Det er ingen fjell i horisonten eller skjær som stikker opp av sjøen, kun den blanke vannflaten som de hvite skyene speiler seg i. Georg har knytta håndkledet rundt midja. Stranda strekker seg langt, bortsett fra den lille grønne flekken bak ryggen hans, der klinikken står, en stor, hvit terning av mur, er det bare…
Gjennom årene har det vært bare tre desiderte bokserier med science fiction på norsk: NOVA-serien (1981-2000) Lanterne science fiction (1967-1980) og Fredhøis SF-serie 1971-74). Sistnevnte serie ble i sin tid kritisert for å være preget av tilfeldig utvalg og dårlige oversettelser. Sett i bakspeilet er det opplagt at serien var ujevn, men det VAR enkelte gode titler innimellom – ikke minst antologiene de utga,
Ahrvid Engholm (født 1959) er først og fremst kjent for sin utrettelige innsats i svensk fandom – som fanzineutgiver, fanskribent og forfatter. Noen av hans noveller er samlet i bøkene Mord på Månen (2007) og Rumtidsenligt: stjärnor, spårhundar och skrönor (2022). Her gir vi en smakebit fra den siste.
Den norske tegneserien Vangsgutane ble skapt av Leif Halse og Jens R. Nilssen i 1940, og har utkommet som julehefte nesten hvert år siden. Serien handler om brødrene Steinar og Kåre Vangen, som rett som det er tar på seg voksen kars arbeid for å hjelpe bygda og mor si, Sigrid. I dette vesle sf-diktet har brødrene begitt seg ut på en optimistisk ferd som hører framtidsdrømmene til.
Jørn A. Jensen skriver i denne korte novellen om en kjenning for noen og enhver av oss. Tidsmonsteret suger tida ut av oss, som marg fra kjøttbein, helt til det ikke er noe igjen. «Tidsmonsteret sørger for at tida går fortere og fortere med årene. Forrådet av tid renner ut, som sand drysser ned i timeglasset, fortere og fortere. Det skåner ingen. Tikk-takk.»
Salman Rushdie, som i sommer lå på respirator etter å ha blitt knivstukket, er en fantastisk forfatter.
De fleste har jo etter hvert hørt om boka Sataniske Vers (1988), som inneholder en del harselas med proffen Muhammed, og som på magisk vis skulle få sin fortsettelse ute i «virkelighetens verden». Mindre kjent er det vel at Rushdie opprinnelig siktet mot sjangerfiksjonen.
Magasinet NOVA trykket ikke bare science fiction. De trakk også frem i lyset fantasi-forfattere som Clark Ashton Smith, Robert E. Howard (som skrev om Conan Barbaren) – og H. P. Lovecraft. «Den utstøtte», som vi bringer her i oversettelse av Øyvind Myhre, er en suggererende novelle om ensomhet, menneskelig ulykke og frysende uhygge. Noen har ment at den bare speiler Lovecrafts selvbilde, men et slikt forsøk på psykologisering rokker ikke ved novellens åpenbare kvaliteter …
I 1979 utkom Italo Calvinos usedvanlige, labyrintiske bok Hvis en reisende en vinternatt. Er det science fiction? Er det fabelprosa? Det er i hvert fall ikke realistisk litteratur. Hvis vi da ikke med realisme mener det reelt eksisterende i videre forstand? Virkelig som fantasi, fantastisk som virkeligheten? Følgende tekst er kanskje en omtale, kanskje en novelle, kanskje virkelig, kanskje fantasi, hvis ikke begge deler, kjære leser?
Vi har fått tillatelse til å gjenopptrykke enkelte perler fra magasinet NOVAs storhetstid. I den sammenhengen er det umulig å komme utenom Ingar Knudtsen jr. «Flukten» blir av mange – også oss – betraktet som hans kanskje aller beste novelle. Med tanke på at den ble skrevet for nærmere 50 år siden, virker den forbløffende frisk og «up to date» både i stil og innhold. Det skrives god science fiction i våre dager også, men vi kan stadig lære noe – og bli underholdt! – av våre forgjengere …
