Kjærlighetserklæring til sjangeren (omtale av SF-novellesamlingen High-Fidelphias hviskende skygger)

Cato Pellegrini er en norsk SF-forfatter som har satt spor i norsk og dansk fandom. Ikke bare har han bidratt til danske publikasjoner som Himmelskibet og Proxima, med både noveller og artikler, han har også skrevet om norsk SF for Encyclopedia of Science Fiction og gitt ut historien om norsk fantastikk (boka Himmelstormerne (2026)). Blant annet.

Den godeste Cato var også delaktig i opprettelsen av nettstedet Nye Nova, og det er derfor med en viss anstrengelse jeg drar på meg kritikerens klær for å anmelde hans debutbok som skjønnlitterær forfatter, den danske novellesamlingen High-Fidelphias hviskende skygger og andre science fiction-noveller (Science Fiction Circlen 2026).

Men boka fortjener så visst en redelig omtale i nettmagasinet vårt, så her kommer den:

Renskårne SF-noveller

High-Phidelphias hviskende skygger består av ti frittstående noveller, som alle tydelig kan plasseres innenfor science fiction-sjangeren. Vi møter en observatør av menneskerettsbrudd på månen, vi besøker et samfunn hvor seksuelle normer er dratt ut i ekstrem politiovervåkning, vi treffer på utenomjordiske med ulikt i sinne, og vi oppholder oss blant menneskene etter internettets sammenbrudd. Vi introduseres for ei tid da alt som skrives må lagres i datasystemer (ved lov) – og får vite hva som skjer når novellens hovedperson kommer over en gammeldags skrivemaskin. Vi møter frihetselskende kolonister i rommet, og får tre inn i et underlig fantastikk-utsalg i København (der grensene mellom fantasi og virkelighet står i stadig risiko for å utviskes). Ikke nok med det: Øko-terrorister og mutanter og magiske krystaller figurerer på boksidene. Underlige religiøse ordener bestemmer over livsløp, og en slags (for å si det med et ordspill) framtidas «barnevernsaktivister» oppretter hemmelige undergrunnsnettverk …

Her er altså litt av hvert å meske seg med for SF-entusiaster. Cato Pellegrini skriver også med en finstemt bevissthet for science fiction-sjangeren, med smittende stolthet over arven han trekker veksler på. Dette gjenspeiles i tropene han tar for seg. Det kommer også til uttrykk i de mange allusjonene til klassiske SF-forfattere (som Sturgeon, Bradbury, Clarke og Poul Anderson med flere). Men ikke minst gir kjærligheten til sjangeren seg til kjenne i forfatterens spenningsmettede skrivestil.

For de av oss som ikke kan få nok av renskårne SF-noveller, vi som digger Isaac Asimovs Science Fiction Serie og gamle Nova-antologier, byr High-Fidelphias hviskende skygger på fornøyelig lesning.

Treffende tematikk

Som jeg leser boka, preges Pellegrinis novellesamling av et par grunnstemninger, som jeg derfor vil bygge resten av omtalen på:

1: «Nostalgi» til framtida

Det er noe nærmest nostalgisk over hvordan Cato Pellegrini skriver science fiction (som vi var inne på over). Dette er ikke ment i ueffen forstand, tvert imot er det temmelig interessant: I vår tid, da teknologiske og sosiale endringer skjer i slikt tempo at vi knapt henger med fra den ene dagen til det neste, bør ikke selv den mest realistiske litteratur bli en form for science fiction (etter standarden som gjaldt i forrige måned)? Kan man lenger være science fiction-forfatter på samme måte som mesterne fra forrige århundre, eller gjentar dagens science fiction-forfattere mest bare ideer som den gang virket banebrytende?

Science fiction – denne litterære teknikken med å dra samtidstendenser ut i det ekstreme (ved hjelp av teknologiske og/eller sosiale fantasier) – er dette nærmest blitt fortidas skriveform, eller?

Det er nærliggende å lese Pellegrinis noveller som en slags (bevisst?) «flukt» til ei tid da science fiction fortsatt var science fiction … Jeg mener: Vår mann framstår på et vis som en SF-forfatter fra fortida – både i stil og i omgang med tropene?

Vi snakker altså, vel å merke, ikke om nostalgi til før-moderne tider (det er slett ikke stemningen hos Cato P), men om en slags paradoksal «nostalgi» til ei tid med framtidsdrømmer …

Denne utspørringen av Catos bok er først og fremst positivt ment (fra denne anmelderens side). For meg er dette noe av appellen med novellesamlinga – den trives jo i selskap med eldre SF-verker!

Når det er sagt, kan det anføres som en svakhet ved boka at den ikke drar på med flere og tydeligere (oppdaterte) SF-ideer (?). I flere av novellene gjøres heller lite ut av de teknologiske og sosiale endringene (som utviklingen må ha medført i det gjeldende scenariet) opp i mot dagens samfunn. At mennesker har kolonisert månen, er for eksempel et godt motiv til å skape spenning, men ligger ikke livsstilen på kolonien (og i hele dette framtidssamfunnet) vel nær vår tids hverdagslighet? Underveis stiller jeg meg spørsmål som: Hvis det er mulig å scanne seg til detaljerte opplysninger fra en persons øyeeple, hvorfor skulle den samme personen trenge reisedokumenter (tidligere i novellen)? (Og om dette motsetningsfulle grepet skulle være bevisst fra forfatterens side, så er det fortsatt utilfredsstillende forklart; det halter for leseren).

Slike innvendinger melder seg iblant. Jevnt over er det uansett en fryd å bli med på rundturen til helt ulike miljøer og idéer, krydret med allusjoner til klassiske SF-verk.

2: «Paranoia» (og frihetslengsel)

Det er herlig å lese usjenerte dystopier og etter-katastrofen-scenarier, befriende med en forfatter som tar mafia- og politistatmetoder innover seg (og kaster dem like i fleisen på oss). Cato Pellegrini frykter ikke å oppsøke en underverden av angst og tortur, han tegner opp fryktsomme perspektiv som vris og glipper mellom hendene våre. Novellene spiller (mye) på en slags klam «paranoia», en ekkel følelse (eller grunnstemning) som – som kjent – også kan være berettighet (i et sykt samfunn).

En annen måte å beskrive attityden på, kunne vært å si at novellene syder av lengsel vekk fra disse angstfylte strukturene – og over i frihetlig utfoldelse. For vi bys så visst også på skildringer av motstand og frihetselskende mennesker. Det hele skjer dessuten med gode porsjoner humor – noe som her ikke bryter med stilen, men tvert imot gjør det lettere for leseren å åpne seg mot de alvorlige undertonene.

En novelle som «Mysteriet på P.K. Dicks vej» – kanskje min favoritt i boka – gjør god bruk av allusjonen til Dick, denne store forfatter innen angstfull identitetsforvirring og -fordobling, hele veien med et snurrig smil langs boksidene. Novellen leker med karakterene sine, og med leseren, på fortreffelig vis. Utvilsomt får denne novellen (liksom novellesamlinga generelt) fram Cato Ps særpreg som forfatter.

Fra start til slutt

Ved gjennomlesning av alle de ti novellene etter hverandre, slår det meg dog at flere av novellene ikke sitter helt der de skal idet slutten inntreffer. Pellegrini er svært god i ansatsen (starten på hver novelle er super-spennende), og spenningen fortsetter å stige (ofte på utsøkt vis), men så faller det hele (for ofte) gjennom i sluttpoenget. Sluttpoenget blir for lite treffende, det står seg rett og slett ikke til nerven i fortellingen for øvrig. Enkelte av novellene avsluttes med en altfor kjapp og dermed uelegant «lykkelig slutt», mens andre mest lar poenget glippe. 

«Den gamle jukeboks» kan tjene som eksempel. Denne fortellingen er en utvidet versjon av en novelle som i sin tid (2022) lanserte nettstedet Nye Nova. Men der den opprinnelige novellen var kort, med et konsist poeng som sto perfekt til utgangspunktet og som etterlot en eksistensiell sitring, så baker den nye versjonen inn dette opprinnelige poenget i en mer handlingsmettet intrige. Og den nye versjonens sluttpoeng når (etter mitt skjønn) ikke opp, slik at vi (etter min mening) ender opp med en langt svakere novelle …

Uten å spoile hvilke flere av novellene jeg har i tankene (eller hvordan de respektive novellene slutter, gud forby), poengterer jeg bare at flere av novellene etterlater et liknende inntrykk. Kanskje kunne noen av disse blitt radikalt forbedret ved enten å strammes til (med et bedre poeng, som i det nevnte eksempelet) – eller eventuelt utvidet slik at den rendyrkede spenningsfortellingen nådde mer naturlig fram til en skikkelig finale (?).

Særegen og leseverdig

Leseren (du) bør dog ikke tolke innvendingen over så rammende at du lar deg skremme fra lesningen. Her er givende momenter nok til at Pellegrinis bok står seg. Ja, ikke bare det, den står ut i bokjungelen som en særegen utgivelse verd å merke seg for SF-afficionados.

I norsk litteratur er SF-noveller en velkommen sjanger å orientere seg i: Det er faktisk fullt overkommelig å lese seg gjennom alle de norske SF-novellesamlingene som er utgitt i det hele tatt (de fleste nevnes i Cato P.s oversiktsverk Himmelstormerne). Her bør den danske utgivelsen High-Fidelphias hviskende skygger også opptas, ved sin norske opphavsmann, og bli stående.

 

Bjarne Benjaminsen

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist & redaktør, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  2 kommentarer til “Kjærlighetserklæring til sjangeren (omtale av SF-novellesamlingen High-Fidelphias hviskende skygger)”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *