Luke 6: Frank Herbert i meg

Denne artikkelen, undertegnet Den Siste Konsulent, sto opprinnelig på trykk i Gateavisa 189. Nye NOVA har sakset artikkelen derfra. Ingen av Nye NOVAs redaktører skjuler seg bak signaturen. 

 

Trying to find rules for creation is like
trying to seperate mind from body.
Rules change with every surprise.
– The Stolen Journals

 

Dune-sagaen behøver ikke noen introduksjon, så kjent som den har blitt. Mange har kanskje bare sett filmen, som er regissert av David Lynch. [Eller den nyere (halve) filmen, regissert av  Denis Villeneuve. Red. anm.] Det får man ikke like mye ut av. Filmen er ikke mer enn et par timers underholdning. Bøkene er kanskje et helt år. Hva er det som er så bra med Dune-sagaen? Jeg vil prøve å gi deg et delsvar.

Frank Herberts Dune saga omfatter seks bøker og skulle, i følge Herbert selv, utforske Messias-myten, penetrere sammenhengene mellom politikk og økonomi og utforske absolutt framsyn. I Herberts univers nyter man også et rusmiddel som git en årvåkenhet og lenger levetid (300 år). Vann skulle være en analogi for olje (og vann selv), en ressurs det stadig blir mindre av. Det skulle være en økologisk historie med overtoner, som allikevel handler om mennesker og menneskers verdier. Ambisiøst.

Mer enn underholdning

I mine øyne så lykkes Herbert godt med dette. Science fiction er jo en sjanger som tillater slikt, og han var grundig nok til at han brukte seks år på å samle informasjon. Til tross for god mottagelse, så synes jeg mange fantasy- og scifi-fans er håpløse eskatologer. Dette er mer enn underholdning for drømmere. Jeg mener vi har all grunn til å tro at Herbert ville si oss noe, selv om han påstår at hans virkelige intensjon var å underholde.

Hva sitter vi igjen med, etter at vi har blitt underholdt? Jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg en anelse omprogrammert. Noen bøker er spennende opplevelser, men det er ikke alltid det er bokas iboende spenning som driver lesningen min. Det kan like gjerne være hvilke tanker den bringer til meg som leser. Frank Herbert gir meg masse ideer. Det skjer noe med meg når jeg leser bøkene hans. Jeg lærer. Herlig.

«God Emperor of Dune»

Jeg vil ikke skrive om hele sagaen. Les selv. Jeg vil fortelle om den fjerdeboka i serien, og forsøke å vri ut noen edle dråper derfra. Det kan kanskje by på problemer å skrive om den fjerde uten å måtte forklare for mye, men til vår fordel så står God Emperor ganske alene i serien. I det minste i forhold til tidslinjen. Det er ikke så ille å skrive om bok fire uten å gjenfortelle særlig fra de tre første bøkene. De tre første bøkene er en blodig familiesaga om et univers i krig, og handlingen går gjennom tre generasjoner. Når bok fire begynner har det gått 3000 år siden sist, dvs siden bok tre sluttet, og det er fred. I den fjerde boka så er det Leto II Atreides, Paul Muadibs sønn som er hovedpersonen. Han er både gud og keiser i det kjente universet. Han forsøker å finne en kur for det viruset menneskeheten har vært siden faraoenes tid, men tiden begynner å renne ut, hans tre tusen år ved makten går mot slutten.

Kjedelige liv

Det er en overdrivelse å kalle det fred, det er bedre å kalle det tvungen ro slik Leto selv gjør. Leto er (nesten) udødelig, og styrer hele universet gjennom monopol på de viktigste ressursene. Han styrer all handel, er den eneste med voldsmakt, og er religionen for alle. Lovbrudd er synd! Fortidens stolte kultur er forvist til museer. Ingen har mulighet til å påvirke verden. Du får ikke reise lenger enn du kan gå med føttene, med mindre du er i Guds tjeneste. Alle store byer er redusert til landsbyer. Få mennesker kjenner livet utenfor landsbyen sin. Menneskene er tamme og lydige, men de er velfødd og dør stort sett en naturlig død. Kjedelig?  Ja, det er kjedelig, men vi behøver ikke å bry oss om menneskene og de hverdagslige livene deres, boken handler om Gud Keiser Leto.

«The Stolen Journals»

«God Emperor of Dune» begynner med at Siona stjeler Guds dagbok, hun er en opprører. Siona Atreides er Guds fiende, hun er lei av å ikke være herre over sitt eget liv. Hun konspirerer for å drepe gud, og håper å finne hemmelighetene hans i dagboken. Samtidig er Siona Letos egen slektning, hun er de foreløpig siste leddet i slekten som Leto selv har avlet. Siona hater Leto allikevel. Tror han at hun vil parre seg etter hans ønsker?? Gud på sin side er også fornøyd med de opprørske sidene hennes, og endelig vil Siona kanskje forstå ham når hun leser journalen hans. Alt går altså etter Guds plan, til Sionas frustrasjon.

Hvert kapittel i boka innledes med et sitat fra disse stjålne journalene og vi får altså lese utdrag fra Guds dagbok. Herbert har åpenbart brukt mange timer på å fantasere om å være gud. Det er ingen smal sak å skulle få guds dagbok til å virke troverdig. Den bør jo faktisk inneholde visdom, vidd og visjoner på en gang uten at vi blir servert klisjeer og gjerne også uten at vi hele tiden vet hvor han henter brikkene sine fra. Herbert lager en frodig collage av religioner og filosofier, han henter fra øst og vest uten at man alltid vet hvor han har det fra.

Fortiden møte fremtiden

Vi får gode innblikk i de forskjellige karakterenes følelses og tankeliv, og det er et rikt galleri. Det rikeste persongalleriet finner vi imidlertid på innsiden av Leto. Han er jo Gud og besitter all erfaring tidligere mennesker har gjort seg. Leto er alle sine forfedre, han har tilgang til fortidens minner. Det er slik han kjenner menneskehetens utvikling. Uhyggelig nok, så ser han fremover også. Han spår ikke i fremtiden som et vagt orakel. Han forutsier menneskenes årsakskjeder og har total oversikt. Letos personlige tjener Moneo Atreides (Sionas far) føler ofte at han gjør en unødvendig jobb når han forteller Gud hva som skjer i verden. Det virker nesten alltid som om han visste det fra før av. Vi skulle kanskje tro at han ikke liker at noen skjuler noe fra ham, men sannheten er at han elsker det. Leto elsker overaskelser, men menneskene er så forferdelig forutsigbare. De er for enkle å styre, men det finnes håp. Innerst inne vet Gud at de vil klare å drepe ham en dag, og på side 14 så avslører Frank Herbert at Gud vil dø.

Vel, han vil ikke dø-DØ, døden er jo bare en ny overgang, men han vil bli noe annet. Monopolet hans vil splintres og m e n n e sk e h e t e n vil settes på prøve. Men før det skjer vil Leto være sikker på at de mer enn tre tusen årene under hans styre blir en lærepenge for menneskene, og at de endelig vil være i stand til å ta langsiktige avgjørelser.

Livets gang?

Når vil mennesker lære seg å endre meningen med livet? Når vil de i det hele tatt forandre mening om en sak? Hvordan skal de ellers kunne se de langsiktige konsekvensene av handlingene sine? Leto ser det som essensielt at mennesker er i stand til å endre mening. Hvis man ikke er i stand til å endre mening, vil det ikke hjelpe det grann å kunne se fremover. Hvis du ser fremover innenfor en ramme hvor du ikke kan forandre mening så begrenser du virkeligheten. Menneskene prøver å se fremover, men blir fanget av sine idealer. De setter mål og prøver å leve etter målene sine. Målene blir etter hvert systemer, som samler tilhengere, og makt får samle seg opp. Hva skal vi gjøre når alle mennesker lever under ett system og livsbetingelsene plutselig forandrer seg?

Kanskje begynner bildet å bli klarere. Flere brikker faller på plass. Fokuset endres. Det finnes mennesker som samler og setter sammen informasjon fordi de vil vite alt … Vil ikke du vite alt? La oss lete etter kunnskap og visdom i hver eneste avkrok av menneskets historie. På utsiden og innsiden. Virituelt, reelt og rituelt. La livet fylles med tidligere liv når vi søker fortidens erfaringer på endeløse safarier.

Men hva skal man gjøre med kunnskap og visdom om vi ikke anvender det på livet. Er du fornøyd med å snakke om det? Det er livet som er målet og hverdagen. Morgendagen. Vil dagen vare evig for menneskeheten? Vil det være mennesker i fremtiden. Frank Herbert i meg ville likt det.

Den Siste Konsulent

 

Most civilization is based on cowardice. It’s
so easy to civilize by teaching cowardice.
You water down standards which would lead
to bravery. You restrain the will. You regulate the apetites. You fence in the horizons.
You make a law for every movement. You
deny the existence of chaos. You teach even
the children to breathe slowly. You tame.
– The Stolen Journals

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags: