Salman Rushdie, som i sommer lå på respirator etter å ha blitt knivstukket, er en fantastisk forfatter.
De fleste har jo etter hvert hørt om boka Sataniske Vers (1988), som inneholder en del harselas med proffen Muhammed, og som på magisk vis skulle få sin fortsettelse ute i «virkelighetens verden». Bokas handling og tematikk – med blant annet en lang drømmesekvens der profeten Mahound slår ned på horer og diktere – gjenspeiles i Rushdies videre liv. Etter at det først brøt ut hysteri omkring bokas «blasfemi» i England og India, utstedte Irans Ayatollah Khomeini en fatwa mot Rushdie, der alle troende muslimer ble bedt om å ta forfatterens liv. De ufattelige foranstaltningene Rushdie ble tvunget til å leve under, har han skildret i romanen Joseph Anton (2012).
Særlig kjent er også gjennombruddsromanen Midnattsbarn (1981), som følger en rekke personer som (i romanen) blir født akkurat idet India oppnår uavhengighet, midnatt til 15. august 1947. I sitt mylder og sin smaksrikdom har boka fått status som den definitive romanen om India.
Mindre kjent er det vel at Rushdie opprinnelig siktet mot sjangerfiksjonen, hans første utgivelse er den mytologisk lekne science fiction-romanen Grimus (1975).
Den forfulgte Rushdie har satt stor pris på støtten han fikk fra den norske forfatteren Axel Jensen, som engasjerte seg blant annet ved å skrive to bøker om fatwa-affæren. En av Rushdies favoritter fra ynglingetida, var nemlig Jensens særegne sf-dystopi Epp (1965) – om en pensjonist som lever et avsondret og pertentlig liv i framtidas gigantiske boligblokk, mens vi (lesere) hele tida aner hvordan samfunnet kjører hensynsløst videre der ute.
Rushdies Harun og historienes hav (1990) er en nydelig fantasiroman om selve fantasien, en av de virkelig vellykkede fantastiske romanene som fortjener samme hylle i bokreolen som bøkene til Michael Ende og Tove Jansson. Også oppfølgeren Luka og livets flamme (2010) tar helt av og er fornøyelig lesning.
Rushdie er en malmfull humanist. Han kritiserer religiøs enøydhet, men dykker samtidig dypt ned i myter, sufipoesi, og magi for å skape livfulle beretninger. Hans litterære religionskritikk har alltid vært dristig og spennende.
Også Sataniske Vers er en utpreget fantastisk roman. Boka åpner med at to personer faller fra et eksploderende fly, og fortsetter med at de to utvikler henholdsvis engle- og djevleaktige trekk.
Få har vel ellers fått med seg at den «kontroversielle» boka også inneholder en fortelling om en ung troende jente, som gjennom sin inderlighet får utrolige ting til å skje. Romanen er en utforskning av tro og tvil, og ikke minst av grensen mellom ondt og godt. For hvis djevelen skjuler seg overalt, så kan han også skjule seg i religionen. Og hvis Satan en gang kunne vise seg i engelens skikkelse, så kan han ha gjort det flere ganger uten at imamene har forstått det. Mennesket kan ikke stole blindt på Skriften for å finne ut av dette, men må bruke ens eget hjerte.
Lev og alt vel, Salman!