Denne novella tilhører de jeg sjøl er nokså fornøyd med blant novellene mine. Det er faktisk en ide som jeg ofte har tenkt burde blitt en roman, og hadde vel også blitt det dersom jeg skulle brukt denne ideen nå. Den er jo også lagt opp som en liten roman, inndelt i kapitler.
Det ligger også en god del research bak denne novella, og da jeg var ferdig visste jeg nok adskillig mer om atomkraftverk enn jeg gjorde da jeg begynte.
Det er likevel mye jeg ville ha endret på dersom jeg skulle skrevet den i dag. Jeg har f.eks. en sterk mistanke om at hovedpersonen ville blitt Nita, og ikke Mons …
Da jeg leste igjennom den nå så slo det meg i alle fall at tida som er gått ikke har gjort den mindre aktuell. Tvert imot. Mine mareritt om dødt hav og katastrofale oljeutslipp parret med bunnløs politisk korrupsjon og mulige terroraksjoner i ei økologisk forarmet framtid er ikke blitt mindre påtrengende med åra. Tvert imot.«
Gjengitt med tillatelse fra forfatterens familie.
Dødskysten
1. Øya
Den halvstore holmen var forblåst og nesten naken. Brunt lyng og noen gulgrønne flekker med mose inne ved ei tjønn med grumsete brakkvann var den eneste vegetasjonen. Eim av råtnende tang lå over det hele, og stein og svaberg nederst i sjøkanten var svart av oljesøl og avfall. En lyspære, et par plastflasker, en kartong, duvet i bølgene inne i en trang vik, klare til å slutte seg til det øvrige rasket, drivved og avfall, innerst i viken.
Og der lå en dupp, en avansert redningsflåte, dradd opp på det flate berget.
– Det minner meg om en bok jeg skrev en gang, min debutroman. faktisk, sa en høy, litt pipende mannsstemme.
– Jadda! Det har vi hørt minst ti ganger nå, svarte en gretten kvinnestemme. Kutt ut vrøvlet og la oss se å få gjort noe.
– Helten min tente et bål på stranden, og slik ble han reddet, fortsatte den første stemmen, med uanfektet verdighet.
– Tja, ideen i seg selv er ikke dum den, sa en tredje stemme, som også tilhørte en mann. Spørsmålet som straks melder seg er bare: Hvem skulle eventuelt redde oss? Et av marinens fiskefartøy, kanskje? De siste ordene bar på et undertrykt gys.
– Min mann har alltid rost de militære fabrikkskipene. Kvinnestemmen var utstudert kultivert. Det er de politiske ekstremistgruppene som har skylden for all den ondsinnete sladderen. jeg kan huske en tale i Stortinget en gang, hvor han kalte den militære fiskerflåten for vår stolthet.
Mons Holtan geipet. Han var grimet og skitten i ansiktet, og skjeggstubben var fire dager gammel. Han snudde seg mot henne som hadde snakket sist, en høy, mørkhåret kvinne i trettifemårsalderen, kledd i en malplassert, grå og stripet pels.
– Da kan jeg tenke meg et mannen din aldri har vært utskrevet eller sjanghaiet til jobbing på feltet, sa han hardt. – Aldri smakt pisken eller fått drittkjeft av en eller annen snørrete offiser når fangsten var dårlig – og det var den selvfølgelig alltid. Men det har altså jeg. Han slo seg på brystkassa med flat hånd. – Jeg, Mons Holtan, har sett nasjonens «stolthet» på så nært hold at jeg håper at jeg aldri kommer i nærheten av et fabrikkskip mer. Og det enda jeg hadde papirer på at jeg var udyktig i tjenesten på grunn av at jeg har denne foten. Eller rettere sagt ikke har den. Mons gløttet et øyeblikk ned på buksebenet, som hang løst fra kneet og ned, og svingte svakt fram og tilbake i trekken fra den åpne døren på duppen.
Forfatteren, blekfet, middelaldrende og nærsynt, glippet med øynene bak fettete brilleglass som han tydeligvis hadde gitt opp å pusse.
– Jeg må innrømme at jeg også har hørt visse rykter, sa han nervøst. En journalist fortalte meg en gang en helt utrolig historie om et kvinnfolk som var blitt regelrett kidnappet.
Mons flirte humørløst.
– Ja, skulle et fabrikkskip komme til å «berge» oss så måtte nok dere kvinnfolka til pers med et par daglige omganger hos offiserene, mens vi, han pekte på forfatteren, ville bli skånselløst innlemmet i lenkegjengen – i beste fall inntil båten anløper en eller annen havn.
Politikerfruen hadde fått to røde flekker i kinnene.
– Jeg tror det ikke, sa hun tamt.
– Nei, nei, Randi, sa Nita Sandner ironisk. Men da er du kanskje så snill at du tar alle de nevnte omgangene også, dersom Holtan har rett?
Den pelskledde snudde seg mot den andre kvinnen. Det lynte i øynene og munnen fortrakk seg stygt.
– Såvidt jeg har forstått burde De være nærmere til det, hveste hun. Og jeg forbyr Dem enda en gang å bruke fornavnet mitt. jeg er ikke dus med et… et…
Nita lo skurrende.
– Si det ordet, da. Jeg vet det ligger som et heroindrops ytterst på tungen din. Si ludder, Randi.
Navnet hun hengte på lød som et skjellsord, en åpen utfordring.
– Hold kjeft, for faen! Mons banket neven i veggen på duppen så det sang. Kive innbyrdes behøver vi ihvertfall ikke. Dessuten er alt dette preiket unødvendig. Marinen har ikke mer enn femti, kanskje seksti fabrikkskip, og sjansen for at et av disse skal komme forbi her er uhyre liten. Det andre, og vel mer sannsynlige alternativet er at hvis noe skip først skal finne oss, så blir det kystvakten som gjør det– og hva som enn da skjer blir vi ihvertfall brakt i land. Andre båter tror jeg ikke vi kan håpe på. For femti år siden ville vi vært funnet for lenge siden, de ville lett systematisk etter oss straks de forsto at hydrofoilbåten var sunket. Og da gikk det båter overalt, lystbåter, fiskeskøyter.– Men nå? Skal vi redde oss må vi gjøre det selv. Han trakk pusten dypt etter den sammenhengende ordflommen, før han fortsatte:
– Har dere ikke lagt merke til vindretningen. Den er øst-sørøst, hvilket er helt unormalt her på Vestlandet. Sørvest, vest og nordvest er de vanlige vindretningene, og jeg tipper derfor at vinden snur om ikke så alt for mange dagene. Og da setter vi ganske enkelt duppen på sjøen og driver inn til land.
Et betatt sukk unnslapp forfatteren, Stig Albinsen.
– Akkurat som i en roman, sa han. Akkurat som om jeg skulle skrevet det selv.
Randi Worren hadde gjemt ansiktet i pelskragen, og så ikke opp, men Nita og Mons så først forbauset på forfatteren, og deretter på hverandre, før de brast ut i en befriende latter.
Stemmen til Randi inne fra pelskragen brøt igjennom latteren.
– Jeg er sulten. Jeg vil ha mat.
Mons tygde mistrøstig på rasjonen sin. Mat for to dager til, vann for en. Deretter brakkvannet oppe på øya. Han var takknemlig for ilden fra bålet som var tent inne bak en knaus, usynlig fra sjøen. De hadde dradd duppen helt inn til knausen, og den sto der som en slags deformert romkapsel fra forrige århundre, understøttet med steiner for at den ikke skulle falle.
Stig Albinsen hostet hult i røyken. Nita trakk teppet tettere omkring seg, strakte bena framover og lot bålet varme fotsålene. Mons reiste seg, grep krykken, og tok et slag bortover svabergene for å se etter mer rekved. Han bøyde seg ned, støttet på krykken, for å ta opp en stor, brun kork da hånden stanset, stiv som en pinne. To redde, svarte øyne stirret opp på ham fra lyngen.
Mons sitt rop fikk Nita og Stig til å tumle seg ut av teppene og komme løpende. Randi Worren glante sløvt etter dem noen sekunder før hun reiste seg, og langsomt fulgte etter de andre.
Mons pekte ned i lyngen.
– Se! sa han. Se!
Nita bøyde seg ned. Et gult nebb med et rødt gap bet kraftløst etter henne.
– Hva er det? sa hun.
– Hva er det? Stemmen til Stig fulgte henne som et ekko.
– En fugl, sa Mons andektig. En ekte, levende fugl!
2. Fuglen
– Jeg tror dere er gale, utbrøt forfatteren. Gir dere fuglekreket de siste smulene av brødet? I en novelle jeg skrev en gang, som forlaget forkastet– noe jeg for øvrig aldri har tilgitt det forlaget– …
Han tidde, som av skrekk for å si noe han kom til å angre på. Men de to som puslet med måken ignorerte ham.
–Tror du den kommer seg igjen? spurte Nita spent.
Mons strøk hånden varsomt over de tilgrisete, ødelagte vingefjærene. De hadde gjort sitt beste for å få bort oljesølet, men hadde ikke de rette kjemikalier for hånden. Dessuten – om den kom seg, og de slapp den fri ville den sikkert grise seg til, og miste flygedyktigheten igjen.
– Vet ikke, svarte Mons omsider. Vi kan ihvertfall ikke slippe den løs, det er jevngodt med å gi den dødsdom. Han bet seg i leppen, ettertenksomt. Det er jo i det hele tatt et mysterium at den lever, og hvorledes den er kommet hit.
– Hør på de to. Randi så opp fra pelskragen sin igjen. De pusler om den fuglen som skulle den være laget av gull.– Og vinden Deres, herr «fisker». Vinden som skulle snu, hvor er den? Slutt med dette snakket om denne fuglen, snakk om oss. Vi dør. Til helvete med dyret! Vi dør!
Hysteriet i stemmen hennes fortalte at hun ville ha skreket, rast, om hun hadde maktet det. I stedet ble det vare en hes mumling.
– Jeg tror den må komme fra en eller annen innsjø inne i landet, sa Nita uanfektet. På noe annet vis kan jeg ikke forklare det.
– Hm. Mons strøk fuglen over ryggen. Den lå helt stille, og bet ikke etter fingrene hans lenger, glippet bare med de svarte øynene.
– Så hvit den er på brystet, der den ikke har fått olje på seg, sa han undrende. Mye, mye hvitere enn snø …
– Jeg hadde en kåpe en gang, begynte Randi. Øynene hennes dugget, og hun så liksom langt, langt bortenfor horisonten, bortenfor de grå dønningene som gikk i ett med den like grå himmelen.
– En hvit kåpe. Min mann forærte meg den på bryllupsreisen vår. Den var hvit.
– Jeg tror vi får dårlig vær, sa Stig, og myste opp i luften gjennom de stadig like fettete brilleglassene. Regn kanskje. Det siste lød lengselsfullt. Bare tanken på mer av det kvalme brakkvannet fikk magen hans til å trekke seg sammen.
Og hva ville han ikke gitt for mat, virkelig mat, ikke tørre kjekser, brødskorper og presset kjøtterstatning. Øynene søkte fuglen. I den novellen…
– I en roman jeg skrev en gang, sa han høyt, der levde helten og kameraten hans i fem uker uten mat.
Mons snudde seg mot ham og flekket tennene i en etterligning av et smil.
– Det er alltid lettere på papiret, kamerat. Alltid lettere på papiret.
Nita kunne ikke la være å følge det tomme, stirrende blikket til Randi Worren utover mot havet.
I det fjerne brøt bølgene i en hvit topp over en flu. Lukten av salt sjø var intens. Det luktet død. Liklukt. Eller kanskje var det det råtnende tanget som bedro henne, eller tanken på at alt sammen var i ferd med å dø. Hele det enorme havet, som hadde virket så upåvirkelig med sitt yrende liv, så enormt og upåvirkelig at det inntil for et knapt hundreår siden hadde framstått som en ideell avfallsdump. «Hiv det på havet, så er vi kvitt det.»
Istedet var havet, nettopp havet, så lett å ramme. De fint balanserte kretsløpene mellom livsformene var så sårbare. For olje, for søppel, for radioaktivt avfall, for rovfiske.
Nita grøsset. Nå først var det nært for henne. I Oslo, da hadde det ikke vært nært, bare en vag forestilling om noe enormt, noe som dypest sett ikke vedkom henne.
Blikket hennes møtte øynene til Mons, han smilte med munnen, men øynene var alvorlige. Forsiktig la han fuglen ned i den plasteskebunnen han hadde skåret til og laget «rede» av, og krøp nærmere henne. Nitas hjerte slo hardere.
– Hva tenker du på? spurte han.
– På havet. Det har stått så fjernt for meg inntil nå. Både det og forurensingen, som det har vært snakket og skrevet så mye om.
– Nettopp. Snakket og skrevet. I dag er naturvernorganisasjonene selv statsstøttede, etablerte institusjoner i samfunnet. Tannlause som de fleste oldinger.
De lukket de andre to ut fra sin verden, tok med seg ullteppene ut av duppen og krøp sammen i ly av knausen, ved bålet. Mørket ség langsomt inn over holmen.
For første gang i hele sitt liv følte Nita at hun kanskje, kanskje hadde funnet noe, noen, å leve for. Og nå skulle hun kanskje omkomme, dersom det ikke skjedde noe, snart!
Mons hvisket noe i øret hennes, og øynene hennes søkte hans i den svake gløden fra det døende bålet. Så nikket hun svakt. Orket han, så orket vel hun også.
Etterpå kom søvnen fort.
Mons våknet av at han frøs. Tennene klapret som kastanjetter i munnen hans. Klokka viste halv fire. Morgenrøden i øst avtegnet konturer av fjerne fjell.
Mons famlet etter krykken, fant den, og reiste seg forsiktig, for ikke å vekke Nita. Han grov i lommene etter fyrstikker, men fant ingen. Så gikk han bort til duppen, kløv opp på steinen som tjente som «trapp», dro seg opp, og inn. Det grå lyset fra døråpningen greide ikke å lyse opp rommet innenfor. Mons ble stående noen sekunder helt rolig og lytte etter pusten til de to andre, men uten å høre noe. En fryktelig tanke grep ham– var de kanskje … døde? Han trev lommelykten som hang ved døren og tente den. De var borte. De var ikke i duppen i det heletatt! Lysstrålen fant esken hvor fuglen hadde ligget. Den var også borte!
Mons hinket oppover holmen så fort han greide. Beinet kjentes blytungt og vaklende under ham. Over knausen, over på nordsiden, kløv han.
Og der, som han hadde fryktet, satt to sammenkrøpne skikkelser ved et bål, og spiste. Det lyste hvitt i dunete fjær som fløy for vinden.
Raseriet la en rød tåke over øynene til Mons. Han stampet nedover mot dem, mekanisk som en robot. Men de to merket ham ikke.
– Det var en novelle jeg skrev som gav meg ideen, sa forfatteren, med tydelig stolthet i stemmen. Helten…
Lenger kom han ikke. Over ham tårnet Mons Holtans grovbygde skikkelse.
– Hvordan kunne du, ditt ynkelige krek, snerret Mons tykt. Hvordan i helvete kunne du gjøre det!
Albinsen skvatt opp, og rygget bakover.
– Jeg, jeg, stammet han. Så snudde han seg rett rundt og la avsted over de flate bergene i blind panikk.
Hverken Mons eller Randi fikk summet seg før det skingrende skriket ljomet over holmen, fulgt av et voldsomt plask.
Da Mons kom borttil lå Stig Albinsen og kavet fortvilet etter glatt tang og tare for å holde seg oppe.
– Dragsuget, gulpet han. Det drar meg under. Jeg kan ikke svømme!
– Her, prøv å få tak i krykken min. Mons strakte den utover så langt han greide, og Albinsen grep etter den uten å nå den med annet enn fingertuppene. Og så slo en stor dønning oppover berget. Et nytt skrik ble borte i en ekkel, gurglende lyd.
Mons stirret stivt på havflaten et langt minutt uten å røre seg.
– Feiging! skar Randi Worrens stemme i bak ham. Hvorfor reddet du ham ikke, hvorfor hoppet du ikke uti og reddet ham? Han kunne jo ikke svømme!
Mons snudde seg langsomt mot henne. Øynene hennes var breddfulle av en voldsom, nesten sinnssyk bebreidelse.
– Jeg kan heller ikke svømme, sa han grøtet, og begynte å gå oppover mot toppen mens han lente seg tungt på krykka for hvert steg.
Der oppe stanset han så brått som om han skulle ha blitt til en steinstøtte. Hjertet sank i brystet på ham.
Det lå en jolle i den vesle vika, og menn i uniform omkranset duppen. To av dem holdt et fast tak i Nita, og dro henne ombord i jolla, mens de andre tydeligvis var i ferd med å sjøsette duppen.
Moderskipet, fabrikktråleren, lå for anker på sørsiden av holmen, stort og mørkt.
Bak Mons jublet Randi Worren ekstatisk, mens hun vinket med et latterlig, hvitt damelommetørkle:
– Marinen! jeg er reddet, jeg er reddet!
3. Atomstasjonen
Fylkesmann Enger lente seg fortrolig over mot statsråden.
– Trist dette med Deres kone, herr Worren, sa han lavt. Virkelig trist. Er det ingen mulighet for at … ?
Worren ristet på hodet idet han la ansiktsuttrykket i de riktige folder. Og sannelig greide han ikke også å mobilisere et stikk av sorg– tross alt.
– Nei. Det må nok anses for sikkert at rutebåten med hele mannskapet og alle passasjerene er gått ned. jeg engasjerte til og med et helikopter for å lete etter eventuelle overlevende – men alt man fant var en redningsflåte med en død mann ombord.
– Og De har likevel krefter til å gjennomføre denne innvielsen etter programmet? Engers stemme var forsiktig, men ikke forsiktig nok. Statsråden stakk blikket fra de isblå øynene sine inn i fylkesmannens.
– Jeg er ikke så lett å vippe av pinnen, Enger, svarte han. Hadde jeg ikke vært hard nok, tror De da jeg ville ha kommet dit jeg er i dag?
Enger slo øynene ned og skiftet over til et mer nøytralt samtaleemne.
En polititjenestemann kom inn, hilste med hånden til luen og slo hælene sammen.
– Herr statsråd, sa han. Delegasjonen fra Naturvernfronten ønsker å møte Dem.
–Selvfølgelig. Worren smilte ironisk og slo teatralsk ut med hånden. De svikter aldri. – Men rett skal være rett, og de uskrevne politiske spilleregler skal også følges. Slik unngår man nemlig unødig bråk. Send dem inn.
To menn og en kvinne, hvorav den ene mannen tydeligvis var anføreren, kom bort til bordet der statsråden, fylkesmannen, ledelsen for kraftverket og de tekniske ekspertene satt.
De håndhilste på statsråden og fylkesmann Enger, og nikket formelt til de andre.
Anføreren, som presenterte seg som distriktsleder Aronsen, dro fram et dokument fra innerlommen, rensket stemmen, og leste høyt:
– På vegne av Naturvernfronten og den lokale arbeidsgruppen mot atomkraftverk vil vi på det innstendigste protestere mot igangsettingen av dette nye kraftverket som med sine ni tusen seks hundre megawatt vil bli Norges største og farligste i sitt slag.
Den tørre stemmen dronet i vei, og statsråden måtte anstrenge seg for å kvele et gjesp.
Etterpå rakte Aronsen brevet til Worren, som la det ved siden av seg.
– Kopi er selvfølgelig overlevert pressen og andre interessenter, tilføyde Aronsen fort, liksom for sikkerhets skyld.
Worren nikket.
– Jeg skal sørge for at alt går etter vanlig prosedyre, og protesten havner der den skal.
I arkivet, hvor det skal få støve ned sammen med alle sine forgjengere, tenkte han.
– Til gjengjeld sørger dere vel for å holde orden på lokalbefolkningen, og på de ivrige, nye frontmedlemmer som ennå ikke har lært å følge spillets regler? Sikkerhetstjenesten har fått en del foruroligende rapporter …
Aronsen rødmet av glede over statsrådens joviale, nesten kameratslige tone.
– Vi er klar over problemet, svarte han ivrig. Stol på at vi er klar over det, herr statsråd. Hendene hans knyttet seg uvilkårlig. De ekstremistene… et øyeblikk så han liksom tvers igjennom statsråden, så tok han seg sammen, og smilte tvunnet.
– Men vi greier dem. Vi greier dem.
Worren undertrykte forbauselsen før den nådde øynene.
– Vel, da sier vi det, sa han nøytralt. Noen flere spørsmål før dere går?
Aronsen nølte.
– Vi har hørt noe om at det skal være en stadig synkende kvalitet på såvel materialet som brukes i reaktorene, som i arbeidet på dem?
– Kanskje en fra ekspertgruppen vil svare på det spørsmålet? Statsråden snudde seg mot ekspertene. Herr Kleber?
Fysikeren nikket.
– Jeg tror jeg kan berolige Dem på det punktet, sa han slepende. De nye reaktorene er en videreutvikling av den gamle formeringsreaktoren, og da mener jeg virkelig utviklet, så vel effektmessig som sikkerhetsmessig.
– Men vi har også lest at denne nye reaktoren i motsetning til lettvannsreaktorene kan eksplodere som en atombombe. Er ikke da det som er vunnet ved denne nye typen i effekt kommet på bekostning av sikkerheten?
Piken som spurte var tydelig nervøs, og ble langsomt rød om ørene. Aronsen gav henne et irritert sideblikk.
Fysikeren trakk på skuldrene.
– Jeg er klar over at det har versert visse rykter i pressen som går i den retning, især da i USA, men jeg kan forsikre om at dette ikke stemmer. Rent teoretisk sett kan den nye reaktoren riktignok eksplodere med en tilnærmet atombombeeffekt dersom kjølesystemet ødelegges og alle reservesystemene samtidig slår feil, slik at den såkalte Kina-effekten oppstår. Men sannsynligheten for Kina-effekt i den nye formeringsreaktoren er i realiteten redusert i forhold til de gamle lettvannsreaktorene.
Statsråd Worren gransket delegasjonen.
– Fornøyd?
Aronsen nikket.
– Ja takk, sa han. Takk. Han nikket, og de andre nikket også. Farvel, herr Worren.
– Farvel.
En politimann fulgte naturvernrepresentantene ut.
De andre reiste seg, gikk ut en annen utgang, ned på parkeringsplassen, og kløv inn i de lange, svarte bilene. Så kjørte kortesjen avsted, ut av selve kommunesenteret, ned mot fjordgapet hvor de femtitalls kraftlinjene gikk i lange spenn over store stålmaster inn i de lave bygningene, der den karakteristiske kuppelen over kjernereaktoren raget opp over alt det andre.
4. Fabrikkskipet
Mons Holtan hadde gruet for hva som kunne komme, men aldri i sin villeste fantasi hadde han kunnet tenke seg hvorledes det skulle bli. Randi Worrens glede hadde fort vendt seg til skrekk da hun oppdaget at hun ikke kunne gjøre seg forstått for mannskapet på fabrikkskipet. De var ikke norske, og forsto hverken engelsk eller tysk.
Mons hadde gruet seg for lenken, tvangsarbeid, men i stedet ble han uten videre seremoni ganske enkelt kledd naken og surret til en jernleider på akterdekket. Mannskapet gikk igang med å hive ombord duppen, og de som passerte Mons spyttet hånlig på ham.
I sin fortvilelse ropte han på Nita, men tidde etter det fjerde eller femte knyttneveslaget mot munnen. Blodet rant i smale strimer nedover kroppen hans, og dryppet dråpe for dråpe ned på dørken.
Nita bet tennene sammen for ikke å spy da det hvite fleskberget la seg tungt over henne, og presset seg inn mellom lårene hennes. Han hadde ikke tatt av seg uniformen, og Nita visste nok om sjømannskap til å se at han etter uniformen å dømme var førstestyrmann ombord. Og hun merket seg også en annen, og langt viktigere ting: Han hadde en slirekniv i beltet! Hun tvang seg selv til å slappe av, og ventet til han begynte å grynte før hun tillot fingrene sine å gripe om det kalde metallskjeftet. Så rev hun den opp av sliren, vred seg behendig ut av famntaket og stakk. Den tykke illskrek som en kastrert gris, før Nita stanset skriket med enda et stikk, mot strupen.
På den andre køyen spratt annenstyrmannen opp fra den brune, yppige kroppen til Randi Worren. Det var allerede omgang nummer to for henne– hun hadde også vært inne hos kapteinen.
Nita sprang mot offiseren med kniven parat, mens han stirret på henne med ville øyne og ropte skingrende på sitt eget språk.
Rolig løftet hun kniven, og kastet den med perfekt presisjon rett i brystkassen på ham.
Inn døren veltet to-tre av mannskapet samtidig. Nita brukte de sekundene hvor de som forsteinet bare ble stående å suge inn den grufulle scenen til å rive med seg den forvirrede Randi og forsvinne ut den andre døren, som førte ut på dekket.
Mons hørte skrikene og skrålingen, men først da de to kvinnene kom løpende bortover akterdekket forsto han hva det hele dreide seg om: Flukt! Under hvilke omstendigheter ante han selvfølgelig ikke.
Nita så ikke Mons, og Mons presset de forslåtte leppene sammen og tidde. Hun hadde bare en mulighet, og fikk hun se ham, hengende slik, ville hun kanskje kaste bort verdifulle øyeblikk på å prøve å befri ham, som jo allikevel ikke kunne å svømme.
Men i motsetning til Randi nølte ikke Nita et sekund. Hun styrtet til rekken, tok sats, og stupte i sjøen.
Fra broen fyrte kapteinen av en salve pistolskudd etter henne.
Nita dukket, svømte, og dukket igjen. Kulene pisket opp vannet uten å treffe.
Randi tok noen usikre skritt mot rekka, for å hoppe etter, men for sent. Et halv – dusin soldater sperret veien for henne. Fra seg av angst snudde hun, og løp over til den andre siden.
– Nei, ropte Mons. Ikke dit! Ikke dit!
Men det var for sent. Sjakten som førte ned til fisketyggeren var slimet og glatt, og Randi Worren begynte å gli.
Det var en gammel båt, helt fra den tiden da man kunne få kveite og hai i fangsten. Tyggeren malte fisken opp til en grovhakket blanding; hode, ben, innvoller, alt som hadde næringsverdi, før farsen ble delt opp i porsjoner og frosset.
Randi gav ikke en lyd fra seg. Hun rett og slett gav opp, og lot seg falle hodestups inn i den digre metallkjeften i det ørlille øyeblikket før en soldat nådde fram til den røde knappen og fikk stanset tyggeren.
Imens hadde de andre satt jolla på vannet og rodde etter Nita så det fosset om baugen. De fremmede marinesoldatene sang monotont og rytmisk mens de rodde. Nita snudde seg mot båten og tro vannet. Hun kunne så utmerket godt forestille seg ting som kunne skje dersom de fanget henne igjen.
Og den triumfen skulle de ikke få Hun mobiliserte all sin viljestyrke, slapp trettheten inn over seg, og lot seg synke som en stein.
De lempet den slappe kroppen til Nita ombord.
I en halv time herjet de og gjorde opplivningsforsøk, men uten resultat. To døde kropper, inntullet i hvite lakener var blitt båret ut på dekket, og Mons ante at de hadde noe med de to kvinnenes flukt å gjøre.
Til sist dumpet de Nita over rekka igjen.
Mons bøyde hodet og slapp fri tårene som hadde presset på så lenge.
– Farvel Nita, hvisket han. Farvel, kjære. Du hadde fortjent en så mye bedre skjebne enn det …
De startet tyggeren igjen, uten å bry seg mer om Randi Worren. En sjømann kylte noen kilo med småfisk etter henne, og tyggeroperatøren noterte ett eller annet i fangstpapirene.
Ingen verdiget Mons et blikk, gjorde ikke noe forsøk på å plage ham engang, lot ham bare bli hengende der han var.
Han følte den bitende vinden margstjele livskraften i seg, langsomt men sikkert.
Det store, velutstyrte fiskefartøyet tråklet ut og inn mellom de ytterste skjærene. Helt inn til fjæresteinene skulle havet tømmes for fisk, om nødvendig.
5. Ilddåpen
Statsråden følte ingen ting for talen sin. Den var ikke skrevet av ham selv, engang. Selvfølgelig var den ikke det. Og den handlet utelukkende om framskritt, slik alle offisielle taler gjør.
Tankene vandret til Randi. Mon tro hvorledes hun hadde møtt døden? Hadde hun druknet med en gang? Hun hadde aldri vært noen god svømmer. Kanskje fløt hun omkring i en redningsvest, pint i hjel av sjøen, av vær og vind?
Klappsalvene fra de knappe tretti tilhørerne trakk ham tilbake til dit han var. Worren smilte til Tv-kameraet, bukket, og gikk bort til kontrolltavlen og trykket inn bryteren som aktiviserte reaktoren.
***
– Pasifisten og terroristen er i samme båt, har jeg lest engang.
Det var en mann som snakket. Språket var et gebrokkent tysk, den egentlige nasjonaliteten ubestemmelig.
Den ene ofrer villig menneskeheten for sin sak, fortsatte han. Den andre myrder dem villig.
Den han snakket til, en rødhåret ung kvinne, så på ham med et ubestemmelig utrykk i dypblå øynene.
– Mener du å si at du angrer?
– Kanskje. Men det er jo for sent i alle fall nå, ikke sant? Han så på armbåndsuret. Om ni timer. Om nøyaktig ni timer må vi være over alle hauger.
***
Eksplosjonen kom først, og deretter begynte en alarmsirene å ule. Enda en eksplosjon, og en til, rystet atomstasjonen.
6. Soloppgang
Natten kom fortere på enn Mons hadde tenkt. Kanskje hadde han blundet aldri så lite? Pirattråleren ség videre framover, navigerte på instrumentene, på radar og asdic, og holdt utkikk etter det minste tegn til at det kunne være båter i farvannet, norske oppsynsskip med skarpladde kanoner og torpedoer ombord.
Dønningene var blitt krappere nå, og fikk skipet til å krenge i duvende, vuggende tak. Timene sneglet seg avsted. Mons døste av.
Uten varsel, uten skumring, sto solen opp. Den brøt opp over lave åser i øst, begynte som et rødlig glimt som i løpet av det neste sekundet ble til en intenst skinnende hvit ball, et lydløst fyrverkeri av lys som vokste og vokste … Solen? Det var som om en klump av solens hvitglødende indre skulle ha falt ned blant åsene.
– Den kommer, hvisket Mons forbauset, med tørre, sprukne lepper. – Solen kommer.
Og han tvang øynene åpne mot lyset.
Veldig interessant novelle. Takk til NyeNova og forfatteren for at denne kom på trykk så jeg fikk lese denne 🙂
Jeg tror det var den kinesiske sci-fi forfatteren Cixin Liu som i et intervju snakket om at science fiction er en sjanger som forener mennesker, fordi de problemene man står opp imot i science fiction er så omfattende at de omhandler hele menneskeheten. Jeg tror denne novella er et godt eksempel på det.