Når bevisstheten bryter ut, blir man konfrontert med den katastrofale erkjennelsen av sin egen apati.
Jeg har ikke følt Spenningen på lenge, arbeidet ved avdelingen har gjort frykten min steril og medfølelsen til intet. Sprekkene på fingertuppene, oppskrapt av det arktiske klimaet, den støyende gnissingen av falske sener under den huden som også er såret, liker jeg å tro, av naiviteten i min tilstand, er det eneste samtaleemnet innenfor halvskyggen som avgrenser kontorbåsene. I hvert tomrom mellom huden på fingrene mine la den gassen seg som i årevis hadde blitt brukt til å filtrere luften, en summende sennepsgul sky frembrakt av rensekasser som syntes å smelte sammen med kontorenes myke neon. Den diafane frosten brant, og inneholdt fremdeles en brøkdel av de metalliske partiklene og skapte en tyngde øverst i magen som presset meg slik som i barndommen rett utenfor sentrum. Det var der jeg hadde fått podet inn disse gulbrune senene, før Regjeringen lot meg få lagt inn kobberimplantater og ga meg en ordentlig jobb. Jeg kan fremdeles bruke tastatur, selv om rapportene er uttøyd i tid, men denne passive smerten har ikke brakt med seg Spenningen som jeg fremdeles aner i hviskingen bak ryggen min: skjelvingen rett etter et scenario med politisk spenning, opphøyelsen av det verst tenkelige utfallet, erotikken som ligger i å innse at den mest fortvilte knipen er i ferd med å skje og at endelig er en liten apokalypse i ferd med å forandre den uutholdelige fysisk-åndelige stillstanden som har vært beklaget i tiår – altfor lenge hamret inn i den kulturelle bevisstheten gjennom medienes falske uvitenhet. Krig, eller rettere sagt dens forspill, fremdeles uhåndgripelig for dem som hadde råd til livet i det øvre landet. Likevel klarer de lave hælene som flettes sammen med harry loafers å føle mer enn jeg gjør.
Jeg dro fra nord til sør, og landet i den ultrapolerte betongkisten som utgjorde horisonten i Oslo X. Jeg var på den berømte broen noen dager før det skjedde, for å forsikre meg om at jeg gjorde min del.Regjeringen hadde gitt meg et profesjonelt kamera – men stativet de spanderte på, var spinkelt og skjørt. For forbipasserende var jeg bare en turist av ugjenkjennelig nasjonalitet, hvis tykke bart og t-skjorte med det norske flagget ikke antydet den lønnsomme betalingen som ventet meg. Jeg husker god kløein margaen, fra nakken til lendene, som to fingre fra en falsk elsker. Kanskje var det den magnetiske kontakten mellom kameraet og hendene mine – hender utformet altfor hastig, justert med hvilke som helst midler, som lot meg unngå å vekke mistanke hos Regjeringen. Eller kanskje følte jeg igjen indignasjonen overfor disse menneskene så nære; disse sjelene så bundet til velstand at de gjorde den til en del av sin egen kultur, og lot den emosjonelle tjæren av olje og manipulert skyldfølelse forsegle tryggheten ved å leve i et fungerende system. Men bare spissen av visuell terrorisme holdt til å sprekke opp deres installasjon av selvtilfredshet og hykleri. Noen få bilder var nok, bytte posisjon, bilde. En fredelig demonstrasjon, ikke så langt fra sentrum, men lett å overse på grunn av de ukentlige paradene for saker som lå langt nærmere hjertet til aktivistene på sosiale medier, i tillegg til medienes desinteresse for den bestemte utenlandske krigen, nå fanget av forverringen i de interkontinentale forholdene mellom land Regjeringen hadde investert i.
Noen ganger tenker jeg at jeg burde samarbeide med de gamle mediene, som et tegn på takknemlighet for bekvemmelighetene de gir meg i arbeidet mitt; de klarer fremdeles å fremstille hykleri som aktivisme. Mellom bildene fant jeg meg selv stille spørsmål ved min egen hukommelse om disse hendene, når og hvordan jeg fikk dem – kanskje ble de lemlestet på grunn av den gangen jeg ble torturert av fundamentalistiske sjiamuslimer for å ha solgt informasjon til sunnimuslimene Regjeringen støttet, eller kanskje av den operasjonen jeg måtte gjennom for å øke tykkelsen på håndleddene mine, gjøre dem mer massive og maskuline, eller kanskje da jeg var barn, fremdeles av genetiske årsaker … kanskje fordi jeg gnir for mye statslær. Min var uansett det alvorligste såret som var blitt påført i avdelingen på flere år, da vi ennå ikke hadde de tilrettelagte kontaktene jeg benytter meg av.
«Eksperimentering med cyklonitt til akademisk bruk, bestilling på atten kilo,» det er begrunnelsen understøttet av tyngden i en statlig e-post. Neste steg for ekte desinformasjonsproffer er å hyre en parlamentarisk hund til å stå for installasjonen av sprengstoffet på stedet.
«Vadø Skredderi, hvilken kombinasjon anbefaler du å vise frem i morgen, herr Wirek?»
Jeg hater når ferskingene bruker etternavnet mitt på upassende vis.
«Hvis slipset har minst to primærfarger, er knuten rund.»
Det vil si å plassere en bombe (rund knute) i ambassaden (slips) til Aserbajdsjan, med sitt blå, røde og grønne striper. Knokene mine begynte å verke; kobbersenene tålte ikke mange timer med korrespondanse – jeg svelget likegyldig en smertestillende mens jeg gikk mot transportkabinen.
Den stikkende leddgikten gjorde det umulig for meg å lete etter nye videoer, så jeg måtte ta til takke med den gamle private samlingen. Snutter av tegneserier, filmfragmenter og komedieklipp, alt sentrert rundt enkeltstående paradoksale episoder opplevd av birollefigurer. Disse figurene, ofte oversett eller komisk uheldige, legemliggjør arketypen av «stakkaren» eller den «tragikomiske statisten»: marginale skikkelser som, for et kort øyeblikk, blir scenens midtpunkt gjennom absurde, surrealistiske eller pinlige situasjoner. Den groteske marginaliteten, den klossete snublingen gjennom livet, det å være uheldig. Jeg håpet forgjeves å bringe tilbake Spenningen: min cocktail av gråt og latter som skulle simulere behovet for medfølelse og identifikasjon med den skyldfrie taperen … men jeg klarte bare å fokusere på de brennende, trøtte øynene mine, som lagret den leende fortvilelsen uten å la den berøre meg. Jeg lengtet etter å bli rørt av de videoene som tidligere hadde klart å vekke i meg ønsket om å omfavne og trøste de patetiske individene, fordi frykten min var å bli som dem, å bli overlatt til en hånende skjebne. Likevel kunne jeg nå bare tenke på at jeg ikke ville omfavne noen med de protesehendene, og at den følelsen jeg ville innpode, det sublime, bare var bortkastet energi og tid, og ikke gjenspeilte den aller høyeste Spenningen jeg søkte så inderlig: la petit mort, orgasmen av frykten for tidenes ende.
Etter drømmer fulle av saturniske tanker rettet øynene mine seg mot arbeidet. Min offisielle stilling hadde mange navn på det falske språket nyskandinavisk, men til syvende og sist var jeg bare en oppvigler i Regjeringens tjeneste. Jeg modifiserte bildene tatt på broen, og utnyttet den kunstige intelligens-modellen som var trent gjennom timer og hundrevis av forsøk: Først bearbeidet jeg de fremtredende elementene, endret flaggene som ble viftet med og la til demonstranter ved hjelp av kroppskopiering og ansiktsrandomisering. Deretter gikk jeg over til detaljene, lekte med lyset for å gi bildet en mørkere tone, åpnet munner og rynket øyenbryn, retusjerte til og med noen armer for å demonstrere spenningen i hevede never. Jeg endret skarpheten i bildet og sendte det straks til spredning på nettet gjennom statlige informasjonskanaler – dette inkluderte også uoffisielle kanaler eller slike som var sekundært knyttet til staten. Så kom det videoer og shorts fra en annen vinkel med påført tekst for å meisle inn fortellingen. Jeg ville ha gitt et av mine gode fingerledd for en sigarett, men jeg vet ikke hvor lenge jeg ville ha klart å holde hendene i posisjon til å bruke lighteren. Nyheten var ute før lunsj; den uformelle tonen i noen av de mange tabloidene som gjenbrukte de samme bildene og klippene fanget oppmerksomhet med bruken av presens perfektum og uformelt register.
«Solidaritet med undertrykkere: pro-Iran-demonstrasjon vekker strid»
«Slik tas friheten fra oss! I gårsdagens iranske demonstrasjon skrik og fremmedfiendtlige slagord»
I går – alt hadde allerede skjedd, selv om ingen hadde lagt merke til noe, den virkeligheten svevde nå i luften – det var et spørsmål om timer før den størknet i sinnet til velgeren, til borgeren. Bombardement, ja, et medialt og kulturelt et. Det hadde skjedd på den broen, men i virkeligheten hadde det utspilt seg i hodene til befolkningen mellom 32 og 57—folk som hadde interagert med politiske innlegg de siste to ukene, målrettet ut fra en utdanning som stoppet ved en bachelorgrad, og som brukte sosiale medier stort sett mellom klokken 14 og 19. Enkelt. Kanskje fløt giften som pneumatisk væske mellom håndroten og mellomhånden min—det ville forklare hvordan jeg klarte å modifisere bilder med KI, og gjøre dem troverdige nok til at den forrige generasjonen trodde på den falske informasjonen min. Den generasjonen, fremdeles på sin økonomiske høyde med lange velgerkarrierer foran seg, viste seg mottakelig for et slikt bedrag. Ikke bare interagere med den, men tro på den, bli transfundert av det de trodde var virkelig, utveksle bekymring med boter i kommentarfeltene, skape et ekkokammer som ville føre til en stadig voksende følelse av misnøye.
Mindre enn 72 timer, og der fikk hunden fra Vadø-skredderiet bombene til å eksplodere. Han sendte meg en melding først, idet han trykket på knappen, men jeg åpnet den ikke – jeg måtte rekke flyet til leiligheten min før folkemengden fylte gatene, jeg ville ikke jobbe overtid. Ved hvert vellykkede angrep tar jeg alltid en uke fri, bare for å la eventuelle mistanker legge seg. Vel hjemme tok jeg på meg de lydtette hodetelefonene jeg hadde liggende ved siden av arbeids-laptopen, et glass armagnac, og satte meg så i den slitte stolen som vendte mot den brede skjermen der klossete skikkelser gråt – slik tilbrakte jeg dagene, mellom døsing og drømmeløs blunding. Jeg sjekket resultatene før uken var omme, nysgjerrig på skaden som var gjort. Brukermassen og alderen deres hadde økt eksponentielt takket være gjenklangen fra tradisjonelle medier og influensere, hvorav en tredjedel var hyret gjennom promoteringsbyråer. Snart ville tenåringene, den virkelige mesteren av å spre nyheter, bli berørt av denne nyheten. Ved hvert smatt fra min tørre armagnac-munn følte jeg at rekkevidden økte.
De røykfylte tonene dempet knapt brodden fra alle flaggene som paraderte under vinduet. Den skummende gassen i innelukket mitt ga glimt av scenen utenfor – men jeg kunne ane pesingen fra de travle skikkelsene. Utenfor vinduet svaiet kropper besjelet av solidaritet i den uinnlemmede sonen, der jeg en gang stjal i statlige kontorer, der også jeg ropte for flertallets beste, også jeg marsjerte med kamerater, og jeg ville aldri ha byttet løftet om en bedre verden for alle mot en verre verden for mine fiender … men etter den ørtende sure isstormen, ved munningen av den ørtende avenyen for å fange rene åndedrag fra kondensavløpet til en eller annen rensekasse, da ikke engang smertestillende lot meg løfte den vekten som krevdes for en fast posisjon, da forandret jeg meg. Jeg var trøtt og er det fremdeles. Valget blir enkelt når jeg tenker på folkene som paraderer der nede, og puster inn den sure lukten av råtne måker stuet sammen på skrå tak, alt krydret med giftig røyk fra snusposer og søppel som brenner i bakgårdene. Regjeringen kunne garantere oss filtre; de på torget satt igjen bare med rå og jordnær forurensning. Det var den perfekte sjiktningen: en ideologisk en. Likevel er ikke kobberet i hendene mine så ulikt metallene de puster inn øverst i lungene.
Ekkelt nok forsvant spritens virkning sakte.
Unge mennesker er ikke lette å påvirke med KI, men loppen i øret var nok blitt plantet uansett. Det viktige var at en betydelig del av befolkningen nå har et annet syn på verden – en verden der det, ifølge dem, hadde vært pro-Iran-demonstrasjoner i Norge som forårsaket et angrep fra fundamentalister på Aserbajdsjans ambassade. Regjeringen ville ha vært fornøyd.
Tilbake på kontoret forsvant nummenheten destillert fra den foregående uken, og igjen fant jeg meg selv bøyd over hendene mine som sved – jeg forsøkte å løfte dem fra armlenene til tastaturet, og med skrekk så jeg det dukke opp under huden: først kabelarkitekturen, så fulgte resten av hånden bevegelsen. Det var noe nytt, det betydde at bindevevet var revet over, og at de fremmede senene gjorde opprør. Jeg bøyde meg enda mer over pulten, trakk knærne nærmere, krysset bena for å holde igjen blodet og føre det nærmere kroppsstammen, nærmere hendene mine. Jeg forsøkte igjen: en seig lyd av kobbertråder og kjøtt som veltet seg i de få desilitrene blod som skilte dem. Brillene mine gled av nesen på grunn av den nye svetten, pupillene festet på de fingerleddene som gjennomboret kjøttet mitt for hver sammentrekning. Veltingen blandet seg i hodet mitt med den stadig mer påtrengende trommingen av loafers og hæler bak ryggen min. Jeg hørte stemmer av opprør gi gjenlyd i de tomme korridorene – skritt mye tyngre og mer rytmiske enn kollegene mine, en marsj. Neseborene mine gjenkjenner en forandring i luften, jeg kjenner den okerfargede svien og en eneste anarkisk lyd som får den geléaktige sammensmeltingen av lemmene mine til å vibrere – utåndingen til dem som hadde fått nok … krigens lyd. Kunne det være et snev av Spenning?
Hvor gjerne jeg skulle ønske at hele verden bare var en grusom tegnefilm laget for billig latter og underholdning, og at uansett hvor lykkelig eller grufullt livet til figurene blir, så vil livene deres aldri bety noe eller ta slutt, bare bli retconnet som om ingenting noensinne hadde skjedd til neste episode, bare for å begynne forfra igjen.
Jeg merket hvordan blodet hadde steget meg til hodet takket være Spenningen, men også takket være støvlene som presset mot tinningen. Det var så lenge siden jeg hadde sett det grove lerretet, svært fjernt fra både de lave hælene og loaferne, og da det gjentatte ganger traff synsfeltet mitt, tenkte jeg tilbake på hvordan «Nothing ever happens» ofte er internettets søteste ideologi, som imidlertid er avkortet. Den neste setningen lyder»until we make it happen«.
Cristiano Cardone (født i Italia, Napoli i 1997) er en forfatter og redaktør som spesialiserer seg på uhyggelig fiksjon og kyberpønk-tegneserier. Etter at han flyttet til Norge i 2019, fullførte han mastergrader i Ibsen-studier og bibliotek- og informasjonsvitenskap. I dag jobber han som bibliotekar og skjønnlitterær redaktør ved siden av sitt eget forfatterskap.