Surklut fikk tildelt en lugar som åpenbart var beregnet for to. Noe annet var ikke å forvente, dette var ikke en fornøyelsesreise. Surklut var i ferd med å pakke ut de få eiendelene sine da lugarkameraten åpnet døren og kom inn. Den hadde en liten rund kropp og massevis med tentakler. Noen av dem måtte være sanseorganer, mens andre var langt mer massive, og så sterke nok ut til å kunne knuse metall.
Håper den er snill.
«Du er min nye lugarmakker? Håper du varer lenger enn den forrige, dere amøber pleier å være trivelige. Hva heter du?» spurte tentakelvesenet. Surklut likte det fra første sekund, det var den første som ikke hadde omtalt Surklut som en pøl eller noe annet nedverdigende.
«Surklut. Hyggelig å møte deg. Hva heter du?»
Tentakeltingen svarte med en serie lyder som hørtes ut som om den hadde satt noe i halsen (hvis den hadde en hals, det så i grunn ikke slik ut). «Men de fleste kaller meg bare for Krakor. Jeg er maskinsjef på denne rustbøtta. Og hva i alle malstrømmer har fått deg til å ta hyre her?»
«Mangel på alternativer. Virker ikke som om føderasjonen har særlig bruk for oss organiske.»
Krakors sansetentakler trakk seg litt tilbake. «Forsiktig Surklut, den slags snakk vil mange anse som kjetteri.»
Jeg er en idiot. Her prøver Krakor å være hyggelig, og så begynner jeg å boble tull.
«Ikke at du trenger å bekymre deg for det ombord på denne holken. Mer enn nok av ting å bekymre seg for, men ikke akkurat det. Hele mannskapet er kjettere, desertører eller etterlyste av andre grunner. Så bare slapp av, du vil passe helt fint inn her.»
«Det var jo godt å høre. Men hva burde jeg bekymre meg for?» spurte Surklut forsiktig.
Krakor dro seg opp i køya si. «Hvor skal jeg begynne? For det første …» Den holdt opp en tentakel. «Vi er etterlyst i de fleste sektorer. Selv om vi selvfølgelig er uskyldige, betyr det at vi blir gjort om til romstøv hvis vi møter føderale skip.» Krakor holdt opp en tentakel til. «For det andre, siden vi er inne på temaet. Vi er komplett ubevæpnet, slik at hvis vi møter noe som helst som ikke liker oss … igjen, romstøv.»
Fantes det scenarier som ikke endte i romstøv?
«For det tredje. Hvis vi mot alle odds klarer å unngå patruljene, er det anslagsvis 50% sjanse for at motoren går nova neste gang vi hopper. Resultat: Selvlysende romstøv.»
«Men sovekamrene er i det minste brukbare, mindre enn 25% sjanse for at noe går galt med dem. Og hvis det er noe feil med dem … ja du skjønner vel hva som skjer i så fall.»
«Romstøv?» gjettet Surklut.
Det oppsto pipende lyder som Surklut håpet var latter fra Krakor.
«Din første reise? Du har ikke hoppet før?»
«Hoppet?»
«Er du ikke navigatør? Burde ikke noen ha lært deg hvorfor det kan være farlig å reise gjennom hyperrommet?»
«Farlig?» boblet Surklut forskrekket. «Jeg har bare gjort simuleringer, aldri noen ekte oppdrag. Har ikke vært i hyperrommet siden jeg ankom akademiet, og den gangen var jeg passasjer, og sov meg gjennom reisen.»
«Nettopp. Du sov deg gjennom reisen. Den første hyperreisen for en ung kadett. Hadde det ikke vært mer naturlig å være våken og oppleve den enn å sove?»
Surklut tok seg i å svare i en skarp tone. «Det er så lenge siden, jeg husker det knapt. Det eneste jeg virkelig husker, var hvor redd jeg var. Sanset ikke så veldig mye rundt meg, tror jeg, men jeg hadde stengt omverden ute, og syntes fryktelig synd på meg, alene som jeg var.»
«Ikke for å være kald, men la oss sammenligne triste fortider en annen gang. Hvis vi begynner å avspore, blir vi aldri ferdige før vi letter. Det viktige du burde ha blitt lært opp i, er at levende vesener må sove når de reiser gjennom hyperrommet. Hvis de er våkne, ligger de enten i fosterstilling og er døde, eller de er psykotiske og går berserk. Selv KI-er må skrus av. Du fikk sovemedisin uten å vite om det.»
Dette var første gang noen hadde nevnt dette for Surklut. Med mulighet for å fjernstyre droner i hyperfart var det begrenset behov for å sende av gårde skip på samme måten. Dermed var aldri hyperreise-teknologien prioritert særlig høyt av Føderasjonen. Derimot var underverdenen kommet atskillig lengere. Smuglere og pirater som behersket kunsten å hoppe fra sektor til sektor, var i stand til å unnslippe grensepatruljer og forfølgere i løpet av et lysglimt. Haken var naturlig nok alle hyperrommets farer, og det fikk Surklut til å føle seg svært kald. Den trodde den var godt forberedt på romlivet, mens den egentlig bare hadde spilt fjonge holo-spill i fem år. Utdaterte holo-spill utgitt for å være simuleringer. Det var frysende å innse hvor lite den ante om hva som ventet. Alt Surklut egentlig kunne, var å fjernstyre droneskip.
