntes det passet bedre å taste inn slikt. I det minste tok det seg bedre ut på bildene. Tre-og-førti minutter senere kom svaret: – Skyt alle som ringer for å spørre om noe uten å ha penn og papir liggende klart!
Vedlagt svaret var nærmere instrukser om hvordan man skulle utføre dette. Først var det utkast til en lovtekst som ville medføre dødsstraff for å ringe andre om ting uten at man på forhånd hadde funnet frem noe for å notere svaret. Man kunne for eksempel utmerket godt bruke blyant i stedet for penn. Og klarte man med en gang å skrive svaret på en mobiltelefon, nettbrett eller datamaskin, var det greit. Ja, var man konsentrert og husket svaret, var også det helt i orden.
Deretter fulgte instrukser for hvordan politiet kunne følge opp loven. Blant annet automatisk overvåking av samtaler.
Hvordan skulle påtalemyndighetene håndtere sakene? Så raskt som mulig!
Hvordan skulle henrettelsene utføres? Nakkeskudd!
Det var også instrukser for avhending av likene. Organdonasjon etterfulgt av kremering! Asken kunne spres for vinden eller gis til slektninger hvis de ønsket det.
Nå bør det nevnes at dette landet i utgangspunktet var svært sivilisert. Man drev ikke lenger og skjøt forbrytere, uansett hva de hadde gjort. Selvsagt hadde mange hatt lyst til å skyte sosekoppene som ringte til folk for å spørre om noe, for så under samtalen begynne å rote frem penn og papir.
– Å, gid, jeg mente jeg hadde det liggende? Vent litt!
Så gikk minuttene. Endelig kom sosekoppene tilbake.
– Å, nei, den pennen virket visst ikke! Jeg må lete et annet sted.
Klart man ble lei av slike folk! Men dødsstraff? Kanskje litt vel drastisk? Regjeringen stilte et spørsmål som teknikerne sendte videre til datasystemet. – Kan man ikke nøye seg med å fengsle sosekoppene?
– Nei! var svaret.
Dette svaret som kom så fort at ingen rakk å ta tiden. Datasystemet hadde forutsett akkurat dette spørsmålet. For det var et dyrt og avansert system. Og noen av pengene var brukt til å forberede svar på mulige spørsmål.
Hva skulle regjeringen gjøre? De kunne alltids få tilbake det meste av pengene hvis datasystemet ikke fungerte. De hadde nemlig sørget for diverse garantiordninger. Men hvordan kunne de påstå at systemet ikke virket hvis de ikke prøvde ut rådene de fikk? Altså sendte de ut lovforslaget til høring.
Det kom selvsagt innvendinger, men ikke mange. De aller fleste syntes faktisk at det var helt greit å skyte de som ikke hadde skriveredskap liggende klart når man ringte noen for å spørre om et eller annet.
De eneste som virkelig var i mot lovforslaget, var selvsagt sosekoppene som pleide å ringe opp uten å ha penn og papir klare. Men ingen av dem fikk noen gang rotet seg til å protestere. De snakket mye om å gjøre noe. De holdt flere møter, lange møter. Starten på møtene ble selvsagt alltid utsatt fordi de fleste var forsinket. Og selve møtene ble kaotiske fordi ingen husket å slå av mobiltelefonene på forhånd. Og så dukket det stadig opp avbrytelser fordi noen måtte av gårde for å gjøre noe annet, eller de begynte å le av noe de så på de ikke-avslåtte mobiltelefonene sine. Uansett ble de enige om hva som måtte gjøres og hvordan de skulle gjøre det. Men hvem som skulle gjøre det konkrete arbeidet, ble de aldri enige om. Alle mente det var noen andre som burde ta seg av dette.
Loven ble vedtatt!
De første dagene skjedde det ikke noe. Folk var forsiktige med å ringe. Men så var det en fyr som ringte tanta si.
– Du, har du nummeret til han onkel Fredrik? spurte han.
– Ja, det er …
– Å, vent litt! Jeg må finne noe å notere med.
Han la mobilen fra seg. Et overvåkingsprogram registrerte det sedvanlige dunket av en telefon som ble lagt til side. Tjue minutter senere kom politiet og arresterte nevøen.
Rettsaken dagen etter var raskt unnagjort. Den tiltalte fikk anledning til å forklare seg, men han gjorde ikke saken bedre for seg selv.
– Jo, men jeg pleier jo å ha noe å skrive med liggende!
– Jeg skulle jo bare spørre om et telefonnummer!
– Er det så nøye, da?
Det ble dødsdom. Nakkeskudd en halvtime senere.
Saken fikk stor oppmerksomhet i pressen. Slektninger, kollegaer og venner til den henrettede ble intervjuet. De ga alle utrykk for at det var trist at han var død. Men ingen virket spesielt overbevisende. Og ingen klarte å skjule en viss lettelse over at fyren nå var borte. For han hadde utvilsomt vært en stor sosekopp. Han kom alltid for sent til avtaler, hvis han i det hele tatt dukket opp. Lovte han å gjøre noe, gjorde han det aldri. Lånte han penger, betalte han aldri tilbake. Ting han lånte, bare beholdt han, eller rotet dem bort, eller kastet dem. Og hvis noen spurte om ham om ting og tang som skulle tilbake til eieren, var svaret alltid: – Jo, da! Det ordner seg!
Det ordnet seg aldri!
Naboene var stort sett enige om at det var godt å bli kvitt ham. Dette gadd de ikke en gang prøve å skjule. Fyren hadde aldri stilt opp på dugnader. Trappevasken hadde han alltid ignorert. Selv under de verste pandemiene brukte han aldri munnbind. Og han hadde hatt for vane å spille høy musikk med vinduene åpne, hvis han da ikke tok med musikkanlegget ut på balkongen.
– Folk må da tåle litt, var hans respons når noen klagde.
Spesielt én nabo klarte ikke å legge skjul på at hun var fornøyd. Som rullestolbruker hadde hun jevnlig opplevd å bli sperret ute eller inne av sosekoppens bil. Ikke bare pleide sosekoppen å kjøre inn på tunet i strid med borettslagets regler. Men som oftest parkerte han slik at rullestolbrukere ikke kom forbi. Når noen klagde, kom det alltid et svar som begynte med: – Jeg skulle jo bare …
Og når noen påpekte at dette bare kunne vare i flere timer, var svaret alltid: – Er det så nøye, da?
Kort sagt, en sosekopp!
Noen som virkelig hadde grunn til å fryde seg over henrettelsen, var de som fikk organene fra avdøde. To menn mottok hver sin nyre, en dame fikk seg et nytt hjerte, og ingen glemmer vel reportasjen om den fire år gamle jenta som fikk synet tilbake takket være hornhinner fra sosekoppen. Alt i alt en henrettelse til samfunnets beste.
Og asken? En aldri så liten skandale! Ingen slektninger hadde brydd seg om å hente urnen. Noen ga så asken til noen som ga den videre. Til slutt endte den hos en av fengselets vaktmestre som slettes ikke fikk beskjed om hva slags aske det var snakk om. Og siden det var blitt kuldegrader etter en regnværsperiode, strødde han asken på fortauet utenfor fengselet. Som sagt en liten skandale. Litt morbid kanskje, men alt i alt en svært så fornuftig bruk av restene.
Det ble etter hvert mange slike henrettelser. Man skulle tro at folk lærte litt av det som skjedde med de som ikke hadde penn og papir liggende klart når de ringte andre for å spørre om noe? Nei! Sosekoppene lærte aldri. Noen av dem prøvde å være smarte, og bandt penn og papir til telefonene. Men selvsagt skulle de plutselig bruke skriveredskapet til å skrive ned noe et annet sted. Klipp, klipp! Så forsvant både penn og papir. Og da gikk det ikke lang tid før de også endte som aske på glatte vinterveier eller fortau.
Noen forretningsfolk solgte telefoner med skriveredskaper boltet fast med kjetting. Hjalp det? Ikke det spor! Flere sosekopper brukte baufil for å kunne bruke penn og papir et annet sted. Det var noe av det siste de gjorde. Pang, pang! Og vekk med dem.
Men hva med krisen? Eller krisene? Den økonomiske krisen? Den politiske krisen?
Grunnen til at loven ble innført, var at man skulle løse krisene, ikke bli kvitt sosekoppene. Hjalp det å skyte noen sosekopper? Ja, utvilsomt!
Været ble selvsagt ikke bedre. Og kursene på verdensmarkedet gikk fra verre til enda verre. Men likevel ble økonomien bedre. Det hjalp å bli kvitt sosekoppene. Én ting var at det ble bedre kapasitet på det overbelastede telefonnettet. Det ble slutt på alle samtalene hvor man ventet på at sosekoppene skulle rote frem penn og papir. Dermed økte produktiviteten. De arbeidsomme menneskene slapp å kaste bort tid på å hjelpe sosekoppene. Og det var ikke bare snakk om telefonsamtaler. Streiker og uro ble det slutt på. Det var visst bare sosekoppene som klarte å generere konflikter. Møter på arbeidsplassene ble raske og effektive. Ikke lenger mange sosekopper som likte å prate om alt mulig utenom det de egentlig skulle snakke om. Det var også slutt på at noen tok den siste resten fra kaffetrakteren uten å sette på ny kaffe. Man opplevde heller aldri mer å komme inn på et toalett for så å oppdage at det var slutt på papiret. Alle normale folk, det vil si de som ikke var sosekopper, sørget nemlig for å sette på plass nytt papir når det var slutt på det gamle. Kopimaskinene ble det langt mindre bruk for, siden det stort sett bare hadde vært sosekoppene som brukte dem til totalt unyttig kopiering. Over hele landet ble arbeidsplasser forandret fra et sted med irritasjon og dødtid til produktive og effektive organisasjoner.
Når supermarkedene åpnet for en ny kø, var det heller ingen som benyttet anledningen til å snike. Alle var opptatt av at de som forgjeves hadde stått i en tidligere kø, hadde fortrinnsrett i den nye.
Et eldre ektepar på vei hjem fra en sydentur fikk seg en positiv overraskelse. Da de gikk av flyet, stormet selvsagt de unge og spreke gjennom flyplassen og bort til køen ved drosjeholdeplassen. Men de som kom frem først, sørget alltid for å rykke bakover når de andre kom etter. Som en av dem sa: – Det er da klart at de som kommer sist, har størst behov for drosjer! Slikt hadde slettes ingen sosekopper tenkt på tidligere.
Og folk kom seg på jobb mye raskere enn før. Nå ble det slutt på at sosekoppene lagde alle køene. Selv i rushtiden var det god fart på trafikken, fordi alle gjenværende sjåfører oppførte seg ansvarlig. Alle fulgte godt med, de var hensynsfulle og de brukte blinklys. Ingen prøvde lenger å snike. Selv skinnegående transport gikk mye raskere. Når et tog eller en bane kom til en holdeplass, var det ingen som sperret veien for de som skulle ut. Alle nye passasjerer lot de som skulle ut, få komme seg ut først. Og de som skulle inn, sørget for å være klare. Ikke somle med betaling og annet, slik som de avdøde sosekoppene hadde pleid. Og var det et eller annet virus som herjet i andre land, det være seg forkjølelse, influensa eller en pandemi, var det aldri noe stort problem. Folk brukte munnbind, de vaksinerte seg, de vasket hendene og de holdt avstand. Hadde man den minste hoste, eller vondt i halsen, holdt man seg unna andre folk.
Og den politiske krisen? Den ble også løst takket være nakkeskuddene. Det viste seg at de aller, aller fleste politikerne var sosekopper, de også. Statsministeren var en av de første som ble skutt.
– Ja, men dere må da forstå at dette overhodet ikke er i henhold til intensjonene i loven, sa han.
Men det var det ingen som ville forstå. Vekk med ham, og mange andre politikere. Man ville kanskje forvente at noen av dem ville prøve å oppheve loven da de så hvilken vei det bar? Men, nei, alle som én tolket de dette som en karrieremulighet.
– For jeg er vel ingen sosekopp, tenkte de, og tok fullstendig feil. Pang! Pang! Pang!
Vekk også med dem!
For første gang ble man nødt til å velge inn folk som ikke hadde lyst til å bli politikere. Det var folk som likte å få til noe, ikke bare prate eller sitte i møter eller få andre til å gjøre ting. De store problemene ble raskt løst, og mange små også.
Hvor bra samfunnet fungerte, ble klart da det igjen ble jul. Handelsstanden kunne glede seg over rekordomsetning. Og julemaset? Fullstendig fraværende! Man gikk i butikken, kjøpte det man skulle ha, og gikk ut igjen. Var det sosekoppene som var ansvarlige for tidligere års julemas? Tydeligvis, ja! Men hvordan? En butikkansatt kom med en mulig forklaring:
– Før var det alltid sosekopper som ville ha pakket inn gavene, uansett hvor travelt vi hadde det. Men når jeg nå spør kunder, snur de seg først og sjekker om noen er bak dem. Hvis de risikerer å sinke andre, velger de heller å pakke inn gavene selv.
Det ble en god og avslappet jul over hele landet. Sosekoppene var det ingen som savnet.23
Nyttårsaften ble den første på mange, mange år uten alvorlige skader eller uhell. Ingen sosekopper som skjøt raketter i fylla. Ingen sosekopper som kjørte seg i hjel i fylla på vei hjem.
Og statsministerens nyttårstale? Avlyst! Den mye statsministeren så ikke noe poeng i å holde en tale som alle ville glemme fem minutter senere. En fornuftig dame! Kanskje litt uerfaren? For noen feil gjorde hun, heldigvis ingen alvorlige. Og det meste ordnet seg etter hvert, muligens rett og slett fordi hun både innså feilene sine, hun innrømmet dem, og hun prøvde å lære av dem. For heller ikke hun var en sosekopp!
AV SAMME FORFATTER:
Novelle av Rune Henning Johansen: Tur i måneskinn – Nye NOVA
Kortprosa av Rune Henning Johansen: Profetien – Nye NOVA
«Dynastiets fall» av Rune Henning Johansen: Første kapittel av romanen «Blyantspisseren» – Nye NOVA