Artikkel av Kjetil Karlsen: Mot ny vår for science fiction – men når er det novellenes tur?

14. desember 1972 tok Eugene Cernan og Harrison Schmitt av fra månen med trinn to av landingsfartøyet Challenger, og avsluttet det som fremdeles er den største teknologiske og organisatoriske bragden i menneskehetens historie. Allerede to år før den siste månelandingen ble det klart at pengesekken var tom, og at det ikke ville bli noen Apollo 18. Etterpå startet en nedtur for romfart som varte i 50 år, og som først de siste årene har begynt å snu. Det var ikke bare gullalderen for romfart som tok slutt. Kanskje den perfekte gjennomføringen av Apollo 17, nærmest uten mediedekning, også markerte at gullalderen for science fiction var over. Selv om sjangeren var svært populær både i bøker, film og spill også gjennom 70-tallet og til tidlig åttitall, så var man på vei til en kaldere tid. Ble til slutt science fiction en smal sjanger for entusiaster, eller er sjangeren større enn vi tror? Kanskje svaret er begge deler. Og nerdene er i ferd med å slå tilbake.

Fra noveller til mursteiner

De korte historiene, tegneseriene og grafiske noveller var helt fra mellomkrigstiden svært viktig for sjangeren, og gjorde at science fiction sjangeren i etterkrigstiden var stor, kommersiell og nådde et bredt publikum. Ikke bare gjennom ulike pulp-magasiner, men også tegneserier var en viktig kanal. Stueren i de litterære parnassene var den ikke i det hele tatt. Korte, poengterte historier som utforsket ideer rundt alternative samfunn og teknologier traff tidsånden i et samfunn i rask endring og modernisering. Kald krig økte tempoet i den teknologiske utviklingen. Mens USA og Kina i dag kjemper om hegemoni innen KI, kjempet USA og Sovjetunionen om hegemoni i kontroll av atomet: fisjonsbomben, hydrogenbomben, nøytronbomben. Disse bombene krevde raske transportsystemer. Romkappløpet ble skapt av behovet for å frakte atomstridshoder mellom kontinenter. Alt dette gav en veldig næring til science fiction i litteratur, tegneserier, film og fjernsyn.

Så skjedde det noe: Den kalde krigen gikk mot slutten. Transportteknologi og romfart stagnerte og gikk tilbake. Den flyvende bilen ble kansellert og samfunnet fikk ikke tilgang til ubegrensede mengder gratis atomenergi. Bare datateknologi utviklet seg raskt videre. Teknologioptimismen var død. Leserne av fantastisk litteratur foretrakk fantasy framfor science fiction: Middelalder med magi i stedet for dystopisk teknologi. De ville lese tykke bøker i stedet for korte historier. Utviklingen skjøt for alvor fart på åttitallet. De fleste science fiction-magasiner, som var den viktigste publiseringskanal for noveller, forsvant.

Tidsånden traff ikke lenger forfatteren som ønsket å skrive om teknologi og idéer i en poengtert og kort fortelling. Men må alle historier brettes ut i en roman? Skal man tvære ut en historie over trehundre sider, putte på en haug med subplot og drøvtygging for å få det langt nok, hvis historien egentlig er aller best fortalt over ti sider? Rett og slett en novelle, den litterære formen som kanskje passer et flertall av science fiction forfattere best?

Stephen King har sagt at å skrive en litterær tekst er som å avdekke et fossil. Fortellingen er som et fossil som ligger gjemt i sandstein og som møysommelig avdekkes. Noen fossiler er små som en trilobitt, andre er store som for eksempel en tyrannosaurus rex. Slik er det også med historier. Kanskje trilobitten blir en novelle og tyrannosaurus rex’en en roman?

Novellesjangerens nedtur

Science fiction er en lite populær sjanger hos norske forlag. Spesielt lite populær er den i voksenlitteratur. Kanskje noe av utfordringen ligger i novellens skjebne i det litterære landskapet. Noveller er også lite populært hos norske forlag. Tidligere var novellen og novellesamlingen en vanlig vei inn i forlagsverden for litterære debutanter. I dagens litterære landskap er romanen nærmest enerådende. Det gis ut få novellesamlinger, og de som gis ut selger knapt noe (og det gjør for så vidt heller ikke romaner av ukjente debutanter). Når etablerte forfattere gir ut novellesamlinger kamuflerer man det som noe annet – et eksempel er Frode Gryttens novellesamling Bikubesong som ble gitt ut som roman. Et hederlig unntak er Ingvild Rishøis flotte forfatterskap med små novellesamlinger med utsøkt kvalitet.

Men hvorfor har novellen endt opp med å bli sjangeren forlagene ikke vil ha? Novellens styrke er at den kan leses uten pause i en økt. Det skulle passe godt i dagens kyberpønk-samfunn med korte oppmerksomhetsspenn. Burde ikke novelletter, noveller og kortnoveller være vel så interessant som romaner? Noveller kan publiseres i samlinger, antologier, på nett eller i magasiner og ukeblader. Svært mange gode historier bør forbli gode og korte noveller, og ikke tværes ut i romaner.

Hvis noveller er upopulært, og science fiction er en smal sjanger, hva skal man da si om science fiction noveller? Ser man på de senere års utgivelser på norske forlag er i hvert fall science fiction novellen no-go-zone. Det finnes knapt eksempler på SF-novellesamlinger i klassisk format på norsk utgitt på etablerte forlag de siste årene. Et hederlig unntak er Jørn A. Jensens gode novellesamling Gjenkomst utgitt på Liv forlag i 2018.

Novellens posisjon i SF

Novellen har en særlig sterk posisjon i SF. Idéutforskning er svært sentral i sjangeren. Å utforske en idé eller et konsept er en øvelse som sjelden krever at det broderes ut i en hel roman.

Noen ganger starter en større anlagt fortelling som en novelle. Et kjent eksempel er Orson Scott Card’s populære Ender’s Game fra 1985 som først ble publisert som novelle i det amerikanske SF-tidsskriftet Analog Science fiction and fact allerede i 1977, under den legendariske redaktøren Ben Bova, som nærmest hadde en gudfar-rolle i amerikansk SF. Novellen ble senere endret og utvidet til en fullverdig roman som vant både Nebula- og Hugoprisen. (Dessverre var filmatiseringen i 2013 med blant annet Harrison Ford en skuffelse).

Men i dag mangler novellene gode kanaler for å nå ut. En forfatter med en god enkeltnovelle har ikke litterære magasiner å sende den til. Ønsker man å servere noveller til et forlag må man gi dem en hel samling: Da blir det dobbelt motbakke – for forlagene liker ikke SF, og novelleformatet oppfattes som dødt. SF-magasinene, som gjerne blandet noveller, artikler, grafiske noveller og tegneserier, hadde i etterkrigstiden en bred leserskare. Man fant dem i enhver aviskiosk, før det ble smalt og sært under nyliberalismen på åttitallet, helt til de forsvant både i Norge og internasjonalt. Novellens død og manglende publiseringskanaler gjør at vordende forfattere i praksis blir nødt til å gå direkte på et forsøk på å skrive en hel roman. Derfor er Nye NOVA et stort skritt i riktig retning: et nettbasert litterært magasin inspirert av de populære SF-magasinene som drev fram sjangeren i perioden 1950 til 1980.

SF- en sær nisjesjanger?

Forlagene vil ikke ha SF-noveller. Men skjønner de hva de går glipp av? JK Rowling fikk klar beskjed fra en redaktør i Penguin om at det ikke fantes et kommersielt marked for bøker om gutter som lærte magi på trollmannsskoler. Stephenie Myer fikk klar tilbakemelding fra flere forlag om at konseptet vampyr-fantasy allerede var brukt opp gjennom TV-serien om vampyrslakteren Buffy. George Lucas ble bedt om å ta bort det tåpelige konseptet Kraften og de rare ridderne med lyssabler i forhandlingene med Twentieth Century Fox. Heldigvis holdt han fast på sitt.

Det som særlig preger SF-sjangeren er overslaget den har inn i en bred rekke kulturuttrykk: bøker, TV-serier, filmer og spill. Inkluderer vi også søstersjangerne fantasy og horror er det en enorm sjanger med et kulturdominerende gjennomslag. Og også norske forlag har skjønt at fantasy, horror og SF er store sjangere fra barn til YA. Flere norske forfattere har gjort det godt med bøker for ungdom f.eks. Siri Pettersen, Sigbjørn Mostue, Lars Mæhle og Harald Rosenløw Eeg. Er turen nå kommet til SF-noveller og romaner for voksne?

Globalt er science fiction og fantasy så langt fra smalt som man kan komme. Etter år 2000 er dette de mest solgte bøkene/bokseriene i verden:

  1. J.K. Rowling: Harry Potter-serien 225 mill. solgte, YA fantasy
  2. Dan Brown: Robert Langdon-serien 150 mill. solgte, thriller/eventyr (med SF-elementer)
  3. L. James: Fifty shades of gray, 125 mill. solgte, romantisk/erotikk
  4. Stephenie Meyer: Twillight-sagaen, 120 mill. solgte, YA romantisk horror fantasy
  5. Suzanne Collins: Dødslekene, 65 mill. solgte, YA dystopisk SF
  6. George RR Martin: Game of Thrones, 60 mill. solgte, episk fantasy
  7. Veronica Roth: Divergent, 35 mill. solgte, YA dystopisk SF
  8. Khaled Hosseini: Drageløperen, 31 mill. solgte, allmenn skjønnlitteratur

Er det ikke ganske oppsiktsvekkende at bare tre bøker på topp åtte i verden etter år 2000 ikke er SF eller fantasy? Går vi til film er trenden om mulig enda mer overbevisende. Topp ti lista siden 2010 er slik:

  1. Star Wars episode 7: The force awakens, romopera SF
  2. Avengers: Endgame: superhelt/eventyr SF
  3. Black Panther: superhelt/eventyr SF
  4. Avangers: Infinity war: superhelt/eventyr SF
  5. Jurassic World: eventyr SF
  6. Marvel the Avangers: superhelt/eventyr SF
  7. Star Wars episode 8: The Last Jedi. Romopera SF
  8. The incredibles 2. Barnefilm, superhelt eventyr
  9. Løvenes konge: Barnefilm, eventyr
  10. Star Wars: Rogue One. Romopera SF

I film dominerer altså den kommersielle delen av SF-sjangeren fullstendig. Det som ikke er åpenbar SF, er to barnefilmer, der den ene er et SF-nært eventyr med superhelter, og den andre en fantasifortelling med dyr som snakker og synger, altså fantastiske fortellinger. Det samme mønsteret går igjen, om enn ikke like voldsomt, når det gjelder TV-serier. Jeg nevner i fleng: The handmaid’s tale, Westworld, Altered carbon, Black mirror, Dark, The last of us, For all mankind, La Brea, Disneys Star Wars serier (The Mandalorian, Obi-Wan Kenobi, The book of Boba Fett, Andor), The 100, The OA. Og forsetter å nevne i fleng og uprioritert fra søstersjangrene fantasy og horror: GoT, The Withcer, Stranger Things, House of the dragon, Ringenes herre – The rings of power, Sandman, His dark materials, Willow, Walking dead, Resident evil og Station eleven.

Innen dataspill er sjangeren bortimot like sterk, i hvert fall hvis man også inkluderer fantasy og horror. Et fellestrekk med de mest kommersielle delene av SF er at remedier fra SF er gode ingredienser i eventyr som tiltaler mennesker som lever å vår teknologiske virkelighet: futuristiske bylandskap, stjerneskip, reiser nær og over lysets hastighet, sterkt modifisert biologi (=superhelt). En fullstendig annen verden med andre naturlover kan eksistere i et parallelt univers, og ekstra spennende blir det hvis det finnes en vei fra dette universet til oss.

De voldsomme ressursene som brukes i SF serier, filmer og spill også på det grafiske området gjør at SF-estetikken blir en vesentlig del av vår kultur. Ressursene til å bygge omfattende teknologiske verdener er selvfølgelig større for et grafisk team i en spillproduksjon til hundre millioner dollar enn for en enslig forfatter med en PC, en penn, en bunke ark og en vanlig dagtidsjobb.

