Illustrasjon: Torun Høien
På vertshuset Gullhornet, ved vegkrysset der Khitans grønne sletter møter den store skogen, holdt ei sangerinne til. Hver kveld når bøndene og gjeterne kom inn fra markene satt hun i hjørnet og sang underlige sanger mens hun spilte sakte på en liten sølvsitar.
Ingen visste hvor hun kom fra, eller hvilket folk hun kalte sitt. Hun var kommet gjennom skogen en dag uten andre eiendeler enn fillene hun gikk i og den lille sitaren. Da verten hørte henne synge, lot han henne bo på et kott på loftet, mot at hun skulle synge og spille hver kveld.
Hun sa lite. Snakket noen til henne, smilte hun og lot de smale, hvite hendene gli mjukt over sølvstrengene. Og tonene fra strengene snodde seg sammen med sangen hennes, slik at snakk og latter stilnet, og bondesønnene lydde mens øynene deres ble fylt av gjenskinnet fra fjerne lys. Hun sang om gylne byer, om ville fosser og høge fjell; om gamle skatter skjult i nattsvarte grotter; om drager og drauger, alver og enhjørninger. Hun sang om tapre riddere og stolte jomfruer, om lengsel og drøm, om eventyr og nederlag og seier. Unge menn fra landsbyene omkring i det frodige Khitan flokket til vertshuset Gullhornet, og ord og toner smaug seg om hjerterøttene deres og fylte dem med en lengsel de ikke forsto.
Den unge gjeteren Ismal gikk hver kveld til vertshuset for å høre henne synge. Oftest satt han for seg sjøl ved et lite bord med et krus han prøvde å få til å vare hele kvelden, mens sangen og tonene flettet hans sinn i’nn i et nett av fortryllelse. Iblant stjal han seg til å kaste et blikk på sangerinna. Da sprang det en ild gjennom årene hans og tente en annen og nærere lengsel enn den som sangen hadde tent.
En kveld våget han seg til å snakke til henne, mens hjertet hamret mot ribbeina hans og tunga snublet over ordene. Da såg hun raskt opp, smilte og sang en ny sang om fattiggutten som reiste ut i verden. Der vant han ære og rikdom, og til sist et kongerike og ei prinsesse. Og gjeteren Ismal syntes hun sang for ham aleine, og at ordene hennes bar et særskilt budskap til nettopp ham.
Hele den natta låg han vaken i skuret der han bodde. Om morgenen pakket han alt han eide i et geiteskinn og bega seg ut i verden.
Sanger og sagaer er sunget og skrevet om gjeteren Ismal og hans eventyr. I vertshusene, ved leirbålene og i fyrstenes haller synges og berettes det om hvordan han fant karybdernes gamle skatt; hvordan han med latteren som våpen erobret den uinntakelige borgen Kiiriad; hvordan han drepte dragen Pokotakilon, og til sist samlet nasjonene fra Khitan og helt øst til havet i ett rike. Hans navn var på alles lepper; sangerne sang det, og de unge kvinnene hvisket det.
Mett av eventyr og seire vendte erobreren Ismal tilbake til vertshuset Gullhornet og steg inn i det låge, røykfylte rommet.
Lite hadde endret seg i det gamle vertshuset. Innehaveren var et par tommer bredere og grå ved tinningene. Ved de ølflekkete, grovteljete eiketresbordene var de kalvbeinte, unge mennene blitt aldrende menn som vasket ned støvet fra åkrene med brunt øl. Men det var kommet nye, unge gjetere som satt og lyttet på sangen og spillet, mens de prøvde å få seidlene sine til å vare hele kvelden, og i hjørnet satt ennå den fremmede sangerinna og flettet de unge mennenes hjerter inn i nett av sølvtoner. Og verken stemmen hennes eller ansiktet eller de smale hendene som glei mjukt over strengene var blitt en dag eldre på tjue år.
Ismal satt urørlig ved døra og lyttet. Han hørte igjen de sangene som hadde fylt ham med lengsel og forvirrete drømmer. Han møtte igjen det blikket som hadde sendt perler av ild gjennom årene hans.
Og langsomt seg en grå tretthet over ham. Ingen ildsprutende drager, ingen tåkelette enhjørninger danset for blikket hans. De enkle tonene snørte seg ikke tett om hjertet hans. – Hva var ildsprutende drager for ham som hadde drept Pokotakolon? Hva var dansende enhjørninger for ham som hadde en stall full av enhjørninger fra fjellandet Rhut? Hva var skjulte skatter og farefulle ferder for den som hersket over landet like fra Khitan til det store havet, og som badet i rubinstøv hver morgen?
Han satt lenge, men ingen ildfluer danset i blikket hans. Til sist reiste han seg og gikk ut med tunge skritt. Så red han tilbake til sine palasser, sine hengende hager og sine konkubiner. Der lever han ennå i grå tilfredshet som enehersker over halve verden, og drømmer ikke lenger om fjerne land, om eventyrlige rikdommer eller om ei sangeriunne i et lite vertshus ved et vegkryss.
Men på vertshuset Gullhornet synger ennå den fremmede sangerinna om drager og drauger, om alver og enhjørninger, om tapre riddere og stolte jomfruer. Hun synger om lengsel og drøm, om nederlag og seier Hun fyller de unge gjeternes øyne med gjenskinnet fra fjerne lys, og deres sinn med dunkle drømmer. Og av og til synger hun om gjeteren Ismal som reiste ut på eventyr og vant den halve verden.
Novella er en omarbeidet versjon av en fortelling som sto på trykk i Gandalf nr. 2/1974.