Krakor tok Surkluts tenkepause som tegn på at den skulle fortsette. «Vitenskapen strides om hvorfor, men fakta er at det å være ved bevissthet når du hyper-hopper, gjør deg til vrakgods etterpå. KI-er kan bare skru seg av, men for oss er det dvale, dyp søvn og slikt som fungerer. Men våkner man underveis, så er det kjørt. Derfor sovekamre. Ett for hver i besetningen. Vi har standardmodellen som kan tilpasses de fleste organiske vesener, og sende dem i dyp nok søvn. Og holde dem sovende. Og våre kamre er nesten nye. Sjelden at mer enn ett av dem bryter sammen per hopp.»
Krakors tentakler beveget seg i et mønster som trolig var meningsbærende, men som Surklut ikke ante betydningen av.
«Og skulle det være noe feil med kammeret, er det uansett ikke sikkert at du våkner. Ingenting å bekymre seg for, altså. Går det lukt i malstrømmen, så er det raskere enn resirkulering, pleier jeg å si. Skipet er programmert til å skyte feilfungerende kamre inn i nærmeste stjerne. Vi får det igjen på forsikringa, ingen fare for resten av besetningen, og du er død før du skjønner hva som foregår.»
«Veldig betryggende,» svarte Surklut tørt. «Si meg, hva skjedde med forgjengeren min?»
«Den våknet. Men ta det helt med ro, sjansene for at navigatørens sovekammer feiler i tre reiser på rad er astronomisk liten.»
«Dere har mistet navigatøren på begge de to siste reisene???»
«Det virker litt slurvete, gjør det ikke? Men ta det helt med ro, jeg har satset masse kreditter på at det ikke er ditt kammer som ryker denne gangen.»
Disse gærningene satser penger på hvem av mannskapet som stryker med? Hvordan kommer jeg meg av?
Månefisken begynte å riste og skramle, som om den var i ferd med å falle fra hverandre.
«Og da var vi på vei! For seint å angre nå!» ropte Krakor fornøyd.
Jippi.
«Hva er i veien, Surklut? Jeg er ikke ekspert på amøber som deg, men du virker litt molefonken?»
«Hva som er i veien?» Surklut greide ikke lenger å holde bruset tilbake. «jeg forventet meg en karriere som føderasjonsoffiser, og nå er jeg på vei ut i det store intet, mens resten av mannskapet vedder på om jeg skal overleve. Jeg aner ikke hva oppdraget vårt er, eller en gang hva arbeidsoppgavene mine skal være!»
«Og problemet er? Vi skal alle daue, og denne måten er ikke verre enn andre. Antar jeg. Din første romreise med ansvar. Helt normalt å være litt stressa. Bare du overlever de første to-tre reisene, så venner du deg til det.»
To-tre reiser? Det skjer ikke, hvis jeg mot alle odds overlever dette, skal jeg holde meg på bakken. Om jeg så må jobbe i kloakken.
«Hvis det hjelper, skal jeg opplyse deg om hva vi holder på med. Vi høster biomasse. Eller for å si det mindre delikat, vi suser innom glemte eller uutforskede planeter, forsyner oss med de sterkeste og smarteste vesenene vi finner der, og selger dem til høystbydende.»
«Vi er et slaveskip? Det får meg ikke til å føle meg bedre!»
«Slaveskip og slaveskip. Jeg vil heller kalle oss talentspeidere. I all hovedsak er det soldater til krigsspillene vi er på utkikk etter. Ofte er det flere som melder seg som frivillige enn vi har plass til i lasterommet.»
Surklut sleit med å følge logikken. «Men hvordan kan dette være lønnsomt? Med sovekamre til lasten og alt?»
«Klonefabrikkene vet å ta seg betalt for sine tjenester. Og de beste troppene er dessuten skreddersydd etter bestilling. Og ja, det er sikkert mulig å piratklone soldater, men fabrikkene er nøye med å patentere sine verk. Lisenser er latterlig dyre, og piratkloner fører til diskvalifikasjon og saftige bøter. Derfor er det stor etterspørsel etter originale vesener. Dessuten trenger vi ike å styre med sovekamre eller annet utstyr for å holde dem i live. Det er det genetiske materialet som det er penger i.»
«Dette er … dette kan ikke være riktig å gjøre?» var alt Surklut greidde å få ut av seg.
«Hvorfor ikke? Det var slik jeg mønstret på. Min forgjenger hadde et tragisk uhell, og jeg overbeviste kaptein Thelx om at min verdi som salgsvare var irrelevant hvis ikke motoren startet, og resten, som det sies, er historie. Og du hører ikke meg klage over hvor umoralske vi er.»
Vent nå litt, hvis maskinsjefen sitter og plaprer med meg her. Hvem passer på motoren?!
«Du Krakor, ikke for å være uhøflig eller noe sånt, men burde du ikke være i motorrommet? Er det ikke ved avreise og landing de fleste ulykker skjer?»
«Tull og tøys, skjer langt flere ulykker ved hopping! Og slapp helt av. Du ser dette båndet her. Så lenge det lyser grønt, så håndterer de automatiske systemene alt helt fint.»
Mens Krakor viftet med tentaklene, skiftet lysene på båndet fra grønt til rødt.
«Ikke noe alvorlig. Slett ingen fare for at vi brekker på midten når som helst. Jeg får vente litt med å introdusere deg for resten av mannskapet. Jeg har et par småting å fikse først.» Krakor forsvant ut av lugaren i retning av det Surklut håpet var motorrommet.