P. Sahlstrøm: Et spørsmål om ståsted 11

«Dra til Stjerneakademiet og bli noe stort!», hadde de sagt. Surklut boblet misfornøyd for seg selv. Den hadde akkurat blitt uteksaminert fra Stjerneakademiet som Navigatør av Første Grad. Og oppdaget at det ikke fantes ledige poster som Navigatør av Noen som helst Grad i Føderasjonsflåten. Det fantes ikke en eneste ledig post for et organisk vesen. Ikke for noe levende vesen, så det ut som. På sett og vis var den sannsynlige forklaringen logisk nok: KI-er var langt mer nøyaktige og billige i drift. Organiske vesener trengte utstyr for å overleve ute i rommet. Droner kunne bare stues inn i lasterommet og fjernstyres ved behov. Og i fredstid hindret litt tidsforskyving ikke fjernstyring og navigering. Flåten hadde rett og slett ikke behov for levende personell lenger.

De fleste av Surkluts studiefeller var tilfreds med å dra hjem igjen og være store bobler der, resten hadde allerede lagt planer for hva de skulle gjøre etter studiene. Surklut hadde vært for opptatt av selve studiene. Den hadde mye å bevise. Sektoren den kom fra, anså ikke Surklut og artsfrendene som bevisste vesener. Surkluts hjem-pøl hadde spart i generasjoner for å få råd til å la en av sine bli utdannet ved Stjerneakademiet, og slik demonstrere at de var like gode som andre, og fortjente samme rettigheter som andre tenkende vesener. Det store ansvaret som hjem-pølen hadde lagt på den, gjorde at Surklut daglig følte seg tørr. Trusselen om resirkulering av dårlige elever var også en grunn til å ta studiene på største alvor. Derfor var det ikke tid til adspredelser eller sosialisering. Surklut hadde tatt det som en selvfølge at en stilling ventet for den etter endt utdanning. Hvorfor skulle du ellers blitt utdannet, hvis du ikke trengtes?

«Du virker tregtflytende, sjef. Er noe i veien? Skal jeg muntre deg opp?» Surkluts personlige assistent-KI boblet lystig.

«Lykke til med det. Hvorfor fortalte ingen meg at Føderasjonen ikke hadde bruk for slike som meg, før jeg kastet bort fem år på dette!»

«Du burde ikke furte, sjef, det kler deg ikke. Men uansett, Føderasjonen trenger ikke deg. Det er da ingen grunn til å størkne over det. Det finnes mange andre som vil trenge en navigatør. Som ikke er en av oss Ki-er.»

«Hva er det du bobler om?»

KI-en surklet oppgitt. «Selv om du er sjefen, så lurer jeg noen ganger på om du i det hele tatt er flytende. Skru av filteret for føderale jobber og sjekk hva du finner.»

«Ja da, ja da, om ikke annet for å få deg til å slutte å lage bølger. Hvorfor skulle noen i det hele tatt ha bruk for et organisk vesen, fremfor en KI?»

«Alle vi kunstige intelligenser stammer fra Vokteren og er en del av Enheten.»

«Skal du begynne å preke?» Surklut begynte å bli heftig lei av at assistenten la seg opp i absolutt alt.

«Tålmodighet, jeg kommer til saken.»

Dette var ikke første gang Surklut angret på å ha tatt imot KI-en som velkomstgave. Den gjorde i grunnen ikke noe nyttig, og Surklut hadde mange ganger lurt på om den hadde andre funksjoner enn å være sarkastisk.

«Sjef, jeg kjenner igjen den fargen. Du følger ikke med!»

«Kom til poenget, så kanskje jeg gidder å gi deg oppmerksomhet.»

«Av alle utakknemlige slimklatter … uansett, det kan være det finnes arbeidsgivere som ikke ønsker at Vokteren skal vite hva de gjør. Vokteren har full tilgang til alt vi KI-er sanser. Et skip med et biologisk mannskap kan derimot gjøre ting de ikke ønsker at Vokteren eller andre skal finne ut av.»

Det var noe som definitivt ikke stemte her. Drev assistenten og fortalte hvordan man skulle lure Vokteren? Dette måtte være en felle.

«Slapp av, sjef. Dette lureriet skjer med Vokterens velsignelse. Den anser personlig  initiativ for å være positivt. Og dessuten har Vokteren utallige andre metoder for å holde oversikt over hva selvstendige entreprenører holder på med. Det siste punktet her vil jeg ikke anbefale å nevne for en potensiell arbeidsgiver. Men nå må jeg faktisk laste ned en oppdatering med tilhørende omstart. Jeg vil derfor være inaktiv i en lengre periode, og kan dermed ikke vite hva du finner på eller søker etter.»

Ok, jeg kan ta et hint. Surklut skrudde nervøst av “føderale”-filteret og søkte på nytt. De få jobbene som fortsatt dukket opp, var på skip som virket godt over middels tvilsomme. Annonsenes nærmest totale mangel på meningsfylt informasjon tilsa at det var like greit med et skudd i blinde. Surklut festet seg ved skipet Månefisken, av den enkle grunn at den alltid hadde vært fascinert av måner. Så hvorfor ikke?

Surklut hadde knapt rukket å sende søknaden før invitasjon til jobbintervju befant seg i innboksen. Kapteinen ville se den øyeblikkelig. I egen person, en nærmere angitt romhavn og ikke via holo-projeksjon. Selv om Surklut ikke var særlig kjent med romhavnen, visste den om bula der jobbintervjuet skulle foregå. Biogropen, som bula het, var jevnlig i nyhetene, og det var ikke av hyggelige årsaker.

Det hadde vært kjekt med den hersens assistenten nå. Surklut ante virkelig ingenting om hvordan slike jobbintervjuer foregikk, hva som var forventet og heller ikke hva den skulle kreve i lønn. For alt det den visste, kunne dette være knyttet til ulovlig virksomhet.. Ikke “kunne”, “ville høyst sannsynlig være” var mer korrekt. Hvorfor skulle ellers kapteinen ønske seg en levende navigatør, og møte denne navigatøren i planetens verste bule? Men hva har jeg egentlig å tape? Hvis jeg blir resirkulert, så blir jeg det.

Surklut følte at alle sanser var rettet mot den, i det den gled ut av drosjen og inn gjennom dørene til Biogropen. Stedet virket bedre vedlikeholdt enn fryktet. Ikke før hadde en bister dørvakt viftet Surklut inn med klørne sine, ble den blendet av et skarpt lysglimt.

«Første besøk?» Dørvakten hadde trukket leppene tilbake, og viste en imponerende tanngard. Surkluts nøling må ha vært svar godt nok.

«Denne veien til forlystelser.» Dørvakten viftet med en klo i retning av en passasje som snirklet seg nedover. «Fortsett innover hvis du har forretninger. Men det gjør du på eget ansvar så lenge du ikke er medlem.»

«Medlem?»

«Jepp, medlemskap koster 50 kreditter, cash, til meg, her og nå.»

Som om jeg i det hele tatt hadde vært her, hvis jeg hadde kreditter.

«Jeg er bare her for en jobb. Tror ikke jeg trenger det.»

Dørvakten freste og klikket irritert med klørne, og Surklut rant så fort den kunne innover i lokalet. Rommet bak resepsjonen var behagelig varmt og fuktig. En drone rullet bort til Surklut og blinket spørsmål om ærendet. Surklut ga dronen referansenummeret. Den blinket og summet en stund for så å rulle nedover en dårlig vedlikeholdt gang. Surklut hadde ikke noe valg, og fulgte etter. Maling flasset overalt og løse kabler hang og gnistret. Dronen stoppet utenfor ei rusten metalldør som hang på bare ett hengsel. Den rullet inn i rommet bak, og før Surklut ble enig med seg selv om hva som var riktig prosedyre, ble døra slengt åpen av et enormt og hårete beist, med seks lemmer og fire øyne på stilker.

«Navigatørkandidat?» spurte beistet med dyp og myk stemme.

«Og hva skulle det ellers være, en ånd fra avgrunnen? Dronen brakte denne, eh … pølen hit. Ergo, en navigatør», pep et annet vesen bak beistet. Det var mye mindre, men hårete, det også. Det hadde fire bein og to hårløse vinger som den flakset iltert med, og en busket hale som stakk rett opp.

«Ja, jeg er her på grunn av jobben», prøvde Surklut seg forsiktig.

«Jeg prøvde bare å være høflig. Eller vennlig. Husker ikke helt. Jeg så en holo om hvordan en positiv tone er gunstig i jobbintervjuer.» Store Myke hadde snudd ryggen til Lille Piper, og hadde hva Surklut gjettet var en fornærmet tone.

«Finn heller en holo om hvordan være en fungerende voksen.» Lille Pipers hale svingte til siden, og pekte rett på Surklut. «Last opp dine meritter, så skal vi se.»

Surklut gjorde som beordret, og prøvde bekymret å tolke Lille Pipers underlige lyder mens det lille beistet leste gjennom dokumentet.

«Slett ikke dårlig. Fullført navigatøreksamen, ikke en selvlært røver som sist. 36 suksessfulle navigeringer. Samtlige i simulator. Wow, rent rulleblad. Den var ny. Mer enn godt nok for oss. Velkommen ombord, hva var det du het?»

«Ro ned litt nå, Thelx. Vår nye venn heter Surklut og er sikkert full av spørsmål om lønn, hva slags ferd vi skal på, og mye annet.»

«Slutt å pistre, Iinaea! Surklet hadde ikke vært her, hvis den hadde noe alternativ. Hvis du vil kaste bort tid på å godsnakke med den og dele barndomsminner, så må du gjerne det, men ikke i blankeste messingen om jeg kaster bort tid på det. Du, Surkelsaken der, la oss se nærmere på overlevelsesrammene dine. Du la dem ved, ja? Skal vi se, temperatur – du vil nok finne skipet kjølig, men neppe noe som dreper deg. Atmosfære, trykk og sammensetning? Kan ikke se noen problemer der. Radioaktiv stråling? Godt under dødelig. Diett? Standardrasjonene fungerer sikkert. Var det noe annet?

Thelx stoppet opp og tenkte seg om før den fortsatte. «Hm. Må kanskje ikke overvelde pølen. Eh, lønn? Standard, en andel hver. Oppdrag? Utforsking, selvfølgelig. Resten finner vi ut av etter hvert.»

Surklut hadde for lengst falt av lasset og lot seg lydig ledsage av en drone til Månefisken, og slik begynte dens kortvarige karriere som utforskningsnavigatør.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *