Vår trofaste bidragsyter Nicolai Alexander Styve begår her sitt første stykke skjønnlitteratur for Nye NOVA: En fabel om blomster, farger og bevissthet. En skremmende (?) fortelling om samspill og lykke.
Superhelter redder verden og synger rettskaffenheten inn. Vi er etter hvert mange som har fått vår viktigste oppdragelse fra kappe- og trikotkledde muskelbunter med kjappe reflekser og treffende replikker mellom knyttneveslagene. Men hvilket superheltunivers er best, Marvels eller DCs? Se, det er et spørsmål som krever en slagferdig tvekamp mellom likemenn!
I disse dager slippes musikkalbumet Contemporary Electronic Music from Norway 2023 Vol. C. Blant artistene er den såkalte «Object», som rett som det er gir lyd fra seg i hovedstadens undergrunn. Objects bidrag til samleplata med norsk elektronisk musikk er et samarbeid med Nye NOVAs Bjarne Benjaminsen, og involverer høytopplesning av en novelle. Dette kan du høre bak dagens luke i adventskalenderen.
«Hvis alle som bebor Universet skulle ta trøbbelet med å prøve å lære språket på denne lille kloden, så lurer jeg på hvilket språk du tenker på? Hvilket språk kunne de kommunisere med dere alle på? Denne lille planeten har vel tusener av språk og ingen av dem kan forstås av de logiske hjernene i Verdensrommet.» Lær om The Language of Space.
Fra vikinger til patologer, vampyrjegere til demoner: Tore G. Bareksten har sett seg ut hele femten sterke heltinner fra filmer og TV-serier. Han deler begeistret sine opplevelser med oss andre.
«What’s the matter?» sa en mann på klingende amerikansk. «Don’t you feel all right, son?» Han betraktet den hvitkledte gjennom mørke solbriller. «Intet … intet er i veien med meg,» sa den hvitkledte. «Bortsett fra én ting: jeg vil ikke korsfestes.» «Det står i manus,» sa regissøren iltert.
Nye NOVAs trofaste bidragsyter P. Sahlstrøm deler av sine erfaringer med selvpublisering. Han må jo regnes som en erfaren traver i gamet. Såpass kan vi straks røpe, at her snakker vår mann om en læringskurve.
Action, underlige karakterer og uforklarlige begivenheter, ispedd noen doser sex og funderinger over fysiske lover og kosmos. Det er hva Tore Grønlien tilbyr i sin tredje roman, Tangeringer.
Med eller uden forsæt panorerer billedet over på den kvindelige vært, der sidder og stirrer ned på sin bordskærm med et udtryk af ærefrygt eller chok, mens mandens mikrofon samtidig slukker eller slukkes og hans ord bliver til uforstærket mumlen. Og frem for at søge tilbage til manden bliver kameraet hængende, mens mikrofonen fanger kvinden tale til sig selv – som i trance.
