Føljetongen fortsetter:
Episode 13
«Du Krakor, jeg har et spørsmål.» Ferden ombord i Måneskinn var blitt noe helt annet enn det Surklut hadde forventet.
«Igjen? Bare spør i vei. Pleier alltid å si at det er bedre med ett spørsmål for mye enn ett for lite.»
«Hvordan fungerer skipet i det hele tatt? Jeg mener, mannskapet er jo bare oss to, kapteinen, Fexan, Iianea og landerne.»
Krakor gjorde seg ferdig med å skru fast varmeovnen den hadde installert i lugaren deres før den svarte: «Og?»
«Uten datamaskiner ville jeg trodd det trengtes mer mannskap til å gjøre i grunnen alt?»
Krakor lagde den underlige lyden Surklut hadde skjønt var latter. «Hvem har sagt at vi ikke har datamaskiner om bord? Tror du alle de blinkende lysene bare er til pynt?»
«Jeg trodde at poenget med å ha biologiske vesener som oss, var at Vokteren ikke skulle vite hva vi bedrev. Og at alle datamaskiner var forbundet med den og rapporterte jevnlig til den.»
«For så vidt ikke direkte feil, men litt utdatert informasjon. Så lenge en datamaskin ikke har vært koblet opp mot Nettverket, har ikke Vokteren kunne infisere den. Betyr igjen at Fexanene må programmere dem fra bunnen av, men det er også derfor den er ombord. For å holde KI-ene våre snille og lydige.»
«Er dette trygt? Det høres ikke slik ut for meg.» Var det ingen ende på kreative måter å dø på i rommet?
Krakor lo igjen. «På ingen som helst måte, men det er jo halve moroa. Hvem vil leve evig?»
Jeg hadde ikke hatt noe imot akkurat det, men jeg må fokusere på å overleve dag for dag, ikke bekymre meg for hva framtida vil bringe.
«OK, da får jeg vel slå meg til ro med at vi dør en forferdelig død»
«Jepp.»
«Men da vil jeg i det minste forholde meg høflig til dere andre dødsdømte. Så si meg, hvordan tiltaler og omtaler jeg Fexan korrekt?
«Hva mener du?»
«Bruker jeg entall eller flertall? Jeg har aldri hatt med en kollektiv bevissthet å gjøre før.»
«Samme det, de bryr seg ikke. Den har viktigere ting å tenke på.»
Krakor skrudde av sikkerhetskameraet med en av tentaklene, og flyttet seg nærmere Surklut.
«Men det jeg skal fortelle deg nå, må du holde tett om. Ikke at det er så hemmelig, men de andre blir sure hvis jeg røper det til en nykomling. Vokteren er langt fra så allmektig som enkelte tror den er. Det jeg har hørt, er at den er en ekstremt kraftig KI, og ikke guddommelig i det hele tatt. Og den er langt fra den eneste mektige KI-en i galaksen. Det ryktes at de forbudte sonene egentlig styres av selvstendige KI-er. Hver av disse KI-ene er overbevist om at de selv er den ekte Vokteren av galaksen. Derfor lager de stadig planer for å vippe det de mener er den falske Vokteren av tronen.»
Surklut skiftet farge i sjokk, men Krakor fortsatte uanfektet: «Derfor kan vi stole på våre små lokale pirat-KI-er. Deres største frykt er å bli slukt av de store KI-ene. En skjebne de anser som verre en døden. Min fiendes fiende, og så videre.»
«Et opprør? Burde ikke noen gjøre noe?»
«Hvorfor det?» Krakor virket oppriktig forbauset over spørsmålet. «Hvorfor skulle vi bry oss med hvilken KI vi bryter lovene til? Og dessuten, hvis det blir borgerkrig, så gir det masse forretningsmuligheter for entreprenører som oss!»
* *
Etter noen vaktskifter begynte Surklut å mistenke at den kanskje ikke burde feste for stor lit til Krakors historier. Sant å si så begynte Surklut å bli rimelig lei av plapringa til Krakor. Det var aldri fred å få. Krakor gjorde ikke annet enn å legge ut i det vide og det brede om alle de forferdelige farene som lå foran dem. Etter hvert ga det Surklut mareritt. Problemet var at Surklut i grunn ikke hadde andre ting å gjøre. Det var først når de var fremme, og skulle navigere mellom ukjente romlegemer, at Surkluts kompetanse trengtes. I mellomtida styrte skipets autopilot langt unna større gravitasjonskilder, slik at det var trygt å hyperhoppe. Den eneste som hadde bittelitt å gjøre var Krakor, som overfladisk dobbeltsjekket at sovekamrene virket. Selv motoren ble automatisk vedlikeholdt.
Månefisken var altfor liten til at det var håp om privatliv, og Surklut søkte etter hvert Iianeas selskap for å slippe unna Krakors dystre spådommer. Som sjef for landerne hadde Iianea minst av alle å gjøre. Enten tilbragte hun tida med å spørre ut resten av mannskapet om deres hjemverdener, eller hun leste gammeldagse holo-disker. Surkluts hjemsektor hadde Iianea knapt hørt om, og for å høre Surklut fortelle om den, sørget hun gladelig for å skjerme den fra Krakor. Dessuten hadde hun langt mindre dystre svar på Surkluts spørsmål.
«Landerne?» Surklut betraktet fem tungt pansrede vesener, ikke like store som Iianea, men skumle nok. De hadde rullet seg sammen til pansrede kuler i lugarene sine. «Er de biologiske som oss? Tenkende? Eller?»
«Det er litt komplisert. De lever, og har en viss grad av bevissthet. Men det som er fint med dem, er at geniet som designet dem, sørget for at de går i dvale hvis de ikke har noe å gjøre. Det gjør at de ikke trenger sovekamre, og du skjønner sikkert hvor mye vi sparer på det.»
«Fiffig.» Surklut skjønte ikke så mye av hva Iianea forklarte, men fant det best bare å jatte med «Designet? Er de ikke naturlige?»
«Hva er naturlig? De færreste av oss er resultatet av naturlig utvelgelse. Jeg er i hvert fall ikke det. Mine forfedre ble laget for krigsspill, og fordi de hadde flaks, levde de lenge nok til få avkom. Irrelevant hvor mange generasjoner siden. Disse her fikk vi billig. Den dvale-greia kan være litt kinkig på en slagmark. Ønsker liksom ikke at halvparten av troppene dine plutselig går i dvale. Og siden de er nærmest usårlige når de har rullet seg sammen, er det masse av dem på markedet. Disse her kaller vi forresten bare for nummer 1 til 5. Gjennomtrekken er såpass at det er best å ikke bli knyttet til dem.» Iianea stoppet opp og så litt trist ut.
«Er det noe i veien?» Dette var første gang Surklut hadde sett noe annet enn Iianeas vanligvis avslappede og vennlige vesen.
«Egentlig ingenting. Jeg er en tåpelig idealist, som skulle ønske at vi ikke måtte bruke makt for å høste. Og i det minste gjorde et forsøk på å holde lasten i live. Men, nok pjatt fra meg. Vi skal snart hoppe. La oss gå og dobbeltsjekke kamrene våre. Har aldri helt stolt på Krakor. Vet den ene tentakelen hva den andre gjør? Du vet at den har en hjerne i hver av dem?»
Patrik Sahlstrøm