Henning Næss intervjuer Bjarne Benjaminsen; de to deler en interesse for den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Dostojevskij er kjent som en realistisk mesterforfatter, og forbindes gjerne med sivilisasjonskritikk og teknologiskepsis. På hvilken måte er han til inspirasjon for en sf-forfatter i det tjueførste århundre?
Forlagene vil ikke ha SF-noveller. Men skjønner de hva de går glipp av? spør forfatter Kjetil Karlsen i denne artikkelen.
En vesentlig del av scienc fiction-virksomheten er det som kalles fandom. Dette begrepet dekker over alle aktive fans og alle aktiviteter i regi av foreninger eller enkeltpersoner. Flere har påpekt forbindelsen mellom sf-fandom og den øvrige motkulturen på 60-, 70- og 80-tallet. I denne artikkelen gir Jostein Saakvitne, redaktør av fanzinet Driftglass, et personlig innsyn i det som var engang.
Forfatteren bak de sagnomsuste Harry Potter-bøkene, J.K. Rowling, har de siste årene måttet stå i en voldsom storm av sjikane på grunn av sine problematiserende uttalelser rundt kjønnsdysfori fra et kvinne- og samfunnsperspektiv. Nye NOVA orker slett ikke ta opp denne diskusjonen i denne omgang. Men vi finner det kuriøst å se tilbake på en tidligere kontrovers rundt forfatteren J.K. Rowling. Rowlings bakgrunn og forfatterstatus har nemlig utfordret kritikere før.
Imperialistiske og rasistisk begrunnede invasjoner var et yndet tema især i eldre science fiction. I denne artikkelen gir Tore G. Bareksten en innføring i et knippe romaner som på tydelig vis bekrefter mange av de holdninger som fantes i første halvdel av det forrige århundre.
Thomas Ligotti (f. 1953) er en amerikansk grøsserforfatter som bokdebuterte i 1985, etter flere år som bidragsyter i litterære undergrunnsmagasiner. Alle fortellingene hans er i skrekksjangeren, men kan også leses som eksempler på Ligottis livssyn. Hos Ligotti er nemlig uhyggen, eller følelsen av at noe ikke er som det skal være, det første tegnet på at en er i ferd med å ta virkeligheten innover seg. Her intervjues forfatteren av Pål Flakk.
Eirik Ildahl er en skyggenes mester i norsk åndsliv, hans dåder er bedre kjent enn hans navn. Han har skrevet for TV, film, radio og teater. Han har medvirket til kjente tegneserier. Dessuten står han bak et lite knippe romaner, deriblant en av norsk fabelprosas mest elskede klassikere.
Gjennom årene har det vært bare tre desiderte bokserier med science fiction på norsk: NOVA-serien (1981-2000) Lanterne science fiction (1967-1980) og Fredhøis SF-serie 1971-74). Sistnevnte serie ble i sin tid kritisert for å være preget av tilfeldig utvalg og dårlige oversettelser. Sett i bakspeilet er det opplagt at serien var ujevn, men det VAR enkelte gode titler innimellom – ikke minst antologiene de utga,
Salman Rushdie, som i sommer lå på respirator etter å ha blitt knivstukket, er en fantastisk forfatter.
De fleste har jo etter hvert hørt om boka Sataniske Vers (1988), som inneholder en del harselas med proffen Muhammed, og som på magisk vis skulle få sin fortsettelse ute i «virkelighetens verden». Mindre kjent er det vel at Rushdie opprinnelig siktet mot sjangerfiksjonen.
– Hva er det som er så bra med Dune-sagaen? Jeg vil prøve å gi deg et delsvar, skriver Den Siste Konsulent i denne gjennomgangen av «God Emperor of Dune». – I den fjerde boka så er det Leto II Atreides, Paul Muadibs sønn som er hovedpersonen. Han er både gud og keiser i det kjente universet. Han forsøker å finne en kur for det viruset menneskeheten har vært siden faraoenes tid, men tiden begynner å renne ut, hans tre tusen år ved makten går mot slutten.
