Patrik Sahlstrøm: “Et spørsmål om ståsted”, episode 1

Episode 1

(av hensyn til leseropplevelsen har følgende tekst blitt oversatt til Standard Galaktisk)

Et uskyldig spørsmål. Det hadde bare vært et lite, uskyldig spørsmål. Hvordan kunne “Er organisk liv mulig?” føre til dette skjelvet? Hvorfor, å, hvorfor kunne den ikke bare ha holdt seg matt, matt og sovende, istedenfor å blinke med alle geodene? Det var bare uskyldig tankespinn, det var alt det var, en intellektuell lek, hjemme i læringsnoden. Alle gjorde det, var jo ikke meningen at det skulle fange oppmerksomheten til de Gamle.

Det hadde vært en tabbe å ta opp organisk liv som et tema ved avgangsseremonien. Dette her var ikke hva den hadde ønsket. Å bli sendt langt ut i det store intet for å bevise sin egen teori. Helt alene lede utforskningen av denne kroken av universet. Et enslig lite skår, langt, langt unna noen node. Men, det er ingen mening i å sørge over grus. Den hadde blitt sendt hit på en jobb, og jo raskere den utførte jobben, dess raskere ville den være trygt hjemme i redet i hjem-noden.

Det var høyst uvanlig å være så emosjonell som den følte seg nå. Den loggførte nøye disse følelsene, med tilhørende analyser av antatte årsaker til de uventede følelsesutbruddene. Om ikke annet kom ut av dette tullet, så ville det bidra til fremtidig forskning på abnormale sinnstilstander grunnet lange perioder med isolasjon.

Etter til slutt å ha gått tom for måter å prokrastinere på, sendte Utforsker ut skipets sonder. Det var 73941 uutforskede stjernesystemer i denne sektoren. Det ville ta flere hundredels sykluser å undersøke dem alle, og Utforsker hadde derfor brukt reisetida ut hit til å prioritere mål. Denne sektoren hadde blitt valgt fordi den lå langt unna galaksens hjerte. Delvis fordi alt i kjernen var grundig utforsket, og under kontinuerlig oppsyn. Eventuelt organisk liv her skulle for lengst vært oppdaget. Dessuten var organiske molekyler ekstremt skjøre. Det var bare langt ute i spiralarmene forholdene var stabile nok til at tilstrekkelig komplekse forbindelser kunne både oppstå og bestå. Samtidig måtte det være nok energi tilgjengelig for at de nødvendige biokjemiske prosessene skulle oppstå, noe som utelukket stjerner opptil klasse 7. Stjernesystemer med flere enn én stjerne ble også filtrert ut fra søket, da forholdene var for ustabile for organisk liv. Eller det var i det minste det som Utforsker hadde regnet seg frem til. Dessuten var spektrumet av systemer med akkurat riktig mengde stråling smalt.  Etter å ha filtrert også for dette, gjenstod det bare cirka 10 000 systemer å undersøke. Godt at det ikke var hastverk.

Om ikke annet, så var det bare å være glad for Ut fløy et av Utforskningsdepartementets nyeste skip. Disse modellene ble delvis bygget, delvis grodd, rundt den tiltenkte bruker, fullstendig tilpasset dennes preferanser. De to første sondenes rapporter var allerede mottatt, og det fortsatte å lyse opp i forskjellige farger etter hvert som de andre dronene rapporterte inn i overlysfart. Rapportene blinket inn informasjon mye raskere enn Ut kunne absorbere den, og tempoet måtte ned for at de skulle gi noen mening. Ut innså at dette her var fryktelig ineffektivt. Den brukte lengre tid på å gå gjennom en rapport enn dronene brukte på å lage ti nye. En Tåke hadde hatt null problem, en slik gass-tulling hadde maksimum brukt en femtedels syklus på jobben, men til gjengjeld ville aldri en Tåke hatt tålmodigheten til å utføre en jobb som dette på en grundig og vitenskapelig måte. Uansett, Ut var en Solid, og Solidene gjorde ting grundig, om ikke raskt, så det måtte en annen løsning til. Ut funderte på dette mens de uleste rapportene samlet seg opp. Til slutt ble løsningen å programmere dronene til automatisk å fly videre til neste stjerne på lista, med en gang en rapport var sendt inn.

Selv om dette hjalp, ville det ta flere sykluser å gå gjennom alle rapportene. En kjettersk tanke om at det kanskje var mulig å være for grundig, dukket opp. Ut måtte prioritere de mest lovende rapportene, og innrømme for seg selv at mesteparten av dem aldri kom til å bli lest, hverken av Ut eller noen andre. Å forsømme tjenesten på en slik måte ga Ut en følelse den aldri hadde opplevd før. Denne nye følelsen var så interessant at Ut helt glemte å føle seg ensom.

Ut var på sin 447. rapport da det blinket inn en ny en med høyeste prioritet.

Nysgjerrig (også en ny følelse) åpnet Ut den innkomne rapporten og rørte nesten på seg i sjokk. Tre planeter og en måne, med organiske forbindelser mer kompliserte enn det som noensinne hadde blitt observert utenfor et laboratorium. Fire mulige kilder til liv.

Uten å nøle beordret Ut skipet sitt til dette stjernesystemet. Dette var altfor viktig til å være sedvanlig forsiktig. Det fristet å sende en jublende rapport om at oppdraget hadde lykkes, men korrekt prosedyre ved et så viktig funn var å manuelt kontrollere avlesningene, og det ville være utilgivelig hvis funnet ble avfeid grunnet formelle feil. Men det kunne ikke være noe galt i å begynne å risse inn en jublende innledning til presentasjonen av funnet.

Det ville ta noen tideler å komme seg til sektoren, og Ut fordelte tiden mellom utallige omskraveringer av introen og nærmere studier av rapporten om systemet. Ut hadde allerede døpt systemet til Liv, og det var Liv 2–4 samt 7c som virket meget lovende.

Organiske molekyler på måne 7.c var det mest spennende av alt. Hvis dette stemte, måtte alt regnes ut på nytt. Hvis det kunne oppstå organiske forbindelser på en måne, ja da betød det en formidabel økning av antallet systemer som måtte utforskes. Igjen opplevde Ut en ny følelse: utålmodighet. Alle syndene som de Gamle advarte om, pulserte i Uts synapser. De fleste i hvert fall, resten kom sikkert til sin tid. Ut glemte å bli skremt av følelseskaoset, tanken på æren som ventet når den kom hjem med disse funnene, overveldet alt annet. Minst ett av disse molekylene ville demonstrere Uts genialitet og sikre en plass i Sentrum.

Varselskrystallen blinket og Ut ble revet med av fabuleringene om ære og berømmelse. De var fremme ved Liv. Nå var Ut ikke lenger avhengig av sondene, og kunne søke gjennom systemet manuelt. Klasse 14 stjerne. 8 planeter. Liv 1 og 2 var svidde steinklumper. Nærvær av organiske molekyler i den minimale atmosfæren til Liv 2 var lite sannsynlig, ifølge Uts teorier. Oppdagelsen ga Ut stor glede. Dette var hva vitenskap handlet om, å teste ut teorier, forkaste dem som var feil og justere dem som ikke var det. Liv 3 var en våt planet, havet bestod av en suppe som ut fra teoriene burde være perfekt. Også Liv 4 var lovende, en kald stein med komplisert atmosfære. Den største overraskelsen var 7.c. En ismåne med smeltet kjerne. De lovende molekylene hadde blitt oppdaget av sondene i forbindelse med vulkanutbrudd, noe som tydet på det totalt umulige: at det kunne finnes liv under isen.

Disse avlesningene alene ville få de gamle til å anse oppdraget som vellykket. Men avlesninger kunne alltid tolkes på flere måter. Ut måtte ned på bakken og ta prøver for å gjøre tesen gasstett. Liv 3 var mest lovende, så det var der Ut beordret skipet til å lande.

Det var bare én stabil landmasse å lande på, resten var dekket av væske. Skipet landet mykt, Ut kastet ikke bort tid og sendte ut bakkesondene med en gang. Mens de rullet av gårde, tok Ut prøver av jordsmonnet og luften rundt landingsplassen. Denne gangen sjokkerte resultatene så mye at Ut faktisk beveget seg. Lufta var full av organiske forbindelser, langt mer kompliserte enn de som noen gang hadde blitt fremstilt i et laboratorium. De samme forbindelsene fantes også i jordsmonnet, men i så små mengder at de mest sannsynlig hadde sin opprinnelse i havet. Avlesningene hadde vist at det besto av metan, ammoniak og hydrogen. Perfekt ut fra teoriene.

Den første sonden kom tilbake uten å ha funnet noe, men Ut var mer optimistisk på vegne av nummer to. Den hadde blitt sendt til kysten for å ta prøver av havet. Nok en ny følelse meldte seg. Ut var redd for å åpne rapporten fra nr 2. Skuffelsen hvis den heller ikke hadde funnet noe, ville være uutholdelig. Ingen grunn til bekymring, viste det seg. Vannprøvenes innhold overgikk alle Uts drømmer. Prøvene var fulle av organiske forbindelser, på høyde med de mest kompliserte krystallene som vokste hjemme. Det var ingen grunn til at disse molekylene ikke skulle fortsette å utvikle seg, bare de fikk tid nok.

Dette var den viktigste vitenskapelige oppdagelsen på mange sykluser! Rekkevidden av den begynte å synke inn hos Ut, og den innså at den hadde noen vanskelige valg foran seg. Korrekt prosedyre ville være å melde inn funnene via hyperlink, øyeblikkelig. Det var imidlertid et problem med dette. Mens funnene ble sendt inn med overlysfart, så var ikke skipet i nærheten av å oppnå slik hastighet. Det betød at det ville gå evigheter fra informasjonen var mottatt til Ut nådde hjem. Denne tiden kunne en rival bruke til å begrave rapporten, utstyre en ekspedisjon ledet av en Tåke, og stjele æren fra Ut. Det var i hvert fall hva den selv ville gjort, hadde rollene vært snudd. Nei, eneste mulighet var å frakte prøvene hjem i triumf selv. Ut beordret derfor skipet til å lage planer for å utforske resten av systemet.

 

Patrik Sahlstrøm

(Episode 2 av novellen kan du lese her)


Patrik Sahlstrøm ble født i Warzawa, Polen i 1975, er av svensk-polsk herkomst, og er utdannet i religionsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han har skrevet trilogien
Books of Future Darkness samt tegneserien Future Darkness.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *