NOVA-klassiker: «Barn av nattevinden» novelle av Leonard Borgzinner

Første gang trykket i NOVA nr. 1-1977.

Han ble stående i utkanten av lysskjæret fra bålet, der lys og mørke gled sammen. Ansiktet hans var likblekt og øynene virket blinde i det magre, smilende ansiktet. Håret nådde ham til skuldrene og vinden lekte med de ravnsvarte lokkene. Hendene hans, som hvilte avslappet på lårene, hadde samme farge som snø i måneskinn en kald desembernatt.

«Jeg heter Ernest Szafran,» sa han. «Kan jeg få slå meg ned?»

Dena reiste seg og grøsset da den kalde vinden kjærtegnet kroppen hennes. Det var vinter i luften.

«Vi skal til Strasbourg, vi har gått i fire dager og vet ikke akkurat hvor vi er lenger. Kanskje du …?»

«Det er for overskyet til å orientere seg etter stjernenes konstellasjoner,» forklarte Leonid. Han var en kraftig mann et sted i femtiårene. Håret var tynt, og han var plaget av for mye overflødig fett. Ansiktet hans strålte av håp, men øynene hans flakket.

«Jeg kjenner veien,» sa Szafran og kom nærmere. «Hvis dere er villige til å dele maten med meg, så …»

«Her,» sa Heinz og rakte ham et halvstekt kjøttstykke fra bålet. Han var lut og firskåren og så ut til å være cirka seksti, selv om han sannsynligvis var yngre. Håret hans var tykt og blankt og det var spenstighet i kroppen hans, men ansiktet var en stivnet maske.

Et halsende hyl fra en villhund fikk de fire til å trekke nærmere sammen.

Leonid presenterte seg selv og de andre: «Leonid. Dena. Heinz.»

De spiste en stund i taushet, så begynte Dena å fortelle om dem selv. Tre mennesker drevet sammen av en rekke tilfeldigheter. Urolighetene i vest, rasist-opptøyene langs Seinen og deres beslutning om å ta seg frem til ett av de roligere tettstedene, Strasbourg. Landskapet var vilt og karrig og det var lett å gå seg vill, særlig etter at veinettet var punktert flere steder. De radioaktive markene var også en overhengende fare. Szafran forklarte dem hvordan de skulle ta seg frem på raskest mulig måte, og optimismen var gjenopprettet. De tillot seg å le, spøke og tenke varmere på fremtiden.

Szafran ble liggende våken da de krummet seg sammen i teppene og forsøkte å sove. Knitringen fra bålet og lukten av fuktig jord føltes oppkvikkende nå da han igjen hadde mennesker omkring seg. Utpå natten reiste kvinnen seg og gikk bort til Heinz og Szafran lukket øynene for å holde tårene tilbake.

*

De fulgte landeveien i to dager, inntil de kom til det store krateret som delte en utbombet landsby i to. Det var mørkt, og det ville ta lang lang tid å ta seg rundt, så de slo leir mellom ruinene. Szafran ble stående og se utover landet omkring. Her og der flammet åsene som om de var oversvømmet av svermer av ildfluer. Han lente seg til en klippeblokk og forsøkte å ikke tenke på noen ting. Smilet hans spøkte fremdeles i munnvikene, og øynene var som melk; de speilte ingenting.

Han hørte de muterte rottene før han så dem.

De snøftende lydene vokste til noe konkret gjennom søvnen, og Leonid satte seg brått opp. Hjertet slo fortere. Han stirret ut i det kompakte mørket på den andre siden av bålet, hvor pipene, snøftene og den iltre hviningen syntes å komme fra. Flammene blendet ham, og gjorde alt utenom leirplassen svart og ugjennomtrengelig.

«Heinz! Dena! Szafran!»

De stirret på hverandre, og det gikk plutselig opp for dem at deres veiviser ikke var der. Dena klynket. Hennes styrke var forsvunnet, oppløst sammen med søvnen. Tilbake var bare redselen for det ukjente som lurte der ute. Dena forsto ikke straks hvilke dyr som omringet dem; hun tenkte på ulver, snikende i ring rundt ensomme leirbål i dype, iskalde, sibirske skoger. Men dette var ikke Sibir, og så vidt hun visste var det ikke ulver i dette området, her i Sentral-Europa. Hun visste ikke hvilke vanskapte uhyrer som drev omkring i dette utbrente, krigsherjede landet; hun visste ikke hvilke marerittaktige rovdyr som streifet omkring på jakt etter ferskt kjøtt. Hun ergret seg over bålet som gjorde alt utenom lysskjæret så ugjennomtrengelig mørkt – og samtidig var hun takknemlig for at hun ble skånet for synet av det som måtte være der ute. Hun grøsset, ikke bare av frykt, slo det henne. Og hun lukket øynene og beveget seg urolig.

Heinz virret omkring, febrilsk.

«Szafran!»

Ingen svarte.

«For Guds skyld, menneske, hvor er du?»

«Her borte,» kom Szafrans stemme, og den rasende vinden tok kraften fra den.

«Hold dere hvor dere er! Kom ikke nær meg …»

Leonid stirret ut i mørket.

«Szafran, rop igjen så jeg kan finne deg!»

Det var bare de iltre pipene, krafsingen, hylene fra iltre rovdyr.

«Szafran, hvor …»

«Dra til helvete!»

Leonid stanset opp og svelget et par ganger. Det siste ropet hang mellom dem. Malplassert. Szafrans stemme var full av skrekk og fortvilelse, en annen mann ville ha hylt på hjelp. «Dra til helvete!» …??

«Szafran, for Guds skyld, hva er det for noe der ute?» gispet Dena.

«Muterte … rotter … Noen av dem … digre som bikkjer! AAH! Jeg … skal klare dem selv! NEEEEI!»

Det var et utbrudd utløst av frykt, ikke av smerte, likevel gikk det kaldt gjennom Leonid, Dena og Heinz. Et forvarsel om hva som ventet dem, om de ikke grep inn.

«Du er gal!» hylte Heinz, og den ellers så dype og rungende stemmen var sprukken. «Du kan ikke drive dem bort alene!»

Leonid skrek: «Spill ikke helt, Szafran! Hvor er du … og dem?»

Dena så fortvilet omkring seg, la merke til den torvdekte marken, og bøyde seg ned og rykket opp en håndfull lange, seige strå. Hun stakk dem inn i bålet, og de flammet sprakende opp.

«Fakler!» ropte hun hest. «De frykter ilden!»

Heinz reagerte først, sendte henne et lykkelig blikk, og fulgte hennes eksempel. De to var allerede på vei mot de truende skyggene utenfor, da Leonid som sistemann gjorde det samme. Faklene ble slynget ut i natten, kløvde skyggene, og fikk grønne, vanvittige øyne til å brenne som smaragder i solskinn.

Leonid hikstet da han skimtet de stygge kroppene; istykkerslitte, for små, for store eller manglende ører – krumme, hårløse, skjellete snuter – mange centimeter lange, gule tenner – sinnssyke øyne – klumpete, skitne, forkrøplete kropper dekket av stritt hår og mye talg – lange, skjellete haler som buktet seg som ormer.

Heinz løp tilbake til bålet, grep et par flammende kvister.

«Ikke kvisten, din tulling!» brølte Leonid. «Mister vi ilden, er vi ferdige! Torv!»

Dena slengte et par nye torvfakler inn mellom de hvinende beistene, så glør flamme i strie pelser, så skrekken i grønne øyne. «Det spiller ingen rolle nå, de stikker av!»

Hun ble stående og se fra Leonid til Heinz. Hvorfor denne skiftende sinnsstemningen til Leonid? Det ene øyeblikk var han merkelig vennlig mot Heinz – i det andre var han rasende, nesten på gråten.

Heinz, med en fakkel løftet over hodet, hoppet over en nedtråkket rotte og løp bort til Szafran. Den magre, bleke kroppen sto og dirret, støttet opp mot en mur, mens han knyttet hendene mot pannen.

«Er du skadet?»

«Hold deg vekk fra meg! Du må ikke … du må ikke komme nær meg nå …»

«Hva?»

Heinz stanset brått opp, registrerte at rottene hadde tatt flukten, og holdt fakkelen frem mot Szafran. Ansiktet hans var rødt og forvridd, øynene fuktige.

«SE ikke på meg!»

«Szafran?»

«La meg være! La meg slappe av litt … Du …»

Og i det samme følte Heinz det som om noe revnet inne i ham. Han mistet fakkelen og grepet om virkeligheten …

Tusen ansikter snurret forbi ham, fløt sammen til en masse av smeltende protoplasma og dreide seg rundt med et langtrukkent stønn.

Han følte en boblende fornemmelse innvendig, som om kraniet hans var fullt av kokende bek som fosset over og rant ut av øynene og ørene og munnen og nedover svelget og truet med å kvele ham.

Igjen og igjen kom visjonene av de hemmelige laboratoriene, atomformler svirret rundt og brant som vakre soppskyer. Først da han så de andres raketter falle over sitt eget land, forsto han at alt var galt, sykt, tragisk; at hvor kald krigen enn var, så ville det aldri være noen løsning å gjøre den varm!

Han ville skrike, men det føltes som om han forsøkte å unnslippe fra et mareritt; tungen klebet seg til ganen, tennene kom ned og boret seg inn i den, tygde og tygde på rødt, nakent kjøtt, smaken av blod, fornemmelsen av å kveles, slik en froskemann opplever det ved en overdose surstoff.

Han holdt hendene opp foran seg; konturene gled utover, blankt, hallusinogent.

Disse hendene har en brøkdel av skylda!

Neeeeeiiiiiii!

Jo!

Og noen lo hånlig av ham, høyere og høyere, og ekkoet runget tilbake fra alle kanter. Som å le i en tunnel.

Hva skjer med tankene mine?

Men viktigere: Jeg var med på å fremstille femlinge-rakettene! Jeg! JEG!

Nytteløst … nytteløst …

Han klatret oppover en skrent smidd av iskaldt, svart glass, og skyene som drev omkring ham brast med fiolette flammer. Like før han nådde toppen, hellet glasset brått utover, og han styrtet baklengs ned gjennom grønne, mørke bølger og visste at tyve års kjernefysiske studier var bortkastet, at det han hadde sett på som det godes sak var et helvete. ET HELVETE! Hans bror, den dagen de første femlinge-rakettene falt: Er du fornøyd nå, Heinz? Gjorde det deg godt? Gud! Guuud!

Hvorfor kan ingen hjelpe meg?

Minnene ville kunne ødelegge ham, skylden, som en byrde av forkullede likrester som tynget ham ned. Ta disse minnene vekk fra meg! Han husket at han møtte Leonid og Dena mellom ruinene, og husket Denas varme og hennes lepper og armer, og han smeltet sammen med henne og hadde det litt godt, og tillot seg å gråte mot brystet hennes, og hun bebreidet ham ikke for det han hadde gjort, selv om bombene hadde ødelagt hennes hjemby, men hun elsket ham ikke, og han følte seg utrygg overfor Leonid, som bare hadde forsøkt å ligge med Dena en eneste gang, og han husket Leonids gråt i mørket ved bålet, og Dena som kom utilfredsstillet bort til ham selv igjen, og husket hennes skremte øyne, og husket også at hun ba ham ta henne hardt, og han gjorde det, og en stund var bare hennes varme, men stundom kom minnene tilbake, og alt han hadde mistet, og alt det mørke som bodde i hans fortid og fløt i hans blodårer og aldri helt kunne forlate ham, og hans endeløse jakt etter forlatelse han ikke hadde funnet. Noe skrek hysterisk mot ham at han var et kryp, og han krøp på seks ben og var et insekt og hele verden var en maurtue og alle krøp i hver sin retning, og han ville skrike, men kunne ikke, Gud, kunne ikke! Og han visste at det ikke fantes noen redning, at det ikke var noen tilgivelse, at det ikke var noen Gud, visste at alt var i ham selv, og at den eneste som kunne redde ham var ham selv, Heinz Krellsehe, og han var fullt klar over at den styrken hadde han ikke, for den var knadd sammen til noe mørkt og illeluktende og ekkelt for lenge siden og kastet langt vekk fra ham, og han kunne bare flykte, flykte og håpe at årene ville ta minnene fra ham, håpe at han ville kunne glemme, og …

Virkeligheten skyllet tilbake i all sin grusomhet, og han så Szafran vakle tilbake til leiren, roligere nå, og han gispet og følte seg forvirret. Så sank han sammen ved siden av den døde rotten og kastet opp. Gud, tenkte han fortvilet. Åh, milde, barmhjertige Gud!

*

De fire menneskene drev som blader med vinden over de utbrente slettene, løp sammenkrummet mot den bitende vinden lik ulver slått på flukt av en sterkere fiende. Szafran ledet an, og det magre, hulkinnede ansiktet hans var hvitt som marmor, huden poret og stramt strukket over kraniets hvelvninger. Øynene hans var dype og brennende under det lange, flokete håret, munnen som alltid kruset i et meningsløst smil under skjegget. Han gikk stivt og kluntete, som om føttene plaget ham; basket med de smidige hendene mot vindtakene og gispet da støvbelter innhyllet dem. Men videre, alltid videre, og han visste at de andre stolte på ham. Det ga ham noe å kjempe for, kraft til å fortsette, uten å tenke, uten å tørre å tenke, redd for opphisselse, redd for konsekvensene.

Leonids fedme var et handicap i det oppflengede terrenget. Han ble fort andpusten, og støvlene hans var istykkerrevne og tillot det gjørmete myrvannet å surkle inn og sende nåler av is gjennom føttene. Han hostet ofte; den klamme luften og hans dårlige kondisjon tok voldsomt på kreftene. Hans humør var like skiftende som været. Det ene øyeblikket var han en kile av oppmast energi og hans raseriutbrudd plaget de andre; andre ganger var han stengt inne i seg selv av håpløst tungsinn, et tungsinn de andre aldri kunne makte å hjelpe ham ut av, for grunnen var gjemt vekk for dem.

Dena var tilsynelatende den som hadde bevart pågangsmotet best siden de startet reisen mot Strasbourg; det modne, bleke ansiktet hennes var som oftest sterkt og de mørke øynene hennes brant av en indre ild som holdt de andre i gang. Men likevel, når søvnen bandt henne, pleide Szafran å holde øye med henne, og han hadde lagt merke til ting de andre ikke hadde sett; med søvnen forsvant besluttsomheten, og den indre ilden hun bar på i våken tilstand blåste lett ut og ingen glør var tilbake. Szafran så det veke draget i ansiktet hennes når kjevene ikke var presset fast sammen; han så det ungdommelige, nesten jomfrunalske draget som kom over henne, og han visste at hennes styrke dekket noe helt annet.

Heinz gikk bakerst, og de måtte ofte vente på ham. Dena hadde flere ganger grepet ham i å gråte som et barn når de lå sammen mellom teppene, og øynene hans skremte henne. De var som tomme brønner, uttørkede, grunne. Hans gamle, harde trekk var som visket ut. Dena visste ikke hva som hadde skjedd med ham den natten rottene overfalt dem, men forandringen var total. Han var blitt nesten impotent, og han klarte ikke lenger å tilfredsstille henne på samme dyriske måte som før. Ingen kyss, ingen opphissede bitt, og armene som holdt henne var blitt veke. De gled fra hverandre, og da Leonid stanset for å vente på ham, pleide hun å gå videre ved siden av Szafran.

Ernest Szafran …

Så merkelig, så dyster denne mannen var! Hun hadde vært sammen med ham i nesten en uke nå, og ennå kunne hun ikke påstå at hun hadde lært å kjenne ham bedre siden han kom ut av mørket og slo følge med dem. Men han virket tiltrekkende på henne; den lute, senete skikkelsen, kledt i svart, var totalt annerledes enn Heinz og Leonid. Dessuten var han den yngste av dem. Heinz var godt over femti, og så vidt hun visste hadde han vært laborant i det tysk-russiske forskningsteamet som utviklet de fjernstyrte «femlinge-rakettene» som knuste Europa. Skyldkomplekset hadde alltid knuget ham. Leonid var noen år yngre enn Heinz. Han var en sykelig mann, og rakk ikke engang å komme inn i de militære beredskapsstyrkene da krigen kulminerte i ildstormen for over tyve år siden.

Hun selv, en kvinne på vel tretti, hadde vært for ung til å kunne huske særlig mye av det hele, og det var hun glad for. Inntil de møtte Szafran hadde hun vært gruppens yngste medlem.

Szafran var neppe mer enn tyve, og var sannsynligvis født etter krigen. Han tiltrakk henne slik de fleste unge menn virker tiltrekkende på en moden kvinne, og hun grep seg selv i å tenke på styrken i kroppen hans når hun natt etter natt reiste seg fra Heinz’ etterhvert så veke armer. Hun visste at det uunngåelige kom til å skje, og da marsjen for alvor begynte å gjøre henne sløv, lot hun sødmen få koke fritt i kroppen sin.

Szafran slo øynene opp og drømmene som hadde plaget ham forsvant i andpustne, kaotiske sprang. Noe hadde vekket ham. Han spente sansene mot nattelydene, og ble etterhvert vàr hennes sultne nærvær.

«Drømte du?» sa hun mykt, så mykt at det skar i ham.

Han bet tennene sammen, redd for å vise sine følelser. Så var hånden hennes på den svette pannen hans, og den var varm og myk og gjorde ham godt. Han vendte hodet og så på henne. Ansiktet hennes var meget nær; pusten hennes kom rykkvis og smakte friskt. Et svakt sting av varme skjøt opp inne i kroppen hans.

«Det er ingenting,» sa han tonløst, nesten uhørlig. «Gå og legg deg, nå!»

Hun satt ubevegelig en kort stund, hvilte tyngden på de bøyde bena. Og så, så fort at han gispet, var hun i armene hans, og leppene hennes fant hans og tungen hennes lekte frenetisk i munnen hans. Han stønnet og forsøkte å holde tilbake den forræderske varmen i underlivet, men de raske pulsslagene banket kraft til hans manndom, og han kunne ikke lenger besinne seg.

«Ja, Ernest,» sa hun hikstende. «Å, ja!» Og han kastet henne ned på bakken og hendene hans jaget inn under klærne hennes; snøringer og spenner røk der hvor han ikke kunne få dem opp fort nok, og så var kroppen hennes blottlagt under ham, og han boret hodet ned mellom de hvite brystene hennes som hevet og senket seg heftig, og han bet henne til hun gispet inn i munnen hans. Hun så opp på ham da han reiste seg opp på knærne og begynte å åpne buksene. Hjertet hennes slo som rasende, og hun nøt blikket hans på kroppen sin; langsomt trakk hun klærne opp om hoftene og spredte lårene fra hverandre. Da han så hennes hårdekkede venusberg badet i det grelle måneskinnet, visste Szafran at det var for sent, og han forsøkte desperat å holde tilbake den djevelske pulseringen i tinningene da han kom til henne.

«Bit meg!» stønnet hun, og noe eksploderte inne i henne, og det føltes mer løsrivende enn noen orgasme hun hadde opplevd. Så var det der, dette hun et helt liv hadde forsøkt å holde tilbake, og hun beveget kroppen sin buktende under hans, og tørstet etter tennene hans, blod rant forbi bak øyelokkene hennes og hun så seg selv, liggende bundet på et vått gulv i en mørk hule, opplyst av fakler, og hun følte de imaginære lenkene om armene og en pisk kom et sted fra og flådde huden av henne og et tonn ekskrementer rant fra taket og hun så det hele med nesten hallusinogen tydelighet, det begravde henne, fløt ned i munnen hennes og fikk henne til å kaste opp, og hun gråt og gråt mens noe som føltes som en multiorgasme skyllet gjennom hennes kropps celler som en syndflod av glødende lava.

Etterpå, da han rullet vekk fra henne og lå og stirret opp på stjernene, begynte hun å gråte spasmisk.

«Hva er det?» spurte han ømt. Som om han ikke visste det!

«Hva gjorde du med meg?» stønnet hun. «Hva gjorde du med meg?»

Og han svarte ikke, for han maktet ikke, og overlot henne til seg selv, slik han hadde overlatt så mange mennesker til seg selv etter at han hadde ødelagt deres liv. Dena lå lenge våken mens bålet mistet sin intense glød og sank ned til en liten rød flamme som neppe kunne varme dem særlig mye lenger. Hun følte seg tom innvendig, som om noen skulle ha skyllet bort noe i henne og etterlatt det mest essensielle og ikke noe overflødig. Det skallet hun alltid hadde omgitt seg selv med, redd for å innse sin egen situasjon, var løpt lekk. Og samtidig var det så behagelig og deilig, så varmt og fullkomment. For første gang i hennes liv. Slik som man opplever det etter å ha fortalt om noe som har plaget en. Det påstås at det er best å betro seg til et fremmed menneske; det var sammen med Szafran hennes innerste jeg hadde åpnet seg, og Szafran var det mest ITA fremmede menneske hun noensinne hadde kjent! Vissheten om at hun hadde blottlagt seg selv fullstendig, for ham og seg selv, fylte henne med en deilig, men bitter sensasjon.

Heinz våknet av at noen stønnet, og lenge lå han og stirret ut i mørket på den andre siden av bålet for om mulig å lokalisere lyden.

Det gikk langsomt opp for ham at Denas tepper var tomme.

Og da hun kom stille tilbake fra Szafran, knyttet han hendene under teppene, knyttet dem så hardt at neglene gravde seg inn i håndflatene.

«Dena …?» hvisket han.

Hun stanset opp og så ned på ham. Øynene hennes flammet.

«Dena!»

Fort la hun seg ned og snudde ryggen til ham, som om ingenting skulle ha hendt. Han lå der helt til bålet var sluknet og vindkastene fikk glørne til å spre seg utover. Så krøp hendene hans opp fra de klamme teppene og presset seg mot ansiktet, svett og fuktig der i mørket. Han bet seg i hendene for å holde skriket tilbake, og skuldrene ristet som i krampe …

*

Landskapet skiftet langsomt karakter mens de gikk østover. De utbrente steppene gikk over i muterte krattskoger og her og der smøg en elv seg frem mellom åsene. Det kunne ikke være langt til Strasbourg.

Dena kom tilbake til Szafran et par nettere senere, og han anstrengte seg for å holde seg kjølig.

«Dena,» stønnet han, da orgasmen på nytt bølget gjennom dem. «Dena, du må aldri gjøre dette igjen!»

«Hvorfor?» gispet hun, og det var gråt i stemmen hennes.

«Forstår du ikke at jeg gjør noe med hjernen din hver gang du gjør meg opphisset?»

Hun stivnet. Hun forsto ikke. Det var noe så totalt absurd i det hele at hun forsøkte å le det vekk.

«Det forstår jeg vel! Du tenner meg!»

Han skjøv henne fra seg, med ett utålmodig.

«Jeg vet ikke hvilke visjoner du får når vi er sammen,» sa han, «men jeg kan ikke bli opphisset. Det vil kunne ødelegge deg!»

Hun trakk etter pusten. Vinden var iskald mot det blottede brystet hennes. Hun trakk i ham igjen, men han holdt igjen, snudde seg bort henne. «Visjoner»? Hvordan kunne han vite … Hva var det egentlig han mente? «Gjør du noe med meg?» spurte hun vantro.

Han så på henne, og blikket hans var tomt. Igjen spøkte dette idiotiske smilet i munnvikene, men ansiktets muskler hadde ikke kraft til å holde på det. Uttrykket skiftet karakter, og nå lå han inn mot brystet hennes og gråt ukontrollert.

Hun presset hodet hans inn til seg, og følte igjen denne himmelske smerten oppe i hodet, som om noe revnet. Så var hun slynget ut i et mareritt av lys og skygge, lyd og farge, og et stort, håret dyr kastet seg frem mot henne og stanget henne hardt i mellomgulvet, og hun følte blanke tenner og sikkel mot maven og hun gispet og falt baklengs hvor marken var dekket av sylhvasse nåler som boret seg inn i henne, og minner kom tilbake fra barndommen, farens ansikt svømte omkring i fiolett dis og hun kjente stanken av alkohol og urin og beltet hans traff hennes pikebak igjen og igjen og husket sin mann som var drept for lenge siden og sine barn og hun husket sin lille datter på sengen og hennes rødflammete rygg etter slagene og hennes egen gråt og hun følte seg stengt inne i et metall-kammer hvor noen sto og slo utenfor, slik at kroppen hennes singlet og ringlet som metall-ringer og noe vondt og rødt bodde inne i henne og hun så en høy, mørk skikkelse trone over seg og hun holdt brystene sine frem mot den og ba om å bli slått …

«Du … du hypnotiserer meg!» stønnet hun og skjøv Szafran fra seg. «Jeg … jeg orker det ikke! Disse ekle drømmene … Du får meg til å tro at … tro at jeg er masochist!»

Det siste kom som et stønn.

Szafran så forlegent på henne. «Du behøver ikke fortelle meg noe,» sa han lavt. «Jeg vet ingenting om deg.»

«Hva mener du?» gispet hun. Mørket var klebrig og kompakt omkring dem. Hjertet hennes slo fortere. Opphisselsen kom tilbake, en opphisselse hun kjente så altfor godt og alltid lengtet etter. Hun følte seg fornedret. «Hva … hva slags menneske er du?» sa hun hest. «Disse drømmene …»

Skyggen rev seg løs fra de andre skyggene og falt ned mot dem. Den hylte og Szafran virvlet rundt. En støvel traff ham i låret med full kraft. Dena skrek: «HEINZ!»

Hun ravet baklengs opp fra Szafrans armer og så de to mennene rulle rundt mellom glørne fra bålet. De kjempet planløst og uten en lyd. Bare hule gisp unnslapp leppene deres fra tid til annen da en av dem ble truffet av et spark eller slag. Den så seg fortvilet rundt, så grep hun en glødende kjepp fra bålet, vaklet frem mot de to kjempende mennene, og slo av all kraft.

Heinz veltet forover og hylte, håret hans var fullt av glør. Dena slapp kjeppen, og møtte et øyeblikk Szafrans flammende øyne. Og mens hun så på ham, fortrakk ansiktet hans seg på nytt i en flimrende grimase, selv om musklene i overkroppen fremdeles var spent med anstrengt styrke. En dråpe blod rant fra den ene munnviken, og øynene ble glassaktige.

«Hvorfor?» gispet Dena, henvendt til Heinz. Tyskeren lå mellom dem og kroppen hans ristet. Øynene hans var som mørke huller i det bleke ansiktet. Hendene presset mot hodet, som om hjernen verket.

Langsomt kom han seg opp og vaklet vekk fra dem, kolliderte med Leonid som kom løpende mot dem, og falt tungt tilbake i sine egne tepper.

«Men hva er det som står på?» Leonid så fra den ene til den andre. «Slåss dere?»

«Heinz og Ernest …,» begynte Dena, men Szafran fikk henne til å tie med en grimase.

«Det er ingenting,» sa han. «Gå og legg dere.» Hendene hans klamret seg til pannen som klør, og kjevene tygde og tygde.

Leonid gikk frem til ham og berørte skulderen hans. «Er det noe i veien?»

«Nei,» sa han hest. «Jeg må bare roe meg.»

«Hvis det er noe galt, så …»

«La meg være, for helvete!»

Leonid trakk seg hurtig vekk fra ham, da noe flammet opp i ham. Han vaklet vantro baklengs da en hallusinasjon kløvde skyggene foran øynene hans, og han fektet med armene for å stenge sin egen fantasi ute. Gjennom visjoner av hud og våt munn hørte han Szafrans mumlende stemme: «Vær så snill og la meg være! Jeg må få … roe meg ned!»

Dena grep Leonids valkete arm og geleidet ham vekk fra den magre veiviseren, mens hun kastet et blikk tilbake på ham over skulderen.

Szafran førte dem gjennom åser oppflenget av eksplosjoner, forbi svimlende stup og skår som jordskjelv hadde laget i terrenget. Utpå dagen skimtet de røyk i horisonten, og han fortalte dem at det var Strasbourg. De ville nå dit på et døgn.

Heinz gikk vekk fra dem under den siste rasten, gikk tankeløst mens kroppen skalv som i feber. Øynene hans var oppsperrede. Szafran la merke til det, men forsøkte ikke å stoppe ham. Istedet satt han stivt og sammenkrummet ved foten av et majestetisk grantre, og Dena fikk ikke ett ord ut av ham.

Og så: skriket.

Leonid og Dena fór opp og så på hverandre. Dena sa: «Det var Heinz!»

«Han er død,» sa Szafran grøtet.

«Hva sa du?»

Leonid så vantro på den bleke veiviseren. Szafran møtte blikket hans, og et trykkende tungsinn hvilte over den lute, unge skikkelsen. Leonid snudde og begynte og løpe, mens Dena ble stående usikkert tilbake. Szafran lente hodet trett mot trestammen og lukket øynene. Hodet hans var barmhjertig fullt av hvit bomull.

«Hvordan kan du være så rolig?!» Hun var hysterisk nå. Han åpnet øynene og så på henne. Lenge, inntil hun stivnet.

«Han forsto,» sa han.

«Hva forsto han?» mumlet hun tankefjernt. «Gud, han må ha skadet seg.»

Leonid kom omsider tilbake. «Han er død,» sa han, og stemmen hans var grumset. «Han har falt ned fra stupet der borte …»

Szafran fór opp og gikk noen skritt innover i krattskogen, så bråsnudde han og så på dem, skuldrene trukket opp med en unnskyldende mine.

Dina sa: «Du visste det! Du må være telepat!»

«Ikke telepat,» sa han usikkert, og sjokkerte dem ved å smile igjen. «Men jeg ITA er et supranormalt menneske …»

Dena var raskt borte ved ham, slo armene om ham og kysset ham på halsen. «Det gjør ingen ting! Jeg elsker deg! Jeg likte drømmene du ga meg, jeg …»

«Jeg ga deg dem ikke,» sa han rolig.

«Hva? Hva sa du?»

Øynene hans møtte hennes. De var svarte nå, gjennomtrengende, og hun skuttet seg. Han hevet hodet og så på Leonid. Håret ble grepet av vinden.

«Jeg kan ikke kontrollere det. Hver gang …» Han fuktet leppene med tungen, og Dena kjente hvordan hjertet hennes begynte å slå fortere. «Hver gang jeg blir opphisset på noen måte, hver gang blodtrykket øker, så gjør adrenalinet noe spesielt med hjernen min.»

«Hva sier du?» Leonid hadde kommet nærmere. Szafran bøyde hodet og så ned på Dena. Armene hans hang slapt ned langs sidene, forsøkte ikke holde om henne. Ordene kom fort, som om en demning hadde rast sammen.

«Jeg sender ut bølger jeg ikke kan kontrollere, og de oppfanges av ethvert menneske som måtte befinne seg i nærheten av meg. Nei, det er ikke telepati, og jeg vet ikke hvordan det fungerer, sannsynligvis er jeg en psykisk mutant, radioaktiviteten må ha gjort noe med foreldrene mine, og jeg ble født like etter atomkrigen.»

Leonid berørte skulderen hans, og den store, pløsete hånden ble liggende. Det fylte Szafran med ubehag. «Det gjør ingenting,» sa Leonid og smilte med tårer i øynene. «Du er et godt menneske, og både Dena og jeg liker deg …»

Dena kysset Szafran igjen og igjen, på halsen, på munnen, på kinnet, og igjen følte han den økende pulsen i tinningene. «Gå vekk fra meg,» sa han halvkvalt. «Ikke kom nær meg nå, vær så snill!»

For sent igjen.

Dena følte fornemmelsen av pirrende underkastelse igjen, og presset kroppen sin hardt inntil Szafran, følte hans egen opphisselse. Hun begynte å vri seg, mens tårene fylte øynene hennes i kontrast til vellysten som bølget ruundt i kroppen hennes.

Leonid hold på å falle av sjokket da hjernen hans åpnet seg igjen. Han falt ned på kne og hikstet: «Nei! Nei! Nei!» da minner og uoppfylte drømmer begynte å kretse og få nytt liv. Kvinnekropper virvlet rundt ham, lokkende, så leende, så ansikter som sprutet spytt og tårer og latter, og han så et ondulerende landskap av liggende, nakne kropper, og han så at alle var menn, og han begynte å gråte og vri seg, da landskapet av kropper hevet seg opp i en enorm fallos over ham, og han falt og rullet rundt mens et helt langt livs uerkjente, homoseksuelle drømmer og mareritt red frem gjennom tankene hans, og så var det over og han slo opp øynene og så Szafran stående nesten fem meter borte.

«Udyr!» hikstet han og forsøkte å stable seg opp. «Ditt svin. Du har ingen rett og du kan ikke … Å, Gud! Hvorfor gjør du slikt? Hvorfor forsøkte du å hypnotisere meg! Hva galt har vi gjort deg, din motbydelige …» Så druknet ordene og han hikstet stille mot marken.

Szafran så tomt på ham. «Ta det rolig,» sa han lavt. «Jeg vet ikke hva du opplevde. Alt du så var ditt eget jeg, forstår du det? Ingenting jeg planet i deg. Det er slik evnen min fungerer, og Gud skal vite at jeg avskyr meg selv for det! Men jeg kan ikke beherske meg selv når jeg er ute av balanse.»

«Du …,» sa Dena stammende. «Mener du at …?»

Han så på henne og nikket. «Alt som skjer er at jeg åpner sinnene deres. Du kan vel si at jeg vekker dere til selverkjennelse. Jeg vet ikke hva slags skyldkomplekser som plaget Heinz, og jeg bryr meg ikke om å finne det ut, alt som hendte var at jeg avslørte for ham ting han visste om, men forsøkte å skjule for seg selv. Han holdt det ikke ut …»

Denas ansikt var meget nær ham, og ordene hennes blandet seg med gråten, og kyssene hennes var sultne og desperate og seige. «Jeg bryr meg ikke om det, jeg elsker deg, du må … må … Åh, Ernest!»

Han holdt henne nå, visste at hun hadde innsett det umulige i situasjonen, visste at hennes kjærlighet var bygget på sandgrunn.

Han hadde ikke mer å si dem, de kjente hans hemmelighet, og de følte seg nakne sammen med ham. Kanskje forsto de ikke hvor ensom ham var. Kanskje kunne de ikke fatte rekkevidden av hans skjebne. Kanskje forsto de ikke at han hadde sluttet seg til dem fordi han lengtet så etter selskap, fordi han hadde håpet at kanskje denne gangen … kanskje nå …

Nei, de kunne ikke vite hvilket helvete han levde i. Å måtte leve et helt liv uten å kunne gi uttrykk for sine følelser. Å mure seg selv inne, leve som et anti-emosjonelt menneske.

Å aldri tørre, aldri kunne bli forelsket …

De kunne ikke forstå fullt ut hvor ussel han følte seg overfor dem, hvordan skyldfølelsen verket i ham.

Men de forsto at de ikke kunne leve sammen med ham, at det ville ødelegge dem. Han ville flå av dem illusjon etter illusjon, inntil bare kjernen var tilbake; små, nakne barn som virret rundt i nattevinden og ropte ut i mørket uten å kunne nå frem til hverandre.

De kunne ikke leve uten illusjoner, og ubevisst hatet de ham for det.

Langsomt løste han hendene hennes fra halsen sin og snudde seg bort da leppene hennes igjen søkte hans.

«Dere finner veien til Strasbourg selv,» sa han tonløst. «Dere ser røyken, og vil kunne være fremme i natt.»

«Ernest!»

Han snudde seg vekk fra dem. Leonid lå fremdeles på marken, sammenkrummet som en død etterkopp. Dena sto der uten å kunne røre seg.

«ERNEST!»

Han snudde seg ikke. Bare løp. Løp, mens tornene rev i klærne hans, løp mens gråten vokste seg stor opp gjennom halsen hans, løp til bena sviktet under ham og han ble liggende i det myke gresset mens skuldrene hans ristet hjelpeløst. Han var ute av deres liv.

Og de var seg selv nok …

Copyright (c) 1976 Leonard Borgzinner.