Patrik Sahlstrøm:”Et spørsmål om ståsted”, episode 2

Første episode av føljetongen kan du lese her. 

Oppdragsleder var tilbake på Liv. Den hadde tvilt på at det noensinne ville skje. Noen ganger trodde Op at den hadde kortsluttet, som de Gamle hevdet. Istedenfor triumf hadde den blitt sendt til behandling for å komme til sans og samling igjen. Den hadde tilbragt en halv syklus der, etter hvert begynte den selv å tro at den hadde forfalsket resultatene, akkurat som dens fiender hevdet. Funnene stred mot all fornuft. Når den først hadde innrømmet kortslutningen sin, gikk rehabiliteringen raskt. Dens genialitet i oppdagelsene av nye organiske forbindelser ble anerkjent, og en node dedikert til studiet av anvendt organisk kjemi ble oppkalt etter den.

Men innerst inne visste den sannheten. Liv var der ute, og før eller siden ville andre gjøre samme oppdagelser der, og vinne all æren. Sikkert en upålitelig Tåke som ikke ville begripe viktigheten av dem. Kunne Op ha gjort noe annerledes? Ingenting, den hadde gjort alt riktig. Pliktoppfyllende hadde den rapportert funnene sine, støttet av grundig dokumentasjon. Og det hele hadde blitt forkastet som forfalskninger og løgner. De Gamle hadde ikke engang tatt seg bryet med å lese selve rapporten før de avviste den og sendte Op til behandling.

Hadde det ikke vært for at noen grådige steiner ante forretningsmuligheter og finansierte en ny ekspedisjon, hadde aldri Op sett Liv igjen. Dermed fikk den lede en ekspedisjon bestående av fire skip. To av dem var bemannet med kunstige intelligenser. Ikke av nyeste modell, for Investorene var ikke akkurat generøse og hadde kjøpt inn noen gamle KIer fra Romakademiet. Treige, dumme og robuste nok til å tåle mishandling fra utallige kull av kadetter. Helt perfekt, for Op stolte ikke helt på de nyere modellene. De var altfor selvstendige og hadde den irriterende uvanen å tolke programmeringen sin. Det var ikke tilfelle med disse antikvitetene, ingen fare for at de ville finne på å tenke selv. Det var det siste skipet som bekymret Op. Det var bemannet av en Tåke som visstnok skulle være Ops assistent, og Op kunne ikke forestille seg noe annet enn at den bare ville gå i veien.

Det var i og for seg nærværet til assistenten som hadde gitt Op et nytt og mere ærefult navn, dermed fikk det være grenser for hvor irritert Op kunne tillate seg å være. Under den lange reisen til Liv, skjønte Op hva som foregikk. Assistenten var ikke en assistent. Assistenten var der for å sikre investorenes interesser. Op hadde i utgangspunktet full forståelse for det, og ga egentlig blaffen. Men hvorfor måtte investorene fornærme den med en simpel Tåke som assistent? En plasmaklump som assistent på en vitenskapelig ekspedisjon? Hvordan i huleste skulle det ta seg ut? Bare det å kommunisere med hverandre var nær umulig, assistenten hadde minst hundre ganger raskere tidsperspektiv enn Op. Oversetterenheten de var utstyrt med, populært kalt en Tidsvrenger, skulle teoretisk løse det. Helt sikkert. Under kontrollerte testforhold. Men Op bekjent, hadde ingen testet dingsen under feltforhold før. Men å forvente at Tåken skulle gidde å vente en evighet på ordre uten å finne på ugagn var på grensen av det tåpelige. Det virket i grunnen som om mesteparten av det såkalte toppmoderne utstyret ekspedisjonen var utstyrt med, heller var prototyper som utviklere hadde betalt for å teste ut i feltet. Eller studentprosjekter. Men det betydde ingen ting som helst. Op var på vei tilbake til Liv og beordret Assistent til å lese av sondene og avgi rapport I samme øyeblikk det var innen rekkevidde av signaler fra den gamle utposten. Det var gått flere sykluser siden Op var her sist, og det ville være urimelig å forvente at alle senderne fortsatt var i drift. Likevel burde noen ha blitt stående og ville gi en god indikasjon på hva som hadde foregått i deres fravær.

Sjokk og håpløshet veltet over Op etter å ha studert rapporten. De organiske molekylene var vekk fra Liv 2,4 og 7c. Hva hadde skjedd? Op var på nippet til å bli hysterisk, og gikk frenetisk gjennom rapporten. Alle sensorene på Liv 3 var nede, så det var umulig å vite hva som hadde skjedd? Assistent var sikker på at et annet foretak måtte ha rukket dit først og røvet molekylene før dem. Op så det for seg: de biologiske forbindelse stjålet og ødelagt av primitive gassbobler uten anelse om verdien av det de hadde ødelagt. Hvorfor hadde de I så fall ikke krevd hevd på dette systemet? Kostnaden ved å kreve hevd var støv sammenliknet med å sende et høstingsskip, noe som automatisk ville gi rett på hevd.

Det var altfor mange ukjente faktorer til å kunne resonnere seg frem til hva som hadde skjedd, eller hva som nå ville være den beste måten å håndtere situasjonen på. Uansett måtte Op ned på bakken på L3, og den beordret skipet sitt til å iverksette landingsprosedyre.

Med bare én mulighet igjen var det utålelig å ha Assistent dansende i vei. Op beordret derfor prøvetaking og analyse fra de tidligere funnene, med streng beskjed om ikke å forstyrre før dette var klart. Dette burde holde Assistent opptatt lenge nok til å utføre studiene på L3 uten innblanding.