«Smal» SF foredler idéene

Men idéene dukker selvfølgelig ikke opp i Avangers eller Jurassic World uten å ha en lang foredling som idéer i science fiction noveller og romaner, ofte flere tiår før disse idéene vekker en bredere interesse. Superhelt-eventyr er den ultimate kommersialiseringen av idéer knyttet til biologisk manipulering, kyborger, syntetisk biologi og eksoskjeletter laget av forskiftende materialer. 150 år før Jurassic World skrev Jules Verne Reisen til Jordens indre, der man oppdager en fortidsverden bevart i et hulesystem under den islandske vulkanen Snæfellsjökull.

Etter en lang periode med teknologisk stagnasjon tiltagende klimakrise, er vi på vei mot ny supermaktrivalisering mellom USA og Kina. Den teknologiske utviklingen skyter ny fart innen romfart, robotikk og kunstig intelligens – noe som vil gi ny næring utforskning av idéer og alternative samfunn i litteratur. Vi lever i verden som er mer interessant for forfattere å speile gjennom SF enn på lenge. På godt og ondt. Science fiction er på vei til å bli stort igjen.

Men også den ultrakommersielle delen av sjangeren av sjangeren er avhengig av foredlingen av idéer, som nesten alltid starter med at en science fiction forfatter skriver en novelle eller roman som inspirerer andre forfattere, filmskapere og spillutviklere til å utvikle et konsept videre. Kanskje idéen modnes; først i noveller for en liten krets entusiaster flere tiår før den blir grepet av «mainstream», og blir til filmer, serier og dataspill.

Noen ganger ender det opp som Bladerunner, selv om det starter med en smal drøm om elektriske sauer.

 

Kjetil Karlsen f. 1973 debuterte med romanen Jeg, Tuva og stemmen til Iron Maiden i 2017. En medrivende oppvekstroman med Utøya-tragedien som bakteppe. I 2020 gav han ut novellesamlingen Jenta som ikke kunne fly, med et flettverk av noveller som strekker seg over et drøyt århundre i tid, fra mellomkrigstiden til nær fremtid. Den siste novellen i samlingen er en science fiction-fortelling med trekk av magisk realisme.  

For Nye NOVA har Karlsen skrevet novellen Ingvilds verden. 

Kjetil Karlsen er utdannet lege og spesialist i anestesiologi. Som han selv uttrykker det: «Mitt fagfelt er det medisinske fagfeltet som ligger til grunn når vi i framtiden skal legge mennesker i langvarig dvale ved livslange reiser i verdensrommet.» 

I tillegg til å virke som lege er han klinikksjef ved St. Olavs hospital. 

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

  12 kommentarer til “Artikkel av Kjetil Karlsen: Mot ny vår for science fiction – men når er det novellenes tur?

  1. Veldig bra og interessant. Jeg følger lite (dvs.: overhodet ikke!) med i mainsteam kulturen, så var ikke klar over hvor mye SF dominerer, selvom jeg har fått med meg at fantasy er gigantisk.

    Jeg leser i grunn aldri noe på norsk, bortsett fra her og noen ganger når jeg søker etter særnorske temaer på nett. På engelsk derimot kommer det mange novellesamlinger. Det er nok den sjangeren jeg liker best. Det er mye mer krevende å skrive en hel roman, og veldig ofte lykkes det ikke.

    Jeg likte din kobling mellom teknologi, politikk og samfunn og hvordan det styrer litteraturen

  2. Veldig fint at du nevner Jørn A. Jensens novellesamling “Gjenkomst” (LIV, 2018).

    Kanskje ville det også være riktig å nevne Bjarne Benjaminsens samling “… som duften av en drøm…” (Orkana, 2020) i samme åndedrag?

  3. Takk og takk og takk for presis og bred oppsummering av science fiction og novellenes plass i dagens litterære landskap! Jeg tror sjansene er gode for å utvikle et bredere publikum. Sjangerens samfunnsrelevans må tydeliggjøres, og nye noveller må holde høy kvalitet, selvfølgelig. Et godt eksempel på formfullendt fabel-prosa kommer forresten snart i Nye Nova: Det er en novelle av ei beskjeden jente, Berit Ellingsen. Hun er norsk, men har valgt (som enkelte andre) å skrive direkte på engelsk. Jeg fikk lov å oversette novellen det er snakk om. Gled dere!

        • Litt av hensikten med Nye NOVA er å vise sprengkrafta i det norske språket – det vil si: vi åpner oss for alle skandinaviske språk. Vi tar imot bidrag på nynorsk, bokmål, dansk, svensk og muligens annen eksperimentell skandinavisk språkføring. Engelsk derimot, fins det nok av der ute. 😉

  4. Svært god presentasjon og argumentasjon, jeg er så enig. Vi trenger disse inkubatorene som science-fiction-novellene kan være. Nye Nova fyller et stort behov.

  5. Takker for gode kommentarer. Helt enig i at novellesamlingen «Som duften av en drøm» burde vært nevnt. Anbefaler ellers Jørn Jensens omfattende gjennomgang av moderne norsk SF. https://www.futuritum.com/post/science-fiction-made-in-norway
    Det slo meg etter jeg skrev artikkelen at også Liu Cixins filmatiserte novelle Wandering Earth burde vært nevnt, det er visstnok mest sette kinesiske film noensinne. Mange av oss ser nok fram til at Trelegemeproblemet av samme forfatter kommer i amerikansk serieversjon på Netflix i år (etter det som etter sigende skal være tidenes dyreste kjøp av filmrettigheter til en SF bok). Ser også fram til å lese Berit Ellingsens novelle.

  6. Jeg er også en elsker (?, tilhenger, entusiast?) av novelleformatet. Selv om en roman kan være god, har novelleformatet et «konsentrert» format som tiltaler meg. Å skrive romaner er ikke for alle, eller, rettere sagt, romaner og noveller er to ulike former. Mange er gode på begge deler (Bringsværd, Ballard), andre er mer «romantyper» (Asimov, Le Guin), noen mere «novelletyper» (Bing, Per G. Olsen). Noveller er ypperlige om en ikke «orker» laaaange romaner med millioner av karakterer. Og noveller kan godt ha et samlet tema (The Martian Chronicles).
    Men hvor er novellene idag? Omni er vel gått inn, Lanterne-serien likeså, fanziner utgis ikke lenger. Det meste av «smale» publikasjoner går nå rett på Nett. Ulempen er at det blir vanskeligere å komme over en ny forfatter ved et tilfeldig kiosk/bokkafébesøk, fordelen er at de nå lettere kan spres. Før var det kopimaskinblekker eller lefsete paperbacks i opplag på alt fra en håndfull til noen tusen, i lugubre strøk, nå kan alle som behersker språket laste det ned til egen skriveplate og nyte på sin daglige jobbreise (eller foran peisen med en kopp te), over hele verden.
    NyeNova tar således opp hansken fra fanzinene og Gyldendal, og sprer Ordet på Den Nye Måten. Hvem vet? Kanskje en ny Bing, Bringsværd, Le Guin, Ballard, Olsen, tar sine første prøvende skritt nettopp her?

  7. Interessant det med at Ender’s Game først var en novelle. Det visste jeg ikke. Et annet eksempel på novelle som senere ble gjort om til roman er jo Flowers for Algernon 🙂

    • Og Et blåtrykk etter Leibowitz (A Canticle for Leibowitz)! Og Philip Jose Farmers The Lovers (klassikeren om kjærlighet på tvers av interplanetariske raser)!
      For en del eldre sf-litteratur, gjelder ofte regelen: Styr unna “roman”-versjoner som i virkeligheten er flere noveller satt sammen til en lengre fortelling! Ta f.eks. en bok som A.E. van Vogts “Rogue Ship”: Her er flere mesterlige noveller knødd sammen til en usammenhengende roman om et stjerneskip. Grunnstemningen som legges opp til i den første novellen, og som utgjør hele poenget i den (nemlig følelsen av å være ute på en laaang reise, generasjonsskipsstemninga) – blir plutselig undergravd og forsvinner ut vinduet idet romanen går inn i de kapitlene som utgjør den andre novellen. Først når man vet at romanen i virkeligheten består av flere noveller, og merker seg hvor enkeltnovellene egentlig slutter og begynner, ser man at boka består av en serie gode enkeltnoveller.
      Jajamen: Novelleformatet!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *