Thomas Ligotti (f. 1953) er en amerikansk grøsserforfatter som bokdebuterte i 1985, etter flere år som bidragsyter i litterære undergrunnsmagasiner. Alle fortellingene hans er i skrekksjangeren, men kan også leses som eksempler på Ligottis livssyn. Hos Ligotti er nemlig uhyggen, eller følelsen av at noe ikke er som det skal være, det første tegnet på at en er i ferd med å ta virkeligheten innover seg. Selvforståelsen vår viser seg å være et narrespeil for meningsløse krefter som overgår oss. Gateavisa gjorde et e-postintervju med den eksistensielt fokuserte grøssermesteren, som følger etter en presentasjon.
Opprinnelig publisert i Gateavisas Litteraturspesial Asyl, GA 193, i 2012. Intervjuer er Pål Flakk. [red.anm.]
”Utenfor døren til Den røde kabaret [en nattklubb – overs. anm.], lå en verden av regn og mørke. (…) På innsiden var alt gult lys, tobakksrøyk og lyden av regndråper som smelte mot vinduene, som alle var farget svarte. På slike netter, mens jeg satt ved et av bordene i denne triste, lille bula, var jeg alltid fylt med infernalsk lystighet, som om jeg ventet på apokalypsen og ikke kunne bry meg mindre (…) Denne spesifikke novembernatten, følte jeg meg imidlertid ikke helt bra. Jeg kjente en svak kvalme i magen, som om magen varslet et begynnende virus eller til og med matforgiftning. En annen kilde til illebefinnendet mitt, tenkte jeg, kan meget vel være min langvarige nevrotiske forfatning, som forandret seg fra dag til dag, men alltid fulgte meg i en eller annen form og manifesterte seg i et bredt spekter av både fysiske og psykiske symptomer. Faktisk kjente jeg en svak følelse av panikk akkurat nå, selv om denne på ingen måte utelukket muligheten for at kvalmen i magen hadde en rent fysisk årsak, enten knyttet til et virus eller til forgiftning. [Følelsen] utelukket heller ikke en tredje mulighet, som jeg forsøkte å ignorere på det tidspunktet av kvelden.»
Det siterte resonnementet innleder novellen «Gas Station Carnivals». Hos Thomas Ligotti er, som nevnt i ingressen, følelsen av at noe ikke er som det skal være, det første tegnet på at en er i ferd med å ta virkeligheten innover seg. Alt fra fysisk smerte til mental uro til plutselige skift i virkelighetsoppfatningen, blir stadfestelser av at en kun er herre over omstendighetene så langt som naturkreftene, som står bak ens indre nervebaner og cellestrukturer, tillater dette, hvilket vil si ikke i det hele tatt. Mennesket, innbefattet de valgene det later til å ta ut fra egne vurderinger, er egentlig en refleksjon av krefter, eller tilfeldigheter, som ikke bryr seg om oss og ikke lar seg forstå utover fremtredelsesformen. De gangene dette gjøres tydeligst for den enkelte, er når han eller hun mister følelsen av å håndtere seg selv og omgivelsene, for eksempel ved å overstyres av fysiske plager, eller av nevrotiske, depressive eller andre psykiske symptomer. For å sitere slutten på samme novelle, etter at fortellerens følelse av selvbestemmelse er blitt avslørt som feil:
”[E]thvert rom jeg går inn i kan bli en gjøglerbu, der jeg må finne min plass på en vaklevoren, gammel benk på randen av kollaps. Selv nå ser jeg Moromannen [stå] foran meg [med ryggen til]. Det stive, røde håret hans beveger seg bittelitt mot den ene skulderen, som om han skal til å sette blikket sitt i mitt, og flytter seg så tilbake igjen; deretter beveger han hodet bittelitt mot den andre skulderen i dette endeløse spillet av grusom titt-tei. Jeg kan bare sitte og vente, vel vitende om at han én dag vil snu seg helt rundt, trå ned fra scenen og kreve meg til avgrunnen jeg alltid har fryktet. Kanskje vil jeg da få klarhet i hva jeg har gjort – hva noen av oss har gjort – for å fortjene denne skjebnen.”
Liv og karriere
[fram til intervjuets opprinnelige publisering i 2012, red. anm.]
Thomas Ligotti ble født i Detroit i USA den 9. juli 1953, og uteksaminert fra universitetet 24 år senere. Etter dette jobbet han i mer enn tjue år for det som i dag heter The Gale Group, et forlag som utgir referansebøker om litteratur- og annen forskning. Rundt årtusenskiftet flyttet han til Florida og ble selvstendig næringsdrivende, med den tidligere arbeidsplassen som én av flere oppdragsgivere. Med andre ord har Ligotti levd av å redigere og sammenfatte faglitteratur siden slutten av 1970-tallet, og aldri av fortellingene han skriver.
Den første publiserte novellen til Ligotti, «The Chymist», kom på trykk i det nå inngåtte grøssertidsskriftet Nyctalops i mars 1981. I påfølgende år ble han gradvis mer beryktet som forfatter av skrekkfortellinger, i den begrensede leserkretsen til skrekklitterære amatørmagasiner i små opplag. Debutboken, Songs of a Dead Dreamer, ble publisert i 300 eksemplarer i 1985, men kom i revidert opptrykk i 1989. Denne ble fulgt av Grimscribe: His Lives and Works i 1991 og Noctuary i 1994, begge to novellesamlinger, sistnevnte med en del tidligere publisert materiale.
Samme år som Noctuary, fulgte The Agonizing Resurrection of Victor Frankenstein and Other Gothic Tales. Ligotti forsøkte her å omskrive klassiske skrekkfortellinger av andre. I 1996 kom The Nightmare Factory, som i hovedsak samlet de standardiserte novellene fra Songs of a Dead Dreamer, Grimscribe og Noctuary. Mer eksperimentelle tekster var utelatt. Boken avsluttet med seks tidligere upubliserte historier.
Året etter fulgte en mer unik utgivelse, nemlig In a Foreign Town, In a Foreign Land. Denne var en syklus på fire fortellinger fra en fiktiv småby, med overlappende persongalleri, og ble publisert i begrenset opplag på Current 93-vokalist David Tibet sitt forlag, Durtro Press, sammen med en CD med bakgrunnsmusikk av bandet. Lignende utgivelser så dagens lys i 2000 og 2001, før Ligotti utga sin første roman, My Work is Not Yet Done, i 2002. Boken inneholdt i tillegg to noveller som var tematisk like romanen.
Hvis man derfra hopper over enkelte obskuriteter, fikk verden en samlebok med de påstått beste fortellingene hans, The Shadow at the Bottom of the World, i 2005. Året etter kom Teatro Grottesco, som etter min mening representerer forfatteren på sitt ypperste. Boken rommer In a Foreign Town, In a Foreign Land-syklusen samt de seks historiene som opprinnelig avsluttet The Nightmare Factory, i tillegg til en rekke nyere, som alle er svært gode. Ettersom denne og My Work is Not Yet Done ble kjøpt opp og dernest distribuert av Virgin Books, er disse to betraktelig lettere å få tak i enn øvrige utgivelser, selv om man ofte finner det man søker på Ebay.
I 2010 publiserte Ligotti den sakprosaiske drøftingen The Conspiracy Against the Human Race (på fantastiske Hippocampus Press!), der han underbygger og forklarer pessimisme som livssyn, tidvis med utgangspunkt i den norske filosofen Peter Wessel Zapffe.
Utover dette har gysertalentet bidratt som gitarist på en Current 93-innspilling til inntekt for alkoholismebehandling for nå avdøde Coil-bassist John Balance, og også utgitt en CD, begrenset til 510 eksemplarer, hvor han spiller gitar til egne opplesninger. Forlaget Fox Atomic har publisert to dårlige tegneseriealbum basert på novellene hans, og det er også kommet en 26 minutters kortfilmversjon av historien som åpnet Songs of a Dead Dreamer, nemlig The Frolic.
Fortsatt et undergrunnsfenomen
Til tross for denne oppmerksomheten, er Ligotti fortsatt et undergrunnsfenomen, i den forstand at han selger lite og får minimalt med omtale i større medier. Selv har han anslått tilhengerskaren sin til rundt 2000 personer på verdensbasis. Enkelte av disse gjør svært mye ut av hengivenheten, hovedsakelig ved å diskutere på forumet til Thomas Ligotti Online, som ikke driftes av Ligotti. Forfatteren selv later til å begrense graden av offentlig opptreden til å svare på telefon- og e-posthenvendelser, og jeg kan telle på én hånd de portrettfotografiene som er å oppdrive på nett. [Etter at intervjuet ble gjort har Ligotti blant annet blitt utgitt i Penguin-utgave. Men fortsatt bæres forfatterskapet i stor grad av kultstatusen blant dedikerte lesere. Red. anm.]
Et spørsmål som melder seg da, er hvorfor Thomas Ligotti gjør så dypt inntrykk på enkelte, til tross for lite publisitet?
Den altomfattende meningsløsheten
Tildels er det budskapet i fortellingene som gjør inntrykk. Thomas Ligotti er antinatalist. Dette vil si en som mener at mennesket burde slutte å forplante seg av hensyn til meningsløsheten ved å eksistere. Ettersom smertene ved å forsøke å overleve ikke kan rettferdiggjøres med en bakenforliggende mening, blir det da inhumant å skulle videreføre slike smerter til nye generasjoner.
Av den grunn handler fortellingene til Ligotti ofte om mennesker som forsøker å slå seg til ro, eller leve i harmonisk balanse, med meningsløsheten, for eksempel ved å traske omkring i måneopplyste ruiner og konstatere at alt forvitrer. Herfra forsøker Ligotti å demonstrere at forsøkene deres er dømt til å mislykkes, ved å avsløre den tilsynelatende aksepten som en personlig meningsbærende erstatning for meningsløsheten i seg selv. Når aksepten brister, for eksempel ved at deler av verdensbildet deres blir avslørt som en vrangforestilling, begynner den faktiske meningsløsheten å la seg til kjenne. Karakterenes selvforståelse forvandles til uoversiktlige sammensurier av betingede årsaker, slik at de fylles med usikkerhet og paranoia, eller søker tilflukt lenger inne i sine egne ideer og besettelser. Enkeltmennesket kan ikke fullt ut ta innover seg at universet er meningsløst, deri den iboende uhyggen ved å bli presset til erkjennelsen.
Personlig deler jeg ikke Ligottis livssyn. Jeg har isteden valgt å stole på forskjellige kulturtradisjoners filosofiske eller erfaringsbaserte gjengivelser av trygghet og mening bakenfor normoppløsningen, se for eksempel de siste to sidene av artikkelen min om Simone Weil i Gateavisa, nummer 1/2012. Selv om budskapet til Thomas Ligotti gjør ham særegen, kan det altså ikke være dette i seg selv som gjør inntrykk.
En forfatter som er nærværende
En kan derfra anta at det er språket i tillegg. Uten at jeg skal sette av plass til å utdype dette, er Ligotti en mester i å bygge opp fortellinger. Det samme kan en imidlertid si om Stephen King eller John Ajvide Lindqvist, uten at undertegnede er påfallende opptatt av disse.
Når enkelte knytter seg så sterkt til Thomas Ligottis fortellinger, tror jeg selv at det må være fordi han kjører så hardt på sin egen opplevelse av å eksistere, i tillegg til å formulere denne på en morsom og spennende måte, dette istedenfor å trekke seg tilbake som forfatter og konstruere tredimensjonale karakterer i et handlingsforløp, slik tilfellet er med for eksempel Stephen King. Når undertegnede leser Ligotti, sitter jeg ofte og hikster av de tørrvittige fortellerstemmene som på den ene siden aksepterer hverdagen med ordknapp ro, der andre ville ha latt seg engasjere, men på den andre siden er overdrevent opptatt av abstrakte verdensbilder, i likhet med forfatteren. Jeg kan anføre et eksempel fra fortellingen Sideshow, and Other Stories, der den asosiale hovedpersonen tilbringer nettene på en døgnåpen kaffebar. Her blir han eksponert for en sjelevenn av mer manisk lynne:
”’Samtlige av mytene til menneskeheten er ikke annet enn underholdningsbransje,’ sa (…) mannen til meg under vårt første møte. ’Alt som vi hevdes å leve etter og angivelig dø for – enten det er religiøse skrifter eller provisoriske slagord – det er alt sammen underholdningsbransje. Imperier som reiser seg og faller – underholdningsbransje. Vitenskap, filosofi, alle disipliner under solen, til og med solen selv, i tillegg til alle de andre klumpene med materie som slenger omkring i mørket der oppe –’ sa han til meg, mens han pekte ut gjennom vinduet i kaffebaren hvor vi begge satt, ’underholdningsbransje, underholdningsbransje, underholdningsbransje.’ ’Og hva med drømmer?’ spurte jeg, og tenkte at jeg kanskje hadde naglet et unntak fra det dogmatiske synet hans, eller i hvert fall et som han ville akseptere som sådant. ’Mener du drømmer av den typen vi har i dette øyeblikk eller de vi har når vi er så heldige å sove?’ Jeg svarte at poenget var vel forstått og trakk tilbake utfordringen min, som hadde vært veldig halvhjertet fremsatt i utgangspunktet.”
Det som gjør at undertegnede føler sånn tilhørighet til Thomas Ligottis forfatterskap, er med andre ord varmen og den boblende, klukkende gleden jeg får ved å lese om tørrvittige einstøinger som fremfor å uttrykke følelseslivet sitt, kanaliserer dette over i lidenskapsløse, intellektuelle verdensbilder som til slutt innhenter dem, ved at de ikke kommer vekk fra meningsløsheten som de har resonnert seg inn i. Min personlige favorittnovelle er «The Bungalow House».
Radikale grøss, sjangertro formaning
En siste ting som bør nevnes før jeg gjengir e-postintervjuet, er at flere av Ligottis senere fortellinger, herunder «My Work is Not Yet Done», «I Have a Special Plan for This World», «The Nightmare Network», «My Case for Retributive Action» og «Our Temporary Supervisor», lager uhygge av de ydmykende og fremmedgjørende arbeidsforholdene som ofte utvikler seg i lavere lag av kapitalistiske storkonserner, der en blir anonymisert, omplassert eller tvunget til å identifisere seg med bedriften, for eksempel ved å måtte bruke standardiserte kaffekopper istedenfor sin egen, etter de forskjellige ledersjiktenes forgodtbefinnende. Ettersom grøssersjangeren er grunnleggende konservativ, ved å spille på negative konsekvenser av grenseoverskridende atferd, slik eksempelvis Mary Shelleys Frankenstein (1818) viste mulige følger av å utfordre den naturlige syklusen av liv og død, demonstrerer disse fortellingene på utmerket vis konsekvensene av nåtidige former for gjerrighet og ekspansjonstrang. På den måten klarer Ligotti å balansere grøssersjangerens gammelmodige formaning med holdninger som kan tolkes politisk radikalt.
Ligotti taler
Ettersom Gateavisa skulle utgi et litteraturnummer, bestemte undertegnede seg for å forsøke å intervjue skrekkmesteren over e-post. Jeg spurte administratoren for Thomas Ligotti Online om han kunne formidle kontakt, og senere samme dag, fikk jeg følgende melding fra Ligotti selv:
”Kjære Pål Flakk. Jeg holder på å komme meg etter en operasjon for blødende tykktarm. Jeg ble fortalt at jeg kunne ha dødd på operasjonsbordet. Dessverre overlevde jeg. Jeg stiller gjerne opp på intervju for Gateavisa.”
Resultatet ble som følger:
Pål Flakk: I andre intervjuer har du sagt at grunnen til at du liker å lese forfattere som H.P. Lovecraft, William S. Burroughs og Thomas Bernhard, blant andre, er at de, hvis jeg skal gjengi dette med mine egne ord, fremlegger sin intime opplevelse av hvordan det føles for dem å eksistere, heller enn å bare skrive fengende fortellinger. Med tanke på hvordan de fleste av dine egne fortellinger reflekterer inntrykket ditt av verden som iboende meningsløs, virker det nærliggende at du forsøker å gjøre det samme, og det har du også bekreftet at du gjør. Kan du, i lys av dette, forklare hvorfor du likevel har valgt å holde deg til skrekksjangeren spesifikt? Selv om tekster som «Notes on the Writing of Horror» er veldig eksperimentelle og selvreflekterende, er de fortsatt innenfor sjangeren. Hvorfor føler du at skrekksjangeren er den mest passende for å uttrykke verdensbildet ditt?
Thomas Ligotti: Jeg tror at jeg har sagt dette før, men jeg sier det igjen: I skrekksjangeren, og spesielt i kortvariantene, trenger du ikke å bekrefte den menneskelige eksistens eller portrettere realistiske karakterer. Du kan gjøre hva du vil. Og jeg ønsket å beklage den menneskelige eksistens, enten i smug eller åpenlyst, og jeg ønsket også å portrettere karakterer som var gjennomførte representanter for en eller annen besettelse jeg hadde, ikke personer hvis opptreden var noe jeg
tilfeldigvis observerte og ønsket å analysere som en antropolog. Hvorvidt jeg gjorde dette på en måte som trakk oppmerksomheten mot den eksperimentelle historiefortellingen eller på en mer standardisert måte, spilte ingen rolle. Som sagt, du kan gjøre hva du vil. En annen ting er at fordi skrekk kan betraktes som litteraturens popmusikk, så kan du stjele fra klassikerne som du også har lest, slik jeg har gjort fra Burroughs, Bernhard, Gertrude Stein (hvis repetitive stil, som jeg finner hysterisk, gikk forut for Bernhard sin og kan ha påvirket ham, akkurat som Hemingway og Conrad påvirket Burroughs), William H. Gass, Raymond Chandler, Gogol, symbolistene, de metafysiske poetene, jakobinsk tragedie også videre. I sin Art of Fiction kommer Henry James med følgende råd: ”Forsøk å være et av de menneskene for hvem ingenting er tapt.” Mange forfattere, kanskje spesielt sjangerforfattere, følger dette rådet intuitivt, uten å ha blitt det fortalt. Min antagelse er at de må ha varierte interesser og fantastisk hukommelse. Men hvis du ikke bryr deg om nok ting til å gidde å huske på dem, så la det være tapt. Du kan alltids finne en annen måte å skrive historien din på, en måte som bedre reflekterer den personen du er ved å legge for dagen hva sinnet ditt har bestemt at er verdt å putte i minnebanken.
PF: De tidligste historiene dine ble sendt til undergrunnsmagasiner som Nyctalops, Eldritch Tales og Grimoire. Var du fan av skrekklitteratur generelt, eller oppsøkte du bladene mer bevisst som et mulig publiseringsformat? Kort sagt, hva var motivasjonen din for å oppsøke den type undergrunnsblekker?
TL: Gjennom 1970- og 1980-tallet var jeg håpløst fan av skrekklitteratur. Jeg leste alt, inkludert fanziner fra femti- og sekstitallet som jeg jaktet ned. Og det jeg ikke klarte å finne for salg, bestilte jeg til låns gjennom biblioteket og fotokopierte, selv om det ikke er meningen at en skal gjøre det. Her er noen visdomsord til de som ikke er samlere, men simpelthen ønsker å lese det beste som skrekksjangeren har å by på: Ikke kast bort tiden med å lese novellesamlinger av eldgamle skrekk- og spøkelseshistorieforfattere. De er allerede blitt gjennomsøkt av mesterlige antologiredaktører som Montague Summers og Richard Davis, og de beste, vanligvis de eneste gode, historiene er blitt gjenopptrykt. Ta det fra en som kastet bort mye tid og penger på skrekklitteratur som ikke var verdt å lese. På den annen side, hvis jeg fortsatt slukte skrekklitteratur, så tror jeg ikke at jeg ville ha klart å motstå fristelsen å kjøpe hver eneste samling som blir gjenopptrykt i opplag på 500 av de undergrunnsforlagene som har oppstått i løpet av de siste femten årene, sånn cirka.
PF: I et intervju med forfatterkollega Matt Cardin, har du sagt at visse tilbakevendende temaer i bøkene dine, som følelsen av at mennesker er marionetter for krefter som de ikke forstår, kommer mer i forgrunnen i ditt eget liv når du gjennomgår en spesielt stresset eller ubehagelig periode. Kan du utbrodere om hvorfor det er slik?
TL: Jeg ønsker ikke å gå for dypt inn i dette teamet, siden det drøftes ganske utførlig i boken min, The Conspiracy Against the Human Race. Dessuten kommer svaret mitt til å bli litt sirkulært. Den følgende anekdoten er tatt fra en fil jeg har som heter ”Anhedoni” [som er en sinnsforstyrrelse kjennetegnet av manglende evne til å føle glede og lyst – journ. anm.]. Denne anekdoten siteres ofte av folk som skriver om eller forsker på sinnsforstyrrelsen: I 2003 lot det til at Hall of Fame-quarterback [en betegnelse på den i amerikansk fotball som tar imot ballen fra senterlinjen når kampen starter – journ. anm.] Terry Bradshaw avslørte følgende om seg selv: ”Jeg kunne ikke forstå at jeg, etter hver Super Bowl-seier, ikke fikk noen glede ut av det jeg hadde prestert.” Så, sportsidioter, gikk Terry Bradshaw ut på banen i de kampene og tenkte at ”Hvis laget mitt vinner, så skal jeg ikke føle meg tilfreds med prestasjonen”? Jeg tror en trygt kan konstatere at han ikke sa dette til seg selv. Og selv om han hadde sagt det, ville han nesten helt sikkert ha vært ute av stand til å unngå å føle glede over prestasjonen. Ikke engang en Hall of Fame-quarterback kan trekke såpass i egne tråder at han velger å føle eller ikke føle glede over å vinne flere Super Bowls. Løy han? Lite trolig. Spilte hukommelsen ham et puss? Også det virker lite trolig. Eksperter har slått fast at Terry Bradshaw led av anhedoni, som ikke bare kan sette ut av spill det såkalte belønningssystemet i hjernen – som slik gir glede – men også få den anhedoniske til å ville drepe seg selv. Terry 
Bradshaw var kanskje herre over banen, men han var ikke herre over sin egen hjerne. Mer spesifikt: Han var ikke herre over visse deler av hjernen kalt nevrotransmittere, som, sammen med andre kroppssystemer, kontrollerer menneskets følelser og handlinger. Kort oppsummert var Terry Bradshaw slik skrudd sammen at han ikke kunne få noen tilfredsstillelse ut av å vinne de Super Bowlene. Terry Bradshaw eksisterer ikke en gang annet enn som en mekanisme av tråder som er koblet sammen til en enhet som alle, inkludert han selv, kaller Terry Bradshaw. Denne mekanismen av tråder bestemmer alt vi tenker, sier og gjør. Det er ikke noe inne i oss som vi kan kalle ”oss”. Annet enn gjennom en felles vrangforestilling, er vi marionettdukker – punktum. Og de gangene vi best kan glimte dette faktumet, er når det er en svikt i maskineriet, slik vat vi kan oppfatte at vi ikke tenker og føler slik som vi tror at vi burde – at vi later til å ikke være oss selv. Dette skyldes at vi aldri var oss selv. Vi var og er ingenting annet enn … Vel, hvor mange ganger er jeg nødt til å si det før alle forstår? Tusen takk for at du oppviser tålmodighet med den ateistiske og deterministiske propagandaen min. Hvis du tror at du har en sjel som bærer ditt navn, så fint for deg. Og hvis du tror at du kan velge hvordan du tenker og føler, så fint for deg, det også.
PF: Jeg mener å ha lest deg hevde at du bare skriver i visse perioder, muligens avhengig av problemer eller fravær av problemer med angst og depresjon i den spesifikke perioden, problemer som jeg forøvrig synes at du har vært behjelpelig ærlig i å beskrive, eller av bruken din av medisiner. I hvilken grad motiverer eller hindrer de skiftende sinnstilstandene deg i å skrive, og hva slags skriverutiner utvikler du når du faktisk skriver?
TL: Når jeg er anhedonisk, som jeg har vært i mesteparten av de siste tolv årene, har jeg absolutt ingen interesse av å skrive fiksjon. I disse periodene har jeg ingen fantasi og kjenner ingen glede over det jeg har gjort. Imidlertid er jeg også bipolar, så jeg har vært i oppildnede tilstander hvor jeg ønsker å skrive. Men disse tilstandene varer ikke lenger enn et par minutter nå, fordi jeg har drevet og tatt en følelsesstabilisator som holder meg fra å føle meg bra særlig lenge. Da jeg pleide å føle meg bra i en lengre periode, ble ettereffekten en depresjon som var mye dypere enn hvordan jeg ville ha hatt det hvis jeg ikke tok følelsesstabilisatoren. Dessverre holder ikke følelsesstabilisatorer deg fra å føle deg elendig. Å være bipolar er for det meste opphisset depresjon eller, i mitt tilfelle, anhedoni – den mest alvorlige formen for depresjon. Min hovedsakelige psykiske lidelse siden tenårene, har imidlertid vært panikkangst, som er mye verre enn anhedoni, uansett om anhedonien er en fase ved bipolariteten eller en egen lidelse. Noen ganger [i tidligere år – journ. anm.] løyet panikkangsten min nok til å la fantasien beveges av en følelse av andre verdener, rett nok marerittaktige sådanne, bortenfor den synlige, materielle verden. Det var i disse tilstandene at jeg skrev historier. Jeg skrev dem tidlig på morgenen før jeg dro på jobb og om nettene mens jeg var hjemme fra jobb. Jeg skrev også fra morgen til sent på ettermiddag i helgene. Men jeg fulgte ikke dette tidsskjemaet på fast basis, og derfor har jeg aldri vært noen produktiv forfatter. Vennligst forstå at jeg forsøker å gi fullstendige svar på spørsmålene som blir stilt, så hvis jeg kjeder noen med den kliniske tonen på responsen min, eller hvis du har hørt alt dette før, beklager jeg oppriktig.
PF: Når jeg leser i Cities of the Red Night av William S. Burroughs, som jeg tidvis gjør, føler jeg at Burroughs rører ved noen av de samme temaene som jeg allerede har nevnt i sammenheng med deg, herunder at mennesker er marionettdukker for krefter som de ikke forstår. I Cities of the Red Night synes jeg at dette kommer frem i hvordan karakterene skifter mellom forskjellige roller og tidsperioder, som om boken forsøker å si at mennesker vil gjenta de samme handlingene av de samme grunnene i en hvilken som helst periode. Var likheter som dette blant tingene som trakk deg til Burroughs, eller var det mer generelt inntrykket av en forfatter som fremlegger sin opplevelse av verden?
TL: Det som trakk meg til Burroughs’ bøker, var deres oppvisninger i humoristisk genialitet og min følelse av at han var en dypt skadet person. Det er en stund siden jeg leste Cities of the Red Night, men jeg vet fra å lese om skriveprosessen at de angivelige romanene hans, som ikke er romaner i egentlig forstand, ble produsert i korte, men hyppige raptuser av inspirasjon. Ergo er det ikke noen kontinuitet i de lengre arbeidene hans, sånne som Cities of the Red Night. Hvis jeg ikke tar feil, ble romanene i denne sene trilogien [Trilogien Cities of the Red Night, The Place of Dead Roads og The Western Lands – journ. anm] satt sammen av Burroughs’ redaktør, manager og venn, James Grauerholz. Og det er nesten universelt kjent at kapitlene i Naked Lunch ble tilfeldig satt sammen av boktrykkeren.
PF: Jeg mener å ha lest deg si at dine egne erfaringer med depresjoner, et tarmsyndrom og andre problemer formet verdensbildet ditt, på den måten at det fikk deg til å se verden som iboende likegyldig. I den sammenheng lurer jeg på om den tidligere erfaringen din med narkotiske stoffer formet verdensbildet på noe vis? For eksempel hevder ofte menneske som har brukt psykedeliske stoffer at dette formet de ontologiske synspunktene deres [altså synspunktene deres om alle tings vesen og sammenheng – journ. anm.]. Var dette, eller noe lignende, tilfelle med deg?
TL: Jeg tok aldri psykedeliske stoffer for å reise gjennom min egen psyke eller utvide virkelighetsoppfatningen. Motivasjonen min var simpelthen å bli stein. Jeg kjente aldri noen som tok psykedeliske stoffer av andre grunner enn det. Jeg hadde lest om disse stoffene i en velkjent bok ved navn The Drug Experience og slått fast inntil videre at de var for risikable for hjernen min. Som den berømte romantiske forfatteren og dopavhengige, Samuel Taylor Coleridge, hadde jeg lidd av mareritt siden tidlig barndom. Og psykedeliske stoffer, uansett hvor frodig effektene blebeskrevet av Aldous Huxley eller hvem det måtte være, slo det meg som for sannsynlig at ville skape en marerittaktig reise i sinnet mitt hvis jeg tok dem. Kun hvis jeg ikke kunne skaffe noen andre stoffer, tok jeg de psykedeliske. Stort sett opplevde jeg effektene som veldig like de til marihuana og hasj, bare mye mer intense. Men i motsetning til disse stoffene, innpodet LSD og meskalin, de eneste psykedeliske stoffene jeg tok, i meg en erkjennelse av det fullstendig latterlige og absurde ved menneskelig eksistens. Alt virket festlig og ikke verdig seriøs vurdering – omgivelsene i forstedene, prosessen med å spise, biler som kjørte hvem vet hvor. Ved én anledning kan jeg huske at jeg lå med ansiktet ned i en gresseng og fniste til de jeg trippet med, ”Se, jeg knuller verden.” Menneskelig eksistens slik den ble presentert på fjernsynet, virket spesielt lattervekkende og tom, for på den tiden var denne enhetlig og radikalt konvensjonell. Eksistensielt var dette litt av en vekkelse for meg. Det samme var fasen hvor jeg begynte å komme ned fra å være vraket på psykedelika. Jeg betraktet disse timene som min ”nedstigning i helvete”, som var en ganske overdreven fase generert av den teatralske fantasien min. Jeg hadde ikke en såkalt ”bad trip” i disse timene. Jeg var ikke paranoid eller misfornøyd, som man er når man har angst eller panikkanfall. Og jeg var ikke deprimert, som man er når man krasjlander fra en dose amfetamin, noe jeg brukte ivrig, men ikke ofte, eller ikke så ofte som jeg skulle ha ønsket. Jeg vet ikke hvordan jeg skal karakterisere følelsene mine ettersom et eller annet psykedelisk stoff begynte å forlate systemet, annet enn kanskje som en slags bakrus. Jeg antar at jeg var utslitt etter all moroa jeg hadde hatt. Psyken min sank inn i en feberaktig væremåte, noe jeg var mer enn kjent med fra de mange febersykdommene jeg hadde slitt med som barn. Jeg pleide å se grusomme ansikter i soveromstaket og skremmende skygger i hjørnene. Jeg antar at de fleste av oss har hatt slike forferdelige opplevelser som unge, uavhengig av om de skyldtes sykdom. Så da jeg steg ned i et stoffremkalt helvete, er det mulig at hjernen min simpelthen skrapte frem gamle grøss. Eller kanskje den skapte nye – hva faen vet jeg? Et eller annet sted skrev Hunter S. Thompson at den enorme dopbruken hans hadde tatt ham til bunnen av brønnen, psykologisk sett, og at han der fant at det var intet å frykte, en erkjennelse som dernest steg til overflaten. Å, for en heldig mann han var.
PF: Jeg er nysgjerrig på om du har lest J.G. Ballard? Jeg spør fordi jeg synes at dere har noe av den samme vissheten om tilstanden av forvitring som alle livsformer er i, og om hvordan denne forvitringen avdekker mennesket som ubetydelig foran spillet av naturkrefter. Ballard sine bøker pleier imidlertid å omfavne dette faktumet gjennom vakre, upersonlige og veldig aksepterende beskrivelser, mens dine later til å ha større fokus på smerten, fortvilelsen og de nytteløse forsøkene på å gjøre verden meningsfull som det er nærliggende at følger. Jeg sier ikke at Ballards bøker unngår denne smerten og fortvilelsen; jeg ser det mer som en forskjell i perspektiv. Har du noen gang lest ham, og hvis ikke, kjenner du til forfatterskapet?
TL: Jeg kjenner til Ballards forfatterskap, men av grunnene du legger frem, har jeg aldri vært sympatisk med det.
PF: Noe som moret meg veldig da jeg leste fortellingene «Teatro Grottesco», «Severini»
og «The Shadow, The Darkness», var hvor godt skildringene dine av kunstner- og litterære miljøer stemte med min egen opplevelse av slike. Mer spesifikt var beskrivelsene dine av hvordan de innvidde i miljøet sladrer om hverandre, oppdaterer seg på ryktefronten og iscenesetter seg selv som dype og spennende personer, veldig i tråd med mine egne observasjoner. Var skildringene dine basert på personlige erfaringer? Det offentlige bildet av deg er av en einstøing, så jeg lurer på i hvilken grad du har hengt i kunstner- og litterære miljøer i løpet av livet?
TL: Jeg har aldri hengt med den type litterære mennesker som du beskriver. Min innsikt i dem kommer fra indirekte kunnskap og min egen mistanke om at hvis jeg hadde frekventert selskapet deres, ville jeg ha oppført meg noenlunde sånn som dem. Det er bare sånn mennesker er. På den annen side har jeg alltid bestrebet meg på å ikke baktale noen. Jeg vil mye heller si hva jeg mener om noen ansikt til ansikt. Ettereffekten er tilhørende umiddelbar,og som de fleste forfattere, hater jeg å vente på tilbakemelding.
PF: Jeg har egentlig ikke tenkt at dette skal være en dialog om filosofiske uenigheter, men personlig deler jeg ikke synet ditt på verden som iboende meningsløs, og bruker ganske mye tid på å lese kristne, filosofiske forklaringer på hvorfor det finnes lidelse. Imidlertid merker jeg at jeg ikke har noe behov for at andre skal være enige i mine egne synspunkter om dette, selv om jeg ikke har noe imot å diskutere uenigheter, heller, ettersom spekulasjonene tar form av en veldig personlig søken etter mening. Det som likevel har gjort meg veldig, veldig glad i dine fortellinger, og i stor grad fått meg til å identifisere meg med dem, er hvordan du beskriver sosialt klønete karakterer som, på den ene siden, ser verden på en meget tørrvittig måte, men på den andre siden er usunt opphengte i visse ontologiske anelser eller ideer, eller visse dype opplevelser, sånn som fyren som gjenforteller den andre karakterens besøk i Fru Pyks innlosjeringshus i «The Bells Will Sound Forever», og deretter begynner å forestille seg bjellene som angivelig skal ha gjort den andre karakteren åndsfraværende. Føler du at det, så langt som du klarer å gjenerindre noe av responsen du har fått fra leserne dine, er visse elementer som oftere enn andre trekker dem til fortellingene dine?
TL: Min mistanke er at du ikke er alene i din selektive evaluering av fortellingene mine kontra ideene og holdningene som formidles i dem såvel som i The Conspiracy Against the Human Race. Jeg tror at det samme kan sies om publikummet til Lovecrafts fiksjon kontra ideene og holdningene som kommer til uttrykk i ikkefiksjonen hans og spesielt i brevene han skrev.
PF: Noe som jeg finner bemerkelsesverdig ved «My Work is Not Yet Done», samt ved historiene som omhandler The Quine Organization, er at de kan leses som en kritikk av de fremmedgjørende, ydmykende og utmattende arbeidsbetingelsene som ofte utvikler seg i store finansselskaper, der det er lite til ingen selvbestemmelse i selskapenes lavere lag, men at de også kan leses som rene skrekkfortellinger. I hvilken grad ble nevnte historier påvirket av dine egne sosiale og politiske syn?
TL: Jeg forsøkte ikke bevisst å formidle noen spesielle sosiale eller politiske syn i verkene du nevner. Når det er sagt: Hvis noen konkluderer fra å lese dem at jegikke er en ivrig kapitalist eller tilhenger av store finansselskaper, så forstår jeg det. Mitt troskap er til de mange og ikke de få. Etter min mening er tragedien ved kapitalisme og store finansselskaper at de, som jeg mer fargerikt sa det i «My Work is Not Yet Done», tvinges til å gi så lite som mulig for så mye som mulig. Generelt sett er ikke interessene deres menneskelige i noen meningsfull forstand. Dette er simpelthen hva ting har utviklet seg til i løpet av menneskehetens historie. Som streng determinist kan jeg ikke, med beste samvittighet, klandre noen som ikke har sympati med de som ikke er like ambisiøse, talentfulle og arbeidsomme som dem selv. Personlig synes jeg at slike mennesker burde skattlegges for å være heldige nok til å inneha disse kvalitetene, akkurat som lotterivinnere skattlegges for hellet sitt i å ha valgt de rette tallene, forutsatt at de ikke valgte en ferdigutfylt blankett, i hvilket tilfelle det var en datamaskin som spyttet ut tallene og de millionene med dollars som fulgte. Hva du er og hvordan du ender opp i denne verden, er bare en masse jævla tilfeldigheter. I storfinansens verden finnes det kanskje individer som er menneskelige i noen grad. Jeg kommer ikke på noen store selskaper som oppviser denne kvaliteten, selv om jeg kommer på mange som har penger nok til å manipulere mennesker og omstendigheter til sin økonomiske fordel, og som på den måten etterlater flertallet i støvet bak seg. Samtidig kjenner jeg forretningsfolk som arbeider med høy integritet og til og med en slags taktfullhet, for ikke å si sjenerøsitet, og som ikke blir mindre suksessrike selv om de holder på disse karaktertrekkene. Som den strenge deterministen jeg er, kan jeg ikke kreditere dem for at de er som de er, heller. Likevel kan jeg ikke annet enn å føle stolthet over at en av dem er broren min og en annen var faren min.
PF: Har du noen visdomsord til aspirerende forfattere?
TL: Åja, forutsatt at de er skrekkforfattere. I tillegg til å skrive fantasifullt om mørke temaer, bør man inkludere en god dose av det som holder en i live i verden, hva det nå måtte være – visse karakterer, visse steder, visse ideer. Uten New England eller fascinasjonen sin for Antarktis og dets mysterier, for ikke å snakke om det kosmiske synet sitt på universet, ville ikke Lovecraft hatt mer å by på enn en monstermytologi; en fattigslig ting uten områdene som disse monstrene bor i og synet på universet som inspirerte frembringelsen deres. Og kanskje, bare kanskje, er det slik at uten mine kjærlige beskrivelser av nedslitte og forlatte steder, for ikke å snakke om de underlige skruene som leserne ser ut til å identifisere seg med på et vis, så ville ingen ha giddet å gi fortellingene mine en ny sjanse. En naturlig konsekvens av dette rådet, er at hvis en skrekkfortelling ødelegges av at man skjønner hvordan den kommer til å ende, så var den ikke verdt å lese i utgangspunktet.
PF: Har du noen fremtidige skriveprosjekter i sikte?
TL: Hvis jeg noen gang kommer ut av den bølgedalen som jeg er i, så har jeg lyst til å skrive tekster som kombinerer fiksjon og ikkefiksjon. Dette har jeg åpenbart gjort til en viss grad allerede, men jeg har lyst til å gjøre det på en mer påfallende og ekstrem måte.
Tekst: Pål Flakk
Illustrasjoner (utenom gjengitt bokomslag og foto av forfatteren): Tristán Arturo Polido