Gammel polemikk om igjen: Utbryterdronningen J.K. Rowling av Geir Levi Nilsen

Forfatteren bak de sagnomsuste Harry Potter-bøkene, J.K. Rowling, har de siste årene måttet stå i en voldsom storm av sjikane på grunn av sine problematiserende uttalelser rundt kjønnsdysfori fra et kvinne- og samfunnsperspektiv. 

Nye NOVA orker slett ikke ta opp denne diskusjonen i denne omgang. Men vi finner det kuriøst å se tilbake på en tidligere kontrovers rundt forfatteren J.K. Rowling. Rowlings bakgrunn og forfatterstatus har nemlig utfordret kritikere før.

Denne artikkelen fra 2006 (hentet fra Gateavisa 176 og skrevet av mester-polemikeren Geir Levi Nilsen), går i rette med en slik kritiker av Rowling. Kanskje kommer vi nærmere å forstå den senere kontroversen rundt Rowling, ved å løfte fram det perspektivet skribenten her tar opp? Er det fordommer mot de “romantiske” og ærlige strømningene i samfunnets bunnsjikt som gjør seg gjeldende? 

Nye NOVA finner at den gamle polemikken gir et interessant utsyn over den fantastiske litteraturens forhold til tidsånden.

Vi sier ikke mer. 

 

Redax. 

 

Filmregissør Nina Grünfeld hevder i en kronikk i Aftenposten 30 nov. [2005] at forfatteren av Harry Potter-bøkene er en stor bløff. J. K. Rowling er «et pseudonym på lik linje med Carolyn Keene» og forlaget Bloomsbury og filmselskapet Warner Bros. har «funnet en skuespiller…som kan spille forfatterinnens rolle». Grünfeld legger ikke frem noe bevis unntatt kanskje det faktum at hun er «paranoid og konspiratorisk anlagt» og at Nancy Drew-bøkene var skrevet av ghostwriters og ikke av den fiktive Carolyn Keene.

Grünfeld går inn på personen J.K. Rowlings personlige historie: en fattig alenemor fra det usle filleproletariatet som en gang i tiden «vandret…gatelangs i Edinburgh, ventende på arbeid, lønn og husly.» Rowlings biografi slik den populært blir fremstilt er nært beslektet med hagiografien, helgenbeskrivelsen og/eller eventyrfortellingen. Men Grünfeld som er filmregissør burde vite at mye av fiksjonens verden henter sin inspirasjon fra den virkelige verden og at myte og virkelighet ofte er interaktive enheter som flyter over i hverandre, også i biografiens verden: Hvor mange forfatterbiografier over døde og nålevende forfattere er ikke bare spekulasjon, mytedannelse, glorofisering på den ene siden og sladder, bakvaskelse og myteknusing på den andre siden? Grünfeld går også inn på Rowlings produktive side:»Er det mulig at et menneske kan skrive seks tykke bøker som oversettes til 55 språk og selges i mer enn 250 millioner eksemplarer på mindre enn ti år?» Mange andre forfattere har vært like produktive som Rowling uten at bøkene deres har vært like voluminøse: Ingvar Ambjørnsen er en usedvanlig produktiv forfatter og skribent som har publisert i snitt antageligvis like mye som Rowling. Noen av bøkene hans har også blitt suksessfulle filmer. Så hvorfor blir ikke Ambjørnsen en potensiell fiksjon? Kanskje svaret ligger i en ren sosiologisk analyse.

Man trenger ikke å være marxist for å vite at det er forskjell på folk. Klasseforskjeller er ikke bare en økonomisk barriere, men også en kulturell. Rowlings kommer fra filleproletariatet og denne samfunnsgruppen har ikke vært tilgodesett med noen ting unntatt stigmatisering. Selv Karl Marx så ned på filleproletariatet og mente at de ikke ville spille noen rolle i det store revolusjonære drama som kommunismen kom til å bli. Men en ting kan man bruke filleproletariatet til: sosialpornografi. 29 november viste NRK (2) en dansk dokumentar om gatebarn i Kiev. Man fikk den vanlige middelklasse-voyeurismen: nød, elendighet, fattigdom – gatebarn som sultet, sniffet lim, bodde i kloakken, frøs i gatene, etc. I vår tid blir man hele tiden i media foret med Det Filleproletære Dramaet: dokumentarer og filmer om narkomane, alkoholikere, gatebarn, prostituerte, psykiatriske selvmordsuteliggere, etc. Grunnen til at denne genren er populær er fordi den er en eksistensiell valiumpille for middelklassen: her sliter vi med studielån, banklån, skatt, avgifter, mas på jobben, barnehageplass, statusjag etter bil, hytte, og sosial korrekthet inntil magesåret, hjerteattakket og astmaanfallet dreper oss på inter-city togturen inn til byen hver dags morgen men vel vitende om at egentlig er dette rotteracet jeg lever et privilegium fordi i Kiev så sitter gatebarna nede i kloakken og sniffer lim og har ikke vasket seg siden forrige års Frelsesarmejulefeiring. Slik dannes kulturelle stereotypier inntil det karikerte.

Men emballeringen rundt de kulturelle stereotypiene går av og til i stykker og roter til for A4-oppfatningen av verden. Av og til bryter noen mennesker gjennom barrieren og forvirrer situasjonen, noe som medfører mistenksomhet. En fattig alenemor som kan skrive gode underholdningsbøker og blir rik og berømt? Det må jo være en bløff. Du er alenemor, det er jo deg jeg skal lage en dokumentarfilm om neste gang når jeg skal presentere en skisse av hvor jævlig de fattige har det slik at middelklassen ikke klager når politikerne høyner skatte- og avgiftsnivået deres. Gå tilbake til rekkene.

Derfor blir Rowling noe skummelt, fordi hennes filleproletære bakgrunn ikke er noe som kan brukes av makta, men istedet blir en slags søt-fortelling om en rags-to-riches skjebne. Men Ingvar Ambjørnsen er det ingen tvil om. Han skriver jo om hasjrøykere, junkies, alkoholikere, adferdshemmede onanister m.m. Hele Ambjørnsens litterære scenario er sosialpornografisk fråtsing, derfor er han så populær fordi han spiller «safe» – gi det litterære publikum, dvs. middelklassen, det de vil ha: beretninger om de elendige og avgrunnens folk slik at vi vet at vi ikke gjorde en tabbe da vi tok drosje til byen på julebordet istedet for å ta T-banen via østkanten.

Er Grünfelds mistenksomhet mot Rowling et tilfelle av sosialrasisme? Er denne «paranoiaen» mot folk av filleproletær bakgrunn småborgerlig norsk? Eks.: i Frankrike ble ikke Jean Genet utsatt for noe slags stigmatisering eller «fiktivisering» da han slo igjennom som forfatter. Hans bakgrunn var verre enn Rowlings: et gatebarn fra barnehjem som levde som tigger, prostituert og tyv før han fikk livstidsdom hvorpå han i fengslet skrev sin første roman som ble en stor suksess. Selv kraftintellektuelle som Sartre og andre omfavnet Genet og utropte ham til en stor forteller. Nå stiller jo riktignok Genet i en annen forfatterkategori enn Rowling, men dog.

Hvis Rowling er en «fake» med en stab av ghostwriters fra Hollywood bak seg så er det rart at hun ennå ikke har blitt avslørt i en verden hvor paparazzier, karriereslikkende journalister med enorme egoer og paperback-writer biografiskribenter våker som gribber over The Next Big Victim. Hvis fortellingen om Rowling (med visse modifikasjoner) er sann så trenger man ikke å være sosionom for å vite at hennes bakgrunn ikke har vært lett. Med slike mennesker som Grünfeld blir det neppe noe lettere for fattige mennesker å bli tatt alvorlig unntatt som pornografiske objekter i nok en meningsløs dokumentar som skal skille Oss fra Dem.

Geir Levi Nilsen

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  5 kommentarer til “Gammel polemikk om igjen: Utbryterdronningen J.K. Rowling av Geir Levi Nilsen

  1. Problemet med Harry Potter-universet er ikke så mye J. K. Rowlings påståtte “klassereise”. Det som får meg til å reise bust, er at forfatteren fullstendig ukritisk og uhemmet hyller den økonomiske og politiske eliten som særlig betydningsfull i kraft av seg selv. Gjennom å løfte frem det gammelmodige kostskole-systemet i flortynn forkledning som en påstått magiker-skole, fremmer Rowling en ideologi om at de herskendes makt, innflytelse og privilegier er forutbestemt fordi de tilhører en bestemt familie/klan, hvor makt og rikdom går i arv, og derfor er uangripelige. Harry Potter-skikkelsen har angivelig magiske krefter, og hører “naturlig” hjemme blant de andre som besitter de samme kreftene som ham. Derigjennom fremdyrkes en forestilling om at noen få er særlig utvalgte til å mele sin egen kake. At de angripes av livsfarlige fiender, og til slutt redder seg selv fra ondskapen, passer som hånd i hanske inn i den moderne fortellingen om at alle er like, men noen er mer like enn andre.

    • Her tenker vi nok ulikt innad i redax (uenige? innad? hørt sånt?). “Messias-motivet” i Harry Potter (og i utallige fortellinger) stikker dypere enn til en slik “sosialrealistisk” tolkning, tenker jeg. Det appellerer til leseren først og fremst på det personlig moralske plan, det vekker kallsfølelsen i leseren, og da utover leserens sosiale bakgrunn. Harry er en hovedperson, en type som kan gjenfinnes i hjertet hos hvem som helst av oss. Altså: Det fiktive ved karakteren gjør ham til noe mer enn en “sosialt utvalgt” herre-person.
      Videre: Noe av appellen ved akkurat Harry Potter-fortellingene ligger nettopp i spennet mellom det personlige kallet og den sosiale status, dette temaet tegnes jo opp ved at Harry i utgangspunktet bor under ei trapp, og at medelever og andre han støter på ved trollmansskolen er mer opptatt av familierang enn av faktisk ansvar og kallsfølelse.
      Men for så vidt, det er også et element av “kostymedrama” over dette, med kostskole og det hele, så på ett nivå er det vel en interessant kritikk du kommer med her …

  2. Her er vi litt uenige, og det er bare en styrke for diskusjonen at vi kan belyse ting fra forskjellige vinkler.

    Jeg ser en klar parallell mellom Harry Potter og Charles Dickens klassiker “Oliver Twist”. Vi presenteres for en stakkarslig liten uskyldig gutt, som til slutt løftes ut av slummen. Men Oliver blir jo ikke reddet fordi INGEN barn skulle behøve å leve på gaten som lommetyver. Nei, han reddes ene og alene fordi han egentlig kommer fra en rik og anstendig familie, og DA skjønner vi jo alle at han ikke kan leve slik. Hvordan det gikk med de andre gateguttene er liksom ikke viktig.

    Hvis man vil vite noe om det engelske kostskolesystemet, kan man f.eks. lese Roald Dahl (fort, før han blir sensurert). Roald Dahl er etter min mening verdens beste barnebokforfatter. Han skriver også om barn med magiske krefter (f.eks. Mathilda), men han fremstiller dem ikke som mer verdt enn andre barn, tvert imot.

    • Jeg synes du fokuserer på en mindre viktig del av Harry Potter-universet. Det viktigste med bøkene slik jeg ser det, er at de lærte en hel generasjon av barn å gjenkjenne maktmennesker og diskriminerende adferd, og å gjøre opprør mot dem. Det sier en del at da de kom ble de av mange på høyre-siden i USA sett på som «sosialistisk propaganda» som burde sensureres bort fra bibliotekene…

  3. Heltens rejse. Eller den oversete, den mobbede, den uglesete, den uelskede, den talentfulde, men forkert placeredes rejse ind i en bedre virkelighed, en drømmevirkelighed, hvor en personlig evne trumfer den kedelige og ubehagelige verdens negative udfordringer – og for helten gør det muligt at binde sløjfe på personlige savn og tragedier i dén alder, hvor voksen-familielivets ansvar osv. endnu ikke har gjort det af med… ja, magien.

    Klassesystemet i England er ækelt. Ingen tvivl om dét. Og jeg håber de afskaffer det, og begynder forfra, inden de tvinges til at sende det sidste ægte barn af sted mod frelsen et andet sted end dér. Men at tage magi-drømmene fra alverdens oversete og uelskede børn og voksne… bare fordi samfundet tilfældigvis ligner det britiske klassesystem… Det er at tage sig selv lidt for seriøst.

    Mugglerne er ALLE kedelige, kolde voksne. Og Howarth løftet om et mere spændende, engagerende liv, hvor nogle regner én for noget. Dét taler til alle af en vis beskaffenhed som menneske – i større eller mindre grad.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *