Barex presenterer eldre sf: John Wyndham

av Tore G. Bareksten

 

Stephen King har kalt John Wyndham for Englands beste science fiction-forfatter. Så i våres fant jeg fram noen av bøkene jeg har av ham, og tok en ny titt for å snakke om dem i mitt æresgjestforedrag på årets norske sf-kongress. Jeg har i ettertid bearbeidet dette manuset slik at det kan leses som del fem i serien om eldre sf- og fantasy-forfattere jeg har skrevet for Nye Nova. De tidligere artiklene i serien var om den dystopiske sf-forfatteren Edmund Cooper, den humoristiske fantasyforfattteren Thorne Smith, vampyrmesteren Chelsea Quinn Yarbro og nobelprisvinneren Sinclair Lewis. 

 

John Wyndham Parkes Lucas Beynon Harris (1903 –1969) skrev bøker under navnene John Wyndham, John Beynon og Lucas Parkes. Han begynte å skrive noveller for amerikanske sf-magasiner for å tjene penger. Wyndhams første utgitte sf-fortelling kom i magasinet Wonder Stories i 1931. Novellen het «Worlds to Barter», og dekknavnet var John Beynon Harris.

Jeg begynner med romanen Stowaway to Mars, som kom ut i 1936 med en annen tittel under at annet navn. Boka begynner som en tradisjonell macho-action-preget sf-roman. Helten Dale Currance er både fysisk perfekt og et stort mekanisk geni. Dale bruker sin store formue til å bygge romskipet Gloria Mundi for å reise til Mars. Hans gravide kone ber ham bli hjemme, men han forklarer at et ekte mannfolk må få utforske ukjente steder og utvide det britiske imperiet. Han klarer selv på heroisk vis å drepe en ondsinnet skurk som forsøker å sabotere romskipet. Så drar Dale av sted sammen med en lege, en journalist og en ingeniør. Boka begynner med andre ord som en standard amerikansk sf-novelle av den machotypen som var vanlig i 1920- og 30-årene.  

Men underveis oppdager de en kvinnelig blindpassasjer, Joan. Hennes mål er å gjenreise sin fars rykte som vitenskapsmann. Faren hadde nemlig møtt og forsket på en maskin som virket både selvstendig og intelligent. Men da han inviterte pressen for å se den, ødela maskinen seg selv og dermed farens rykte og akademiske karriere. Joan mener maskinen kom fra Mars, og snek seg med for å undersøke dette. Mennene diskuterer om de skal kaste henne ut i rommet heller ikke, men lar henne bli etter å ha regnet ut at de har brensel og forsyninger nok til en blindpassasjer. I løpet av den lange reisen, prøver en av mennene å voldta henne, men hun reddes av den klassiske muskuløse sf-helten. 

Vel fremme på Mars møter de både intelligente maskiner og kosmonauter fra en russisk rakett. Og her skiller Wyndham seg klart ut fra flere samtidige sf-forfattere. For mens de britiske og amerikanske mennene har mer enn nok med sine macho krangler om månen skal være britisk eller sovjetisk, oppsøker Joan en marsiansk by og blir venn med en marsianer. Han forteller at marsianerne er en utdøende rase, siden et gradvis dårligere klima får ørkenen til å spre seg. Dessuten har oppfinnelsen av intelligente selvstendige maskiner, som kopierer og forbedrer seg selv, fjernet noe av meningen med livet. Hva er vitsen med å leve hvis maskiner kan gjøre det meste bedre enn deg? 

I denne boka fra 1936 får vi derfor en av de første diskusjonene om hvilke konsekvenser intelligente maskiner og miljøkatastrofe får for kultur og samfunnsutvikling. 

 

«Sleepers of Mars»  er en langnovelle som fortsetter historien, med fokus på kosmonautene som ikke klarte å reise hjem på grunn av ville maskiners angrep på romskipet. De får tildelt en tom avdeling av en marsiansk by mens snille marsianere hjelper dem med reparasjoner. Men istedenfor å være takknemlige og respektere marsiansk kultur, forsøker de å røve med seg mest mulig teknologi – og vekker opp marsianere som har sovet i flere hundre år. Dette med manglende respekt for andre kulturer og former for intelligens er et tema som går igjen i flere av Wyndhams bøker, også den neste jeg vil omtale.  I samme novellesamling (med tittelen Sleepers of Mars) finner vi hans første utgitte novelle om tidsreiser.  

 

The Kraken Wakes fra 1950 er en roman om invasjon fra verdensrommet. Men denne gangen velger forfatteren å følge Ibsens retrospektive teknikk, hvor han begynner med slutten av krigen og så forteller hvordan det hele begynte gjennom samtalene til et ektepar som begge lever av journalistikk. Akkurat som i Stowaway to Mars er kvinnen dyktigere enn mannen. 

Det hele startet med at enorme glødende kuler kom fra verdensrommet og landet der hvor havet var dypest. Wyndham gjør litt narr av den kalde krigen mellom USA og Sovjet ved å la stormaktene beskylde hverandre for å stå bak. På ironisk vis skriver han at folk i England var delt i to grupper: De som trodde på alt Sovjet sa, og de som mente alt Sovjet sa var løgn. Og det kan jo nesten minne om dagens krig i Ukraina. 

Som så mange av Wyndhams bøker er handlingen preget av samtaler hvor man diskuterer seg fram til sannheten på samme vis som i en kriminalroman. En vitenskapsmann påpeker at når briter, amerikanere eller sovjetere skyter på de fremmede romskipslignende kulene, eksploderer de kraftig – som om innmaten sto under høyt trykk. Og siden de lander i verdens dypeste hav, må de komme fra en planet med like høyt trykk som Jupiter. Vitenskapsmannen Bocker foreslår at siden disse utenomjordisk bare kan leve et sted hvor mennesker ikke kan, er det i grunnen ikke noe problem å dele planeten med dem. Men som i alle andre bøker av Wyndham er fredelig sameksistens mellom mennesker og andre intelligenser problematisk eller umulig. USA sender ned dypvannsklokker som forsvinner med avbrente kabler – og når man slipper ned atombomber, svarer undervannsfolket med krig. Resultatet er blant annet endring av jordens økologi.  

Mange mener denne boka fra 1950, ikke Frank Herberts Dune fra 1965, er den første økologiske science fiction-romanen. Boka fra 1950 tar opp hvordan konspirasjonsteorier fornekter vitenskapelig forskning, hvor lett fake news sprer seg, og hvordan media kynisk former en historie for å treffe lesere. Noen mener disse temaene er aktuelle også i dag.

 I 2018 sendte BBC en radioserie om boka, dramatisert av Englands krimdronning Val McDermid. Ved hjelp av charisma.ai kan du også spille spille Kraken Wakes på pc-en din.

 

Tre store sciene fiction-opplevelser i min ungdom inntraff fordi Bing og Bringsværd fikk overtalt NRK til å sende science fiction i Fjernsynsteateret, blant annet en av novellene fra Ray Bradburys Martian Chronicles. Enda en stor opplevelse var da NRK radio sendte en hørespillserie i 1969 basert på Wyndhams Day of the Triffids fra 1951.  Den var virkelig skummel. Du finner den på nrk.no. Senere, i 1972, lagde Bing hørespill av en av mine noveller. En stor opplevelse for en elev med Ski Reformgymnas, samfunnsfaglig linje, sosial-språklig gren. 

Day of the Triffids begynner på samme vis som zombiefilmserien Walking Dead: Hovedpersonen ligger på sykehus med bandasje for øynene, og forstår at noe er galt. Kvelden før hadde andre på sykehuset fortalt ham om et spektakulært meteorregn, som alle ansatte og pasienter hadde gått ut på tak eller balkonger for å se. Hovedpersonen forstår, etter hvert som han fjerner bandasjen, at de fleste i England, ja i hele verden, har blitt blinde av å se på meteorene.

Flere år tidligere hadde russiske vitenskapsmenn dyrket fram et tre som kunne brukes til å produsere ren, miljøvennlig olje. I et forsøk på å smugle ut frø, ble flyet skutt ned og frøene spredd med vinden verden over. Mange land var takknemlige for denne nyttige ressursen, og satset på dyrking av disse trærne som kalles triffider. Det viser seg etter hvert at disse trærne kan bruke røttene sine til å gå og at de på toppen har en munn som kan spise kjøttetende insekter de fanger med en piskelignede tunge som bedøver ofrene.  

Noen forskere mener også at disse trærne kan snakke med hverandre og har en form for kollektiv intelligens. I et samfunn hvor flertallet er blinde, blir triffidene en klar trussel mot menneskene. Trærne bedøver folk med pisketungen for å få viktige proteiner. 

Mennesker reagerer på ulikt vis når sivilisasjonen i England kollapser. Vi får religiøse kollektiver, kriminelle gjenger som røver ressurser fra andre og hverandr,e og forsøk på å gå tilbake til føydalismen hvor noen bestemmer og andre adlyder. Vår helt blir etter hvert del av et mer demokratisk alternativ på ei øy. 

I bøkene om Mars skildret Wyndham konflikten mellom maskiner og menneskers intelligens. I denne boka er konflikten mellom intelligente mennesker og tenkende planter.   

Boka ble filmet i 1963, men i filmen forlater hovedpersonene England, rømmer til Frankrike, havner i en amerikansk marinebase i Cadiz, og oppdager en enkel, men usannsynlig måte å kverke triffider på. Heldigvis følger BBCs tv-serie fra 1983 i større grad handlingen i boka. Det samme gjelder den seks episoders lange tv-serien fra 2009.  

Det er skrevet to fortsettelser, av andre enn Wyndham. Bok nummer 2, The age of the Triffids, fortsetter historien 25 år etter bok 1. I bok 3, Night of the Triffids, oppdager flygersønnen til hovedpersonen  en menneskekoloni i New York som er immune mot triffider. 

 

The Chrysalids fra 1955 handler også om hvordan mennesker reagerer på en ny form for intelligens. Denne gangen mutanter. Handlingen foregår i en av Canadas østligste provinser, Labrador, flere hundre år etter en omfattende atomkrig. Hovedpersonen vokser opp i et bondesamfunn som er stolt av sin ene dampmaskin, men ellers er på et teknisk nivå som minner om middelalder. Samfunnet plages av mutasjoner på mennesker. dyr og planter, og har strenge regler for hva som er normalt. Muterte dyr og planter drepes eller brennes. Muterte barn steriliseres og sendes inn i villmarken, for der lever muterte mennsker, planter og dyr. Kvinner som føder tre muterte barn blir utstøtt fra samfunnet, som styres av strenge religiøse regler for hva Gud mener er normalt. Hovedpersonen Davis vokser opp på distriktets storgård, som drives av en profetlignende religiøs leder. Problemene oppstår når han blir venn med ei nabojente med seks tær. Noe som må holdes hemmelig for å unngå bannlysing. Senere oppdager han at han kan dele tanker med flere andre telepater. Men noen av disse blir avslørt og torturert, så Davis og den mindreårige søsteren, som er en slags supertelepat, må rømme inn i mutasjonsvillmarken.    

 

The Midwich Cuckoos fra 1957 begynner med at innbyggerne i en litt avsides engelsk landsby mister bevisstheten innenfor en sirkel på 3,2 kilometer. Folk som krysser grensen besvimer, men våkner hvis man klarer å dra dem ut med en krok. Ved å bruke en undulat i et bur festet på en stokk, klarer man å måle nøyaktig hvor grensen går. Det viser seg også at grensen fortsetter opp i luften i form av en kube. 

Et fly som flyr høyt over og tar bilder, oppdager en stor sølvfarget gjenstand i sentrum av kuben. Politi og militære forsøker forgjeves å finne en løsning, men så, når over et døgn har gått, forsvinner grensen og den sølvfargete gjenstanden – og alle i landsbyen våkner opp. 

Etter en stund oppdager alle fruktbare kvinner i landsbyen at de er blitt gravide, Noe som overrasker de kvinnene som ikke har hatt sex. I alt blir det født 31 gutter og 30 jenter. Alle gjøkungene har litt spisse ansikter, sølvfarget hud og gule øyne.  

Militær etterretning mistenker først russerne for å stå bak, men får vite at lignende har skjedd flere steder i verden. I Russland frykter man at dette er et nok et eksempel på vestlig imperalisme. Når gjøkungebarna vokser opp, avslører de sterke telepatiske evner. Det en gutt lærer, formidles automatisk til alle de andre guttene. Det samme med jentene. Og både gutter og jenter vokser fysisk mye raskere enn normalt. Midwich-barna kan også styre voksne telepatisk. For eksempel nekte dem å forlate landsbyen, få dem til å slåss med hverandre eller ta sitt eget liv. 

Hovedpersonene er et nyinnflyttet par, hans venn fra militær etterretning, og en lokal lord. Som vanlig i bøkene til Wyndham er det mange samtaler om moral, naturvitenskap, evolusjon, intelligens og filosofi. Lorden Gordon Zellaby blir etter hvert overbevist om at disse gjøkungebarna er en form for invasjon fra verdensrommet. En slags femtekolonne som på sikt kan herske over vanlige mennesker. 

Skrekkforfatteren Stephen King skrev selv en roman om en tilsvarende kube, som senere ble til en filmserie. Men her var det snakk om en permanent og mer fysisk kube. Boka var bedre og dystrere enn filmserien, som minnet litt om filmserien Lost i sin mangel på å forklare løse handlingstråder.   

The Midwich Cukoos har blitt filmet flere ganger. Først kom Village of the Damned (1960), av Wolf Rilla. Den fikk en fortsettelse Children of the Damned (1964) av Anton Leader. Den tredje filmen, med navnet Village of the Damned, sto John Carpenter bak i 1995, med supermannskuespilleren Christopher Reeve i hovedrollen, støttet av Kirstie Alley som militær kontakt. Den fjerde og nyeste filmatiseringen er tv-serien The Midwich Cuckoos (2022), av Alice Troughton,  

 

Chocky fra 1968 handler om et vanlig ektepar fra middelklassen som sliter med å få barn. Dette plager mest kona, som kommer fra en meget fruktbar familie. De adopterer derfor Matthew. Senere får de en datter på egen hånd. Datteren får en fantasivenn, Piff. Piff stiller store krav til oppmerksomhet, og blir en plage for familien. De puster lettet ut når datteren vokser vekk fra fantasivennen. 

Men så får sønnen på elleve en fantasivenn, Chocky. Og Chocky er annerledes enn Piff. For det første forstår ikke Chocky hvorfor det er to ulike kjønn, eller hvorfor mennesker bruker drivstoff for å sende raketter opp i rommet når de heller kunne regulert tyngdekraften. Chocky er også overrasket over at mennesker bare lever 70-80 år, og ikke 200. Dessuten forstår ikke Chocky hvorfor døgnet har 24 timer, og året 365 dager. Siden hun er vant med noe helt annet. Og Matthews lærer blir overrasket over hvordan han løser matteoppgaver på en uventet måte og vet så mye om totallssystemer.  

På en ferietur blir Matthew og søsteren tatt av tidevannsstrømmer. Matthew kan ikke svømme, men lar Chocky overta kroppen – og holder søsteren over vannet i nesten en time før en båt redder dem. En reporter intervjuer Matthew, som forklarer at han ikke kan svømme, men fikk hjelp. Artikkelen om Matthew som fikk hjelp av en skytsengel fører til mye PR – og til interesse fra prester som vil forklare at troen på skytsengler ikke er korrekt luthersk tro, medlemmer av foreninger som tror på overnaturlige vesener, og en mer hemmelig offentlige etterretningsorganisasjon.

Som i så mange andre bøker, spiller ikke Wyndham på ytre handling, men på samtaler hvor man forsøker å forstå en fremmed form for intelligens.   

 

The Web ble utgitt i 1979, ti år etter forfatterens død. En søkkrik engelskmann vil gjerne etterlate seg et ettermæle – i form av et utopisk samfunn preget av rasjonalitet og vitenskap. Han verver Arnold Delgrange, som nylig har mistet kone og datteriI en bilulykke og trenger en ny mening med livet. 

Jakten på et sted å starte det nye Utopia begynner, og man velger den folketomme øya Tanakuatua i Stillehavet. De første 70 sidene handler om hvordan man verver folk, og gir oss tilbakeblikk til øyas historie. Vi får høre at en grunn til at den er folketom, skyldes at England evakuerte hele befolkningen på grunn av atombombeprøver i nærheten, men nå regnes øya som frisk. Men ikke alle i den forhenværende befolkningen mener England har rett til å selge deres øy. Og det virker som om forfatteren har en viss sympati for ofrene for britisk kolonitenking. 

Når de britiske pionerne kommer fram til øya, blir radioen deres sabotert. De er nå isolert fram til neste skipsanløp om mange måneder. De reagerer på manglende fugle- og dyreliv, og begynner å utforske øya. Det som fra fly så ut som tåke, viser seg å være edderkoppnett som dekker store deler av øya. Edderkopper som ble skapt lenge før dinosaurene, er vanligvis ikke i stand til å samarbeide med hverandre, men her har radioaktiv stråling skapt en mutert versjon som angriper mennesker i store grupper-  og dreper dem ved mange nok giftige bitt. 

Det blir hovedpersonen og den kvinnelige biologiske eksperten Camilla Cogents oppgave å utforske edderkoppsamfunnet, i heldekkende drakter overtrukket med insektgift. De oppdager at edderkoppene spinner fallskjermlignende nett som lar dem forlate øya med luftstrømme,r og Camilla regner med at selv om 97 % vil havne i havet, vil den nye arten klare å spre seg til andre øyer og fastland. 

Det er mulig denne boka har inspirert Clifford D. Simaks fortelling The City. Her hjelper en forsker maur med å overføre kunnskap fra en generasjon til en annen. Maurene får sin industrielle revolusjon og bygger stadig større tuer. Også her er problemet hvordan mennesker skal kommunisere med en fremmed intelligens. Men selv tror jeg verken det blir edderkopper eller maur som arver jorden, men kakerlakker. Intet annet levende vesen tåler mer radioaktiv stråling enn kakerlakker. Dessuten kan de spise nesten hva som helst. 

The Web tar opp et tema som går igjen i mange av Wyndhams bøker: Hvordan skal mennesker forholde seg til en evolusjonsmessig konkurrent med en annen type intelligens, uansett om det er utenomjordiske, dyr, maskiner, mutanter eller planter. Hans satiriske fleip med politikk og media, samt samtalene om filosofi, religion og vitenskap heller enn macho slåsskamper og blodsprut, gjør at bøkene hans minner mer om Star Trek enn Star Wars – og er årsaken til at han ofte blir kalt for de intellektuelles/nerdenes sf-forfatter. 

Hvis du ikke har lest noe av Wyndham før, prøv en av disse bøkene eller en av de mange novellesamlingene og romanene jeg ikke har skrevet om. Selv har jeg fire av hans novellesamlinger. Liker du satire, kan jeg anbefale romanen Trouble with Lichen fra 1960. En kvinnelig biokjemiker oppdager et stoff som forsinker aldring. At flere hundre mektige kvinner nå kan leve i 200-300 år, blir en utfordring for tradisjonelle britiske kjønnsroller – og skaper ulike reaksjoner hos journalister, politikere og prester.