Til Ops store overraskelse og glede sendte de etterlatte sensorene fortsatt signaler. Imidlertid hadde atmosfæren hadde blitt så tykk at signalene fra dem ikke nådde gjennom. Det sensorene fortalte,  for godt til å være sant. De viste en overflod av kompliserte organiske forbindelser i havet, og mindre klumper langs strendene. Uten den beskyttende vesken burde stråling og påvirkning fra atmosfæren ha brutt ned disse molekylene. Noe som ikke hadde skjedd. Rett nok var molekylene i havet større og mere kompliserte, men forbindelsene på land virket mer avanserte. På samme måte som en          en ny datamaskin pleide å være mindre enn dens forgjenger. De ytterste lagene av organismene på land var tykkere og beskyttet de indre delene. Nesten som om de hadde tilpasset å være på land. Dette var utenkelig. Selv små steiner visste at tilpassing krevde intelligens og målrettethet. Selv i Ops villeste ønsketenking var disse organiske “tingene” (Op begynte å bli veldig usikker på hvordan de skulle klassifiseres) fortsatt altfor små og primitive til å kunne ha intelligens. Op hadde helt glemt skuffelsen over fravær av organisk materiale i resten av systemet, og var fullstendig absorbert av funnet på land. Molekylgruppene i havet var fullstendig som forutsatt i Ops teorier, og et grundig søk ville trolig avdekke at mange av dem oppfylte selv de strengeste kriteriene for å bli definert som liv. Op brydde seg ikke lenger. Dens teorier var endelig bekreftet, mysteriet løst og interessen kjølnet. Molekylene på land derimot, de brøt mot alle kjente fysiske lover. Her var et mysterium verdig Ops oppmerksomhet! Mens den hadde vært opptatt av å systematisere de nye funnene, hadde det organiske materialet på land i mellomtiden begynt å spre seg. Det var det underligste Op noen gang hadde sett. Det så ut som en grønn lavastrøm som rant oppover. Selv Ops egen berømmelse var glemt, dette var større, mye større enn som så.

Dette var selvfølgelig akkurat i dette lysglimtet Assistent valgte å forstyrre. Som Op hadde mistenkt, var den i jevnlig kontakt med sine arbeidsgivere og klagde garantert jevnlig over mangelen på fremdrift. Op ble redd. Konsortiet kunne ikke få kveilet tentaklene rundt disse funnene! Dette var kunnskap hele Føderasjonen hadde krav på. Op kunne ikke godta at konsortiet skulle holde tilbake kunnskapen for å tjene på den. Det var ikke akseptabelt.

“Jeg gjentar: Sjefene er ikke fornøyd med fremdriften”, kom det fra Assistenten. “De beordrer derfor fulle geologiske undersøkelser av samtlige planeter og måner i systemet. Vi starter ytterst og jobber oss innover.”

Etter det som må ha vært en evig lang pause for den, fortsatte Assistenten: “Jeg skjønner at dette må føles som massiv tyngdekraft. Beklager, men det er ingenting jeg kan gjøre. Konsortiet har fått ny styreleder. En styreleder som ikke har noen tro på fortjenestemulighetene i organiske forbindelser. Men siden vi først er her, så er det en unik mulighet til å teste ut de nyeste modellene av utforskningssonder. Et transportskip er på vei med utstyret. Hobbyprosjekter relatert til organisk materiale avsluttes øyeblikkelig. Ønsker du å sende et svar? ”

Hobbyprosjekt? Ingen profittmuligheter? Hva slags imbesil Tåke var det som styrte showet? Det var uansett for seint til å protestere. Langdistansesensorene viste et skip som ville være fremme om noen tideler, og Assistenten var allerede i ferd med å forberede undersøkelsene av de ytterste planetene. Før Op fikk samlet seg nok til å svare, fortsatte Assisten “Konsortiet er takknemlig for innsatsen. Det har derfor overlevert og anbefaltforskningsresultatene deres til Vitenskapsrådet. Rådet er imponert og inviterer derfor deg til å presentere funnene på en skikkelig måte. Konsortiet innvilger deg selvfølgelig permisjon under denne reisen. Det venter deg automatisk en bonus og tillatelse til tittelbruk under permisjonen.

For ikke lenge siden ville dette brakt total lykke til Op. Det var ikke hver syklus Rådet inviterte forelesere utenfra. Det ville vært en monumental ære. Men når hele forskningsprosjektet på denne måten tilfalt en Tåke, ville alt være verdiløst for Op selv. Det var ikke akseptabelt. Assistent hadde begynt å gjennomlyse sin andre planet før Op hadde tenkt ut en løsning, og var ferdig med gassgigantene før den kunne implementeres.

Utforskingsskip var bygget for å være robuste, ikke kostnadseffektive. De måtte være utstyrt for alt fra å observere en nova til å fly gjennom en gasskjempe. Med nok sikkerhetssystemer til å håndtere alt. Det var her løsningen lå. Fluktkapselen ville få Op trygt hjem. Bak seg ville Op etterlate en ubemannet forskningsstasjon som ville overvåke det organiske livet. For en uinnvidd ville det bare se ut som skrot etter et hobbyprosjekt. I virkeligheten våket stasjonens droneøyne over Liv 3. Op programmerte stasjonen til bare å lagre avlesningene og ikke åpne seg for andre enn Op selv.

Stasjonen var konstruert for å vare i mange sykluser, siden Op ante at det ville være lenge før det ble gjensyn med Liv 3.

 

Patrik Sahlstrøm ble født i Warzawa, Polen i 1975, er av svensk-polsk herkomst, og er utdannet i religionsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han har skrevet trilogien Books of Future Darkness samt tegneserien Future Darkness. Hans neste bok, Fugitive. The Dragongirl Chronicles Vol. 1, utkommer snart. 

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *