En King-size introduksjon

Redaksjonen i Nye NOVA spurte om ikke jeg ville vært interessert i å gjøre et forfatterportrett av ringreven og sjangerkongen Stephen King? Min første reaksjon til dette var todelt. På den ene side er jeg jo stor fan av SK, og har lest bøkene hans siden jeg var tenåring. På den annen side, hva kan jeg egentlig si om SK som ikke er sagt allerede? Fyren har jo trona topplistene i et halvt århundre (hans debutroman, Carrie, kom faktisk ut i 1974.) Men er det ikke noe med at noe ordentlig bra kan ikke bli snakket nok om? Og dessuten har jeg jo en lidenskap for å spre god litteratur til andre.

I denne teksten tenkte jeg å skrive litt om livet hans, den litterære stilen, og presentere en del av bøkene hans. Av verkene har jeg prøvd å trekke frem en god blanding av hans mest kjente bøker og bøker som ikke er blant hans mest kjente, men som jeg personlig er glad i: Mine King-hjertebarn, om du vil. Jeg har også valgt å fokusere hovedsakelig på romaner og kortromaner. Dette kommer av at jeg mener (100 % subjektivt, selvsagt) at SK er generelt bedre til å skrive lengre fortellinger enn han er til å skrive noveller.

Det er flere temaer jeg har valgt å styre unna i dette portrettet, som SKs politiske aktivisme og veldedighet. Og akkurat idet jeg skriver dette, kommer jeg på at det hadde også vært artig å skrive en artikkel om filmer basert på SKs historier. Men det får heller bli neste gang.

Kongen kommer fra Maine

Stephen King ble født i Maine i 1947. Da SK var to år gammel, valgte faren hans å dra sin kos, og SK vokste opp sammen med broren og moren i en finansielt vanskelig situasjon. De flyttet mye rundt, før de slo seg ned i Maine igjen da SK var 11 år gammel.

Han startet å skrive allerede som seks-syvåring. Mye av inspirasjonen kom fra tegneserier og kino; SK har selv uttalt at han husker hvordan han skrev visuelle bilder han hadde i hodet. Gjennom skoleårene var han involvert i flere skriveprosjekter, blant annet sammen med broren. Han begynte å ta skrivingen mer seriøst på college, og møtte her også kona si, Tabitha King, som for øvrig også er forfatter.

Etter å ha fullført utdanningen, var det noen finansielt vanskelige år for SK og familien, nå også med barn. SK tjente til livet med en ganske mager inntekt, spedd på med noen ekstra dollar fra noveller han solgte til magasiner og tidsskrifter. Det hele forandret seg imidlertid da hans debutroman, Carrie, kom ut i 1974 og langt overgikk forventningene. Årene som fulgte var tettpakket med litterære suksesser, som Salem’s Lot, The Shining og The Stand.

Alt var imidlertid ikke bare fryd og fyrverkeri nå som SK hadde blitt en litterær hit. Han slet blant annet med alkohol og kokain, og det kom til et punkt der kona truet med å gå fra ham. Kampen mot rusavhengighet er et sentralt tema i SKs bøker.

Utover i karrieren skrev SK også flere bøker utenfor skrekksjangeren, deriblant fantasi, science fiction og krim. Han har også skrevet flere bøker som ikke er fiksjon. Av de nyere bøkene er det nok bare Revival (2014) som er en ren skrekkroman.

King har også skrevet og publisert flere bøker under pseudonymer, mest kjent som Richard Bachman. I tillegg har han publisert litteratur skrevet sammen med sønnene sine, samt et par romaner med skrekkforfatter Peter Straub.

Hva hvis? Kilden til et halvt århundre med suksess

SKs skrivestil er ofte basert på spørsmålet Hva hvis? Hva hvis en alkoholisert far tok med familien til et hotell i Colorado vinterstid? Hva hvis en kuppel plutselig avstengte en amerikansk småby fra resten av verden? SK har uttalt at når han dikter opp en historie, så kommer alltid situasjonen først, deretter karakterene.

Hva gjelder språket, er jeg personlig veldig glad i hvordan SK beskriver helt dagligdagse ting på en slik måte at du ser det i et nytt lys. Dette kan han gjøre gjennom for eksempel similer, men også ved å beskrive noe fra for eksempel et barns perspektiv. Jeg liker hvordan han, tilsynelatende helt ut av det blå, kan slå til med en vulgær simile. Et eksempel er denne godbiten fra The Shining:

Her breasts swayed like ancient cracked punching bags.

SK har for øvrig skrevet at han tror historier ikke er noe en forfatter genuint finner på, men heller noe en forfatter henter frem. Han sammenligner dem med fossiler, og sier det er forfatterens jobb å få frem så mye av historien som mulig og holde den intakt.

King of Quantity. Forfatteren som aldri sover?

Det er ganske allment kjent at SK er en ekstremt aktiv skribent. Du skal ikke se bort ifra at i løpet av den tiden du bruker på å lese dette portrettet, har SK ikke bare skrevet en bestselgende roman på 700 sider, men også publisert den og solgt filmrettighetene. Herfra og gjennom resten av portrettet skal jeg presentere noen av bøkene hans. Jeg har valgt å gjøre det i kronologisk rekkefølge. Som nevnt i innledningen kommer jeg til å ha hovedvekt på romanene, med en blanding av allmenn kjente og personlige favoritter.

Carrie (1974)

Der det hele startet. Dette er historien om Carrie White, som har det slettes ikke så greit. Hun er skolens utskudd og mobbeoffer. I tillegg bor hun med sin svært religiøse mor, som både bevisst og ubevisst gjør livet svært surt for den allerede sårbare Carrie. Fanatiske religiøse er for øvrig et tema SK titt og ofte tar opp.

Carrie er imidlertid en litt spesiell jente. Hun er nemlig telekinetiker, altså i stand til å flytte ting med sinnet sitt. Igjen: Dette med mennesker, særlig unge, med ekstraordinære krefter og evner, er noe som dukker opp i mange av SKs fortellinger. Carrie benytter seg først ikke meget av sine telekinetiske krefter, og i stedet for å ta igjen mot de som gjør livet hennes til et mareritt, mottar hun torturen i passiv tiltaksløshet. Romanen bygger imidlertid opp mot en hendelse, der et helt samfunn skal få kjenne på Carries undertrykte raseri.

På mange måter er Carrie en ganske utypisk SK-roman. I stedet for å følge et tradisjonelt narrativ, er den komponert av rapporter og dokumenter, som kaster lys over Carrie og romanens konflikter fra ulike synsvinkler.

Det var her SK hadde sin start, og det er også et utmerket sted å starte.

Salem’s Lot (1975)

Du trodde vel ikke seriøst at vi skulle ha et SK-portrett uten å snakke om vampyrer? Selvfølgelig har vi med SKs eget bidrag til blodsugende-levende-døde-sjangeren. Salem’s Lot er historien om småbyen med samme navn, en av mange fiktive steder satt til Maine i SK-universet. SK har sagt at amerikanske småbyer har en spesiell plass i hjertet hans; kanskje er det nettopp derfor at så mange av fortellingene hans er fra slike settinger. Han har også uttalt at Salem’s Lot er en av hans personlige favoritter blant bøkene han har skrevet.

Historien dreier seg om Ben Mears, en forfatter som vender tilbake til Salem’s Lot, der han bodde en periode i barndommen. Det tar imidlertid ikke lang tid før Ben forstår at noe er fryktelig galt i småbyen. Her er det jaggu vampyrer som er på ferde! Og ikke bare det: Ben har flyttet inn rett ved siden av Kurt Barlow, den verste vampyren av dem alle!

For øvrig har SKs episke storverk, The Dark Tower-serien, mange pek til Salem’s Lot, og noen av karakterene fra Salem’s Lot er også med i The Dark Tower-serien.

The Shining (1977)

Dette er SKs bestselgende bok. Jeg vet jeg skrev tidligere at jeg ikke skulle fokusere på filmatiseringene av SK, men jeg føler at det liksom ikke går an å iallfall nevne Stanley Kubricks adaptasjon, tatt i betraktning at filmen er såpass kjent, men også fordi SK har vært så klar og tydelig på at han misliker filmen (Fun fact: I sin bok Outsider fra 2018 har SK inkludert et pek til hvor dårlig Stanley Kubricks tolkning av fortellingen er). Fortellingen i boka er en svært annen historie enn den vi får servert i filmen. Både karakterene, plottet, og den generelle stemningen er svært forskjellig. Så altså: Bare fordi du har sett filmen, ikke tro at du kjenner The Shining.

I The Shining tar vi turen til Colorado, der Jack Torrance skal jobbe som vaktmester på The Overlook Hotel. Jack har det ikke så greit. Han sliter med å skrive, og er en tørrlagt alkoholiker som prøver å holde seg på vogna. SK har uttalt at da han selv forsøkte å slutte med alkohol, innså han at Jack Torrance på mange måter var en selvbiografisk karakter.

Men Jack drar ikke til hotellet alene. Med seg har han kona og sønnen sin, Danny. Danny er enda en karakter i SK-universet med psykiske krefter. Dannys krefter kalles the shining, og andre med disse kreftene sier at de har aldri møtt noen som har the shining like kraftig som Danny. Men the shining er ikke bare fint. For kreftene gjør også at Danny ser og forstår den forferdelige ondskapen på hotellet. Da de overnaturlige kreftene begynner å tukle med sinnet til faren hans, vet Danny at han selv og moren er i livsfare.

For øvrig har The Shining en oppfølger utgitt i 2013 kalt Doctor Sleep. Dette er også en veldig god SK-bok, men bør definitivt leses etter at man har lest The Shining.

The Stand (1978)

Influensa er ikke noe man skal spøke med. Iallfall ikke sånn influensa som herjer kloden i SKs The Stand. I denne romanen utryddes godt over 99 % av klodens befolkning av et supervirus. Symptomene er ikke ulike influensa, men sykdommen muterer og lar seg dermed ikke kurere. Som om influensa og AIDS hadde en baby, med andre ord. Sykdommen leder nesten alltid til en sikker død. Men etter sykdommens herjinger oppstår nye samfunn i Amerika. Disse samfunnene er ledet av personifiseringer av godt og ondt.

The Stand er den første SK-romanen med Randall Flagg, en av SKs mest kjente antagonister. Randall Flagg er en trollmann med mystiske krefter, og går under mange navn, deriblant Den mørke mannen.

SK har uttalt at en av de største motivasjonene til å skrive The Stand var Ringenes Herre. SK ønsket nemlig også å skrive noe stort og episk. Det skulle ikke bli siste gang han lot seg inspirere av hobbitenes eventyr, da Ringenes Herre også var en viktig inspirasjon til hans Magnum Opus-serie, The Dark Tower.

I 1990 ble The Stand utgitt i ny utgave, The Complete and Uncut Version, der SK inkluderte over 400 sider med materiale som ikke kunne bli med i den opprinnelige utgaven. Fansen strides om hvilken versjon som er best, men personlig anbefaler jeg nyutgivelsen fra 1990. Kill your darlings er et kjent konsept i litteratur, men slik jeg ser det, er The Stand unntaket som bekrefter regelen.

Cujo (1981)

En roman som biter skikkelig fra seg. Noe jeg liker veldig godt med SK, er at han på både evner å skrive troverdige fortellinger om telekinetiske barn og overnaturlige drapsklovner fra verdensrommet, men også skaper skrekk basert på mer realistiske elementer. I Cujo må nemlig den overnaturlige skrekken vike for en hund med rabies. Jeg tror noe av det som gjør Cujo så god, er at den er lett å relatere til. Enten man har egen hund eller ei, har vi nok alle gode minner som innebærer å møte og tilbringe tid med hunder. Cujo er en fortelling om det trygge og fine som plutselig blir omgjort til vårt verste mareritt.

SK har uttalt at han knapt nok husker å ha skrevet Cujo, siden han skrev den da han slet som verst med alkoholisme.

The Dark Tower-serien (1982 – 2012)

SKs enorme magnum opus, inspirert av blant annet Ringenes Herre, spaghettiwestern med Clint Eastwood, og Robert Brownings dikt Childe Roland to the Dark Tower Came. Serien har syv hovedbøker, en slags spin-off som passer inn mellom bok 4 og 5 i serien, en barnebok, samt tegneserieversjoner og en (veldig dårlig) film.

The Dark Tower-serien er sjangerblanding, og viser at SK behersker mer enn bare skrekk og gru. Her er det western, fantasy, skrekk, drama, romantikk, thriller, oppvekstroman, og det meste annet som kategoriseres som sjangerlitteratur.

Serien handler om Roland Deschain, som er på en reise gjennom en fantasiverden på leting etter det mørke tårnet, et sentralt objekt i multiverset som utgjør SKs litterære mytologi. På reisen møter Roland både følgesvenner og fiender. Som med de fleste store verk som er verdt å bruke tid på, er dette en fortelling om karakterenes indre utvikling så vel som den ytre handlingen.

Selv om serien regnes som noe av det bedre SK har skrevet, er fansen splittet på visse områder. For eksempel er det delte meninger om hvorvidt serien har en tilfredsstillende slutt, uten at jeg her skal avsløre noe rundt den, selvfølgelig. Etter hvert blir serien også mer og mer meta-fiktiv. Personlig syns jeg de meta-fiktive elementene fungerer svært godt, men det er dem som er uenige i akkurat det.

Selv om jeg personlig syns serien er svært god, har jeg også mine innsigelser, som hindrer meg i å anerkjenne The Dark Tower som blant de aller største episke verk. Blant annet syns jeg den første boka er unødvendig knotete skrevet, mest noe man må tvinge seg gjennom før serien blir virkelig god i bok to. Jeg syns også at de delene av serien som utforsker Roland Deschains barndom og ungdomstid, ikke engasjerer på samme måte som resten av serien, og tar unødvendig mye plass.

The Dark Tower-serien er stappfull av pek og henvendelser til andre SK-bøker, og til populærkultur for øvrig.

Pet Sematary (1983)

Hvis noe er dødt, la det alltid forbli dødt. Er du en hardbarka skrekkfan, som syns det er mest irriterende når skrekkbøker blandes med andre sjangre, er dette SK-boken for deg. SK har uttalt at av alle bøkene han har skrevet, er det denne som skremmer ham mest. I Pet Sematary møter vi familien Creed, som flytter fra Chicago til en småby i Maine. Om du har lest hit i dette portrettet av SK, skjønner du sikkert at dersom du lever i en SK fortelling, er det alltid en veldig dum idé å flytte til Maine. Familiens far, Louis Creed, blir venn med den gamle lokale traveren Jud. Jud er en mystisk mann som kjenner til litt av hvert, blant annet en lokal gravplass med magiske krefter.

Konseptet i Pet Sematary er tungt inspirert av novella The Monkey’s Paw, publisert av W. W. Jacobs i 1902. Den utforsker konseptet vær forsiktig med hva du ønsker deg, og handler om å la uoppdagede hemmeligheter forbli uoppdagede.

Kort fortalt: Denne boka er obligatorisk i bokhylla til alle skrekkentusiaster.

The Eyes of The Dragon (1984)

Kanskje er det thriller og skrekk som SK er mest kjent for, men jaggu mestrer han fantasi-sjangeren også. I The Eyes of The Dragon møter vi mange av  karakterene fra andre SK-fortellinger, deriblant fra The Dark Tower. Imidlertid spiller flere av karakterene andre roller her. Fortellingen dreier seg om to brødre, en konge, og en trollmann, sistnevnte med alt annet enn gode intensjoner.

Selv om boka skiller seg fra andre SK-fortellinger rent sjangermessig, er det mange elementer som gjør dette til en ganske klassisk SK-historie. Blant annet er det et veldig tydelig skille mellom de snille og de slemme, og det er i bunn og grunn en historie om kampen mellom det gode og det onde.

Et par fun facts om Eyes of the Dragon: SK skrev boka til barna sine, som på denne tiden var veldig opptatt av fantasi-sjangeren.

Blant SKs fans var det en del som var tydelig misfornøyde med at SK skrev fantasy, da de helst skulle sett at han holdt seg til skrekk. Denne reaksjonen fra visse fans inspirerte SK til å skrive en av sine mest kjente romaner, nemlig Misery.

IT (1986)

«Do you want a balloon Georgie?» Finnes det egentlig et eneste barn som syns klovner er noe som helst annet enn drivstoff for mareritt? SK har ofte fått skryt for sin evne til å skrive fra barns perspektiv, og IT er en av romanene der dette er tydeligst. Som så mange andre av SKs romaner, er dette blanding av skrekk og oppvekstroman. Historien dreier seg om en vennegjeng i SKs fiktive Maine-by Derry. Derry er ikke et trygt sted. Der er det høy kriminalitet, drap, rasehat, og mye ugagn. Og så er det en underliggende, langt verre type ondskap i byen: En gang hvert 27. år våkner denne ondskapen til liv for å livnære seg på mennesker, og de som smaker aller best er vettskremte barn.

I IT utforsker SK temaer som frykt, oppvekst og tap av uskyld. Noe jeg liker veldig godt med denne romanen, er at jeg genuint heier på vennegjengen som står i veien for antagonisten. Som så ofte hos SK handler dette i bunn og grunn om de snille mot de slemme, uten at plottet blir naivt eller overdrevent enkelt av den grunn.

Selv om IT leses som en enkeltstående roman, er den sentral i SK sitt utvidede univers, med flere pek til andre fortellinger.

Misery (1987)

De fleste forbinder kanskje SK med monstre og det overnaturlige. Men i Misery blir leseren minnet på at den grusomste ondskap finner vi i tilsynelatende helt vanlige mennesker.

Misery handler om forfatteren Paul Sheldon, som en dag kommer ut for en ulykke. Han blir reddet av Annie Wilkes, tilfeldigvis en gigantisk fan av Paul Sheldon og hans bøker. Annie, som er sykepleier, tar seg av Paul, og etter kort tid begynner Paul å kvikne til. Imidlertid sitter Paul med en gryende følelse av at han egentlig ikke er pasient, men fange.

En veldig god roman. Jeg kan spesielt anbefale denne til folk som er betatt av psykologisk skrekk.

The Green Mile (1996)

Dels drama, dels skrekk, kanskje mest av alt magisk realisme. Denne historien om fangene og fangevokterne på dødscelle kom opprinnelig ut i seks bind, før den ble gjenutgitt i ett. I hovedrollen møter vi Paul Edgecombe, som med stødig hånd og sterk rettferdighetssans leder en gruppe fangevoktere på death row. Arbeidet er ikke uten utfordringer. Blant annet må Paul ha å gjøre med en fangevokter som slettes ikke er moralsk rettskaffene. Livet til Paul, både personlig og profesjonelt, blir imidlertid helt satt på hodet da han en dag møter det nyeste tilskuddet til fengselets celler, John Coffey.

The Green Mile stiller store spørsmål, deriblant om rettferdighet og uskyld. Vet ikke hva mer jeg kan si om The Green Mile, annet enn at det er en knakandes god bok.

On Writing: A Memoir of The Craft (2000)

En av få bøker SK har skrevet som ikke er fiksjon. Dette er delvis en selvbiografi, delvis en guide til å skrive bra historier. Spør du meg, burde dette være en ‘must have’ i bokhylla til alle som er glad i dikte opp en god historie, men det er også en god bok for folk som ikke skriver selv. SK gjør et godt poeng av at de fleste bøker om hvordan man skal skrive en god historie er altfor lange, med altfor mange irrelevante temaer. Denne blekka til SK er på i overkant av 300 sider, og er like rett på sak som en katt som har fått øye på et rødt laserlys på veggen. Det er mange år siden jeg leste den, men jeg husker fortsatt hvordan SK slakter bruken av adverb og setninger skrevet i passiv form, det hele skrevet med godt glimt og ispedd humor, selvsagt.

Foruten skrivetips er dette som sagt også en slags selvbiografi: Det er både rørende, morsomt og engasjerende å lese om SKs barndom, etterfulgt av kamper mot både fattigdom og rusavhengighet. SK skriver også inngående om hvordan han ble interessert i skriving; for mange som skrivende vil det nok være mye å kjenne seg igjen i.

Dreamcatcher (2001)

Dette er ikke kjent som et av SKs mesterverk, men denne romanen bare måtte jeg ha med. Grunnen: Det var den første boka jeg leste av forfatteren. Jeg tror jeg må ha vært 13, kanskje 14, da jeg tok med meg denne som ferielektyre på en familietur til Danmark (eller var det Tyskland?). Det tok ikke mange sidene før jeg skjønte at dette ikke kom til å bli den siste boka jeg leste av SK. Jeg mener: Dreamcatcher bød på romvesener som eksploderte ut av anus på folk! Jeg var solgt.

I Dreamcatcher følger vi en vennegjeng som drar på sin årlige jakttur i Maine. Settingen er like utenfor den fiktive byen Derry, mest kjent fra IT, og boka har visse henvisninger til nettopp IT. Også narrativt minner mye i Dreamcatcher om IT, med en handling som omhandler både barndommen og voksenlivet til karakterene.

SK har uttalt at han ikke er særlig fornøyd med Dreamcatcher. Det er likevel få SK-fans som vil påstå at det er hans verste bok om utenomjordiske (den ‘æren’ går til The Tommyknockers fra 1987.) Personlig liker jeg Dreamcatcher veldig godt. Kanskje er dette fordi det er mange elementer av splatter i romanen (igjen: eksploderende anus!), og jeg er veldig svak for splatter.

Under The Dome (2009)

I Under The Dome blir Chester’s Mill, nok et fiktivt sted i Maine, sperret av fra resten av verden da en gigantisk kuppel plutselig stenger landsbyen inne. Noen av landsbyens beboere gjør sitt beste for å holde hodet kaldt, mens andre ser domen som et påskudd til å gripe til seg makt.

I Under The Dome er det overnaturlige elementer, men som i mange andre SK-fortellinger er det først og fremst de vanlige menneskene vi bør frykte.

Personlig liker jeg boka mye fordi den utforsker spennende temaer, som underkastelse og gruppementalitet. Boka handler også om å ta et oppgjør med ens egne synder, og om å kunne tilgi seg selv og vokse som individ.

11/22/63

Hvis leksjonen i Pet Sematary var å aldri tukle med døden, så er leksjonen i 11/22/63 aldri å tukle med tid heller. Om det ringer en bjelle fra historietimen når du leser tittelen på denne boka, er ikke det tilfeldig. 11/22/63 var nemlig datoen da president JFK trakk sitt siste pust. Men premisset for en SK-historie er jo spørsmålet ‘Hva hvis?’. Og hva hvis man fikk en sjanse til å gå tilbake i tid og hindre det drapet?

I 11/22/63 er det igjen lite som minner om skrekk, bortsett fra enkelte hendelser og karakterer som jeg ikke skal avsløre. I stedet har SK skrevet en thriller med elementer av sf. SKs beskrivelser av 60-tallets USA virker så realistiske at jeg lurer på om man jaggu ikke også kan kalle romanen for historisk fiksjon? Idéen for boka lå ifølge SK og surklet i hodet hans siden 1971. At han gikk med ideen så lenge, var ikke forgjeves. Romanen er enkelt og greit en skikkelig godbit. Tatt i betraktning at dette er en thriller om amerikansk historie, vil nok også mange som typisk ikke leser SK likevel sette pris på denne boka.

Deler av handlingen er satt til den fiktive byen Derry i Maine, og historien har mer enn ett pek til IT.

Revival (2014)

Du husker kanskje at jeg ikke bare skulle skrive om SK-klassikerne, men også om noen personlige favoritter? Yup, Revival er en av dem. Etter mange år med sjangerflørting, vender SK tilbake til skrekksjangeren med denne perlen av en roman. Skrekken er imidlertid ganske annerledes enn det som er typisk SK-uhygge: I Revival er det kosmisk skrekk vi blir utsatt for, og det skal godt gjøres å lese romanen uten å se en viss inspirasjon av Lovecraft og andre tungvektere innen sjangeren. Imidlertid mener jeg at SK overgår Lovecraft & co. på en del områder, blant annet i evnen til å utvikle interessante karakterer og skrive troverdig dialog.

The Institute (2019)

I The Institute står nok en gang barn med overnaturlige evner i sentrum, nærmere bestemt barn som er enten telepatiske eller telekinetiske, eller begge deler. For hovedperson Luke Ellis er det imidertid ikke den lette graden av telekinetiske krefter som gjør ham så unik, men heller at han er et geni. En dag blir Luke Ellis kidnappet av en hemmelig organisasjon, og satt på en lukket avdeling med andre telepatiske eller telekinetiske barn.

The Institute har mange av SK-litteraturens kjennetegn. For det første er det selvfølgelig at barn har overnaturlige evner, men det er også veldig typisk SK hvordan romanen utforsker barns møte med de mest grusomme elementene av voksnes verden.

Personlig syns jeg romanen minner spesielt mye om Firestarter, en av SKs tidligere romaner (1980), der vi også møter et intelligent barn med overnaturlige evner som forfølges og kidnappes av en hemmelig organisasjon.

En buffet av litterære smaker

Avslutningsvis kan jeg si at noe av det fine med SK er at det liksom er noe der som passer for alle. De hardbarkede skrekk-entusiastene vil nyte gåsehuden i Revival og Pet Sematary, mens de som heller mer mot science fiction kanskje får mer leseglede ut av Under the Dome eller 11/22/63. Til og med for folk uten sans for det overnaturlige gis det alternativer, som Misery eller en del gode kortromaner som vi ikke har dekket i dette portrettet. SK har også gitt ut flere bøker innen krim-sjangeren, men disse har jeg latt ligge i denne omgang. Uansett kan jeg ikke annet enn å anbefale SK. Bare husk å sjekke under senga før du slår av lyset.

 

Emil Flakk